Forskning på læringsutbytte?

Jeg blir jevnlig bedt om å  vise til forskning som kan vise at teknologi styrker læring i fagene, det skal visstnok være det som er det avgjørende om man skal bruke teknologi eller ikke i klasserommet. Jeg kunne godt tenkt meg å snu spørsmålet; hva slags forskning viser at undervisning uten teknologi gir økt læringsutbytte? (og her vil jeg oppdatere med at dette blogginnlegget egentlig burde hete «Når har effektmålinger av læringsutbytte validitet?» – takker @kongharald for den gode setningen)?

Problemet er at vi kan ikke nødvendigvis sammenligne epler og appelsiner uten videre – vi kan si at begge deler er frukt, begge kan brukes for å stille sult og er sunne, begge brukes for å lage juice osv. – og kanskje er det slik at epler kan erstatte appelsiner eller omvendt i noen oppskrifter. Slik er det å tenke teknologi versus ikke teknologi også. Man kan undervise med, og man kan undervise uten teknologi.

Jeg har diskutert problematikken med noen av mine venner, og følgende eksempel dukket opp. Kan man sammenligne det å lese i bok og det å lese på skjerm – om det er det samme man leser? Vi snudde litt om på det og lurte på om en lærebokforfatter ville skrevet annerledes om oppdraget var å skrive læreverk tilpasset nettbrett kontra læreverk tilpasset bok. Vi tror at svaret er ja, at man skriver på andre måter eller bruker andre typer ressurser. Typisk eksempel som jeg har trukket fram noen ganger er f.eks. pdf’er jeg finner som er i spalter. Det er håpløst å lese digitalt fordi du må scrolle opp og ned på samme side framfor å lese sammenhengende nedover. Nettavisene har skjønt dette – papiravisene har spalter, nettavisene ikke. Man kan derfor ikke diskutere om det fordeler og ulemper ved å lese en pdf av en avisside kontra å lese avissiden på papir. Så hvordan skal man vurdere digitale versus analoge læreverk? Jeg hører noen roper «læringsutbytte» – og jeg må si at jeg sier både ja og nei. Hovedutfordringen er hvordan man måler læringsutbyttet. Hva er kjennetegnet på at man har lært og hvor godt man har lært? Dette var det opprinnelige oppdraget som SMIL-rapporten handler om –  å finne indikatorsett som viser læring. Den gangen skrev jeg at jeg trodde det ville være vanskelig å finne disse indikatorsettene, at man heller ville finne indikatorer på god tilrettelegging for læring – og jeg mener rapporten viser akkurat dette.

På samme måte blir andre aspekter ved læring kartlagt – når det gjelder grad av innovativ læringspraksis gjør man det samme; man undersøker i hvor stor grad man for eksempel bruker animasjoner og simuleringer. Grunnen til dette er en antakelse om at disse kan gi en bedre forståelse av konsepter som ellers kunne være vanskelige å forstå. Her er det også ting som taler for og mot. På den ene siden kan noen simuleringer og animasjoner være av en slik art at det er vanskelig eller farlig å gjøre i praksis, på den andre siden tror jeg nok ikke at en simulering som f.eks. å koble sammen lyspære, batterier og ledninger nødvendigvis er noe bedre enn å gjøre det i praksis. Det finnes nok derfor noe forskning som kan peke på at i spesifikke situasjoner vil bruk av teknologi skape et bedre læringsutbytte enn å undervise uten teknologi.

