Posts tagged ‘visdom’

Nyttige leksjoner for studenten

Når de håpefulle skal starte på høyere utdanning er det nok først og fremst fagene som står i fokus, men det er så mange andre ting de også må lære seg. Jeg arbeidet tidligere med studenter – og har sett både det ene og det andre, både positivt og negativt – og det er noen ting i tillegg til studiet de bør lære seg.

Mange studenter har med seg mor og/eller far når de kommer til studieplassen – slik at de kan få hjelp med flyttingen. Men – det er ikke mor og far som skal ordne opp og finne ut av ting, du er nødt til å ta ansvar selv. Det kan være alt fra å finne ut hvor du skal være, når ting skal leveres, hvordan du melder deg opp til eksamen, hvordan søke studielån osv når det gjelder skolen. Utenom skoletid er det en rekke andre ting som skal læres; lage seg middag, vaske klær, betale regninger i nettbank, levere selvangivelse, få time hos tannlege og lege, sy i en knapp, stryke klær. Be gjerne om hjelp og råd, men vær selvhjulpen.

Mange sliter med økonomien, de er ikke vant til å styre den selv – mange har fått det de har behov for av sine foresatte. Nå er det på tide å styre økonomien selv, og det kan være vanskelig. Jeg tror det var en fordel når Lånekassa endret fra to store utbetalinger til månedlige – det var i alle fall til god hjelp for mange når husleie og andre nødvendigheter skulle betales. Men tenk også på at det kommer en tid etter studietiden – en tid hvor man skal etablere seg (for du har vel ikke tenkt til å flytte hjem til mamma og pappa igjen?). I dagens boligmarked er det store krav til egenkapital – og har du anledning til å legge litt til side av studielånet eller penger du tjener utenom studiene har du en stor fordel når du skal ut i arbeidslivet.

For en stund siden lagde jeg noen oppgaver knyttet til et innslag om at norske ungdommer ikke ville jobbe i hamburgerbar. Man var nødt til å hente inn svenske ungdommer for å få gjort jobben. Noen ganger er det slik at man må gjøre ting man ikke nødvendigvis har veldig god lyst til å gjøre, men man må gjøre det beste ut av det. Livet er ikke slik at man kan velge fritt til enhver tid eller at man alltid bare kan gjøre ting man liker. Det kan faktisk være slik at disse tingene kan hjelpe deg videre også – i alle fall får du med deg noen erfaringer.

Hold deg unna de som har dårlig påvirkning på deg. Det er din framtid det er snakk om, og så får de andre gjøre som de vil. Noen blåser i studiene og regner med å ta opp igjen eksamen på et senere tidspunkt, andre fester døgnet rundt – bare fordi de kan. Selvfølgelig skal du ha det moro, men jeg har sett mange som ikke har blitt ferdig med studiene fordi de har prioritert helt andre ting i studietiden. Det samme med de som stadig bytter studier for å finne hva de virkelig har lyst til å studere – jeg har en mistanke om at det ofte handler om å finne den letteste utveien. Hva er ditt mål med studiene? Er det bare å stå eller er det å lære noe du kan bruke senere? Er det slik at studiet du går på er helt feil for deg så er det greit å bytte studieretning, men gjør så godt du kan på de fagene du allerede er i gang med fram til et nytt semester starter. Disse studiepoengene kan komme til nytte senere, og tiden du bruker blir ikke bortkastet.

Sett av tid til å gjøre det du liker – kanskje er det bare å lese en god bok eller å reise på treningsstudio. Kanskje du liker å male eller danse? Kanskje du skal prøve noe helt nytt og få noen nye erfaringer?

Det er du som har ansvaret for deg selv, og selv om det er lett å skylde på dårlige forelesere eller vanskelige oppgaver så hjelper ikke unnskyldninger og bortforklaringer på resultatet. Kanskje du må gjøre ting annerledes? Er det mer lesing, annerledes lesing, gjøre mer oppgaver, spørre mer? Noen ganger tar det tid å tilpasse seg – og jeg har sett mange som sliter med spesielt det første året, bare fordi det er en helt ny situasjon. Noen ganger får man det bare ikke til, og det er også en lærdom.

Ikke utsett ting, de forsvinner ikke av den grunn. Mange venter til siste minutt med å gjøre oppgaver og arbeider med skippertaksmentalitet. Noen ganger går det bra, andre ganger ikke. Å være forberedt og være ferdig med det man skal er alltid en fordel, ikke minst blir det mindre stressende for deg. Skal man spise en hel elefant er det lurt å ta en liten bit om gangen.

Ha en plan for hva du skal gjøre, og planer for hva du skal gjøre hvis den første slår feil. Det handler også her om å være forberedt på hva som kan skje og hvilke muligheter du har – da kan jeg love at ting går mye lettere. Ikke bare på skolen, men også senere i livet. Mange blir helt tafatte hvis ting ikke går helt som planlagt, mange sliter hvis noe slår feil – men det er ingen grunn til å sette seg ned og ikke gjøre noe. Da gjør man rett og slett noe annet – uttrykket at når en dør lukkes så åpnes en annen er det faktisk noe i.

Vær vennlig og imøtekommende, og vis oppriktig interesse for andre – det er det du kommer lengst med. Direkte frekkhet er ikke akseptabelt, og ironi og sarkasmer har en tendens til å bli feiloppfattet også når du egentlig prøvde å være morsom. Man kan heller ikke bare kreve – riktignok har du rettigheter, men det er også noe som heter plikter. Vis takknemlighet overfor de som hjelper deg videre – så kommer du langt. Vær konstruktiv i din kritikk – det er alltid mest fruktbart.

15.08.11 at 07:32 Legg igjen en kommentar

Rett og feil

Når jeg først satt meg ned og så på Ted.com ble det nok et foredrag i dag; Kathryn Schultz: On being wrong. Jeg syntes den var morsom, men også noe å tenke over – og den henger egentlig fint sammen med forrige blogginnlegg om World Peace Game.

