Posts tagged ‘suksess’

Studio Schools – noe for Norge?

Jeg tror absolutt dette har noe for seg – ikke minst med tanke på det store frafallet. Vi hører stadig om unge som synes det blir for mye teori og for lite praksis – hva med å ta en titt på hva disse gjør?

06.10.11 at 20:51 Legg igjen en kommentar

Hvorfor jobber ikke de beste for deg? Ta en titt i speilet…

I dag har jeg lest «Why good bosses tune in to their people» på McKinsey Quarterly – og jeg syntes det var så mye godt som stod der at jeg har laget et sammendrag av innholdet.

95% av alle yrkesaktive mennesker har sjefer, er sjefer eller både har og er sjef. De har derfor betydning – de setter tonen for dem som følger med dem og for organisasjonen. Mange studier viser at for mer enn 75% av ansatte er den mest stressfylte delen av jobben å forholde seg til sin nærmeste sjef. Dårlige sjefer kan bokstavelig talt ta livet av deg – en svensk studie viser at for menn med en dårlig sjef fikk mellom 20 % og 40% flere hjerteinfarkt enn de med gode sjefer.

Sjefene har betydning for alle nedover i virksomheten, men mest selvfølgelig for de som står nærmest – og din suksess som sjef er avhengig av å være samstemt med de som du samhandler oftest og mest intens med.

Alle sjefer har betydning, men de på toppen teller mest. Selv om de vet det eller ikke blir de observert, studert og ofte etterlignet. Er det slik at sjefen står får pratingen i møter, avbryter andre og ikke vil høre innsigelser vil dette «arves» av de som står under ham i hierarkiet også…det sprer seg akkurat som ringer i vann.

Vi er akkurat som andre dyr slik; bavianen viser at et typisk medlem i gruppa ser på den dominerende hannen hvert 20. til 30. sekund – vi gir oppmerksomhet til de som kontrollerer hva vi får ut i lønn og andre goder. En god sjef «tuner» derfor inn og bruker det til sin fordel. De vet at suksess er avhengig av de ansatte og organisasjonen – og at de derfor må overvåke og respondere med raske, effektive justeringer når det er nødvendig.

En sjefs viktigste oppgave er å overbevise de andre om hvem som faktisk er sjefen. Klarer du ikke det blir jobben vanskelig – men å ta kontroll er ikke nok. En god sjef sørger for å få økt ytelse gjennom å passe på ryggen til de ansatte (backe opp), sørge for et trygt arbeidsmiljø både i forhold til læring og for å ta intelligente risikoer, skjermer dem fra unødvendige distraksjoner og mange andre tilsvarende ting for at de ansatte skal lykkes – et steg om gangen, og samtidig føle stolthet og verdighet hele veien.

Det viser seg at sjefene står for omtrent 15% av gapet mellom god og dårlig ytelse/utførelse i organisasjonen, men samtidig får de ros eller ris for omtrent 50%. Hvis du er sjef; dette er ditt lodd i livet – gjør det beste ut av det. Hvis du klager over at du har liten innflytelse over hva som skjer vil de ansatte miste tilliten til deg – her er fire forslag til hvordan du kan framstå som om du har innflytelse:  

  1. Uttrykk selvtillit selv om du ikke føler det slik. Oppfører du deg som om du har selvtillit vil du bli sikrere – tro følger handling som det heter. Tillit er viktig for å inspirere andre.
  2. Ikke vær vaklende. Du har tre våpen; ja, nei og jeg vet ikke – bruk dem…du kan alltid skifte mening senere.
  3. Gi og få ros. En god ting med å være sjef er at når ting er bra får du rosen for hva de ansatte gjør. Smarte sjefer bruker dette til sin fordel – de vet at folk ønsker å jobbe for og gjøre forretninger med vinnere. Men takk også de ansatte for at du framstår i et godt lys, gi dem ros når bedriften gjør det bra. Enkelte ledere gir mer ros enn de ansatte kanskje fortjener, men når de gjør det vinner alle – du får mer enn din del, de nærmeste ansatte vil anse deg som sannferdig og også de som står på utsiden vil se deg som både kompetent og generøs.
  4. Ta skylden selv. Selv om det er selskapet eller et underselskap som har skylden eller en av de ansatte – det er du som vil få skylden uansett. Når det er noe viktig som hender forventer man at sjefen vet om det. I stedet for å skylde på andre så aksepter at du får skylden og lær av det. Skylder du på utenforliggende krefter vil du framstå som kraftløs – og spørsmålet som unektlig vil komme er «hvis du ikke kunne stoppe det, hvordan skal du da reparere det?». Men det holder ikke bare å ta skylda og komme med beklagelser – du må gjøre noe umiddelbart; ta kontroll, vise at dere har lært, vise fram nye planer og når de er implementert må man vise for omverden at ting er endret nettopp pga tilbakemeldingene.

Gi de ansatte psykologisk trygghet – la dem være kreative og oppmuntre læring gjennom å lage en sikkerhetssone hvor man kan snakke om ideer, teste dem ut og t.o.m. gjøre feil uten frykt for å bli latterliggjort eller straffet.

Beskytt de ansatte. De beste sjefene finner opp, låner og implementerer metoder for å redusere mentale og emosjonelle forstyrrelser for de ansatte. De beskytter dem mot inkompetanse og forhåndsdømming fra andre sjefer eller andre som kan underminere arbeidet – da vil de ansatte ha frihet til å ta risikoer og prøve ut nye ting. De beskytter også tiden – de unngår unødvendige møter, og et godt triks: en bedriftsleder krevde en dollar av hver medarbeider som innkalte til et møte – og selv om det ble noen dollar ut av det over tid var det også slik at de ansatte tenkte seg om to ganger…selv om beløpet var lite.

«The attitude of gratitude» – det koster så lite å si takk og det har så stor betydning. Ofte er det slik at prosjekter slutter uten at det er noen form for anerkjennelse eller feiring – og det gjelder enten prosjektet var vellykket eller ikke. Spesielt viktig er det å innta en slik holdning når folk trenger det mest – når ting feiler. Mange gjør det helt omvendte; å finne en syndebukk.

En av nøkkelegenskapene en god sjef må ha er selvinnsikt – kjenn deg selv og ikke overestimer dine intellektuelle og sosiale ferdigheter. De beste kjenner både sine styrker og svakheter, og de vet også hvordan de kan overvinne svakheter – evt ved å ansatte noen som kan utfylle dem.

Gode sjefer får ikke bare mer ut av sine ansatte og på mer siviliserte måter, de tiltrekker seg og beholder gode ansatte. Mener du at dine ansatte er sløve idioter og lurer på hvorfor de beste ikke jobber for deg – ta en titt i speilet!

23.08.10 at 20:44 5 kommentarer

Vi blir manipulert av spill-dynamikk

I dag har jeg sett en ny video på ted.com «Seth Priebatsch: The game layer on top of the world» – et foredrag om hvordan man kan bruke (og bruker) dynamikken i spill for å påvirke vår oppførsel….hvordan man legger et spill-lag på toppen av vår verden. Tidligere har jeg skrevet en del om å bruke spill i undervisningen – og jeg er overbevist om at dette er måten vi må tenke på, enten vi vil eller ikke….

