Bærekraftig demokrati i en digital tidsalder (The Knight Commission)

I dag kommer et blogginnlegg hvor jeg har tatt utgangspunkt i rapporten «Informing communities – sustaining democracy in a digital age» fra The Knight Commission (som ble lansert i går). Rapporten har tatt utgangspunkt i hva slags informasjon vi faktisk trenger og arbeidet seg bakover, den antyder måter informasjonsflyten og bruken av den kan forbedres. Denne tilnærmingen står i motsetning til tradisjonell mediastrategi hvor man søker å promotere eller regulere. The Knight Commission har ikke hatt til hensikt å gi fasitsvar, man gir mulige løsninger og ønsker å sette igang debatt rundt de ulike tema. Rapporten gir ikke noen nye, overraskende momenter synes jeg – men den bidrar i debatten (selv om den omhandler amerikanske forhold er mye av dette relevant for norske forhold også) rundt hvorfor det er så viktig å sørge for at alle skal ha like muligheter i det digitale samfunnet, og derfor viktig for meg i forhold til arbeidet med digital kompetanse i skolen.

I et demokrati er informasjon en basisnødvendighet og teknologien gjør at vi får en fri flyt – på godt og vondt. Vi har fått en ny renessanse; en informasjon- og kommunikasjonsrenessanse, men denne er ikke lik for alle. Vi kommer ikke bort fra at vi får et informasjonssamfunn og vi trenger nyheter og informasjon som gjør at vi kan dra fordel av muligheter både for oss selv og vår familie og vi må ha mulighet til å stå fram og bli hørt. Mennesker som har digital kompetanse har en klar politisk, sosial og økonomisk fordel – og en annen tilnærming til informasjon enn de som ikke har slik kompetanse. Digitalt kapable mennesker forventer å eie sin egen informasjon, de engasjerer seg i forhold til den – de skaper nettverk, de forventer å kunne reagere og ha innvirkning øyeblikkelig.

Det at noen innbyggere ikke har tilgang til all (verdifull) informasjon er det samme som å nekte tilgang til elementer som gir deltakelse i samfunnslivet – vi skaper annenrangs innbyggere i det digitale samfunnet. I forhold til politisk deltakelse kan det dreie seg om at man ikke får nødvendig informasjon om kandidater og politiske tema/emner, i forhold til sosial deltakelse er det utelukkelse av sosiale (digitale) nettverk og økonomisk kan det bety at man f.eks ikke får mulighet til å søke på stillinger som krever at man leverer elektronisk søknad.

Statens ansvar er derfor både å sørge for infrastruktur, tilgang og opplæring – det siste har man forsøkt å ivareta gjennom Kunnskapsløftet hvor digital kompetanse er definert som basiskompetanse på linje med lesing, skriving, regning og det å kunne uttrykke seg muntlig.

For å skape likhet peker The Knight Commission på tre viktige punkt;

• maksimere tilgjengelighet på relevant og korrekt informasjon til alle innbyggere (Vi har behov for store mengder informasjon og disse behovene blir møtt ulikt, avhengig av hvor du bor). Dette gjelder både å lage, distribuere og lagre – informasjonsflyten øker når folk ikke bare har direkte tilgang til informasjonen, men også fordelen av pålitelige mellomledd som kan hjelpe til med å oppdage, samle, sammenligne, sette informasjonen inn i en kontekst og dele informasjon.
• styrke muligheten for den enkelte til å tilegne seg informasjon. Dette betyr at man både må ha mulighet til å kommunisere og lage egen informasjon og å se andres. Vi må ha tilgang til de verktøy som er nødvendig og muligheter til å utvikle våre evner til å bruke dem effektivt både som produsenter og konsumenter av informasjon (vi blir prosumenter).
• promotere individuelt engasjement i forhold til informasjonen og i samfunnet (samfunnsliv og samfunnsdebatt). Dette betyr å generere muligheter og motivasjon for involvering, både som gruppe og enkeltindivid.

Teknologien for å skaffe seg og gjøre seg nytte av nyheter og informasjon endrer seg raskt, man ser nye mer og mindre vellykkede eksperimenter i forhold til bruk av sosiale medier. Nye medier gir unike og kraftige muligheter til å skape nye strukturer for informasjonsdistribusjon – noe vi ikke minst har sett i de politiske miljøene den siste tiden. Gjennom å omfavne og ta i bruk nye medier og ny tekologi har mulighetene for å skape et transparent(gjennomsiktig) demokrati aldri vært større – faren på andre siden er at gapet mellom de som behersker teknologien og de som ikke gjør det blir større pga mangelen på ressurser, kunnskap og forståelse, og det å oppfylle målene i Kunnskapsløftet blir derfor veldig viktig i arbeidet med å utligne slike forskjeller. Klare strategier og smarte valg kan produsere en revolusjon i personlig engasjement, åpenhet hos de styrende makter og at man kan stole på hva man blir forespeilet av økonomiske framtidsutsikter.

