Er hver sin PC i klasserommet løsningen?

Forrige dagen kom jeg med en lite hjertesukk om hvorfor det skal være så vanskelig å komme på nett – og jeg følger opp litt i dag. I dag er jeg på litt usikker grunn fordi tekniske løsninger er et område som jeg jobber lite på – jeg er mer opptatt av bruken. Hvis jeg derfor uttrykker meg klossete i det jeg skriver er det forklaringen – men tar gjerne korreksjoner og innspill i kommentarfeltet, det er slik man lærer av. Jeg tenker også hovedsaklig grunnskole i teksten under fordi det hører til sjeldenhetene at elevene her har hver sin PC, her er man stort sett avhengig av maskiner som står på skolen – men det er kanskje ting her som også kan gjelde vgs og høyere utdanning.

For ikke lenge siden var jeg i et klasserom med 30 elever som hadde hver sin PC. Dessverre var det slik at noen PC’er fungerte, mens andre hadde problemer med installert programvare eller å nå sine lagringsområder. En utfordring da er at dette var PC’er som man ikke fikk gjøre endringer i innstillinger på – man blir på en måte bundet på begge hender fordi man rett og slett ikke får tilgang til funksjoner som gjør at man kan få rettet problemene. I tillegg var de fleste av PC’ene avhengig av lading fordi batteriene ikke holdt lenge – dette var PC’er som i snitt var ca 3 år gamle. Enkelte av laderne virket heller ikke. Et paradoks er at selv ganske moderne skoler har lite stikk-kontakter tilgjengelig i et klasserom og det ble derfor også utstrakt bruk av skjøtekabler. Å bevege seg i et slikt klasserom hvor 30 PC’er skal ha strøm minner ikke så rent lite om å bevege seg i et edderkoppnett. En elev sa til meg: det hadde vært fint om vi hadde en kontakt i gulvet ved pulten. Jeg er enig.

Det samme problemet opplever jeg forøvrig også på konferanser og seminarer jeg deltar på – og erfaring gjør derfor at jeg prøver å komme tidlig, lokalisere stikk-kontakter og ofte har jeg med egen skjøteledning som en del av min standardutrustning. Riktignok har jeg et batteri og har også ekstrabatteri som gjør at jeg har ganske god kapasitet – likevel holder det ikke for en hel dag, bl.a. fordi jeg kjører mange programmer også i bakkant som gjør at batteriene tappes.

Det er heller ikke uvanlig å høre om at pålogging tar veldig lang tid, og når hver elev skal logge på med hvert sitt brukernavn og passord betyr det at det tar lang tid å komme igang – og spesielt hvis det er slik at det å jobbe ved en datamaskin bare er en av flere stasjoner i klasserommet og at man må bytte i løpet av timen. I praksis betyr det at man ikke får jobbet mange minuttene om gangen. Ville du investert i en bil som trengte å stå 10-15 minutter på tomgang før du kunne kjøre avgårde?

Mange av PC’ene jeg ser i norske klasserom er gamle og trege og det gjør ikke situasjonen bedre. Mange er ikke oppdaterte – man kjører gammel programvare fordi det på sett og vis fungerer, man har ikke penger til å investere i ny programvare eller det handler om at man ikke har de personlige og/eller tekniske ressursene for å få oppdatert maskinene på en funksjonell måte. Jeg har sett skoler hvor IKT-ansvarlig (som jeg ofte da vil kalle IKT-vaktmesteren fordi det handler bare om å plugge i kabler, fikse skrivere som ikke virker osv) må rundt på hver maskin og gjøre endringer fordi man ikke har systemer som gjør at man kan oppdatere alle sentralt og heller ikke kan fjernstyre maskiner med tanke på support.

Jeg har skrevet en del tidligere om det at den enkelte må få lov til å gjøre endringer i oppsettet, kunne tilpasse til eget bruk – så jeg skal ikke bruke plass på det her, men det er viktig i forhold til bruk. For meg ville det være helt håpløst hvis jeg skulle få et standardoppsett – jeg må kunne tilpasse til et oppsett som passer meg.