Noe av det hun spør om er; hvordan føles det å ta feil? Flere kommer med sine forslag; trist, deprimerende osv – inntil hun korrigerer….hun sier det er følelsen når vi vet vi har tatt feil, men før det føles det å ta feil akkurat som det å ha rett – for det er det vi tror vi har. Hun sier det blir som i tegneserien hvor man løper utfor en klippe og fortsetter framover i lufta akkurat som om vi har fast grunn under føttene – helt til vi ser ned, da faller vi…

Noen andre gullkorn kommer når hun snakker om at når vi trekker konklusjoner på det vi vet og mener vi har rett – hva da med de som ikke er enige? Først tror vi de ikke har samme informasjon som vi har – så vi deler den, og når det heller ikke hjelper tror vi rett og slett at de er dumme…de klarer rett og slett ikke se det samme som oss. Hvis vi oppdager at de faktisk er ganske smarte og har samme informasjon – ja, da tror vi de nærmest er onde og har sin egen agenda…

Og er det ikke slik det er? Vi er overbevist om at vi har rett – ta som eksempel noe nærliggende her på bloggen; bruk av IKT i undervisningen. Blir det ikke til at vi som er for bruk av PC i klasserommet ikke tror de som er mot har all informasjon – ja, jeg er jo ikke helt sikker på at de har det og skriver derfor alle pro-saker her på bloggen…Leser du avisartikler og leserinnlegg om tema finner du alle kategorier – alle mener de har rett og gir uttrykk for at motparten er mer eller mindre dumme.

Det handler veldig mye om kultur sier Kathryn Schultz – fra tidlig alder får vi lære leksen om at skal man bli til noe må man ikke gjøre feil, man må være flittige og levere godt resultat….da er sjansen for suksess størst. Men hva med å lære av sine feil – hvor er den lærdommen blitt av i dag? Hvordan skal vi finne opp nye ting når vi ikke tør feile? Og selv om vi ikke tør feile selv hører vi mer enn gjerne historier om de som tok feil, det er fordi livet er slik – vi trodde det skulle bli slik, og så ble det helt annerledes.

27.04.11 at 14:02 2 kommentarer

Frihet er å velge?

Nok et innlegg inspirert av et fordrag på ted.com kommer i dag, og foredraget jeg har sett på er Barry Schwartz on the paradox of choice.

Schwartz forteller om den offisielle doktrinen;

  • vi ønsker å maksimere individuell velferd
  • å øke velferd betyr å øke den individuelle friheten
  • dette betyr å øke antall valgmuligheter
  • flere valgmuligheter gir større frihet
  • mer frihet gir større velferd

Det vil framgå utover i foredraget at han mener denne doktrinen er helt gal, han mener at større valgfrihet gjør oss 

  • handlingslammet  og
  • at vi blir mindre fornøyd enn vi var tidligere, noe han forklarer med enkel matematikk:
    tilfredstillelsen over valget vi har gjort
    – angrer valget fordi vi ser på hva vi kunne valgt i stedet
    – mulighetskostnad fordi vi sammenligner med hva vi kunne gjort annerledes
    – forhøyde forventninger, vi forventer det perfekte
    = mindre tilfreds med valget vi har gjort

Som et eksempel trekker han fram hvordan det ser ut i hans lokale supermarked; det er mange forskjellige valgmuligheter innenfor hver produktgruppe – han kan f.eks velge mellom175 forskjellige salatdressinger. Han viser også at dette mangfoldet av valgmuligheter ikke bare begrenser seg til det materielle, og forteller et eksempel på helsetjenester i USA:

Tidligere når du gikk til legen fikk du beskjed om hva som var galt, og hva du skulle gjøre. Nå går du til legen, han sier at vi kan enten gjøre A eller vi kan gjøre B. A har disse fordelene og disse risikoene, og B har disse fordelene og disse risikoene. Deretter sier legen; «hva vil du velge?»  Siden det er legen som er fagperson vil du sikkert spørre «hva skal jeg velge?» og legen svarer igjen med at «A har disse fordelene og disse risikoene, og B har disse fordelene og disse risikoene. Hva vil du velge?» Deretter spør du kanskje; «hvis du var meg, hva ville du valgt?» – og legen svarer «men jeg er ikke deg».

Barry Schwartz sier at det som skjer er at ansvaret og byrden ved å ta avgjørelsen blir flyttet fra den som sitter med fagkompetanse (legen) til den som vet lite eller ingenting (du), og du er i tillegg syk og i dårlig stand til å ta gode beslutninger. Han sier også at den massive markedsføringen på reseptbelagte medisiner kanskje virker pussig siden den enkelte ikke bare kan gå og kjøpe på apoteket, men han sier at hensikten er at vi som forbrukere skal påvirkes slik at vi tar kontakt med vår egen lege og ber om å få resept på disse produktene (min kommentar: i Norge er det jo ikke akkurat slik nå, men jeg ser nok for meg at dette kommer i nær framtid).

Han går videre og sier at valgmulighetene også omfatter vår egen identitet, tidligere var den generelle oppfatning at man skulle gifte seg og få barn så tidlig som mulig  – spørsmålet var bare med hvem, ikke når og hva du skulle gjøre senere i livet. Nå er det adskillig mer komplekst; spørsmålet er både om man skal, i så fall med hvem og når, før eller etter jeg er ferdig med skolen, skal jeg begynne å jobbe og skape en karriere først, skal jeg ha barn før jeg begynner å jobbe osv.

Teknologien gjør det mulig for oss å arbeide når som helst og hvor som helst på hvilken som helst tid av døgnet, og Barry Schwartz sier at dette gjør at vi stadig må ta avgjørelser på om vi skal jobbe eller la være. Selv om vi er med og ser ungenes fotballkamp har vi med oss mobiltelefon, og kanskje også en bærbar PC eller en PDA – og vi må ta avgjørelser som; skal jeg svare på den telefonen, skal jeg sende svar på eposten, skal jeg skrive brev osv. Han mener derfor at alle disse valgmulighetene ikke bare er et gode, selv om all teknologi er slått av må vi fortsatt stille oss spørsmålene – og selv om vi svarer nei er vår opplevelse av fotballkampen helt annerledes enn den var tidligere når vi ikke hadde disse valgene.