Det forrige tiåret handlet om det sosiale; sosiale nettverk har vært det store. Det neste tiåret inneholder et nytt konsept – nemlig spill-laget. Det sosiale har handlet om å skape forbindelser, men der er rammeverkene på plass – konstruksjonen er ferdig selv om mange fortsatt prøver å finne ut hva det handler om.

Spill-laget er allerede under konstruksjon og det handler om å ha innflytelse på og påvirke hvordan vi oppfører oss (min kommentar: en litt skremmende tanke at vi faktisk blir manipulert). Det vi ser i dag av dette laget er ikke så godt laget ennå; det handler stort sett om lojalitetsprogrammer av ulikt slag. Men vi kan lage det bedre – og det kan lages som noe bra, som noe dårlig eller som noe imellom….

Det som skjer er at man prøver å lage rammeverk som gjør at vi bruker dynamikken og de kreftene som ligger i spill – og det vil ha innflytelse på våre liv. Man søker å øke oppmerksomheten vår mot spesielle produkter og påvirke oppførselen, spilldynamikk er verktøyet. Seth Priebetsch sier at det finnes 7 dynamikker, og avslører fire av dem:

  •  Appointment dynamic; for å lykkes må du være på på rett plass til rett tid for å gjøre en forutbestemt handling.

    Seth trekker fram noen eksempler for å illustrere og vise at vi faktisk lar andre bestemme ikke bare hva vi skal gjøre, men også tiden og stedet det skal foregå. Happy hour – det eneste du trenger for å få billigere drikkevarer er å være på et bestemt sted innenfor en begrenset tidsperiode. Det andre han viser til er Farmville som har blitt et populært spill på Facebook – tenk så mange mennesker som blir påvirket til å gå inn og vanne plantene sine til rett tid sier han; og legger til at dersom man ville bruke det i ond hensikt var det bare å øke hastighet på syklusen slik at man oftere måtte inn og utføre oppgaver – da ville mye stoppe opp ellers. En god måte å bruke en slik dynamikk på er f.eks programmer som «ta medisinen til rett tid» (et slags alarmsystem som varsler om tidspunkt) – det er akkurat samme dynamikk, og han legger til at kanskje man også kunne legge inn plusspoeng for å tai rett tid og minuspoeng hvis man glemte.

  • Influence and status; innflytelse og status – muligheten for en spiller for å endre oppførselen til en annens handlinger gjennom sosialt trykk.

    Status er viktig – Seth trekker fram hvordan vi f.eks reagerer hvis vi ser noen som har svart kredittkort. Status er en god motivator – og han sier også at i skolen har vi det også i form av karakterer…han sier karakterkortene også fungerer som et spill, men et dårlig spill og foreslår at man kan bytte ut karakterer med Nivåer (levels) og slik at du kan jobbe deg oppover på samme måte som i spill. Min kommentar: dette er faktisk likt noe jeg har skrevet om tidligere – det at man starter på et nivå (lavt, middels, høyt) og så kan man jobbe seg oppover i løpet av skoleåret til det nivået man hører hjemme på framfor at man skal ha en skoleeksamen hvor man får satt karakter. Det må være hva du faktisk har lært og opparbeidet over tid av kompetanse som må være det som skal være avgjørende, ikke hva du presterer på en tilfeldig dag hvor alle får samme oppgave.

  • Progression dynamic; en dynamikk hvor man ser framgangen (suksess) visuelt og at den blir målt gjennom hvor langt du har kommet med de å gjøre/løse oppgaver.

    Seth trekker fram et eksempel for å illustrere, dette med at når du registrerer deg på f.eks LinkedIn så får du beskjed om at «Your profile is xx % complete» – at vi må gjøre ting for å bli 100% komplett….og vi gjør det hele tiden. Det samme gjelder i spill som World of Warcraft – jo mer du gjør av oppgaver vil innvirke på ditt nivå (du kan «level up») og rent visuelt vil du lett se forskjell på en på et lavere og en på et høyere nivå. Det brukes i andre spill også – at du får åpnet nye nivåer eller får belønninger først etter at du har fullført de foregående (min kommentar: kan ikke unngå å tenke skole her heller og litt opp mot kommentaren i forrige avsnitt; tenk om vi ikke kom videre før vi hadde løst oppgavene på lavere nivåer – demonstrert problemløsning i praksis og også vist at vi bruker tid…kunne også lagt inn poeng for erfaring for de som bruker lang tid for å motivere den delen av oppgaveløsningen. Når man ser det gjennom progresjonslinje/progressbar er det noe man vil kjenne igjen). En slik dynamikk skaper både lojalitet og engasjement.

  • Communal discovery; en dynamikk som gjør at hele samfunn må arbeide sammen for å løse en oppgave – alle må jobbe sammen for å oppnå noe.

    Her bruker man de nettverkene som allerede finnes; lokalsamfunn, grupper, sosiale nettverk osv for at man i fellesskap skal løse utfordringene. Seth forteller at i starten på Digg så var det slik at man belønte de som fant de beste historiene med poeng – og det endte med at man fikk en gruppe som arbeidet sammen for å holde seg i toppen med det resultat at spillet egentlig ble mer verdt for dem enn hva som faktisk var målet med nettsiden…og man måtte derfor endre politikk. Han viser også til DARPA Balloon Game hvor man skulle finne noen ballonger som var sluppet ut over hele landet – og gjennom sosiale nettverk fant man faktisk alle på 12 timer. Min kommentar: denne er jeg kanskje mest bekymret for – alle kjenner til dette med at når alle må delta og samarbeide for å vinne vil det alltid være et svakt ledd…og det kan være en farlig situasjon å være i.

Uansett interessant å se hvordan vi lar oss styre uten at vi kanskje helt oppfatter det med en gang – det jeg lurer mest på nå er egentlig hva de tre neste dynamikkene er….kanskje det er noen som har svaret?

21.08.10 at 12:41 3 kommentarer

Vil du endre verden? Fortell en god historie…

I dag skal jeg skrive om et tema har opptatt meg mer og mer den siste tiden….det å være bevisst på hva man ønsker å fortelle og hva man ønsker å oppnå – ikke bare formidle faktainformasjon gjennom presentasjon, men å skape engasjement ved å fortelle historier i stedet for – det å passere stadiet med powerpoint-presentasjoner og word-notater… Kraften i historiefortelling er stor – og hvis man ser på noen virkelig gode historiefortellere (jeg anbefaler at du tar en titt på foredragene på ted.com) er det faktisk slik at de kan endre verden…nå er det kanskje din tur til å gjøre en forskjell?

