Posts tagged ‘kompetanse’

Noen tanker om organisasjonstenking generelt og noe om skole..

Noen tanker slår meg i mens jeg skriver på teksten rundt organisasjonstenking, og dette om det er sammenfallende interesser eller konflikt mellom bedriftens mål og individets personlige ønsker og behov. Blogginnlegget er litt usammenhengende, men er noen tanker jeg har tenkt til å sy inn i teksten på en eller annen måte – og så var jeg nødt til å ta med litt om skole opp mot det også (selv om jeg frykter at mange lærere vil være uenige i det jeg skriver rundt dette).

Det som er sikkert er at vi har en generasjon – populært kalt generasjon Y eller generation Me som har et annet syn på arbeidslivet enn vi har hatt tidligere, og det arter seg i form av at man f.eks bytter arbeidsplass oftere og er mer opptatt av personlig frihet, gode betingelser og ikke minst fritid. Fritid er kostbart og det er en gode, samtidig utviskes grensene mellom arbeidsliv og fritid med den friheten som begynner å gjøre seg gjeldende i arbeidslivet (mye en følge av teknologi, vi er mindre avhengig av sted og tid) – og det jeg ser er at dette oppfattes ulikt i min omgangskrets avhengig av hva slags arbeid man har. Kanskje det var lettere i tidligere tider; man kom på jobb og så gikk man hjem og de to tingene var helt adskilt. Det er derfor en utfordring i å balansere disse tingene mot hverandre – og det er ikke alltid like lett.

Mange av de som har vært i arbeidslivet i mange år ser ikke hvordan og hvorfor noen av oss kan finne på å f.eks delta i sosiale medier på fritiden der tema ofte er arbeidsrelatert – når de går fra jobb er de ferdig for dagen. Og ja, det er også en frihet – slippe å ta med seg i hodet tanker som det nærmest er litt lim på, tanker som ikke helt slipper taket. For noen av disse er det opplagt hvorfor det er slik, de har ikke en type arbeid som gjør at det er naturlig eller de har ikke behov for noen videreutvikling i forhold til arbeidet sitt – andre bruker av sin fritid ut fra interesse, engasjement og nysgjerrighet. Jeg leker f.eks mye med ulik programvare uten at jeg oppfatter det som jobb, det er mer en hobby – andre ser PC’en er oppe og tenker jobb med en gang. Her er vi ulike og det er viktig at vi faktisk respekterer at vi er det også – samtidig må jeg understreke at egen fritid er noe man skal verdsette høyt…det er mye du ikke får kjøpt for penger.

Hvis man ikke skal gå så ekstremt ut som i avsnittet over kan man bare se på en sak som fleksitid. Dette er for mange et gode å ha på jobb – man har litt kontroll selv over når man kan komme (så lenge man er der i kjernetiden) og kan tilpasse hverdagen mer. Mange skal hente/levere i barnehage og da kan det være godt at du ikke trenger å være på jobb kl 08.00 presis eller at du ikke kan reise før kl. 16.00. Typisk eksempel på at individets ønsker og behov kan bli ivaretatt, men er det bare for å være hyggelig at bedriften har et slikt tilbud? Nei, sannsynligvis ikke. Det er nok en kombinasjon av flere faktorer; det kan handle om rekruttering (her har vi gode vilkår) for å få de man vil ha tak i, det har med arbeidets art å gjøre (ikke alle steder man kan ha det slik, tenk deg f.eks et sykehus – da ville det være vanskelig hvis man ikke visste når folk kom og gikk), det har blitt framforhandlet i overenskomster (kanskje på bekostning av noe annet?). Ikke alle bedrifter ser så kynisk på det som jeg gjør – det kan være at man anser dette for å være et godt miljøtiltak og i tråd med bedriftens personalpolitikk at man innfører denne type ordninger. På den andre siden (hvis jeg skal være litt djevelens advokat) kan man også se på fleksitid som en utarming av normalarbeidsdagen. Tidligere ville du få overtid hvis du arbeidet lenger en dag – og du ville derfor fått en høyere lønn i den perioden. Med fleksitid møter man ofte at «nei, dette er fleksitid» – og selv om man kan få lønn eller mer vanlig avspasere dette på et annet tidspunkt er resultatet at du ikke får høyere lønn for det som er ekstra og du må gjerne avspasere på en tid som passer bedriften….det blir derfor en måte å få en fleksibel arbeidsstyrke også for bedriften uten at det i alle tilfeller er slik at arbeidstakeren oppfatter det som en ulempe (jeg er forøvrig tilhenger av fleksitid så det er sagt).