So everywhere we look, big things and small things, material things and lifestyle things, life is a matter of choice.

Han stiller så spørsmålet om denne endringen er et gode eller et onde – og svaret er ja, og sier at vi alle vet fordelene med dette så han skal snakke om ulempene. Alle disse valgmulighetene har to negative sider som påvirker oss;

  • Vi blir handlingslammet av for mange valgalternativer
  • Vi blir mindre fornøyd med valgene vi faktisk tar

Handlingslammelse.
onewayDet første er (paradoksalt nok) at det gjør oss handlingslammet  framfor å gi oss (valg)frihet – så mange valg gjør det faktisk vanskelig å velge. Han eksemplifiserer uttalelsen; et firma som tilbyr pensjonsavtaler tilbyr bedriftenes ansatte så mange valg at de ansatte vegrer seg for å velge – og statistikk viser at for hver 10 valgmulighet synker antall avgjørelser med 2%. Dersom man hadde 50 ulike muligheter sank antall ansatte som tegnet avtale med 10% i forhold til om man bare tilbød 5 ulike fond. Grunnen, forteller Schwartz, er at med 50 valgmuligheter er det så vanskelig å velge at man utsetter avgjørelsen til i morgen, neste dag utsetter man det igjen til i morgen og slik fortsetter – og den morgendagen kommer aldri. Dette gjør at disse ansatte ikke bare mister mulighet til å få en god pensjon, de taper også det arbeidsgiveren ville bidratt med inn i den ansattes pensjonsfond.

Mindre fornøyde.
Den andre konsekvensen er at selv om vi klarer å ta et valg så blir vi mindre fornøyd med det enn hvis vi hadde kunnet velge blant færre muligheter. Det er flere grunner til dette og han gir noen eksempler;

  • Hvis du kjøper salatdressing og du ikke er fornøyd så vet du at du kunne ha valgt annerledes i utgangspunktet fordi det er så mye å velge blant. Du forestiller deg at du har gjort et annet valg, og dette imaginære valget gjør at du angrer på avgjørelsen du har tatt. Han sier at angeren du føler blir trukket ifra tilfredstillelsen du følte som følge av det faktiske kjøpet (valget du har tatt), selv om det var en god avgjørelse i utgangspunktet. Jo flere valgmuligheter, jo lettere å se ulemper ved det valget du faktisk har tatt.

En annen grunn til misnøye er det han kaller mulighetskostnad (opportunity choice) – og han er inne på det jeg har skrevet om i innlegget «Hvorfor det er så vanskelig å ta de rette avgjørelsene», nemlig at verdifastsettelsen avhenger av hva vi sammenligner med. Mulighetskostnaden blir også trukket ifra tilfredstillelsen ved valget vi har tatt tidligere, og det gnager oss virkelig at vi går glipp av noen muligheter at vi blir mindre tilfredse med valget vi har tatt (hvis jeg ikke hadde reist dit så kunne jeg heller ha vært hjemme og gjort dette i stedet for for pengene vi bruker her). Flere valgmuligheter gjør også her at vi har lettere for å se fordeler ved det vi ikke har valgt enn hvis vi hadde færre muligheter. Barry Schwartz oppsummerer det slik:

Whenever you’re choosing one thing,  you’re choosing not to do other things. And those other things may have lots of attractive features and it’s going to make what you’re doing less attractive.

forventningerEn annen grunn er at valgmulighetene gjør at  forventningene våre er høyere (litt som at vi tror at gressere er grønnere på den andre siden av gjerdet). Han gir eksempel på olabukser; tidligere var det bare en type olabukser og de kom i bare en farge – de satt gjerne dårlig og var ikke gode å gå i før du hadde fått vasket dem flere ganger. Når han skal kjøpe nå holder det ikke med å si størrelsen, det er mange andre valg han må ta stilling til; slim, normal eller relaxed fit, glidelås eller knapper, steinvasket eller ikke osv. Barry Schwarts forteller videre at det var så mange valg at det tok en time å prøve forskjellige bukser, og når sannheten skal sies fikk han det paret med bukser som passet ham aller best – så valgmulighetene gjorde at han riktignok fikk et bedre par bukser enn tidligere. Likevel følte han seg ikke like tilfreds som ved tidligere buksekjøp, og han forklarer det slik; alle disse valgmulighetene gjorde at mine forventninger om hvordan en bukse skulle være gikk til himmels – og selv om han gjorde et godt kjøp følte han likevel at buksa ikke var perfekt. Han sammenlignet derfor buksa med det han hadde forventet, og da var han ikke like fornøyd som han hadde vært i tidligere tider når forventningene var ganske lave. For min egen del har jeg når jeg så dette tenkt tilbake på en episode for noen år siden; min sjef gjennom mange år skulle begynne i ny jobb og sier til meg «hva slags forventninger har du til ham som skal ta over?» Jeg svarte som sant var «jeg har ingen spesielle forventninger», hvorpå min sjef sa «da er han jammen heldig» – jeg skjønte det ikke helt da, men nå – etter både å ha opplevd flere endringer i ledelsen og blitt litt eldre og kanskje klokere – skjønner jeg hans uttalelser svært godt.

Adding options to people’s lives can’t help, but increase the expectations people have about how good those options will be. And what that’s going to produce is less satisfaction with results, even when they’re good results.

Han påstår videre at dette er tydeligvis noe markedsføringsbransjen ikke vet siden de holder på som de gjør – og mener at sannheten kanskje er mer som «det var mye bedre før – når alt var verre», og begrunner det med at i «gamle dager» var det i alle fall mulig å bli positivt overrasket. I dag er det beste du kan håpe at produktet faktisk tilfredstiller dine forventninger, og ikke mer…

The secret to happiness – this is what you all came for – the secret to happiness is low expectations.

