Er hver sin PC i klasserommet løsningen?

Forrige dagen kom jeg med en lite hjertesukk om hvorfor det skal være så vanskelig å komme på nett – og jeg følger opp litt i dag. I dag er jeg på litt usikker grunn fordi tekniske løsninger er et område som jeg jobber lite på – jeg er mer opptatt av bruken. Hvis jeg derfor uttrykker meg klossete i det jeg skriver er det forklaringen – men tar gjerne korreksjoner og innspill i kommentarfeltet, det er slik man lærer av. Jeg tenker også hovedsaklig grunnskole i teksten under fordi det hører til sjeldenhetene at elevene her har hver sin PC, her er man stort sett avhengig av maskiner som står på skolen – men det er kanskje ting her som også kan gjelde vgs og høyere utdanning.

For ikke lenge siden var jeg i et klasserom med 30 elever som hadde hver sin PC. Dessverre var det slik at noen PC’er fungerte, mens andre hadde problemer med installert programvare eller å nå sine lagringsområder. En utfordring da er at dette var PC’er som man ikke fikk gjøre endringer i innstillinger på – man blir på en måte bundet på begge hender fordi man rett og slett ikke får tilgang til funksjoner som gjør at man kan få rettet problemene. I tillegg var de fleste av PC’ene avhengig av lading fordi batteriene ikke holdt lenge – dette var PC’er som i snitt var ca 3 år gamle. Enkelte av laderne virket heller ikke. Et paradoks er at selv ganske moderne skoler har lite stikk-kontakter tilgjengelig i et klasserom og det ble derfor også utstrakt bruk av skjøtekabler. Å bevege seg i et slikt klasserom hvor 30 PC’er skal ha strøm minner ikke så rent lite om å bevege seg i et edderkoppnett. En elev sa til meg: det hadde vært fint om vi hadde en kontakt i gulvet ved pulten. Jeg er enig.

Det samme problemet opplever jeg forøvrig også på konferanser og seminarer jeg deltar på – og erfaring gjør derfor at jeg prøver å komme tidlig, lokalisere stikk-kontakter og ofte har jeg med egen skjøteledning som en del av min standardutrustning. Riktignok har jeg et batteri og har også ekstrabatteri som gjør at jeg har ganske god kapasitet – likevel holder det ikke for en hel dag, bl.a. fordi jeg kjører mange programmer også i bakkant som gjør at batteriene tappes.

Det er heller ikke uvanlig å høre om at pålogging tar veldig lang tid, og når hver elev skal logge på med hvert sitt brukernavn og passord betyr det at det tar lang tid å komme igang – og spesielt hvis det er slik at det å jobbe ved en datamaskin bare er en av flere stasjoner i klasserommet og at man må bytte i løpet av timen. I praksis betyr det at man ikke får jobbet mange minuttene om gangen. Ville du investert i en bil som trengte å stå 10-15 minutter på tomgang før du kunne kjøre avgårde?

Mange av PC’ene jeg ser i norske klasserom er gamle og trege og det gjør ikke situasjonen bedre. Mange er ikke oppdaterte – man kjører gammel programvare fordi det på sett og vis fungerer, man har ikke penger til å investere i ny programvare eller det handler om at man ikke har de personlige og/eller tekniske ressursene for å få oppdatert maskinene på en funksjonell måte. Jeg har sett skoler hvor IKT-ansvarlig (som jeg ofte da vil kalle IKT-vaktmesteren fordi det handler bare om å plugge i kabler, fikse skrivere som ikke virker osv) må rundt på hver maskin og gjøre endringer fordi man ikke har systemer som gjør at man kan oppdatere alle sentralt og heller ikke kan fjernstyre maskiner med tanke på support.

Jeg har skrevet en del tidligere om det at den enkelte må få lov til å gjøre endringer i oppsettet, kunne tilpasse til eget bruk – så jeg skal ikke bruke plass på det her, men det er viktig i forhold til bruk. For meg ville det være helt håpløst hvis jeg skulle få et standardoppsett – jeg må kunne tilpasse til et oppsett som passer meg.