Historiefortelling har et ankerfeste også i forretningslivet bl.a finner man det igjen i teorier rundt organisasjon, ledelse og markedsføring. Innenfor endringsledelse (slik jeg også har skrevet i oppgaven «IKT i skolen – mer enn bare kabler» tidligere) ser man viktigheten av det å ha felles historier; dette styrker samhold og gjør at de ansatte kan identifisere seg med bedriften (dette er også elementer innenfor tema organisasjonskultur). Innenfor markedsføring finner vi det kanskje mest uttrykt i forhold til «branding» (merkevarebygging/image). Det å fortelle historier i organisasjonen kan dreie seg om

  • hvordan vi ble startet (eks Lerum, Synnøve Finden bruker dette i markedsføring)
  • seiere som viser organisasjonens effektivitet over tid
  • hva vi lærte av denne historien
  • enkeltmedarbeideres prestasjoner og innsats (eks 1881 Lærdal hvor en av de ansatte hentet en elev som ble stående på ferjekaien og bussen var reist…, flyselskapet hvor også ledelsen må ta en tørn av og til med f.eks bagasjehåndtering osv – slike historier sier noe om; slik ønsker vi å ha det hos oss)
  • en eller flere historier rundt problemet som skal løses

Men – det jeg har skrevet lite om på bloggen er; hvordan skal man lage gode historier og hvorfor skal man bruke dem mer aktivt i forhold til å gjøre det du forteller (i alle sammenhenger) mer engasjerende og mer minneverdig (nå er jeg ikke så flink i praksis selv heller..skal jobbe med saken). Skal du holde et innlegg kan dette være en oppsummering (mer forklaring/utdyping kommer i teksten under og i slutten av dette innlegget finner du en liten sjekkliste også):

  • Skaff oppmerksomhet raskt (begynn historien der hvor publikum er kan være et godt tips)
  • Fokuser på hovedperson (personaliser slik at publikum føler og gjenkjenner seg eller andre i personen)
  • Vis problemer og barrierer som står i veien for ønsker/mål (karakterene i historien vil ha noe eller oppnå noe)
  • Hva vil du publikum skal gjøre? Identifiser hvilke handlinger du ønsker de skal gjøre eller identifiser hvordan de skal hjelpe. På slutten av historien skal publikum føle at de ønsker å hjelpe (skal de investere, har de «kjøpt» ideen, er de klar til å «trå til»)
  • Ikke lag historien(e) for lang(e)
  • Fortell historier strategisk i innledningen for «å varme opp», i midten for å markere og i slutten for å summere og få publikum til å handle.
  • Etter historien er fortalt bør publikum kunne fortelle hva du historien omhandlet ved hjelp av bare et par setninger.

Tradisjonelt bruker forretningsfolk bare den venstre hjernehalvdelen (den rasjonelle). Utvikling av høyre hjernehalvdel (den emosjonelle) gjør at man lettere kan forene ideer og følelser – og den beste måten er å bruke historier. Vi setter sammen biter av erfaringer og lager historier i et forsøk på å forstå og huske. Det enkleste er jo å være rasjonell, men jeg har tro på at jeg kan oppnå mer gjennom å fortelle historier – det skal i alle fall prøves ut etter beste evne. Selve formelen for en historie er ganske enkel, men å lage den er desto vanskeligere….

Historie = situasjon/ønske + hindringer/komplikasjoner + løsning

Vi har historier rundt oss hele tiden enten vi er de bevisst eller ikke.  De gjør at vi føler oss i live, inspirerer oss til å bli mer enn vi ville gjort ellers – de rører oss. Vi forteller og tar imot historier – vår appetitt er en refleksjon av det menneskelige behovet for å forstå mønstre i livet, ikke så mye intellektuelt – mer som en personlig, emosjonell opplevelse. Å lære hvordan man skal fortelle en historie kan ikke garantere at du når sannheten, men kan hjelpe deg med å få kontakt med ditt publikum og gjøre det du skal si mer minneverdig. Å fortelle historier framfor å presentere vil derfor gjøre at du lettere kan oppnå det du ønsker også i forretningslivet – det er de samme prinsippene som gjelder. Jeg registrerer at i utlandet har man blitt mye mer bevisst på differensiering mellom presentasjon og fortelling i næringslivet – og jeg har forsøkt å samle noen av tipsene jeg har kommet over i teksten under (du finner bl.a en god presentasjon fra Stanford på denne lenka – her har jeg fått mange gode tips til dette innlegget).

Historiefortelling er ikke lett, men å lære grunnelementene kan hjelpe oss videre. Etter å ha lært disse prinsippene blir oppgaven å overføre disse til noe spesifikt med et konkret mål. Spør deg selv; hvem er mitt publikum og hva er målet med min historie? (Skal jeg overtale noe til å investere, skal jeg selge en ide til kollegaer, skal jeg inspirere andre osv). Vi må ikke bare ha et mål eller mening med historien klart – vi må også kjenne vårt publikum – og vi må ha et gjennomgående tema (en rød tråd) i det vi ønsker å formidle. Tema er det som gir svaret på spørsmålet; hva handler denne historien om. Svaret kan ikke være et overfladisk «dette hendte og så hendte det». Tema er hjertet i historien, budskapet – en historie uten tema gjør at publikum spør «ja, og så da»… Tema er det som beskriver hvordan og hvorfor vi får endringer i livet mellom begynnelse og slutt i historien. Selv om man må ha et tema (ellers forlater publikum historien med en tom følelse) er det også mulig å overfokusere – man presser det på publikum. For å unngå denne fellen; start med historien og ikke start med tema. Tema vil framkomme av seg selv etterhvert – og gjør det ikke det må du tenke over hvorfor du i utgangspunktet ville fortelle denne historien (kan gjerne utkrystallisere seg gjennom ord som mot, sannhet, avhengighet, lengsel, håp og død): 

  • Historisk ståsted: Vi har en forhistorie som gjør oss stolte, og vi ønsker å opprettholde vår høye standard også i nåværende situasjon (se på aktører som Lerum og Synnøve Finden; de bruker aktivt sin forretningshistorie i markedsføringen)
  • Krise: vi må reagere på farene vi står foran (var aktuelt nå i forbindelse med finanskrisa; vi må gjøre endringer pga dette og det er tema for det jeg nå sier – er bakgrunn for det vi nå gjør)
  • Skuffelse: vi tok en beslutning på den beste informasjonen som var tilgjengelig, men nå ser vi at dette ikke var den rette beslutningen og vi må prøve noe annet (Terraskandalene)
  • Mulighet: vi vet noe vi ikke visste tidligere, dette gir oss nye muligheter hvis vi reagerer (raskt)
  • Skillevei: vi har gjort det bra slik vi har holdt på, men nå har vi fått et nytt valg og må bestemme oss for hvilken retning vi skal ha framover (endringer i markedet gjør at vi må gjøre endringer i hva vi tilbyr – skape forståelse for de beslutninger som blir tatt, «myk endringsledelse»)
  • Utfordring: andre har oppnådd utrolige ting, har vi det i oss å gjøre det samme
  • Varsel: selv om det ser ut til at alt går bra har vi et alvorlig problem å løse opp i
  • Eventyr: vi vet at det å prøve noe nytt er en risiko, men det er bedre å ta en sjanse enn å bli stående stille (skal vi satse på vann på flaske i stedet for brus kunne vært et tidlig eksempel kanskje…, innovasjon)
  • Ordre: vi har blitt fortalt at vi skal gjøre dette, så nå skal vi finne ut hvordan vi skal gjøre det (Kunnskapsløftet; innføring av digital kompetanse som basiskunnskap i skolene)
  • Revolusjon: vi er på vei mot stupet hvis vi ikke radikalt endrer det vi gjør i dag («hard endringsledelse» hvor man må ta radikale endringsvalg)
  • Evolusjon: hvis vi ikke henger med i utvikligen vil vi bli liggende bak (det hjelper ikke å fortsette med å gjøre det vi alltid har gjort, vi må følge med i tiden)
  • Visjon: hvis vi bare kan se våre muligheter så kan vi gjøre det til vår virkelighet (ingenting er umulig, ikke fokuser på problemer/hindringer, innovasjon)