Vanskeligheten med å måle læring er som nevnt over å vite hva man skal måle. Tradisjonelt har det handlet mye om faktakunnskap, og at man måler læring i form av karakterer. Er det dette som skal være målebegrepene for læring med eller uten teknologi også? Jeg mener nei. Et eksempel for å illustrere hva jeg mener. Tenk at oppgaven er å løse en mengde regnestykker. Med teknologi (kalkulator) kan man nok få flere, og sannsynligvis flere korrekte svar enn at tilsvarende ble løst med penn og papir – hvis tiden man testes på er den samme. Her må man også forutsette at de som testes kan bruke kalkulatoren på en god måte. Vil det da være slik at teknologi i dette tilfellet gir bedre læring hvis læring betyr at man er i stand til å løse disse oppgavene korrekt? (her hører jeg flere stemmer; noen mener dette ikke kan sammenlignes, noen mener kalkulator er juks og noen vil ta dette til inntekt for at teknologien ikke støtter læring generelt sett – slik er vi mennesker, vi ønsker å tolke innhold den veien det passer oss selv best). For å tydeliggjøre hva jeg mener i en slik sak; jeg mener en kalkulator er et godt hjelpemiddel for å foreta beregninger/utregninger – men det de burde testes på er å sette opp hva som skal beregnes/utregnes, ikke beregningen/utregningen i seg selv. Da snakker man forståelse/kompetanse og problemløsning. Jeg var fullt i stand til å løse oppgaver ved å lære meg noen enkle formler (type: a=(p*k)/100) – da var problemet egentlig å vite hva som var a, p og k. Selve utregningen i seg selv er bare en teknisk ferdighet, selv om mange måles på akkurat den.

Jeg synes at det å tro at man kan måle læringsutbytte i seg selv derfor blir litt rart når man skal vurdere læring med versus uten teknologi. Det er ikke det som er hovedspørsmålet. For meg handler det om at teknologien kan gjøre arbeidsprosessene mer effektive, og de kan støtte læring. Det er ikke slik at læring i fag skjer automatisk om undervisning foregår – jeg tror man må se på hvordan man tilrettelegger for bedre læring.

Det betyr f.eks. at hvis man ser på læringsteorier og forskning rundt læring så er det ting å gripe fatt i her som styrker læring. Man kan trekke analogier til andre områder, f.eks. er vel ingen i tvil om at en traktor sannsynligvis gjør bondens arbeid både mer effektivt og lettere enn om han skulle brukt hakke eller hest og plog? Blir kornet mer næringsrikt av den grunn? Kanskje ikke, men det blir sannsynligvis mer av det. Skal man få bedre kvalitet må bonden kanskje tilsette gjødsel i tillegg. Er ikke læring litt slik også; at med mer effektiv bruk så kan det tenkes at det skjer mer læring? At ved å tilføre andre elementer så kan kvaliteten bli bedre?

Hattie skriver i Visible Learning at det å ta notater styrker læring. Jeg er helt enig, under forutsetning at man kan ta gode notater. Det å ta gode notater vil derfor være riktig for å skape gode forutsetninger for læring – som bonden som skjønner at jorda må bearbeides før man kan så skal man få godt resultat (ikke så på stengrunn med andre ord). Deretter kan man vurdere hvordan – type verktøy. Her mener jeg bestemt at digitale notater har en fordel, blant annet fordi man lettere kan omorganisere innholdet og lettere gjenfinne det enn hvis man jobber analogt.

Det vil være bedre for alle om vi la bort diskusjonen om man skal bruke teknologi eller ikke og heller fokusere på hvordan man skaper de beste forutsetninger for læring. Det er jo det som er målet. Mange ser ut til å glemme det underveis og blåser opp sine egne meninger i saken. Da kan det kanskje passe å sitere min venn @lagethune; «det er viktig at ikke selvbildet blir større enn speilbildet».

Alle vet at Jeppe drikker, men ingen spør hvorfor

Etter forrige blogginnlegg føler jeg at jeg kanskje må presisere enda tydeligere hva jeg mener når jeg ser diskusjonen om fraværstak eller ikke går sin gang på Twitter.