Så hvorfor får vi disse problemene? Er det mangel på penger eller er det mangel på kompetanse? Jeg tror det kan være begge deler. I dag er det løsninger som man må vurdere når man skal planlegge bruk av IKT i skolesammenheng. Tidligere har jeg sagt at jeg skulle ønske hver elev hadde sin egen PC fra første klasse – men det trenger ikke nødvendigvis være slik at alle skal ha en laptop med all programvare installert. Nå er det også lite trolig at man vil bruke ressurser på det også i nær framtid – så man må se på hva man egentlig trenger. Det handler ikke nødvendigvis om den fysiske maskinen, det handler mer om hvordan man får tilgang til noe som kan personaliseres og som fungerer – og som fungerer hver gang, og det uten at man trenger å ha en IKT-ansvarlig på plass i alle klasser og i alle timer.

Fokuset vrir seg mer og mer i retning av skyen, dette at man har programvaren tilgjengelig der – og at den blir oppdatert der. For brukeren handler det ikke om hvor ting er lagret så lenge man har tilgang og finner det man skal ha. Nå trenger ikke nødvendigvis dette å være i skyen der ute, man kan kjøre virtualisering mot server på skolen – og med en slik løsning kan man ha arbeidsstasjoner som har en hovedpålogging og hvor elevene logger seg på videre til sitt område. For dem vil det være akkurat som om programvaren var installert på en egen PC, men systemmessig har det store fordeler. Sentral oppdatering og at den er lett å resette/tilbakestille er to av dem – man får mye større kontroll og jeg mener bestemt at det vil føre til mye større stabilitet enn det jeg ser de fleste steder i dag. Det at man skal bruke maskinen i en kort periode i løpet av timen og så skal neste elev logge på gjør at man må ha systemer hvor man raskt kan skifte bruker uten å starte opp alt på nytt. I mange bedrifter er man vant til å tenke arbeidsflate framfor å tenke personlig datamaskin – og den tankegangen må inn i skolen også. Skolen har faktisk flere utfordringer enn på mange arbeidsplasser i næringslivet. I en del jobber kan man ha samme profil og grensesnitt i en årrekke fordi oppgavene som skal utføres er de samme – i skolen er det mange flere typer oppgaver som skal løses, mange fag det skal tas hensyn til, ulike ressurser man skal ha tilgang til – det krever at man raskere kan få endret måten man får presentert ting på.

Dette med hver sin PC har som nevnt over også en utfordring i forhold til bl.a. lading. Her kan man tenke i retning av multipointservere som gjør at man kobler tastaturer og skjermer til en maskin – det blir i alle fall noe færre kabler. Kanskje må man tenke innredning på en annen måte også? Ikke at alle sitter i «buss», men at man på en slik stasjon sitter ved rundbord – ja, hvis man ikke skal flotte seg og kjøpe spesialtilpassede møbler (litt slik jeg har sett på BETT) hvor f.eks. skjermer kan heises opp og ned etter behov.

Sikkerhet skrev jeg litt om forrige dagen, og jeg mener at det ofte sperres for mye – bare for sikkerhetsskyld. Ta en ting som at sensitiv informasjon ikke skal lagres på PC, og så lager man vanskelige løsninger eller ikke gir tilgang til å lagre på egen PC – bare for sikkerhets skyld. Alle vet at slike ting kan komme til å skje – sett som standard at alt krypteres på PC med en gang uansett hva slags dokumenter det er, så har man i alle fall sikret seg noe dersom noen likevel tar det med seg på en PC som man mister, gjenglemmer eller blir frastjålet. Jeg har også sett at mangel på tilganger fører til at man bruker helt andre metoder bare for å få gjort det man skal – i sin ytterste konsekvens har det betydd en ukryptert minnepenn som henger på oppslagstavla.