Karakterene er sentrale i historien. Historiefortelleren må bringe karakterene til live og få andre til å bry seg om dem. Når man kjenner seg igjen i dem får man plutselig og instinktivt lyst til å oppnå det samme..Sterke karakterer trenger å ønske noe, og fortellerne må identifisere dette og kommunisere det på en slik måte at publikum forstår. Noen ganger er ønskene konkrete (penger, kur for sykdom) og andre ganger abstrakt (kjærlighet, ønske om personlig utvikling). Historier om noen som ikke ønsker noe, som ikke kan ta beslutninger – slike historier kan ikke bli fortalt, karakteren må gjøre en forskjell med sine handlinger. En enkel test; spør hva er risikoen, hva taper man om man ikke får det man vil. Mer spesifikt; hva er det verste som skjer om karakteren ikke når sine mål eller får oppfylt sine ønsker? Hvis spørsmålene ikke kan bli besvart på en god måte er det et problem med historiens kjerne (da har man ikke noe budskap).

Den fineste skrivekunsten (sies det) er den som ikke bare avslører folks sanne natur, men også endringer i denne – både bedre og verre…Å velge karaktere som står under press vil hjelpe publikum med å forholde seg til karakteren og knytte bånd. I tillegg til å identifisere karakterens ønsker må man først og fremst presentere karakterens mer stereotypiske kvaliteter – men det som er mest interessant er de unike kvalitetene (i markedsføringen ser man dette spesielt i forhold til å bruke kjente personer til å promotere produktene, eks Vegard Ulvang, Richard Branson, Donald Trump)

Handlingen er nøkkelelement i en godt fortalt historie, enten det er en film, roman, novelle, dokumentar – eller om det er en enkel fortelling som blir fortalt rundt middagsbordet eller på personalsamlingen. Hva skal man ta med, hvilke handlinger skal følge før og etter andre handlinger – det er å navigere i et ukjent og farlig terreng hvor man blir konfrontert med mange forskjellige muligheter, og så skal man velge rett vei. En god handling får publikum interessert og engasjert – de lurer på hva som skal skje, det er sekvensene av handlingene som til slutt avslører det dramatiske spørsmålet i historien.

Hvordan lager man en god handling? Akkurat som å «tegne» karakterene krever en god handling at man identifiserer og forstår høydepunktet i historien eller den ene tingen historien er om (leve eller dø, finne sin familie, oppleve kjærlighet). Dette ene dramatiske spørsmålet er sentralt i enhver historie. Det er slike spørsmål som får oss til å fortsette å lese i boka eller engasjere oss i historien; vi må finne ut hva svaret skal bli. Svaret er ikke alltid et ja, det kan bli nei – kanskje t.o.m et kanskje….

Det er tre hovedelementer i det å lage en handling;

  • hovedkarakter og
  • hans/hennes mål. Hovedkarakteren er den nøkkelspørsmålet handler om – akkurat som begjær/ønske er essensiell for enhver karakter er det også nødvendig i handlingen. Hva hovedkarakteren ønsker er målet – eller svaret på nøkkelspørsmålet.
  • Konflikten er hindringen som hindrer hovedpersonen i å nå sitt mål. Den klassiske strukturen rundt en handling er; hovedpersonen kjemper kontinuerlig mot ytre hindringer i en konsistent virkelighet for å oppnå sitt mål/sine ønsker – og slutten medfører absolutte og irreversible endringer.

Alle historier har en begynnelse, en midtdel og en slutt – og man må sørge for at alle disse delene er med.

  • Begynnelsen burde man komme ganske raskt gjennom – publikum vil komme til det som er interessant; nemlig handlingen. Begynnelsen må sørge for tre ting;
    1. plassere leseren i midten av handlingen,
    2. leseren må få nok bakgrunnsinformasjon og
    3. man må presentere nøkkelspørsmålet.
  • Midtdelen av historien tar opp det meste av plassen i den hensikt å gjøre tre ting;
    1. karakterene og situasjonen som vi bli introdusert for i begynnelsen må utvikles,
    2. kjernen i handlingen skjer her og
    3. det aller viktigste; det er her hovedpersonen finner sin vei blokkert om og om igjen av hindringer på vei mot målet og kreftene som hindrer blir stadig mer kraftfulle. Hovedhindringen skaper sterke endringer i hovedpersonens liv, og han/hun må reagere på episodene. Dette fanger publikums nysgjerrighet og de blir motivert til å finne svaret på nøkkelspørsmålet. Slike handlinger finner gjerne sted i den første fjerdedelen av midtdelen – så disse bør komme så fort som mulig (men ikke før det er naturlig).
  • Slutten av historien er ofte den korteste delen, men den spiller en viktig rolle; man sparer det beste til slutt – det er her vi skl få den tilfredstillende opplevelsen. Slutten deles inn i krise, klimaks og konsekvens.

Hva slags ståsted/synsvinklel skal man velge når man forteller historien?

  • En mulighet er jeg-formen. Dette gir fordelen av intimitet siden det ikke er noen mellomperson mellom publikum og den som forteller. Man kan umiddelbart få en følelse av hovedperson og hans/hennes personalitet. På den andre siden kan man begrense perspektivet hvis ikke historien også gir rom for en forteller eller andre personers perspektiv.
  • Å bruke andreperson er mer utfordrende, men er en måte å dra publikum inn i historien (publikum er du) – det kan være at man kan bruke mer subtile poeng.
  • Bruk av tredjepeson gjør at man kan se historien fra flere vinkler; informasjonen kan bli tolket på ulike måter av en eller flere karakterer.

Når du forteller en historie er en av de eldste reglene; vis – ikke fortell (dette med at et bilde sier mer enn tusen ord er en grei metafor her også). Det betyr at man må dramatisere, man må kommunisere visuelt. De beste fortellingene viser karakterene og deres sanne side, hva de har på seg, hvem familiene og hvordan omgivelsene er (eks hvordan er været). I tillegg til å visualisere kan man også bruke andre virkemidler som aksent (hvordan karakteren snakker), lyder (hylende sirener – kan man skape en følelse av fare) og lukt (duften av…) Den beste måten å fange publikum er gjennom å bruke slike typer beskrivelser – at man «bruker» flere sanser. Jo mer spesifikk, jo bedre. På den andre siden skal man ikke overdrive… En av fallgruvene er å bruke klisjeer – de har blitt brukt så mange ganger at de gjerne blir meningsløse.