Han går videre og sier at når det var færre valg kunne vi alltids skylde på verden når vi var misfornøyd, med alle valgmuligheter i dag burde vi kunne gjøre bedre – så når vi er misfornøyd med våre valg klandrer vi oss selv. Barry Schwartz sier at han tror at økningen i antall mennesker som får depresjoner, «møter veggen» osv også skyldes denne skyldfølelsen, ikke dette alene – men at det i alle fall bidrar kraftig. Han har laget en oppsummering over hvorfor våre valg gjør oss dårlige:

  • angrer på valg
  • mulighetskostnader
  • økende forventninger
  • skyldfølelse

Han sier at valgmulighetene gjør at vi gjør bedre valg enn tidligere, men at de likevel får de oss til å føle oss dårligere/mindre fornøyd. Den offisielle doktrinen som vi mener er sann er derfor falsk – samtidig er det slik at noen valgmuligheter er bedre enn ingen valgmuligheter, samtidig er det å ha få valg bedre enn å ha mange valg –  han mener at det er et «magisk» tall for dette uten at han har kunnet tallfeste denne tallstørrelsen. Han avslutter med å peke på at det er vår industri, våre materielle behov som gjør det mulig med mange valgmuligheter – det er en helt annen situasjon i mindre industrielle områder hvor det gjerne ikke finnes valgmuligheter i det hele tatt. Hvis noen av våre valgmuligheter kunne overføres til disse ville ikke bare disse få fordelen av flere valg, vi ville også trekke fordeler av dette…. det er gjerne noe å tenke på?

Dette innlegget har blitt nr 3 i en slags serie som favner rundt samme tema, de to foregående innlegg er: «Hvorfor det er så vanskelig å ta de rette avgjørelsene» og «Lar du deg lure?»

01.06.09 at 20:58 5 kommentarer

Hvorfor det er så vanskelig å ta de rette avgjørelsene…

Over tid nå har jeg sett ganske mange foredrag på ted.com – det er bare så mange interessante – og dette blogginnlegget er inspirert av Dan Gilbert on our mistaken expectations.  Han mener at vår tro på hva som vil gjøre oss lykkelige som regel vil være feil, at vi tar mange avgjørelser på helt feil grunnlag.

formelHan viser først til en formel laget av Daniel Bemnoulli,  (min kommentar: dette må være en obskur type, finner ikke noe info om ham på nettet, men iflg Dan Gilbert var han nederlender på 1700-tallet – takk til kjemikeren – se kommentar under – som kan fortelle meg at det skal være Bernoulli, og da ble det hele klarere) en formel som viser hvordan vi alltid skal vite hvordan vi skal oppføre oss og ta de rette valg (gjennom enkel matematikk). Formelen viser med enkle ord følgende regnestykke:

Forventet verdi = sannsynlighet/odds x mulig gevinst

Et enkelt regnestykket klargjør formelen; hvis vi kaster mynt og kron – det koster deg kr 4 å være med, men du får kr 10 hvis det blir mynt – da tenker vi regnestykket slik :

(sannsynlighet/odds = 1/2) x (mulig gevinst = kr 10) = (forventet verdi = kr 5)

som er høyere enn innsatsen på kr 4 – altså ser dette ut til å gi stor sjanse – «a good deal». Imidlertid er ikke dette så enkelt som det kan se ut som, det er to mulige feilkilder i regnestykket:

  • Problemer med å beregne riktig odds
  • Problemer med å beregne riktig verdi

Odds-beregning.
grisDet første vi gjerne lar oss lure av er at det vi husker lettest er gjerne det vi tror er korrekt. Han eksemplifiserer ved å spørre; er det størst sjanse for at du ser en hund i bånd eller en gris i bånd? Svaret vil selvfølgelig være hund og han forklarer hvorfor; når vi tenker tilbake og og spør oss selv mener vi at vi oftere ser hunder i bånd enn griser – noe som fører til at vi trekker konklusjonen; siden det var lettere å huske at vi så en hund i bånd enn en gris i bånd må svaret være hund…og Dan Gilbert sier:

That’s not a bad rule of thumb, except when it is

Men hva med spørsmålet: er det flest engelske ord på fire bokstaver som har bokstaven R som tredje bokstav enn ord som har bokstaven R som første bokstav? Dan Gilbert forklarer; dersom vi prøver å forestille oss dette er det slik at vi husker lettere ord som starter med en bokstav enn å huske en bokstav på en annen bestemt plassering i ordet – vi organiserer på samme måte som en ordbok, sortert etter forbokstav (det er vanskelig å slå opp ord etter tredje bokstav – min kommentar: unntatt i enkelte kryssordbøker) og derfor tror vi også at det er flere ord som starter med R enn som har R som tredje bok. Det å tro at det første vi tenker på derfor er det som er riktig gjør at vi ofte tar feil!

Han gir nye eksempler på hvordan vi tenker feil; han viser til en spørreundersøkelse blant amerikanere hvor man ber om estimat på hvor mange dødsfall det er hvert år (pr 200 mill amerikanske innbyggere) i forbindelse med:

  • tornado (de har riktignok mange enkelte steder i USA)
  • fyrverkeri
  • astma
  • drukning

tornadoOg du spurte kom med følgende estimater hhv 564, 160, 506 og 1684 – 
mens det korrekte skal være 90, 6, 1886 og 7380!
Dan Gilbert forklarer; legg merke til hvor det er overestimert og hvor det er underestimert…og tenk så: når var siste gang du tok opp en avis og overskriften var «Gutt død av astma»?
Det er ikke en interessant nyhet fordi det er en for vanlig årsak til dødsfall. Vi husker bedre avisoverskrifter og nyhetsinnslag som handler om tornadoer som ødelegger hus, barn som har blitt livstruende skadet av fyrverkeri osv. Det at vi lettere husker disse episodene gjør at vi overestimerer dødsfall som følge av dem.