Å lage gode løsninger tar tid og det koster penger, men å investere i dette gjør at man får noe som er mer funksjonelt enn det mange har i dag. Det krever fagkompetanse, på samme måte som du må ha fagfolk ellers – men fokuset blir ofte på hva slags datamaskin man skal ha framfor hva slags system man skal ha for å gjøre de oppgavene man tenker utført. Noen hederlige unntak er det – men det er det de er, unntak…

Advertisements

6 comments

  1. Kompleks problemstilling du skriver om her. Infrastruktur og operativsystem gir gjerne ekstra utfordringer når antallet klienter skaleres. Dersom tjenesteleverandør eller kommunens IT-avd ikke har tatt høyde for volumet som kommer ved 1:1 løsninger, blir det mange smertepunkter å forholde seg til for brukerne. Båndbredde er en ting, maskinvare en annen, programvare en tredje. Alt dette spiller sammen, eller motsatt… Det ene snubler fort i det andre, eller tredje.

    Jeg kjenner best løsningene i Akershus fylkeskommune, der har jeg jobbet tidligere, mens jeg nå sitter på leverandørsiden. Fylket har bygget kompetanse i årevis og har ganske gode systemer og et veldig høyt volum. De er vel det største skolenettet i Norge etter Oslo kommune. I kommunene ser jeg at de ofte ikke klarer å bygge kompetanse på samme måte som i AFK. Dersom innkjøpere og andre heller ikke har god nok kompetanse når det gjøres avtaler og settes i gang IKT prosjekter, ender ofte kommunen med dårlige ikke-skalerbare løsninger i skolene. Dersom både IKT kompetansen og innkjøpskompetansen er dårlig i kommunen er det kjørt. Da vil det ikke bli noen god løsning der.

    Selv er jeg blitt en talsmann for nettbrett i skolene da det er en enklere klient, bla. ikke så «tungt» operativsystem. De har også mye bedre batteri og mye raskere oppstart enn PCene. Men heller ikke her kan jeg love «gull og grønne skoger». Forventningene til hva en slik løsning kan gi må settes på et realistisk sted. Prosjekttenkning og å ta høyde for samhandling og prosess er også helt nødvendig. En iPad løser ikke alt og må brukes på egne premisser. Men vi ser allerede at vi kan tilpasse iPad etter undervisningen og ikke motsatt. I et godt iPad prosjekt blir iPad’en kladdebok og datamaskin i ett, med en sømløshet og umiddelbarhet mellom analogt og digitalt arbeide jeg ikke har sett tidligere. Utfordringer på WLAN kapasitet er lik den man får med PCene. Windows serveren kan gjenbrukes. Noen PCer kan med fordel beholdes til Flash og andre ting også på en iPad skole. Nettbrett kan være en bedre klient i et 1:1 oppsett i grunnskolene enn PCene. Skal vedde på at det kommer en løsning for OneNote snart også når Windows nettbrettene kommer. Det ser jeg fram til:)

  2. Takk for lang og god kommentar, og det er klart at jo større kommunen er jo større er sjansen for at man har både kompetanse og ressurser til å investere i fleksible løsninger. Nå er nok ikke jeg fullt så mye nettbrett-tilhenger som deg (ennå?), men jeg skal være enig med deg i at man kan se fram til at OneNote også kommer der. Den ligger jo allerede som en iPad-app – dessverre bare fordi som har amerikansk adresse….la oss håpe den blir tilgjengelig for alle snart 🙂

  3. Som Jan også sier så er det veldig mange områder du tar opp her og etter min mening er dette et mangehodet beist som ikke har en enkelt løsning. Det kunne kanskje vært fristende å si at «slik bør det gjøres», men enhver løsning har forskjellige styrker og svakheter som gjør det vanskelig å si at dette er løsningen for alle.

    Bruken og løsningene bør gå hånd i hånd slik at en har en utvikling av løsninger som tilfredsstiller den bruken som er i skolen. Dessverre så ser vi at mange steder er nå løsningene ikke tilpasset behovet i skolen og bruken har gått ut over kapasiteten som finnes. For ikke å snakke om de juridiske uklarhetene som fremdeles ligger der i forhold til skytjenester og bruk i skolen.

