Noen tanker etter #nkul

Da var jeg kommet tilbake igjen etter noen fine dager i Trondheim – full av inntrykk, delvis mistet stemmen og ganske sliten…..men veldig fornøyd. Det er noe med å møte så mange dyktige mennesker på ett sted, og man kan kanskje undre seg over at vi faktisk var over 1000 stykker påmeldt (jeg har hørt tallet 1045 bli nevnt uten at jeg skal gå god for det) framfor å bare følge streamen eller lese samskrivingsdokumentet (her som pdf). Svaret er enkelt – det er alt det andre, all småprat, alle diskusjoner, det sosiale – det gir en ekstra dimensjon som du ikke får når du følger det hjemmefra (enten det er i sanntid eller du ser det i etterkant). Det er samme diskusjon som i høyere utdanning hvor man er redd for at studentene ikke skal komme til skolebygget hvis de kan se foredraget på egen PC – da må man ha en strategi hvor man kan legge ut det de kan se på selv (var ikke det ganske likt tanken om flipped classroom?) og så må man sørge for at man har så gode diskusjoner i forelesningssalen at man går glipp av noe ved ikke å komme. Og så er det jo hyggelig å møte twitterkjente IRL (in real life), hyggelig at så mange fant veien til Mikrobryggeriet onsdag kveld (og takk til mitt fantastiske selskap på tirsdagskvelden også 🙂 ). Det er selvfølgelig mange andre jeg også gjerne skulle møtt, men tiden strekker ikke alltid helt til.

Mitt inntrykk av konferansen er at mange har sagt at de syntes programmet var godt, og det er et viktig poeng. Flere poengterte at de syntes det var en god fornying sammenlignet med tidligere år.  I dag er det mange som begynner å bli «konferansetrøtte» – det må være et program man føler man får en verdi fra, eller at det som skjer i tillegg til konferansen er såpass interessant at man synes det er verdt tid og penger å reise. Så hva slags verdi kan man gi, hva slags program skal man ha? Det er sannelig ikke godt å si, jeg har ikke fasiten selv om noen ting peker seg ut. Jeg kunne godt tenkt meg mer debatt – og hvor det var tid til å stille spørsmål fra salen. Vi snakker om å få til dialog i klasserommet, engasjere elevene – og så er det ofte på konferanser monologen som dominerer. Det er naturlig at det er slik, men noen drømmer kan man jo ha. Mest av alt kunne jeg tenkt meg et knippe med noen av dem jeg følger på Twitter – la alle høre hva de har å si, hva slags erfaringer de har gjort seg, hvilke tanker de har for framtidens skole. La folket tale – lytt og lær, og kanskje vi kan få til endringer.  Workshops med praktiske, håndfaste tips og triks knyttet til pedagogisk bruk pleier også å være populært. Det er noe man ikke får med seg på stream, man må være tilstede. Et annet tema som har blitt nevnt av flere er klasseromsledelse – det er tydeligvis mangelvare i grunnutdanningen. Jeg skriver med vilje ikke digital klasseromsledelse eller klasseromsledelse i et digitalt klasserom – klasseromsledelse er klasseromsledelse, enten det er med eller uten teknologi (mener jeg i alle fall).

Fortsatt er det mye fokus på programvare og tjenester, og jeg blir litt overrasket/sjokkert/frustrert over dette. Hvis man brukte samme fokus på lærebøker ville fokuset vært hva slags bok man skulle velge innenfor et gitt tema, eller vi ville snakket om hvilken blyant som var best å bruke. Det handler (etter mitt syn) mest om hva som skal gjøres og ikke hva som skal læres (dog med noen unntak).

Jeg har noen andre drømmer også, og kanskje noen av dem blir virkelighet. Enkelte foredrag er gull verdt å høre på, og det er synd når det bare er et fåtall som får dem med seg (hvis vi tenker på hvor mange pedagoger det finnes i landet). Å få satt disse kvalitetsforedragene inn i en kontekst og fått dem ut på skolene ville være bra. Fordelen med disse foredragene er at man kan høre og lære – og hvis det blir satt i et system som gjør at skolen f.eks. viser et foredrag på en planleggingsdag (sett lærerne sammen, fyll kaffekoppene og vis på storskjerm) som en inspirasjon (og opplæring) før man skal jobbe med et tema ville vi få en mye større spredning (og større effekt håper jeg). Jeg er jo tilhenger av «å slå ned klasseromsveggene» og hvorfor kan ikke veggene på personalrommet slås ned også – ta inn eksperter utenfra gjennom å bruke teknologi? Er det bare elever som skal ha digitale læringsressurser for sin læring – hvor ble det av livslang læring?

Takk til alle for hyggelige samtaler og inspirasjon. Jeg gleder meg allerede til NKUL13.