For å tydeliggjøre;

• Jeg er ikke for at elever ikke skal være på skolen.
• Jeg er uenig i utsagnet; elever som er tilstede lærer mer. Jeg forutsetter i min uenighet at vi ikke da diskuterer om eleven ligger hjemme og sover kontra å være på skolen – det er ikke mitt utgangspunkt. Jeg tror man kan være tilstede uten å lære, og jeg tror man kan være fraværende og likevel lære. Jeg tror også at noen vil lære mer av å være på skolen enn ikke å være der.
• Jeg skjønner at man må ha et vurderingsgrunnlag for å gjøre en vurdering, og at det da er viktig at eleven er tilstede på skolen.
• Jeg er uenig i at løsningen er å tvinge dem dit med et påbud. At et påbud kan virke som en ekstern motivator er jeg ikke uenig i, det er nok flere som kommer på skolen enn ikke hvis de risikerer å ikke få karakterer. Det jeg stiller meg tvilsom til er om de som har høyt fravær i dag nødvendigvis kommer på skolen selv om de ikke får karakterer.
• Jeg tror ikke at x timer tilstede = god karakter automatisk, det krever mer enn tilstedeværelse f.eks. har jeg tro på at det er arbeid med og øvelse i faget som må til
• Jeg tror man skal ha høye forventninger og stille krav til elevene – de lever opp og ned til forventningene. Prestasjonskrav gir prestasjonsangst, men også prestasjoner.
• Det som forbauser meg i mange av diskusjonene er at det er vurderingsgrunnlaget som oppgis som hovedårsak til at man ønsker fraværstak. Jeg lurer på hvem som først sier; vi må ha fraværstak for å gi elevene de beste forutsetninger for framtida – selv om jeg egentlig tror, og håper, det er det dere mener.
• Alle vet at Jeppe drikker, men ingen spør hvorfor. Alle vet at noen elever ikke møter opp, hvorfor er ikke dette temaet framfor et påbud om å være tilstede fysisk?

Myteknusing og noen kommentarer til ytringer fra @konservativ

Vår kunnskapsminister (@konservativ på Twitter) har uttalt seg om mange ting de siste ukene, og jeg føler at jeg må kommentere på noen av utsagnene han kommer med. Artikler og ytringer blir kommentert på Twitter og andre fora – men jeg synes diskusjonene ofte bærer litt feil vei. Vi er tilbake til å diskutere for og mot utsagn som kommer uten å se på årsaker, det er i alle fall min mening.

Den første artikkelen jeg ønsker å kommentere er fra Dag og Tid; «Ein stor og naiv entusiasme». Her er det mange som har tolket artikkelen til at vi skal være svært forsiktige med IKT i skolen,  ikke minst når ministeren påpeker at han har strammet inn oppdraget til Senter for IKT i utdanningen – de skal også ha som oppgave å advare mot dårlig bruk av IKT i skolen.

Myte: mange motstandere av IKT tror visst at vi som er for bruk av teknologi mener at datamaskin skal brukes hele tiden. Det er ikke slik. Hvis man leser mye av det som står på denne bloggen vil dere se et gjennomgående mønster; jeg skriver stadig at teknologi skal brukes når det er fornuftig og gir bedre læring enn tradisjonelle metoder. Jeg er ikke alene. De fleste av de jeg møter fra «digitalmenigheten» eller «digitalmisjonen» har akkurat samme utgangspunkt som meg. Samtidig må man ikke glemme at det er ikke uten grunn at de fleste arbeidsplasser bruker teknologi – det handler om effektivitet, og jeg er overbevist om at brukt rett vil det støtte læringen. Det vi må jobbe med er å lære lærerne hvordan de skal bruke teknologien effektivt og hvordan teknologien skal støtte egen undervisning. Vi er ikke uenige i hva ministeren sier når han avslutter med «– Eg er skeptisk til alle stemningsbølgjer for ny teknologi, når folk seier: «Alle skuleelevar må få nettbrett» eller «alle barn i barnehagen må få iPad». Slike reiskapar kan vere heilt fine og nyttige, om det er ein klar tanke og eit opplegg rundt dei. Men eg er frykteleg skeptisk til slik teknologientusiasme som generell politikk». Det er klart at teknologien skal settes inn i kontekst, det skal være en mening med det – det er vi ikke uenige i.