    Tilgang til strøm og batterilevetid
    ————————————-
    Så vidt jeg har forstått er kapasiteten til de batteritypene vi har i dag presset til det ytterste. Uten nye store gjennombrudd på denne fronten så er det visst vanskelig å få mer batterilevetid inn på mindre plass. Det betyr at for klienter, om det nå er mobiltelefoner, nettbrett eller bærbare maskiner, så er det en balanse mellom brukstiden og den ytelsen du får pressa ut av dem.

    Produsentene prøver å lage så energieffektive løsninger som mulig, men samtidig presse så mye ytelse som mulig inn slik at bruksopplevelsen på tyngre operasjoner som f.eks. videoavspilling, spill blir god.

    Vi vet heller ikke hvor fremtiden bærer oss og med klasserom, som kanskje har en levetid på 20-50 år, mener nok jeg at vi ikke kan forvente at vi vil klare oss med batteri i tiden som kommer heller. Selv om vi ville kunne klare oss en hel dag med nettbrett i dag til lett bruk kunne jeg tenkt meg at det tas høyde for 1-1 tilgang til strøm. Om ikke 1-1, så i alle fall nok kontakter spredt rundt i rommet i kanaler rundt veggene, brønner i gulvet eller stolper fra taket lenger inn i rommet. Gjerne da kombinert med nettverksuttak.

    Mange som prosjekterer og rehabiliterer bygg ser dessverre ikke ut til å tenke på dette og selv i nye lokaler er nettverksuttak og strøm mangelvare.

    Nettverk – Internett og ut til skolene
    —————————————-
    Sammen med strøm er nettverket selve grunnmuren i en teknisk ikt-infrastruktur i skolen. Her er det flere deler som spiller sammen og om en del ikke fungerer slik den skal oppfattes som regel hele nettverket som dårlig.

    Linjen ut til Internett er i dagens verden naturlig nok en viktig komponent her. Jeg vet om store kommuner som har mindre kapasitet tilgjengelig for flere tusen brukere enn det jeg har hjemme. Nå er den linja jeg har hjemme kanskje litt overkill, men den er definitivt for svak for samtidig bruk fra flere tusen brukere.

    Når internettkapasitet diskuteres så vil folk gjerne ha et tall. «Har du så mye så mye så har du nok.» Men etter min mening er dette feil fremgangsmåte. Her der det igjen viktig å tilpasse løsningen etter den bruken som faktisk er der og i tillegg kommer selvsagt kostnaden for linjekapasieteten.

    Om skoleeier har en linje ut for alle skolene vil jeg si det bare fibertilknytning til Internett som er en farbar vei i dag. Med det vil en kunne se trafikktrendene og så justere kapasiteten ut uten store nyinvesteringer. Ut i fra det jeg ser virker det som om alle de andre teknologiene som finnes har et tak i maksimal kapasitet som gjør at en trenger store investeringer når det taket er nådd og en ønsker mer kapasitet. Og for de fleste skoleeiere kan jeg ikke forstå annet enn at de raskt kommer opp i de takene.

    Når det gjelder nettilknytningen til hver skole kan der bli mer grumsete. Ideelt sett skulle jeg ønske alle skoler også hadde en fiberlinje som knyttet dem til skoleeier sentralt, men her vil det nok finnes flere forskjellige løsninger i lang tid fremover. Radio, leide linjer, xDSL er alle mulige løsninger, men har sine klare begrensninger. Om ikke annet burde alle skoler/skoleeiere kostnadsvurdere fiberutbygging til alle skolene, både i egenregi og som anbud på svart fiber.

    Et annet viktig moment en må tenke på i forhold til internettlinje er makskapasitet i forhold til forbruk. Med makskapsitet betaler du for tak på overføringen, f.eks. 300 Mbit/s, som gjelder hele døgnet alle dager inkl helger, sommerferie osv. Med forbruk betaler du for gjennomsnittsforbruket over en periode inkl natta, helger, fridager. Som regel har en da høy makskapasitet, f.eks. 1Gbit/s, men en mye lavere gjennomsnittsbruk f.eks. 50Mbit/s.