Informasjon er like viktig for samfunnet som ren luft, trygge gater, gode skoler og helsevesen. Vanligvis tenker man ikke på informasjon på denne måten, men rapporten sier «det bør man». Innenfor andre sektorer har man sørget for å bygge opp en god infrastruktur, og det samme må man når det gjelder informasjon. Gjennom en god struktur kan man koordinere aktiviteter, løse problemer og lage nettverk. For å nå håpet om demokrati er det nødvendig at tillaging, organisering, analysering og distribuering av informasjon omfatter hele samfunnet. I tillegg til å få tilgang til informasjon man trenger for å delta i samfunnslivet må man også få tilgang til informasjon som kan bedre livskvalitet. Som et eksempel trekker man fram i rapporten at familier som strever med å få endene til å møtes og hvor mange har flere jobber – også har begrenset fritid; og basisbehov når det gjelder informasjon de trenger vil da være informasjon om f.eks arbeidsliv, skatter, sikkerhet, utdanning, transport, underholdning, mat, shopping, hjelpemidler, helse, religiøse ressurser og lokalnyheter.

Et sunt demokratisk samfunn er et informasjonssamfunn når;

• man har lett tilgjengelig tilgang til både informasjon som gjelder samfunn og egen livskvalitet, uavhengig av inntekt og sosial status
• journalistisk stoff er tilgjengelig i mange former og på ulike plattformer
• staten er åpen og gjennomsiktig
• at man har bredbånd til akseptabel pris når/hvor man har behov
• (kunnskap om) digital kompetanse blir undervist i skoler, på folkebibliotek og andre kommunale møteplasser
• teknologisk ekspertise blir delt på tvers av generasjoner
• lokalmedia (trykt, kringkastet, online) reflekterer tema, hendelser, erfaringer og ideer i hele samfunnet
• man har dyp forståelse for at ytringsfrihet og fri presse er med på å opprettholde et demokratisk samfunn
• innbyggerne er aktive i å skaffe og dele kunnskap både innenfor og på tvers av sosiale nettverk
• man har tilgang til og kan etterspore endringer i informasjonen i sine samfunn

Rapporten går gjennom disse punktene og utdyper dem videre og kommer med anbefalinger til hva man bør gjøre. Noe av det de trekker fram er at det er gap i tilgang på bredbånd og at mange ikke har råd til internettilgang, det er gap i evner/kunnskap og gap når det gjelder muligheter for å delta. Man trekker fram sosiale medier; eks blogosfæren og microblogging som muligheter for den enkelte til å uttrykke seg og til å få raske tilbakemeldinger. I forhold til skole har jeg et sitat som jeg synes også gjør seg gjeldende tildels i norsk skole også (se også innlegget IKT-Norge «En oppdatert IT-politikk?«):

It may be tempting for teachers and administrators who are themselves uncomfortable with new media to view digital and media competencies as “addons” to basic learning in “reading, writing, and arithmetic.” They are, however, new forms of foundational learning.

The Knight Commission sier også;

• å lage et informasjonssamfunn er alles oppgave
• unge mennesker har en spesiell rolle i en tidsalder med store endringer
• teknologi kan hjelpe alle å bli en del av samfunnet
• alle burde føle ansvar for å delta

Som sagt; ikke de store revolusjonerende nyhetene – men fortsatt viktig… (her finner du en lenke til siden om rapporten, og i menyen til venstre kan du se streaming fra de ulike sesjoner – takk til Stefan Pålsson for tipset).

Oppdatert 10/10-09: ikke alle har samme mening – eller kanskje vi bare ikke har kommet langt nok? Se artikkelen «Twitt eller dobbelt (eller bare tredjedelen)» fra Dagsavisen hvor Anders Heger mener at bruk av sosiale medier ikke har endret samfunnsdebatten. Jeg ble fristet til å ta med en umiddelbar respons fra en Twitterbruker i forhold til denne artikkelen:

Anders Heger, fullt beger. Du synes vi er dølle, vi synes du trenger flere å følge. Hold deg til forleggeriet, hilsen twittokratiet.