Så hvorfor får vi disse problemene? Er det mangel på penger eller er det mangel på kompetanse? Jeg tror det kan være begge deler. I dag er det løsninger som man må vurdere når man skal planlegge bruk av IKT i skolesammenheng. Tidligere har jeg sagt at jeg skulle ønske hver elev hadde sin egen PC fra første klasse – men det trenger ikke nødvendigvis være slik at alle skal ha en laptop med all programvare installert. Nå er det også lite trolig at man vil bruke ressurser på det også i nær framtid – så man må se på hva man egentlig trenger. Det handler ikke nødvendigvis om den fysiske maskinen, det handler mer om hvordan man får tilgang til noe som kan personaliseres og som fungerer – og som fungerer hver gang, og det uten at man trenger å ha en IKT-ansvarlig på plass i alle klasser og i alle timer.

Fokuset vrir seg mer og mer i retning av skyen, dette at man har programvaren tilgjengelig der – og at den blir oppdatert der. For brukeren handler det ikke om hvor ting er lagret så lenge man har tilgang og finner det man skal ha. Nå trenger ikke nødvendigvis dette å være i skyen der ute, man kan kjøre virtualisering mot server på skolen – og med en slik løsning kan man ha arbeidsstasjoner som har en hovedpålogging og hvor elevene logger seg på videre til sitt område. For dem vil det være akkurat som om programvaren var installert på en egen PC, men systemmessig har det store fordeler. Sentral oppdatering og at den er lett å resette/tilbakestille er to av dem – man får mye større kontroll og jeg mener bestemt at det vil føre til mye større stabilitet enn det jeg ser de fleste steder i dag. Det at man skal bruke maskinen i en kort periode i løpet av timen og så skal neste elev logge på gjør at man må ha systemer hvor man raskt kan skifte bruker uten å starte opp alt på nytt. I mange bedrifter er man vant til å tenke arbeidsflate framfor å tenke personlig datamaskin – og den tankegangen må inn i skolen også. Skolen har faktisk flere utfordringer enn på mange arbeidsplasser i næringslivet. I en del jobber kan man ha samme profil og grensesnitt i en årrekke fordi oppgavene som skal utføres er de samme – i skolen er det mange flere typer oppgaver som skal løses, mange fag det skal tas hensyn til, ulike ressurser man skal ha tilgang til – det krever at man raskere kan få endret måten man får presentert ting på.

Dette med hver sin PC har som nevnt over også en utfordring i forhold til bl.a. lading. Her kan man tenke i retning av multipointservere som gjør at man kobler tastaturer og skjermer til en maskin – det blir i alle fall noe færre kabler. Kanskje må man tenke innredning på en annen måte også? Ikke at alle sitter i «buss», men at man på en slik stasjon sitter ved rundbord – ja, hvis man ikke skal flotte seg og kjøpe spesialtilpassede møbler (litt slik jeg har sett på BETT) hvor f.eks. skjermer kan heises opp og ned etter behov.

Sikkerhet skrev jeg litt om forrige dagen, og jeg mener at det ofte sperres for mye – bare for sikkerhetsskyld. Ta en ting som at sensitiv informasjon ikke skal lagres på PC, og så lager man vanskelige løsninger eller ikke gir tilgang til å lagre på egen PC – bare for sikkerhets skyld. Alle vet at slike ting kan komme til å skje – sett som standard at alt krypteres på PC med en gang uansett hva slags dokumenter det er, så har man i alle fall sikret seg noe dersom noen likevel tar det med seg på en PC som man mister, gjenglemmer eller blir frastjålet. Jeg har også sett at mangel på tilganger fører til at man bruker helt andre metoder bare for å få gjort det man skal – i sin ytterste konsekvens har det betydd en ukryptert minnepenn som henger på oppslagstavla.

Å lage gode løsninger tar tid og det koster penger, men å investere i dette gjør at man får noe som er mer funksjonelt enn det mange har i dag. Det krever fagkompetanse, på samme måte som du må ha fagfolk ellers – men fokuset blir ofte på hva slags datamaskin man skal ha framfor hva slags system man skal ha for å gjøre de oppgavene man tenker utført. Noen hederlige unntak er det – men det er det de er, unntak…