I artikkelen står det også ; – Noreg er – etter det eg veit – det einaste landet som har gjeve «digital kompetanse» ein så høg status. Var det eit fornuftig tiltak?
– Eg er usikker på om Noreg er det einaste landet, men vi var i alle fall først. Og eg meiner det var fornuftig som eit svar på ei stor endring av kvardagen vår. Digitale verktøy er ein sentral del av liva våre no, seier Isaksen.
– Men det har vist seg problematisk å fylle «digital kompetanse» med innhald. I sektoren vart det oppfatta som ein marsj­ordre til å bruke digitale verktøy i alle samanhengar, men omgrepet har vist seg vanskeleg å handtere og omsetje i praksis. Vi kan teste nivået i lesing og rekning, men det er vanskelegare å teste digital kompetanse.

Myte: det er vanskelig å teste digital kompetanse. Jeg tror personlig ikke det er vanskelig å teste digital kompetanse, men det krever at man stiller de rette spørsmålene. En større utfordring er at det foreløpig ikke har vært noen konsekvenser av å ikke ta i bruk teknologi. Horizon-rapporten tror at en trend er at digitale tester vil øke i omfang framover – og min bekymring i forhold til dette er både at testene ikke blir gode nok (tester man det som skal testes) og at elevene ikke får trening i å løse digitalt (blir da målt på teknisk dyktighet framfor faglig kompetanse – for eksempel skriver du sent på tastatur kan du risikere dårligere karakter enn å skrive for hånd).

Når det gjelder dette med eksamen så tror jeg at skolen er vel konservativ, noe mange har skrevet om – og hvor det stilles spørsmål ved om ikke eksamen nå må tilpasses den virkelige verden. Det er ikke hjelp i å snakke om og jobbe med problemløsning, samarbeid, kommunikasjon, bruk av teknologi og digital kompetanse i timene dersom dette ikke gjenspeiles på eksamen.

Jeg tror mange kanskje vil ha nytte av å lese kommentaren til Arne Tragethon i BT; Kvifor går Norge motsett veg av Finland. I ingressen står det; «Når Norge prioriterer lesing og rekning, får vi ein innsnevra skule. Vel så viktig er leik, kreativitet og digital kompetanse. Det veit finnane.

En annen artikkel som har blitt omtalt er «Stiller spørsmål – ser bort fra svarene» med motsvaret «Stiller spørsmål, venter på svar». Dette handler om man skal innføre et fraværstak i skolen. I svaret sier kunnskapsministeren «hvis elevene er til stede på skolen, lærer de mer».

Tja, det forutsetter vel noe annet enn at de blir tvunget til å være til stede tenker jeg. Jeg er ikke uenig i at muligheten for å lære mer og muligheter til å bli fulgt opp underveis kan føre til bedre resultater. Men er et fraværstak løsningen på problemet? Jeg tror ikke det. Man kan godt være til stede uten å lære noe som helst, og man kan lære uten å være til stede. Jeg har for eksempel tatt mange studiepoeng uten å være på skolen i det hele tatt, rent fysisk. Jeg har vært tilstede virtuelt og asynkront – og har både lært og blitt fulgt opp. Ville resultatene blitt bedre av fysisk nærvær? Jeg er usikker for eget vedkommende. Erfaring med enkelte forelesere har vært at de leser høyt for meg, og da kan jeg like gjerne lese selv og gjøre andre ting framfor å sitte i en forelesningssal. Poenget mitt er at undervisningen må gi meg noe mer enn dårlige formidlere for at tilstedeværelse i nåtid skal være aktuelt for meg. Et annet aspekt som sjelden blir nevnt positivt er om det faktisk er nødvendig at man skal delta i x antall timer dersom man ikke har behov for det for å lære det man skal.