Hvor handlingen utfolder seg er også viktig, publikum/leser må kunne orientere seg i en verden. Første steg er å skape en liten, kjent verden. Dette hemmer ikke kreativiteten, det inspirerer. Alle gode historier finner plass i en avgrenset, kjent verden. Det er fire dimensjoner man kan bruke for å gjøre verdenen kjent for mottaker;

  • tidsperiode (samtid, fortid, nåtid),
  • lengde (i hvor lang tid av karakterenes liv foregår den, fødsel til død, noen måneder/timer/år),
  • lokalisering (geografisk, byer, gater, bygninger, rom , planet) og
  • nivå på konflikt (personlig, institusjonelt, omgivelser, miljø)

Gode tema er enkle og ofte personlige. En av utfordringene er først og fremst å finne en historie. Den enkleste måten er å stille spørsmål og intervjue folk, lage en historiebank.Hvis man ønsker å endre en presentasjon til en fortelling må man først og fremst igang med å stille spørsmål – men bedrifter vil gjerne presentere en rosenrød fortelling og kjempe imot å fortelle om sitt «skittentøy», problemer osv. Dette vil de helst feie under teppet. Mange vil også si «jeg har ikke noen historie å fortelle». En historieforteller må få disse problemene fram og så vise hvordan man kommer over dem.

Noen tips er;

  • dersom de sier de ikke har en historie nikker du bare og fortsetter å spørre – de vet gjerne ikke selv at de faktisk har noe interessant å fortelle (prøv videre)
  • intervjuobjekt må fortelle i jeg-form (ikke i vi-form, vi-form gjør det vanskeligere å være presis og finne ut akkurat hvorfor ting ble slik og så)
  • se etter sårbare øyeblikk (dette kan gi empati og gjøre historien mer autentisk – og når folk deler slike minner gjør det gjerne at publikum har lettere for å tro dem)
  • let etter ting som kan siteres (var det akkurat slik det ble sagt? finn nyanser)
  • let etter detaljer (nyanser gjør historien mer levende- hva hadde man på seg, hvordan var været, hvordan var omgivelsene – øker autensitet)
  • vær en tidsreisende (oppfordre til å tenke både fortid, nåtid og framtid – lag en tidslinje og be om at man setter inn viktige hendelser, dette gjør at nye historier gjerne kommer til overflaten. Når man fantaserer om framtid kan man gjerne hente moral fra historier i fortid og vise; hvis vi kunne gjøre mer av dette skal vi også klare dette her i framtiden).  

Slike fortellinger gjør at du (som historieforteller) blir sett på som en spennende og dynamisk person. Ironien er at det som gjør livet verdt å leve ikke kommer fra den rosenrøde siden, energien kommer fra de mørkere sider og det som gjør at vi lider – kampen mot negative krefer gjør at vi lever mer… Historiefortelling er å forstå seg selv – og gjennom dette sette mer pris på andre gjennom alle deres god-mot-ond-kamper.

Avslutingsvis på et laaaangt innlegg i dag har jeg noen spørsmål som kan hjelpe som en sjekk:

  • Hvem er hovedpersonen? (du må ha noen til å drive handlingen akkurat som en bil trenger sjåfør)
  • Hvordan fanger du publikum (beskrivelse av plassering, omstendigheter, premisser man forstår og øyeblikkelig identifiserer)
  • Hva gjør det interessant? (gapet mellom hva vi tror vil skje når vi går til aksjon og hva som faktsk skjer)
  • Hvor er konflikten? (også i komedier er det konflikt)
  • Har du inkludert detaljer? (en enkel detalj kan spare deg for å skrive en lengre forklaring, detaljene gjør det mulig å visualisere både karakterer og omgivelser)
  • Hva er den emosjonelle opplevelsen? (det er dette som gjør det bryet verdt for publikum – de forventer mer enn gjengivelse av faktainformasjon)
  • Er meningen klar? (denne må være krystallklar)

From an instant to eternity, from the intracranial to the intergalactic, the life story of each and every character offers encyclopedic possibilities. The mark of a master is to select only a few moments but give us a lifetime.
                                                                                                                                                  Robert McKee

26.09.09 at 14:22 6 kommentarer

Liveblog; ITU monitor 2009 – Skolens digitale tilstand

I dag har jeg fulgt med på nettstreamingen av lanseringen av ITU Monitor 2009 – og forsøker meg så med en aldri så liten liveblog (du finner streamingen fra lanseringen på denne lenka, jeg vet ikke hvor lenge den blir liggende der).

mortenMorten Søby innleder og sier noe om at ITU sin oppgave er å forske på og dokumentere den digitale tilstanden til norsk skole og evne til oppgaveløsning. ITU skal være en pådriver når det gjelder digital kompetanse i norsk skole, teste ulike prosjekter, prosjektet Lærende Nettverk har gitt økende bevissthet. Vi har en økt digital kompetanse i Norge.

Læreplanen i Norge er blant de mest ambisiøse i verden når det gjelder digital kompetanse. ITU monitor 2009 er den 4. i rekken og er nybrottsarbeid internasjonalt – vi har bedre grunnlag og en ny metode (ikke bare selvrapportering). ITU monitor 2009 viser at grunnskolen har stagnert, mens man har en positiv økning i bruk av digitale verktøy på videregående skole (sett opp mot tidligere kartlegginger).

Han sier at det likevel er viktig å huske at Norge er langt fremme (ambisiøs læreplan, systematikk i utdpolitikk, infrastruktur, kartlegging og undersøkelse av digital kompetanse) – og at vi generelt sett har en høy grad av digital kompetanse.

vibekeVibeke Kløvstad overtar og snakker om digital kompetanse og sier;

den som ikke har nøkkelen vil møte mange stengte dører

Hun fortsetter med å presisere at IKT har kommet for å bli – det er få yrker og utdanninger som ikke forutsetter kunnskap i forhold til å bruke datamaskiner – det at man har digital kompetanse. Selv et tradisjonelt yrke som bonde er preget av at man må være digital; bøndene bruker bl.a FK-fagsider, rådgivning på nett via forsøksringer, gårdskart på nett og værkart – ja, lista er mye lenger.
IKT brukes stadig mer i alle typer næringsvirksomhet – og det er også økning i bruk både hjemme og i fritiden, ikke engang vårt sosiale liv er analogt lenger. Vi er omgitt av digitale brukergrensesnitt i hverdagen og utviklingen når det gjelder sosiale medier går fort (se også denne videoen om utviklingen av sosiale medier).

Den norske grunnskolen har stagnert, det er en liten tilbakegang fra 2007 i tid brukt på 9. klassetrinn (eller 10.?) – og det er bekymringsfullt av flere grunner. I informasjonssamfunnet forutsettes det digital kompetanse og det er dette som er grunnlaget for Kunnskapsløftet, man skal bruke digitale verktøy i alle fag på alle trinn.

Hovedfunn: gap mellom den grunnskolen politikerne ønsker å skape og den grunnskolen vi faktisk har. Den digitale kompetansen hos grunnskoleelever er varierende og datamaskin brukes sjelden i faglig virksomhet. Det er mangel på prioritering og systematikk. Vi er i verdenstoppen når det gjelder datautstyr og infrastruktur (riktignok stor variasjon mellom skoler) – så det er ikke lenger spørsmål om dette, men spørsmål om hvordan skolene bruker utstyret. 9 av 10 elever svarer at de har tilgang når de har behov, men adskillig færre opplever at det blir brukt i undervisningen. Dette er oppsiktsvekkende for elevene – det at IKT ikke brukes systematisk og planmessig, man får ikke god nok tid til å utvikle basisferdigheter.