    I skolesektoren (og bedrifter) dominerer makskapistetsmodellen, mens i høyere utdanning og forskning dominerer forbruksmodellen.

    Nettverk – På skolen
    ———————-
    På samme måte som med strøm tror jeg at vi også i fremtiden ikke kan basere oss på trådløse nett som primærnett. Selv med 802.11n som begynner å komme inn i skolen nå tror jeg forbruket av kapasiteten i en skolesituasjon vil bli større enn økningen i kapasitet i trådløse nett.

    Så en 1-1-tilgang til nettverksuttak i klasserom tror jeg er nødvendig også i de kommende årene. Ikke det at mange har det i dag utenfor dedikerte datarom, men situasjonen ser bare ut til å bli verre når nye skoler bygges og arkitektene tror at alt kan løses gjennom trådløs nettilgang. Personlig mener jeg det er å be om begrensninger på bruk når det er så mange personer samlet på liten plass.

    For internkabling kan en vise til http://www.uninettabc.no/anbefalinger/interninfrastruktur/

    Trådløse nettverk er et flott supplement til fastnettverk og enkel og lavintensiv bruk vil det kunne fungere utmerket. For ikke å snakke om alle fordelene det har i forhold til brukervennligheten/mobiliteten. De mange gjør store feil er utplasseringen av basestasjonene. Dessverre er det mange som bare klasker opp en stasjon her og der en ettermiddag når alle elever og lærere er borte og tilsynelatende fungerer det greit.

    For å få et godt fungerende trådløsnett må det radioplanlegges nøye og en må ta hensyn til en del av de særegenhetene klasserom har. Mengden personer på liten plass er forskjellig fra en vanlig bedriftssituasjon. For å få så høy kapasitet som mulig ut av trådløse forbindelser bør en se om en kan lage cellene mindre enn det en vanligvis gjør for å få færre personer på samme basestasjon.

    Å finne de rette plassene å montere basestasjoner, samtidig som en må justere sendestyrke og kanaler for å minimere forstyrrelser fra andre basestasjoner er en stor jobb. Heldigvis finnes det nå en del løsninger som justerer styrke og kanal automatisk, men uansett er dette en omfattende oppgave å få til riktig. Men veldig nødvendig da resten av bruken i klasserommet avhenger av at nettet fungerer godt.

    Klienter som ikke fungerer/er trege/ikke er egnet til bruken
    ————————————————————–
    Her er det etter min mening bare en ting som er løsningen. For å kunne ha en tilfredsstillende bruk av klienter og tjenester er man nødt til å ha en god langsiktig IKT-drift i og for skolen. Igjen er det mye tid, penger og kompetanse det går på tror jeg. En må finne ut hva behovene i klasserommet er og hvordan en kan tilfredsstille best mulig innenfor de rammene en har og kanskje en får til å påvirke rammene etterhvert.

    Trendene i dag går mye over til webbaserte tjenester og gitt at nettverket fungerer og en har nok kapasitet ut i verden tror jeg dette vil gjøre det lettere å gi en klientdrift som brukerne oppfatter som god. Sakte, men sikkert beveger en seg fra klienter med mye lokalt til en haug med forskjellige typer relativt dumme enheter for bruker tjenester som kjører andre steder.

    Men jeg tror ikke webtjenester vil være godt nok for alle bruksområder ennå. Det er en del ting som fremdeles fungerer best lokalt, om en ikke skal rive av seg håret i frustrasjon dag inn og dag ut. For eksempel tyngre video/lydredigering, CAD-arbeid o.l. Jeg har vel kanskje et håp om at på et eller annet tidspunkt blir det unødvendig å administrere noe annet enn OSet og en webbrowser på klientene og tjenester enten kjøres direkte via web eller applikasjonen hentes ned når den skal brukes og kanskje slettes igjen automatisk etter bruk.

    Alt dette krever at nettverk med tilstrekkelig kapasitet er overalt brukeren brukeren arbeider. Selv om en sannsynligvis kan leve uten nett en liten stund vha offline cache i HTML5 og lignende.