Han viser videre en slide med fire bilder; terrorangrepet 9. september, flystyrt, jordskjelvrammet område og et svømmebasseng og spør «hva hører ikke hjemme her» – og svaret er svømmebassenget, det er det vi virkelig bør frykte – her er det flest dødsulykker! Det er mer sannsynlig at du dør i et svømmebasseng enn alle de tre andre tilsammen.

Han sier at det er litt det samme med lotterier, vi ser ofte intervjuer og bilder av glade vinnere – men aldri det samme i forhold til de som taper. Som en sammenligning forteller han at hvis alle som tok lodd og ikke vant fikk bruke 30 sek hver på å si «jeg vant ikke» i et TV-innslag ville dette vare sammenhengende 9,5 år for en lotterirunde – i motsetning til at en vinner fikk snakke i 30 sekunder. Han lurer deretter på om vi fortsatt ville kjøpt lodd hvis vi hadde sittet kontinuertlig og hørt på den ene etter den andre fortelle om sitt tap og den ene fortelle om sin gevinst?

Han kaller forøvrig det å kjøpe lodd for «det å betale dumhets-skatt»  for sjansene for å vinne er så små at man like gjerne kan kaste penger ut av vinduet. Senere i programmet er det en tilskuer som har innvendinger, han mener at Dan Gilbert gjør feil når han mener at når man skal kalkulere mulig gevinst så er ikke gevinsten i dette tilfellet bare hva man kan vinne – men også gleden over spenningen ved at man kanskje kan vinne, mens det ikke kan sammenlignes med noen form for glede å kaste penger ut av vinduet. Dan Gilbert er forsåvidt enig i dette resonnementet, men sier også at det er jo heller ikke slik at de som ikke kjøper lodd føler seg ulykkelige av den grunn.

Han demonstrerer videre hvordan vi tolker virkeligheten feil;

  • hvis det i et lotteri er 10 lodd, hvert lodd koster $1 og gevinsten er på $20 – og ni lodd er solgt til ni forskjellige….vil du da kjøpe det siste loddet? De fleste vil si ja, fordi beregningen etter formelen på toppen da vil være 1/10 x $20 = $2 – som er høyere enn kostnaden på loddet ($1) og dette virker da som et godt kjøp.
  • hvis alle de andre loddene er kjøpt av en person og du får spørsmål om å kjøpe det siste? Da vil de aller fleste svare nei iflg Dan Gilbert, fordi vi da oppfatter oddsen som veldig dårlig fordi vi sammenligner det slik: den andre har 9/10 sjanse til å vinne mot våre 1/10

Oddsen er jo egentlig ikke forandret, men vi oppfatter den slik!

Beregne verdi.
Men – selv om det er vanskelig å beregne odds er det enda verre å beregne hvilken verdi det har for oss fortsetter Dan Gilbert. Han gir noen eksempler, men her velger jeg å bruke noen helt andre (bare for moro skyld)…

vannglassVil du betale kr 50 for et glass med vann?
Tipper du vil svare nei….og grunnen til det er at du sammenligner med prisen du ellers betaler (eller ikke direkte betaler hvis du tapper det ut av springen).

Men – nå har ikke jeg sagt noe om konteksten. Hva hvis du var i en ørken, stekende sol og bare sand så langt du kunne se…halsen som sandpapir….uten hverken mat eller drikke…..kun en velspekket lommebok? Tja, nå ble situasjonen litt annerledes – ble den ikke?  Nå var kanskje vannglasset verdt kr 50 likevel?

Grunnen er (her er det Dan Gilberts ord igjen) at du nå sammenligner med hva du ellers kunne brukt pengene på – og det er jo ikke stort der du befinner deg i «middle of nowhere». Dan Gilbert forklarer feiloppfattelsen;

You did not ask «What else can I do with my money” comparing this investment to other possible investments, instead you compared to the past

Han sier dette er kanskje det markedsføringstrikset som er mest brukt, trikset med å sammenligne med tidligere pris.

Neste eksempel er på lønn; du får to alternativer for hvordan du kan få lønn fordelt over de neste tre årene;

  • år 1 $60.000 – år 2 $50.000 – år 3 $40.000 eller
  • år 1 $35.000 – år 2 $45.000 – år 3 $55.000

De fleste synes umiddelbart at det er bedre å få lønnsøkning enn lønnsreduksjon, selv om alternativet der du får mindre hvert år gir størst sum totalt. Han viser flere eksempler på en lignende  problemstilling videre i foredraget.

This tendency to compare to the past is causing people to pass up the better deal, in other words; a good deal that used to be a great deal is not nearly as good as an awful deal that was once a horrible deal.

Nytt eksempel:

  • Du skal i teateret og har i lommeboka en teaterbillett du har kjøpt for 200 kroner og en 200-kronerseddel. Når du kommer fram oppdager du at du har mistet billetten. Kjøper du en ny billett med 200-kronersseddelen? Han mener de fleste vil si nei, og begrunnelsen er at vi tenker «ikke snakk om at jeg vil betale dobbel pris for å gå i teateret» – du sammenligner prisen nå (400 kr) med prisen tidligere (200 kr) og finner ut at det er en dårlig avtale.
  • En ny kontekst: du skal i teateret og i lommeboka har du to 200-kronerssedler. Du kommer fram og oppdager at du har mistet den ene. Vil du kjøpe en billett for den gjenværende seddelen? Han mener de fleste vil si ja, og begrunnelsen vil være at man tenker «jeg hadde jo tenkt til å gå og se teaterstykket».

Ser man logisk på dette er det akkurat samme situasjon og akkurat samme mengde penger det er snakk om, det er bare konteksten som er ulik.

Den ene feilkilden i forhold til å beregne verdi er derfor å sammenligne med tidligere/fortiden. Den andre feilkilden er å sammenligne med det mulige, her kan man også gjøre feil. Det handler faktisk om hva man sammenligner med.