Vi trenger digital komptanse i skolefagene, IKT er et redskap for å produsere kunnskap – og det er et hensiktmessig redskap i læreproseesen og i forhold til å gjøre kunnskap mer tilgjengelig. Elever sier at f.eks bruk av viten.no  kan gi aha-opplevelse framfor å lese teori. Integrasjon av IKT i undervisningen betyr at lærer skal legge tilrette for bruk av oppslag, bruke regneark, bruke digitale læringsressurser for fagene, bruke wiki osv. Noe av det som er helt grunnleggende ferdighet i f.eks grunnskole er å kunne lage en presentasjon (multimodial) – dette møter man igjen i videregående skole. I samfunnsfag er det 11 ulike former for digital kompetanse; bl.a gjøre oppslag, skal kunne gjøre beregninger, utøve kildekritikk, velge relevant informasjon, personvern, opphavsrett osv.

Vibeke Kløvstad er veldig tydelig på at dette er skoleledelsens ansvar. Skal man utvikle slike ferdigheter som er nevnt ovenfor må det settes av tid foran datamaskin – det må settes av mer tid til å arbeide med det. Kun 2 av 10 elever bruker mer enn 4 timer i uka på 10. klassetrinn – bekymringsfullt. ITU monitor 2009 viser at elevene i grunnskolen bruker mindre tid på data, og sammenligner man med resultatene fra ITU monitor 2007 ser man at den avstanden som var mellom grunnskole og videregående skole nå har økt.

Et problem er at skoleeiere og skoleledelse har ikke systematisk tilnærming – dette overlates til ildsjeler på skolen, og ofte vil dette resultere i at elevene ikke får nødvendig (digital) kompetanse. Det er store forskjeller mellom lærerne både når det gjelder bruk og kompetanse.

Lyspunkt; mange videregående skoler får dette til; man bruker mye tid foran datamaskin, data er mer integrert i undervisningen, halvparten i trinn 2 svarer at 10 t eller mer er integrert i undervisningen. Skolene som gjør det best har en skoleledelse som har satt det i system – stiller krav og gir mulighet for faglig støtte og påfylling

IKT styrker læring i fagene – i betydelig grad. Det handler ikke først og fremst å få kunnskap i forhold til enkle program. Utviklingen (stagnasjonen) man ser er alvorlig fordi følgen er at elevene lærer mindre. Vibeke sier at det er en grunn til at man legger så stor vekt på leseopplæring før man skal tolke litteratur, og at man bruker tid på å få inn matematisk basiskompetanse før man går løs på 3.gradsligninger. IKT må brukes konkret – man må løse oppgaver.

Skal man ha en svømmedyktig befolkning må man ha vann i bassenget før ungene fyller 16 år – man trenger tid til trening.

Grunnskolens manglende satsing kan skape sosiale forskjeller og dette bør bekymre de som sitter med ansvaret. Når skolen ikke leverer – hvor skal de som ikker har PC-tilgang hjemme utvikle kompetansen. Digital kompetanse må være for alle – ikke bare de som har ressurssterke foreldre.

Det som skiller gode skoler  fra dårlige er hvordan skoleledelsen prioriterer og tilrettelegger både for elever og lærere. I dag er ikke nivået godt nok. Det er en klar sammenheng mellom der skoleledelsen går planmessig tilverks og prioriterer – dette gir bedre digital kompetanse hos elevene (og lærerne).  Dersom teknologien fungerer og man har et støtteapparat gir dette trygghet og resultatet er lavere terskel for å implementere IKT i egen undervisning.

oveOve Edvard Hatlevik snakker om den nyutviklede prøven i digital kompetanse. Han sier at nasjonal kartlegging kan supplere og bidra til bredere analyse av elevers digitale kompetanse – i dag brukes det mye selvrapportering. Den nye prøven tar utgangspunkt i at man skal gå fra å vurdere seg selv skal svare på spørsmål og løse konkrete oppgaver på datamaskin. Dette gir mindre usikkerhet i forhold til hvordan respondent har forstått spørsmålene. Prøven tar utgangspunkt i læreplan og kompetansemål, spørsmål og svaralternativ tar hensyn til forskjellige LMS og operativsystem – og det er en balansegang i vanskelighetsgrad.

jørundJørund Høie Skaug sier at man har kartlagt både grunnleggende IKT og problemløsning ved hjelp av IKT. Han viser et eksempel på spørsmål der man skal klippe ut et regneark, lime det inn i Excel og gjøre noen beregninger – og sier at man mister allerede en del i klipp-og-lim-delen av oppgaven (7. årstrinn). I forhold til kjønn er det små forskjeller i besvarelsene.

sosial_etiskI forhold til spørsmål som f.eks sosiale/etiske spørsmål svarer mange feil. Det samme gjelder spørsmål der man så på bruk av multiple kilder (hvilke av disse nettsidene bør man søke på for å få den informasjonen man er på jakt etter).

Ove E Hatlevik totalsummerer opp digital kompetanse og sier at mange er flinke til å besvare oppgavene – både elever og lærere. Det viser seg at elevene kan mer enn de tror de kan. En utfordring er å lage spørsmålene slik at man ikke lager en lesetest, men en oppgave i digital kompetanse. Det viser seg at på 7. og 9. klassetrinn er jentene noe bedre enn guttene. 

Kjennetegn på digitale elever; de mestrer:

  • Basiskunnskap
  • Problemløsning med IKT
  • Kommunikasjon, bruk av flere kilder
  • Resonnering rundt sosiale/etiske spørsmål

Resultatene på prøve i digital kompetanse viser:

  • Elever på 7. trinn har 60% riktig (15 spørsmål)
  • Elever på 9. trinn har 49% riktig (14 spørsmål)
  • Elever på VG2 har 55% riktig (16 spørsmål)
  • Lærere har 67% riktig (11 spørsmål)

Resultat på prøve i digital kompetanse korrelerer signifikant med:

  • Hjemmeforhold (foreldres utdanning og antall bøker)
  • Skoleprestasjoner (9.trinn og VG2)
  • Skoleforhold (for eksempel skolens satsing på IKT)
  • Tid ved datamaskin hjemme (7. og 9.trinn)
  • Mestringsmotivasjon

 

geirGeir Ottestad sier at det finnes sammenhenger i resultat og andre ting f.eks skoleforhold; skolens satsing på IKT. Det er en myte at ungdom er særdeles digitalt kompetente, dette er en myte som hovedsaklig er knyttet mot fritidsbruk – men som man har trukket med seg inn i skolen. Han sier at individuelle årsaker har størst påvirkning for resultatene på prøven.

individuelle_forholdMen det er også klare sammenhenger mellom kjennetegn i skolen og elevenes digitale komptanse. Skolen har størst påvirkning i de øvre klassetrinn – dette kan ha sammenheng med bruk på skolen. Han sier at dette i klartekst betyr at det er ikke tilfeldig hvilken skole eleven går på! Det er stor forskjell på skolene når det gjelder infrastruktur/tilgang. Skoler som satser har profesjonell IKT-drift og støtteapparat – dette er svært viktig. De gode skolene klarer å bygge opp elevenes digitale kompetanse. Fagspesifikk er ikke word og excel!