Kanskje er det naivt å tro at elevene vil møte opp dersom de synes undervisningen er relevant for dem (what’s in it for me) og interessant – men jeg vil gjerne være naiv i så måte. Jeg vil i alle fall ikke tro at dersom man er tilstede i x antall timer vil frafallet synke og resultatene bli bedre uten at man samtidig må stille spørsmål ved om undervisningen er relevant og interessant. Også diskusjon om eksamensform bør inn her; når man har en eksamen for å måle kompetansen til eleven – spiller det da noen rolle hvor mye eleven har vært på skolen hvis de kan fagstoffet?

Et fraværstak ser jeg mer som en handling basert på effekt, ikke årsak. På samme måte som vi har hatt diskusjoner om å stenge nett for at elevene ikke skal være på sosiale medier. Jeg husker når det var fraværstak på vgo og hvordan det, på enkelte skoler i alle fall, førte med seg at man ikke kunne være mye syk engang uten å risikere å ikke få karakter i faget. Min yngstedatter fikk varsel om at hun kanskje ikke fikk karakterer i noen fag fordi klassen hennes flere dager var ute på oppdrag med å sette opp streaming som en del av sine studier, og følgelig ikke var på skolen noen dager hvor de også hadde andre fag. Det blir helt sinnsykt å forholde seg til; at man må velge hvilke fag i samme studieprogram som man skal få karakter i – man kan ikke få karakter i alle fordi oppmøte i ett fag blir skulk i et annet.

På samme måte ser jeg nå at svømming kommer opp som tema. Forslag om at elevenes svømmeferdigheter skal kartlegges – det man ikke er enige om er visst om elevene skal svømme 100 eller 200 meter. Jeg er ikke imot svømming, jeg synes det er en god ting å lære seg. Det jeg savner er at man diskuterer hvorfor de skal lære å svømme og gleden over å beherske det våte element. Her kommer det nok fort inn regelverk om svømmeopplæringen, men kanskje vi – som før – ser mindre fokus på hvorfor så mange ikke kan svømme. Lokalt ser jeg utfordringen med at det blir dyrt for skolen når man må leie inn buss for å kjøre elevene avgårde – og tid tar det også. Andre steder kan det være utfordringer med multikulturalisme som gjør seg gjeldende. Det jeg ikke tror er at en regel i seg selv vil føre til bedre svømmeferdigheter.

Forleden dag tok min gode venn @lagethune et bilde på et kjøpesenter. Ordføreren i kommunen ville møte lokalbefolkningen, og ville være tilstede i en sofa i en time hver mandag på dette kjøpesenteret for å være tilgjengelig for innspill. . Siden jeg ikke tror kunnskapsministeren ser hele bildet når det gjelder bruk av teknologi i skolen har jeg derfor en utfordring til ham; Hva med å møte oss som er digitalentusiaster i en sofa under NKUL i mai måned – og få noen flere synspunkter på teknologibruk enn de han tydeligvis får ellers.

Vi har noe å lære ham, og vi kan knuse noen myter om hvem vi er og hva vi står for.

 

Selvskryt skal man høre på – det kommer fra hjertet

I dag blir det selvskryt. Jeg har nemlig fått en epost fra Slideshare som forteller meg noe hyggelig – jeg ligger i topp 5% av sette presentasjoner, og det er jo hyggelig – og en av de som er sett mye handler om tanker om en ny skolereform. Jeg setter den derfor inn igjen, men den må sees i sammenheng med andre ting jeg skrev rundt temaet – og den kom som en følge av Ludvigsenutvalgets NOU om elevens læring i framtidens skole.

Noen muligheter og noen utfordringer med onlinetester

Jeg har lest en interessant oversikt hos nextgen som handler om ulike måter teknologi blir brukt for å teste elevene. Elevene er selvfølgelig avhengige av å forstå hvordan teknologien skal brukes for å kunne levere en god besvarelse – og da kreves det kanskje også trening i dette. Hensikten er jo å vurdere elevenes faglige, ikke tekniske, ferdigheter.

Man kan tenke seg at de må kunne navigere, lese, skrive, bruke verktøy, dra-og-slipp og utheve. Det virker kanskje enkelt, men tenk om teksten krevde at man trykket på lenker for å få med seg alt – da er det viktig at de forstår hvordan de leser digitalt. De som lager oppgavene må tenke på lesbarheten – er f.eks. font passende for bruken.