Hvis man har følgende sammenligning; du får inn på Vinmonopolet for å kjøpe vin og du ser tre flasker som er priset slik:

  • kr 80
  • kr 280
  • kr 320

så synes du nok at den tredje flasken er vel kostbar…Hvis du derimot setter en enda dyrere vin opp i utvalget så ser det annerledes ut med en gang:

  • kr 80
  • kr 280
  • kr 320
  • kr 550

se der – nå var ikke kr 320 så ille likevel….et godt og velkjent triks innenfor handelsbransjen…man vil ikke kjøpe det billigste, men ikke det dyreste heller – så da havner vi ofte på valget i midten. Sammenligning endrer derfor verdien selv om prisen er den samme. Problemet sier han videre er at det er forskjell på når vi sammenligner verdien på Vinmonopolet og verdien vi mener vinen har når den skal konsumeres hjemme. Han forklarer; hvis du er på reise i et fremmed land hvor du har problemer med språk og kultur og du treffer noen andre nordmenn der vil du ofte oppfatte dem som vennlige og trivelige mennesker. Dere tilbringer gjerne mye tid sammen, og når dere kommer hjem til Norge inviterer du dem hjem. Da oppdager du kanskje at i sammenligning med de andre vennene du har er disse faktisk både kjedelige og dere har ikke kjemi i det hele tatt. Hva er forskjellig? Jo, konteksten..

  • Hvis du skal kjøpe stereo til bilen og du vet at nærmeste forhandler selger den for kr 2.000 mens du kan få den til halve prisen hvis du kjører til en annen del av byen – hva gjør du da? Jo, du kjører over til andre siden av byen og sparer kr 1.000.
  • Annen kontekst; du har valget mellom å kjøpe en bil med stereoanlegg for kr 100.000 hos nærmeste forhandler, eller du kan få samme bilen i andre enden av byen for kr 99.000….hvordan ser valget ut da?

Det ser ikke like fristende ut – selv om det fortsatt er samme sum du sparer, nemlig kr. 1000,-. Forskjellen er bare hva du sammenligner med.

Tidsaspekt kan også gjøre at man tar feil avgjørelser; f.eks kan du få følgende valgsituasjoner:

  • kr 600 nå eller kr 500 nå – her sier jo alle kr 600 nå, vi er jo ikke dumme! Mer er bedre enn mindre
  • kr 600 nå eller kr 600 om en måned – her vil alle ha kr 600 nå, nå er bedre enn senere
  • kr 500 nå eller kr 600 om en måned –litt verre kanskje, men kanskje nå er bedre enn senere likevel – en måned er jo ganske lang tid og vi er ganske utålmodige. Dessuten forventer vi oss høy avkastning hvis vi skal vente….

men hva med:

  • kr 500 om 12 måneder eller kr 600 om 13 måneder – tja, da tenker vi sikkert at vi tar kr 600, 12 eller 13 måneder er jo omtrent det samme, selv om det faktisk fortsatt er en måned forskjell

Tidsperpektivet gjør at vi oppfatter forskjellen i verdi annerledes, og da er vi villige til å vente. Vi oppfatter å få kr 500 i dag som mer verdifullt enn kr 600 neste måned – men samtidig oppfatter vi at det er verdt å vente 13 måneder på kr 600 framfor å få kr 500 om 12 måneder. Dan Gilbert forklarer fenomet slik; hvis en høy mann står ved siden av en lavere mann vil du oppfatte forskjellen som stor når du står tett ved, men hvis du ser de samme på lang avstand virker ikke forskjellen like stor. (Men han sier også i forhold til spørsmålet om pengene; om 12 måneder tenker du – jeg tar de 500 kronene nå, hva i alle dager tenkte jeg på når jeg syntes det var ok å vente enda en måned til for de siste 100 kronene).

As Plato said, what space is to size, time is to value.

Han avslutter med å si at hvis vi ikke eksisterer i framtiden skyldes det kun våre egne feilbedømmelser av hvordan framtiden vil se ut kontra vårt behagelige liv i dag – og at vi derfor må bli raskere til å lære…Foredraget har en avslutning med spørsmål- og svarrunde.

Dette er på en måte del 2 i denne rekka. Se også del 1 «Lar du deg lure?» og del 3 «Frihet er å velge?»

30.05.09 at 00:52 9 kommentarer

Lar du deg lure?

Nå har jeg sittet og sett på et par foredrag på ted.com om hvordan vi oppfatter våre omgivelser, hvordan vi lar våre inntrykk lure oss og ikke minst hvorfor vi tar gale beslutninger…Den første videoen jeg har sett på er Dan Ariely asks, Are we in control of our own decisions? Han viser hvordan vi lar oss lure.

lengdeillusjonDen første illusjonen han viser er to bord, og han spør:

bilde 1: Hvilket bord er lengst?  (og alle mener selvfølgelig at det er bordet til venstre),
bilde 2: her viser han at det ikke gjør noen forskjell om vi legger på linjene som viser lengde (og det oppfattes fortsatt at bordet til venstre er lengst),
bilde 3: her sammenligner han disse to linjene for å vise at de er like lange – men som han sier videre
bilde 4: selv om vi nå vet at bordene er like lange vil vi fortsatt se dem som forskjellige, akkurat som om vi ikke har lært noe i det hele tatt av de tre foregående bildene!

Som han sier selv;

Our intuition is really fooling us in a repeatable, predictable, consistent way and there is almost nothing we can do about it

rubriks

Han fortsetter med å vise en ny illusjon – rubriks kube..
I figur 1 spør han hvilken farge vi ser ved pil på topp og hvilken farge vi ser ved pil på siden- og alle mener brun på toppen og gul på siden. Deretter dekker han til alt unntatt disse to feltene i figur 2, og nå er det opplagt for alle at feltene har samme farge – likevel oppfatter vi dem som forskjellige når vi ser hele kuben igjen.