    I forhold til typen klienter tror jeg heller ikke på noen enhetlig løsning i den nærmeste tiden. For mange vil sannsynligvis nettbrett være utmerket, mens for andre som trenger mer kraft vil bærbare eller kanskje til og med stasjonære klienter være nødvendig.

    Det jeg tror skolen må forberede seg på er to ting; det vil komme flere formfaktorer inn i skolen pga forskjellige behov fra forskjellige skoleslag, linjer osv og bestillerne har nå større mulighet til å finne teknologiske dingser som best dekker sine behov enn for bare et par år siden. Det andre er trenden rundt «bring your own» som vi ser i hele verden. Mange bedrifter hopper på dette fordi de mener at produktiviteten til brukerne øker når de kan benytte utstyr de er kjent med fra fritiden og at de tar bedre vare på utstyret enn en jobbbærbar/-nettbrett/-telefon. På den andre siden begynner også veldig mange brukere å forvente at de skal kunne benytte egne enheter mot bedriftens/skolens tjenester og omdømmet til bedriften/skoleeieren blir sterkt skadelidende om de ikke tar dette inn over seg.

    BYO-konseptet rokker ved hvordan både skoler og bedrifter har levert tjenester til intern bruk og skaper store omveltninger internt om man skal støtte det. I skolen er det også gjerne problematisk i forhold til bruk egne enheter på prøver og eksamener som må ses på.

    Overdreven sikkerhet
    ———————-
    Mange ganger tror jeg ikke sikkerhetssperrene er der for sikkerhetens skyld, men for håndteringen av driften av nettverk, klienter, programvare osv. En sperrer det en ikke føler en klarer å håndtere på andre måter av ressurs- og kompetansemessige hensyn. I tillegg ligger det en tradisjonell tankegang bak i hvordan nettverk bygges og sikres som kanskje ikke lenger er gyldig i dagens verden med en salig blanding av lokale og eksterne tjenster, enheter som flytter seg fra lokalnettet, til kafeen, til 3G på bussen, til hjemmenettet på en og samme dag.

    Etter min mening er det på tide å slutte å tro at enheter som beveger seg i det en ofte omtaler som åpen og intern sone kan totalbeskyttes gjennom nettverksbarrierer av forskjellige slag. Med dagens bruk kan en ikke lenger snakke om sikre nettverk, men må begynne å se på passe sikre brukere, passe sikre klienter, passe skire nettverk.

    Uhumskheter vil komme inn i nettverket på en eller annen måte og det viktigste er kanskje ikke å prøve å totalsikre seg, men øke fokuset på å oppdage at her har det skjedd noe, isolere og fikse det som har skjedd. Dette gjelder for så vidt ikke bare i nettverket, men også i tjenester der sikkerhetssperrene kan gå så mye ut over brukervennligheten. Kanskje kunne en sett på deteksjon og feilretting i større grad her også. Det vil jo være litt avhengig av konsekvensen av at noen kommer inn i første omgang og får tilgang til informasjon.

    Kanskje er verdien av en del skoleinformasjon overdrevet? Enkelte ting må selvsagt beskyttes veldig godt, men det virker som at på grunn av at vi ikke helt har kontroll på informasjonen vi har så må ALT beskyttes etter alle kunstens regler.

    Et lite eksempel fra denne månedens Scientific American, som jeg må innrømme jeg ble litt overrasket over å lese i det magasinet. David Pogues datter fikk beskjed om at skolen hadde startet et nytt sikkerhetsinitiativ. Elevpassord skulle være minst åtte tegn, måtte inneholde bokstaver, tall og spesialtegn, ikke inneholde ord fra en ordbok. Og måtte byttes hver måned.

    Den eneste informasjonen som det skulle beskytte: en webside med femteklassingenes ukeplan.
    http://www.scientificamerican.com/article.cfm?id=password-prevented

    Hmmm… mon tro om kommentarfeltet ditt takler 2000 ord 🙂

  4. Det tror jeg det gjør 🙂 Tusen takk for lang og informativ kommentar Snorre – du er en knupp 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s