Det handler om å komme tilbake til der man var hvis man får åpnet nye faner, at filer åpnet seg eller at man fikk opp pop-up-bokser man måtte fjerne for å komme videre. Det kan være en utfordring å jobbe digitalt, og kan være mer krevende enn å jobbe analogt, hvis man ikke har erfaring i bruk av digitale verktøy. For oss som skriver touch er det raskere å besvare enn de som bruker LFT-metoden (let, finn, trykk). Enkle teksteditorer har noen utfordringer gjennom begrenset funksjonalitet – og når man da blir avhengig av å forstå symboler (f.eks. hvis man skal sette inn lenke) eller alternativt klare å skrive html gjennom å bruke «kilde» framfor «tekst» for å få gjort det man ønsker – ja, da er det ikke like lett for alle.

Forstår man umiddelbart hvordan verktøy og knapper virker – eller må man bruke tid på å finne det ut? Slikt stjeler dyrbar tid. Dessverre er det ofte slik at en knapp i et program virker annerledes enn samme knapp i et annet program. Jeg har sett eksempler på at samme knapp har vært brukt for lagre, lagre og avslutt, og avslutt. Hvis man ikke vet hvordan man skal lagre underveis uten å avslutte kan det fort gå galt. Akkurat som om man tror man lagrer, og så bare avsluttes det uten lagring – og uten en advarsel først om at det er det du holder på med.

Det handler også om å forstå hva du skal gjøre – jeg har selv vært borti oppgaver hvor man skulle markere punkter, men hvor det var vanskelig å forstå hva jeg skulle gjøre, vanskelig å treffe punktet eksakt slik at punktet ble markert (og ikke bare forsvant tilbake til menyen). Samme problem med forståelse fikk jeg forrige dagen med iPad’en min. Under oppdatering endte den opp med å låse oppstarten – og alt jeg så var et skjermbilde hvor det var et bilde av en ledning som gikk en tredjedel inn på skjermen, etterfulgt av en pil og så en sirkel hvor det stod iTunes. Jeg kom ikke videre, og søkte for å prøve å finne svar – uten hell. Til slutt forstod jeg det selv – det betød at jeg skulle koble iPad’en til PC med USB og gå inn på iTunes. Når det var gjort fikk jeg melding om at det var en feil på iPad’en, og at jeg kunne oppdatere den fra iTunes. Dessverre viste det seg at valget «oppdater og gjenopprett» betød at iPad’en ble tilbakestilt til fabrikkstandard.

Basisfunksjonalitet for onlinetester handler oftest om;

• Klikke (dobbeltklikke)
• Velge objekt
• Markere tekst (bli uthevet, få annen farge)
• Velge tekst
• Navigere med rullefelt
• Dra og slipp, velg og dra på plass
• Skrive fritekst
• Velge område
• Velge punkter (plotte punkter)
• Bruke kalkulator
• Bruke virtuell linjal
• Bruke virtuell vinkelmåler
• Bruke cas-verktøy (eks geogebra)
• Bruke lyd- og videoavspiller
• Velge bort (fra et utvalg)

På edudemic sin nettside viste man til noen måter slik basisfunksjonalitet kunne få en forbedret bruk – noe som jeg synes er veldig bra. Det handler om noe mer enn å gi enkle flervalgsoppgaver – man må kunne bruke denne type tester for å teste på annet enn enkle faktasvar.

Dra-og-slipp-funksjonalitet kan utvides slik at man ikke bare drar tekst fra en side av skjermen til den andre (f.eks. gjennom å trekke inn ord som mangler eller koble to ting sammen) f.eks. til å dra dem til spesielle områder for å identifisere detaljer i et bilde eller en tekst, sette ting (f.eks. en historie eller en bruksanvisning) i riktig rekkefølge, fylle ut tomrom i et tankekart, identifisere sentrale ideer, fylle ut kolonneskjema eller venndiagram for å sortere i likheter og forskjeller, fylle ut tidslinjer og årsak-effekt-diagrammer, rangere svar etter relevans/viktighet.