Dan Ariely fortsetter sekvensen med at når vi så lett tar feil når det gjelder det visuelle hvor det er så lett å vise at man tar feil, hvor lett er det ikke å gjøre feil når det gjelder det kognitive feltet? Han illustrerer først med hvordan utforming av skjema kan manipulere resultatet;

  1. Kryss av hvis du vil delta (som organdonator i eksemplet)
  2. Kryss av hvis du ikke vil delta (som organdonator i eksemplet)

Resultatet er; dersom man utfører samme handling – ikke krysser av – vil du i pkt 1 ikke delta, og i pkt 2 delta – selv om du faktisk utfører samme handlingen…og han sier videre at det neppe er at man er så likegyldig at man ikke gidder å krysse av, spørsmålet er nok at spørsmålstillingen er så komplisert at vi ikke helt vet hvordan vi skal forholde oss – og følgelig gjør vi ingenting (selv om utfallet derfor blir helt forskjellig).

Han viser et nytt eksempel; la oss si at du får tilbud om

  • å reise til Roma med alle kostnader dekket eller
  • å reise til Paris med alle kostnader dekket.

Dette er gjerne et vanskelig valg. Deretter sier han; hva hvis jeg legger til et tredje alternativ:

  • å reise til Roma med alle kostnader dekket eller
  • å reise til Roma, med alle kostnader dekket – men du må selv dekke kaffe til frokosten eller
  • å reise til Paris med alle kostnader dekket

colosseumDet viser seg da at valget blir mye lettere – da framstår alternativet Roma med alle kostnader dekket inkl kaffe som bedre enn Roma med alle kostnader dekket unntatt kaffe. Det blir t.o.m. faktisk oppfattet som bedre enn Paris med alle kostnader dekket!

På samme måte viser han en annonse for et abonnement;

  1. nettutgave for $59
  2. papirutgave for $125
  3. papirutgave og nettutgave for $125

Her gjorde han et forsøk hvor han ga studentene et ark med disse tre tilbudene – resultatet ble:

  1. fikk 16% (nettutgave)
  2. fikk 0% (papirutgave)
  3. fikk 84% (papir- og nettutgave)

Han resonnerer videre at dersom man har et valg ingen vil velge så kan man vel bare ta det bort!
Han lager et nytt tilbud hvor han fjerner alternativ 2 og gir til en annen gruppe studenter og resultatet da blir;

  1. fikk 68% (nettutgave)
  2. fikk 32% (papir- og nettutgave)

Resultatet ved å ta bort alternativet ingen ville velge er altså at det som tidligere var mest populært nå var minst populært! Han sier derfor at valget med kun papirutgave ikke var unyttig i den forstand at ingen ville velge det, det var nyttig fordi det hjalp folk å velge og gjorde at kombinasjonen papir- og nettutgave virket mye mer attraktivt enn når det ikke var tilstede.

Slik lar vi oss lure – om igjen og om igjen… Vi har en tendens til å sammenligne tilbud relativt til hverandre og ikke i forhold til hva vi faktisk ønsker – vi slår til når vi tror vi gjør en god handel.

The general idea here, by the way, is that we actually don’t know our preferences that well – and because we don’t know our preferences that well we’re susceptible to all of these influences from the external forces.

Han avslutter med å vise et forsøk han har gjort på hvordan vi tiltrekkes av andre – og det viser seg også er at hvis han har to menn A og B og så legger til en styggere versjon av f.eks mann A (som vi kan kalle A2) vil resultatet være at mann A er den som får flest stemmer. Legger man til en styggere versjon av mann B (B2) vil mann B være den som går av med seieren.

Konklusjonen til Dan Ariely blir derfor; skal du ut på sjekker’n vet du hvem du skal ha med deg – en som ligner deg selv, men som er litt styggere! På den andre siden – spør noen deg om du vil være med, ja – da vet du hva de synes om deg.

Les mer om hvordan vi lar oss lure…

29.05.09 at 20:31 7 kommentarer

Taus kunnskap

Noe av tema i dag var taus kunnskap, og at i forbindelse med endringer i organisasjonen må man prøve å avdekke organisasjonskultur og taus kunnskap slik at endringer ikke bare blir tredd ovenfra og ned. Jeg har klippet ut noe av ting jeg har skrevet tidligere om kunnskap – kanskje noe av dette kan brukes.

Når det gjelder begrepet kunnskap skiller man gjerne mellom data, informasjon, kunnskap og visdom. Data er tall og bokstaver uten mening i seg selv. Først når data blir satt inn i en sammenheng, vil det gi mening – i form av tolkede data. Et eksempel på data kan være 40 grader, skal dataene tolkes til informasjon må det inn i en sammenheng. Hvis sammenhengen er medisinsk f.eks feber, eller at man snakker om vær/utetemperatur vil dataene gi mening. Sammenhengen kan også være av teknisk karakter, f.eks at en vinkel er 40 grader. Tolkede data er det som kalles informasjon. Hvis man kombinerer informasjon med erfaring, kontekst, forståelse og refleksjon kan informasjon bli til kunnskap. Kunnskap er en fornybar ressurs som kan brukes gjentatte ganger og som akkumuleres i bedriften gjennom medarbeideres erfaring. Problemet med kunnskap er at den finnes i den enkelte medarbeiders hode, informasjon blir til kunnskap når den behandles i menneskets hjerne. Kunnskap kan derfor være både sannhet og løgn, vurderinger og forventninger, perpektiver og konsepter – og brukes til å analysere, forstå og evaluere, sammenstille og beslutte, planlegge, implementere, følge opp og tilpasse. Visdom er kunnskap koblet til læring, innsikt og dømmekraft, og er ofte det som også vil bli kalt kompetanse.