Som Vibeke har nevnt tidligere gjentar han at skoleledelsen framstår som sentral og svært viktig i forhold til å bygge opp elevenes kompetanse. Det å innføre obligatorisk bruk av læringsplattform (LMS) viser at jo mer de bruker den jo bedre gjør de det på prøven i digital kompetanse. De som endrer arbeidsmønster profiterer ved å få digitalt kompetente elever. ITU antar at denne sammenhengen er slik at der LMS brukes aktivt av lærerne er skoler hvor pedagogisk bruk av IKT har fokus. Det samme gjelder skoler som ønsker å øke lærernes kompetanse og skoler med bevisst holdning til at lærerne skal gå bort fra klasseromspraksis og tilegne seg mer kompetanse – her får man digitalt kompetente elever (og lærere). TALIS viser også at de lærere som har hatt mest kvalifiseringstiltak også etterspør mer kompetanseheving.

Han avrunder med at det er skille mellom skoler (infrastruktur, ledelse, dialog, pedagogisk nyvinning) og dette griper inn i elevenes mulighet til å oppnå den 5. grunnleggende ferdighet. Videregående skole har kommet lenger og bl.a annet satset på felles innkjøp, felles læringsressurser (NDLA), bærbare PC’er osv, mens det i kommune-Norge er en mangel på koordinert innsats når det gjelder grunnskolen.

spørsmålDet åpnes opp for spørsmål fra salen;

  • Når det gjelder prøven og der det er flere mulige svaralternativer; er da poeng gradert? Nei – et poeng for rett og 0 for de andre alternativene
  • Ser man geografiske forskjeller? Fylkekommune og regioner?  Man har sett på regioner og ikke sett på fylke- og kommunenivå – men ikke funnet store forskjeller mellom regionene. Skulle man gått ned på kommunenivå måtte man ha hatt med flere skoler i kartleggingen.
  • Sosiale forskjeller? Ressurssterke foreldre er de som klarer å veilede sine barn, møter man ikke denne kompetansen i grunnskolen skaper dette sosiale forskjeller. Etnisitet har ikke vært vurdert (men er et viktig område). Krav om universell utforming kan ha betydning.
  • Vilje til endring, organisasjonskultur i skolen? Dette er ikke tatt med i den korte rapporten, men ITU kommer tilbake til det med egne rapporter (må foreløpig gå dypere inn før man konkluderer) min kommentar: se min kartlegging av organisasjonskultur
  • Skoleledelsens forhold til IKT? Har skoleledere prioriteringsproblemer i ressursfordelingen? Vi vet at det er slik (gjennom tidligere erfaringer), men ikke konkrete spørsmål om dette i kartleggingen, men ITU kommer tilbake til det med egne rapporter.
  • Hva med å ta med IKT i nasjonale prøver, kartleggingsprøver knyttet mot skoleledelse? Oslo/Bergensprøven ser på digital kompetanse, og dette er tatt inn i kartleggingen. Udir skal utrede muligheten for prøve i digitale ferdigheter.
  • Skolebibliotek og digital kompetanse? Er det noen sammenhenger? Det er ikke noen spørsmål som berører dette.  Biblotekarer har kompetanse innenfor søk, kildekritikk osv – og kan bidra på skolene som ressurs. Dette bør bli et satsingsområde.
  • Prøving og feiling gir kompetanse blant lærerne – eksterne kurs har de ikke tid til å delta, problem med vikar osv og dette er et strukturelt problem. Bør ikke dette promoteres klarere – også fra ITU – og ikke bare kartlegges? Hvordan blir ITU sin rolle i forhold til slike føringer? Det er en klar oppgang mellom funn og fortolkning. Lærende nettverk – samlinger og utviklingsprosesser – her har nøkkelen til suksess vært en liten overføring av penger til skolene for frikjøp av tid. ITU sin oppgave er å gjøre slike kartlegginger, og dette gir viktige innspill til politikerne (edruelige tolkninger).
  • Elevers bruk av IKT skiller seg mellom privatbruk og skolebruk – implikasjoner for hvordan man skal undervise, lærerutdanning? Mange ferdigheter utvikles i fritiden, men ITU har ikke mange spørsmål knyttet opp mot dette i denne undersøkelsen. Tidsbruk hjemme gir svak, men positiv sammenheng i forhold til digital kompetanse – ikke samme sammenheng på skolen.
  • Gir bruk av digitale læringsressurser økt digital kompetanse i forhold til der man ikke bruker det? Hva med bruk av f.eks smartboard framfor å sitte foran en datamaskin – gir det forskjeller? Skulle gjerne hatt en undersøkelse som går på bruk av faglige ressurser, hvordan man bruker dem i fag og hvilke som blir benyttet.
  • Elevers digitale kompetanse – gutter og spill, sosiale nettsteder – har denne overføringsverdi til skolen? Man har hatt spørsmål om de bruker dette og hvor ofte, kobling av resultatet mot prøver i digital kompetanse gir ikke samvariasjon, men man kan tenke seg at f.eks blogg gir resultat opp mot mer bevisst forhold til skriving (men har ikke noen resultater i forhold til dette)
  • Alt går så sent – når får vi en tydelig og merkbar endring, hva skal vi gjøre, det finnes kompetanse, vi har utstyr, vi har bevis gjennom undersøkelser? Som i andre bedrifter; det lederen satser på gir resultater.Det er ingen god løsning å si at læreren er flaskehalsen. Skoleledelsen må ta inn over seg at de har ansvar for å gi elevene digital kompetanse. God erfaring; forby papir i administrasjson, ting skal informeres gjennom f.eks LMS. Det er også en utfordring i å utligne forskjellen mellom skolene.
  • Er det gjort koblinger mot resultat av digital kompetanse mot andre læringsmål – er digital kompetanse viktig for å lære andre fag? Ønsker å se på f.eks kombinasjon lesing – digital kompetanse, det kan være nyttig. Blir spørsmålene en lesetest eller en test på digital kompetanse – dette er en utfordring.
  • Utfordringen er ikke lenger infrastruktur, men hvordan IKT skal brukes faglig – hvor langt er kartleggingen kommet her, kan man si noe om hvordan IKT blir brukt faglig? s 27 monitor skoleeksempler kan gi noe svar – her har man fått til en del faglige utfordringer uten at dette er en fasit. PISA viser at man bruker lesing mer på datamaskin mer enn tidligere – må tolke hva det betyr. Bruker datamaskin mest til skriving – mest aktivitet på vgs.
  • Skulle ønske det fantes lavterskeltilbud hvor man kan lære seg dette (redskapskompetanse, begrep, søk osv)  i «all stillhet» – frykt blant lærere for å bli «avslørt». Læreres kompetanse vs elevenes kompetanse – lærere må bli mer bevisst at de har en hel del komptanse gjennom sin utdanning og praksis, og et lengre liv, som kan benyttes i bruk for undervisning i digital kompetanse. Man må likevel basere IKT-utdanning på mer enn prøving og feiling, kollegabasert støtte osv – her kan man trekke med seg andres mangler på kjøpet. Lærende nettverk ga god erfaring (se mitt innlegg om Lærende Nettverk). Skoleleder må sette igang interne faggrupper slik at det kan brukes i fag og i praksis – i en faglig setting, i noe som er en riktig prioritering av lærerens tid, reelle faglige samarbeidsprosjekter. 