Flervalgfunksjonalitet trenger ikke ha ett rett svar, man kan sette at flere svar er korrekte – og at alle må krysses av for å gi poeng. For å gjøre den svært vanskelig oppgir man ikke hvor mange svar som skal krysses ut – det kan f.eks. være 1-4 riktige svar blant alternativene. Man kan også tenke seg at man skal velge ut synonymer/antonymer eller velge ut flere sentrale ideer i en tekst. For matematikk kan man tenke seg at man velger flere brøker, regnestykker eller mål som er «like» (0,5 er både 30/60, 2/4 og 50/100 – 3+2 er det samme som 1+4 og 10-5 – og 10 km er det samme som 1 mil osv).

Tekstmarkering ved at de kan klikke på ord (ett eller flere), setninger eller avsnitt for å besvare spørsmål. Her kan man måtte velge ut nøkkelord, sentral ide eller velge setninger som gir sammenheng i forhold til spørsmålet.

Editor for matematiske uttrykk. Her kan man bygge opp regnestykker for å gi svar på tekstlige spørsmål. Dette er en større utfordring enn å bare løse regnestykker. Man kan også tenke seg denne som en nedtrekksmeny hvor man velger f.eks. regneart. Elevene kan også bli bedt om å beskrive hva som skjer (prosess) i forhold til et matematisk uttrykk (hva viser denne utregningen oss).

Teksteditorer brukes for fritekstsvar, men man kan også stille spørsmål rundt en tekst og be dem om å omskrive den, skrive konklusjoner, argumentere for og mot. I matematikk kan de bli bedt om å forklare regnestykker (hvorfor dette svaret, hva er prosessen, hvorfor ble denne regnearten eller prosedyren brukt, hvilke opplysninger mangler for å fullføre utregningen).

Man kan også tenke seg kombinasjoner av oppgaver, f.eks. at man leser en tekst og blir bedt om å svare på noen spørsmål. Deretter blir man bedt om å velge et utsagn hentet i teksten (enten gjennom nedtrekksmeny eller tekstmarkering) for å støtte svaret man ga.

En modell for implementering

Det er for så vidt ikke noe nytt i denne modellen, men jeg har forsøkt å sette den opp i et slags flytdiagram. Noe av det som forbauser meg er nemlig at rekkefølgen ofte er annerledes enn dette når jeg ser hva man gjør i praksis. Hvis man ikke skaper forståelse for at noe må endres vil man slite (kriseforståelse) – da får man ikke gehør. Deretter må man skape enighet om hva som skal endres, og hvordan det skal endres – og her er det lurt å se på hva som finnes av informasjon når det gjelder ting som fungerer og ting som ikke fungerer. Det er mange som hopper over disse første og går rett på valg av løsning. En annen stor syndebukk er dette med opplæring. Jeg mener at man først må sette krav til bruk, foreta en kartlegging (hvem kan dette og hvem kan det ikke) og deretter foreta opplæring – da får alle det de har bruk for framfor at man først skal ha en opplæring (som dessverre ofte blir bare det jeg har kalt redskapskompetanse) for så å sette krav (eller ikke) til bruken. Trykk på bildet for større versjon (her har jeg tenkt at lys blått er ting som må kartlegges, mørk blått er ting som skal gjøres, sterk oransje er avgjørelser, grått er innspill man må ta i betraktning, gult er krav man stiller, grønt er oppfølging og støtte, lys oransje er kontroll),

Noen refleksjoner rundt implementering

Senest i dag har jeg fått noen spørsmål rundt dette med å implementere teknologi. Noen spørsmål er enkle å svare på, andre er vanskeligere.