Kunnskap deles inn i implisitt(taus) og eksplisitt kunnskap, og den kan også deles inn i individuell og kollektiv kunnskap. Den eksplisitte er lett å kommunisere fordi den kan uttrykkes i ord og tall eller matematiske formler, spesifikasjoner, manualer osv., mens den implisitte kunnskap er svært personlig og vanskelig å formalisere (subjektive oppfatninger, intuisjon, følelser) – noe som gjør den vanskelig å overføre og dele med andre. Samtidig utgjør taus kunnskap det meste av den kunnskapen vi benytter, et generelt akseptert tall er ca 80%. Denne typen kunnskap bunner ofte i lang erfaring og kjennskap til bedriften og blir stort sett tilgjengelig gjennom handlinger som utføres – den blir nærmest underforstått. Denne er derfor vanskelig å erstatte, men den er også svært vanskelig å dokumentere og sette ned på papiret. Et eksempel på denne type kunnskap er f.eks ved skifte av en leverandør. Den forrige leverandøren satt inne med kunnskap om hvor ting skulle leveres, hvem man kunne snakke med og hvordan bedriften ønsket at levering skulle skje – og dette kan være et utslag av å ha levert varer over lengre tid med f.eks samme sjåfør hver gang. En ny leverandør må bruke tid på å finne ut av disse tingene, noe som kan føre til at bedriften føler man får et dårligere tilbud enn det man hadde tidligere. Et annet eksempel er en ansatt som sitter med et datasystem, og har gjennom aktivt bruk har funnet de enkleste løsningene for å arbeide raskt og få resultat – erfaringer som man ikke nødvendigvis finner i en brukermanual. En ny medarbeider vil bruke tid, og feilprosenten vil være høyere enn hos den forrige. Kunnskap skifter også verdi i takt med endringer i omgivelsene, og det er derfor viktig at man ikke stagnerer (sementerer kunnskap).

Når det gjelder kollektiv kunnskap vil man også trekke konklusjonen at organisasjonens kunnskap er summen av enkeltindividenes kunnskap. Dette vil ikke være en helt korrekt oppsummering, men det ligger en kjerne av sannhet i utsagnet – men man snakker da om ulike typer kollektiv hukommelse. Det finnes ulike typer kollektiv hukommelse; deklarativ hukommelse kjennetegnes ved at man har et ”lokalt språk” – dvs at enkelte typer informasjon vil føre til de samme reaksjoner eller ha de samme assosiasjoner innad i virksomheten. En episodisk hukommelse vil si at man i en organisasjon også har en felles historie, og kunnskapen deles ved å f.eks gjenfortelle arbeidssituasjoner/episoder. Organisasjonen styres også av felles rutiner, noe som gjør at den enkelte gjentar kollektive handlinger mer eller mindre automatisk, dette kalles prosedural hukommelse.

Informasjon er som nevnt en representasjon av kunnskapen, og hva man lærer av informasjonen avhenger av både sender og mottaker. Informasjonen kan derfor tolkes ulikt av ulike personer. Kunnskapen man oppnår kan derfor enten være sann eller usann, og man kan derfor ende opp med både individuell og kollektiv inkompetanse. Et enkelt eksempel vil være akkordarbeideren som på sin første dag vil vise hva han er god for og står på, mens de øvrige da snart vil sørge for at han skrur ned tempoet for ikke å sprenge akkorden. Et annet eksempel er at en fjær kan bli til fem høns, sluttresultatet er et helt annet enn utgangspunktet.

Siden det er så vanskelig å kartlegge den tause kunnskapen bør kanskje bedriftene heller tenke alternative tilnærminger som å avklare hva man bør være god til for å lykkes og hvilken kunnskap man er avhengig av for å oppnå dette, i hvilke aktiviteter blir slik kunnskap skapt og benyttet, hva er grunnlaget for framtidig utvikling og hvordan skal vi utvikle og bruke den kunnskapen vi skal bygge framtiden på. Det er altså viktigere å se på hvor kunnskapen kommer uttrykt og prøve å måle om man blir bedre der framfor å prøve å måle kunnskapen som allerede eksisterer.

09.03.09 at 19:30 2 kommentarer


Note to myself

Finn presentasjonene jeg bruker på slideshare

Sjekk ut ressursene jeg har laget på IKTplan.no

KONTAKTOPPLYSNINGER

Antall besøkende

  • 516,356 besøk

Siste innlegg

Skriv inn epostadresse for å få nye blogginnlegg rett i innboksen din

Bli med 322 andre følgere

Velkommen til Eva2.0

Takk for at du besøker siden, jeg setter pris på alle gjester. Hvis det er innlegg du liker godt (eller misliker) håper jeg du legger igjen en kommentar. Har du spørsmål kan du sende meg en epost, epost-adressen finner du på siden om denne bloggen. Blogginnlegg som jeg skriver på disse sidene gjenspeiler helt og holdent min private mening og mine private oppfatninger - og er ikke uttrykk for holdninger i forhold til prosjekter jeg arbeider med.

Jeg har gitt ut en bok sammen med Frode Kyrkjebø "IKT i Skulen - kva, kven, korleis og kvifor". Se fanen IKT-ferdigheter på toppen for mer informasjon.

I tillegg har jeg fått tittelen Årets Skoleblogg - denne setter jeg umåtelig stor pris på. Takker alle som bidrar med gode råd og tips til mine blogginnlegg :-)

TANKEKART DIGITALE FERDIGHETER PÅ HVILKE TRINN

Jeg er EvaBra på twitter :-)
Se også min reiseblogg.

Her finner du et tankekart med tips til hvor du kan søke hva

Skriv epostadresse under for å motta meldinger om nye blogginnlegg via epost (på den andre siden anbefaler jeg egentlig at du heller abonnerer via RSS-feed..se fanen IKT-ferdigheter på toppen og bla deg ned til Organisere ved hjelp av RSS)

Bli med 322 andre følgere

Creative Commons License
Dette verk av Eva Bratvold er lisensieret under enCreative CommonsNavngivelse-Ikkekommersiell-Del på samme vilkår 3.0 Norge lisens.

“If you want to build a ship, don’t drum up the men to gather wood, divide the work, and give orders. Instead, teach them to yearn for the vast and endless sea.” — Antoine de Saint-Exupéry