Se også Kunnskapsdepartementet «Vil styrke skoleledelsen for å bedre IKT-bruken» hvor det bl.a står;

Dette vil Kunnskapsdepartementet gjøre for å styrke bruken av IKT i skolen:

  • Digitale ferdigheter skal styrkes i den nye lærerutdanningen og gjennom videreutdanningstilbud.
  • Pedagogisk IKT-bruk blir en del av den nye rektorutdanningen.
  • Det skal etableres et nytt nasjonale Senter for  IKT i utdanningen, som blant annet skal drive veiledningen av skoler og skoleeiere.
  • Det skal utvikles kvalitetssikringsverktøy for digitale læremidler.

Dette er forøvrig helt i tråd med det jeg har skrevet i bacheloroppgaven min; IKT i skolen – mer enn bare kabler. En oppsummering av hovedfunn i ITU Monitor 2009 finnes også på Øystein Johannessen sin blogg.

19.08.09 at 16:06 7 kommentarer

En dårlig strategi for innføring av ny teknologi i skolen

Jeg kommer til å illustrere oppgaven i endringsledelse med noen casebeskrivelser og dette er den første – en ikke vellykket innføring av ny teknologi, dette er altså ingen suksesshistorie (ennå i alle fall):

En kommune (skoleeier) vedtok at alle grunnskolene skulle ha et bestemt LMS (læringsplattform, læringsmiljøsystem) og bestilte dette. Imidlertid ble det ikke fulgt opp med noe tilbud om opplæring og introduksjon, og kommuneledelsen mente det var opp til hver enkelt skole om man ønsket å ta dette i bruk. Resultatet har vært at en skole bruker det noe, mens øvrige ikke har tatt det i bruk i det hele tatt – og man har nå betalt lisens for hver skole i flere år. Som en rektor sa; «det skal mer til enn å vedta at man skal ha en bestemt programvare – de glemte å tenkte på infrastrukturen». Det viste seg at når man kjøpte inn LMS var situasjonen for lærerne at de hadde to stasjonære PC’er pr 6 lærere – ingen ideell situasjon hvis man mener at man skal introdusere IKT i skoleverket.»

Hva skjer videre her nå? Jo, lærerne har fått hver sin bærbare PC og blir oppfordret til å bruke denne også hjemme til private gjøremål – alt for at man skal skaffe seg kompetanse på bruken. I tillegg skal vi i prosjektet hjelpe til med å dra igang bruk av LMS, både strukturere installasjonen – men også bidra med å kurse i bruk av verktøy.

data_01Er det derfor en forutsetning at man sørger for å få på plass teknologi i form av nettverk og tilgjengelige pc’er før man introduserer IKT? Er dette en av suksessfaktorene? Må man derfor sørge for at kablene er på plass – men at man ikke må glemme pedagogikken etter dette? Hvor viktig er opplæring i bruken – og hvor mye må til?

20.03.09 at 22:48 3 kommentarer

Tanker rundt oppgaven i endringsledelse

Oppgaven som skal leveres i begynnelsen av mai begynner nå å få litt form, men noen av spørsmålene som jeg skal se på denne uka er;

    – når det gjelder organisasjonskultur har mange skoler en klankultur. Gjør denne formen at det for ledelsen kan være vanskelig å si klart ifra om hvor «skapet skal stå»?
    – hypotese: skolen er preget av individualister, lar seg ikke lett lede, man står fritt til undervisningsmåte og er lite endringsvillige (man har ansvar for elevene og det gjør det vanskelig å eksprimentere med alternative undervisningsmåter les: digitale verktøy)
    – pådriverne (les: engasjerte lærere i forhold til bruk av IKT) har en rolle uten legitimitet som leder?
    – ansvar for igangsetting av IKT er delegert; burde det være klarere signal fra skoleeiere?
    – skoleeiere/ledelse mangler kompetanse i endringsledelse? har ikke en god plan for iverksetting? hva blir gjort/bør gjøres for å få et slikt prosjekt i havn?
    – endring blir kun instrumentell, vil den være varig eller er det bare en ny reform, reformtrøtthet, ovenfra-og-ned-innføring, usikkerhet om dette vil fungere over tid?
    – hva er suksessfaktorene?

Så mange spørsmål, så liten tid 🙂

 

PS: neste blogg om tanker rundt endringsoppgava finner du her
oppgaven ble ferdig før sommeren 2009 – og du kan lese den her

17.03.09 at 15:26 8 kommentarer

Eldre innlegg


Note to myself

Finn presentasjonene jeg bruker på slideshare

Sjekk ut ressursene jeg har laget på IKTplan.no

KONTAKTOPPLYSNINGER

Antall besøkende

  • 508,448 besøk

Siste innlegg

Skriv inn epostadresse for å få nye blogginnlegg rett i innboksen din

Bli med 317 andre følgere

Velkommen til Eva2.0

Takk for at du besøker siden, jeg setter pris på alle gjester. Hvis det er innlegg du liker godt (eller misliker) håper jeg du legger igjen en kommentar. Har du spørsmål kan du sende meg en epost, epost-adressen finner du på siden om denne bloggen. Blogginnlegg som jeg skriver på disse sidene gjenspeiler helt og holdent min private mening og mine private oppfatninger - og er ikke uttrykk for holdninger i forhold til prosjekter jeg arbeider med.

Jeg har gitt ut en bok sammen med Frode Kyrkjebø "IKT i Skulen - kva, kven, korleis og kvifor". Se fanen IKT-ferdigheter på toppen for mer informasjon.

I tillegg har jeg fått tittelen Årets Skoleblogg - denne setter jeg umåtelig stor pris på. Takker alle som bidrar med gode råd og tips til mine blogginnlegg :-)

TANKEKART DIGITALE FERDIGHETER PÅ HVILKE TRINN

Jeg er EvaBra på twitter :-)
Se også min reiseblogg.

Her finner du et tankekart med tips til hvor du kan søke hva

Skriv epostadresse under for å motta meldinger om nye blogginnlegg via epost (på den andre siden anbefaler jeg egentlig at du heller abonnerer via RSS-feed..se fanen IKT-ferdigheter på toppen og bla deg ned til Organisere ved hjelp av RSS)

Bli med 317 andre følgere

Creative Commons License
Dette verk av Eva Bratvold er lisensieret under enCreative CommonsNavngivelse-Ikkekommersiell-Del på samme vilkår 3.0 Norge lisens.

“If you want to build a ship, don’t drum up the men to gather wood, divide the work, and give orders. Instead, teach them to yearn for the vast and endless sea.” — Antoine de Saint-Exupéry