Først og fremst må man tenke infrastruktur og båndbredde. Det er ingen vei utenom. Vi snakker fiber skal det monne, det er for mange eksempler på at det blir for tregt og sent å jobbe med noe mindre kapasitet. Utfordringen deretter er å sørge for det som er på innsiden av veggen. Hastigheten synker raskt. Mange skoler har gamle kabler, murvegger og annet som gjør at kapasiteten fort forsvinner. For det trådløse må man ha nok IP-adresser å gå på – gang med minimum 3 er rådet. Tenk også på at det blir mange samtidige pålogginger som skal håndteres, og ofte er det forskjell på det man regner på papiret og det som skjer i praksis…

Noe annet som man må tenke på er hva skal man bruke utstyret til, for først da kan man si noe om hva man skal ha – hvilke behov som må dekkes. Det er f.eks. slik at hvis man tenker at man på barnetrinnene kun skal ha noe som gjør at de kan lage noen videoer en gang i blant og gjøre noen enkle oppgaver – ja, da trenger kanskje ikke alle ha hver sin dings (enten det er brett eller datamaskin). Hvis det er slik at de skal brukes i forbindelse med opptak når man er utendørs må man for eksempel tenke vekt og god batterikapasitet osv. Tenker man seg at elevene skal bruke digitale notater og bruke mange digitale læringsressurser så er det opplagt at 1:1 er retningen man skal gå i. Det verste er vel å ha utstyr som ikke blir brukt? Kravene må derfor settes først, så må man se på hva slags opplæring som er nødvendig og sørge for dette – og så kontroll av at man faktisk gjør ting iflg. kravene som er satt. Så hvorfor er det så mange som først kjøper utstyr, gir opplæring på redskap og noen tjenester – og så evt setter krav til bruk? Noen setter ikke krav til bruk heller, de lar det være opp til hver enkelt – og så lurer de på hvorfor det skjer så lite.

Det samme prinsippet gjelder for tjenester og verktøy – det må settes krav. Jeg ser skoler som betaler i dyre dommer for ting de ikke bruker. Her må man se kostnad opp mot nytte – og da handler det om bruk stort sett. Jeg tror det er penger å hente på å ta en kritisk gjennomgang av denne type utgifter. Det kan fort bli dyrt med mange lisenser hvis kun et fåtall bruker verktøyene eller tjenestene. Opplæring brukes det ganske mye penger på totalt sett, og da bør det være opplæring man faktisk har bruk for – tror det svikter mye her, man skal likesom spenne bredt eller bare ha opplæring i funksjonalitet. Når man i tillegg legger til at det ikke blir stilt krav i etterkant av opplæring mange steder, f.eks. hvordan skal du bruke det du har lært blir det ofte til at opplæring enten var en hyggelig opplevelse eller at det var bortkastet tid – med samme resultat for begge oppfatninger; det skjer lite nytt.

Krav, oppfølging, kontroll blir derfor tre viktige stikkord. Det høres ikke så bra ut i manges ører, men det er faktisk en lederoppgave. Å sette krav er ikke nødvendigvis noe negativt, oppfølging handler ofte om opplæring og skape en kultur for at man kan prøve, feile, dele erfaringer, synliggjøre det som er bra – kontroll for å se både om man gjør det som er pålagt og for å evaluere om det har noen effekt det man gjør. Har det ikke effekt bør man gjøre noe annet. Jeg er også tilhenger av det enkle – kanskje er det små ting som kan gi stor effekt, da gjør man dette. Er det ting som gir lite effekt og som er vanskelige å gjennomføre – ja, da bør man kanskje tenke seg om en gang til.

Jeg forbløffes jevnlig at hvor lite plan som ligger bak en del innkjøp rundt omkring i Norge, men jeg ser også noen som tenker i riktig retning. Det gjør meg glad. La oss sørge for at pengene blir brukt best mulig, men det krever å få hevet bestillerkompetansen. Det er hjelp å få mange steder, så hvorfor spør man ikke mer hos de som kan hjelpe. Jeg har likevel tro på at det skal gå bra til slutt – er det ikke bra er det heller ikke slutt :-)