Jeg bruker sosiale medier på min fritid og oppfatter det ikke som jobb selv om jeg skjønner at andre kan oppfatte det slik. Det har noe med hva slags ståsted og interesser man har. De som ikke skjønner det er ikke selv deltakere og har heller ikke interesse av å være deltakere. Det er derfor akkurat som alle andre ting, man stiller seg litt uforstående til det som oppfattes som uinteressant for en selv. For meg er det helt opplagt å søke informasjon – jeg leser mye f.eks mye bøker ellers (og da oppfattes det ikke som jobb merkelig nok), og det er sannsynligvis også derfor jeg tar noen fag jevnlig…jeg gjør det fordi jeg har lyst og ikke må (derfor et godt utgangspunkt), jeg synes det er interessant og det stimulerer hjernen – men det er jo heller ikke alle fag som vil være naturlig for å meg å ta, ikke alt som ville være interessant (f.eks vil et fag som Fiskestell i ferskvann være helt uaktuelt for meg, kanskje mer aktuelt for den eldste håpefulle…).

Å studere er som jeg har sagt før moro, og det å få en videreutvikling og kompetanseheving er også et slikt gode som mange unge i dag synes er naturlig at de skal få i jobb. De kjeder seg lettere når ting blir rutine, og det er også en utfordring for arbeidsgiver. Samtidig er det også et behov hos bedriftene å videreutvikle seg og holde tritt med utviklingen – så heller ikke dette er nødvendigvis en konflikt mellom organisasjonens mål og den enkeltes behov. Samtidig er det – som jeg er inne på over – ikke alle som ønsker å få mer kurs og jobbe med nye ting, og disse skal også ivaretas. Enkelte ganger er det nødvendig at man oppdaterer seg faglig – og for disse setter da frykten inn, frykten for det nye og ukjente, frykten for ikke å mestre. Jeg har lurt litt på hvorfor det er slik – er det medfødt eller er det tillært (eller kanskje vi skal si erfart)?

Jeg synes det stort sett er moro å lære noe nytt – i alle fall hvis jeg tenker slik rent akademisk. Et par ting har jeg ikke lyst til å lære; f.eks å strikke – jeg kan det i teorien og ikke i praksis. En annen slik ting er å kjøre på vinterføre – alle andre sier at øvelse gjør mester, og det er nok sant uten at jeg har veldig lyst til å kjøre mye på glattisen likevel (så jeg håper det snart er vår for  si det slik). Kanskje det er slik at de som ikke vil lære nye ting ellers (f.eks hvis vi tenker oss lærere som ikke vil bruke IKT) – er det slik for dem som for meg når det gjelder bilkjøring og strikking?

Som en alternativ tese har jeg det med at mange har dårlig erfaring med det å lære (nå tenker jeg meg ikke lenger lærergruppa så det er sagt, regner med at de har hatt en positiv erfaring med skole og så har blitt lærere…uten at jeg vet om dette er korrekt for alle) og jeg tenker at man har tenkt at når man er ferdig med skolen så er man ferdig med skolen. Tesen i seg selv tror jeg kanskje ikke er helt dum, jeg kjenner flere som var glad de var ferdig med skolen og de har derfor ikke tenkt til å studere ytterligere (selv om jeg forteller at jeg synes det er moro). Det er slik at de gruer seg hvis de må på kurs, og jeg synes de er synd de har et slikt utgangspunkt. De har på en måte mistet lysten til å lære, og mye av dette skyldes dårlig erfaring med dette fra tidligere (se også blogginnlegget En positiv holdning og økt selvfølelse). Jeg blir derfor litt skremt over at enkelte lærere vil tviholde på en slags tenking som er lik tankegang rundt organisasjoner i tiden rundt den industrielle revolusjon, det handler om å kontrollere, begrense og måle resultater i strengt oppbygde hierarkier – samtidig som arbeidslivet i dag tenker i retning av åpenhet, personlig frihet og selvledelse. Arbeidslivet tenker i denne retningen for å få mer effektive organisasjoner, og da må det tenkes slik i skolen også.

Som en avslutning et lite hint til de som rekrutterer til høyere utdanning; min eldste var på en lærerutdanning for å få informasjon om studiet og kom hjem og sa at det var helt uaktuelt for henne å starte en slik utdanning. Jeg spurte om det kanskje var fordi hun faktisk i lang tid har vært helt klar på det hun vil studere (hun vil ta marin biologi) og at informasjonsmøtet derfor ble oppfattet som «kjedelig». Hun svarte med at de som fortalte kun fortalte om hva slags studier det var og hvordan man kunne sette sammen fag – ikke noe om gleden ved å utdanne seg til og praktisere som lærer, det var ren praktisk informasjon om studiestrukturen. Hvor ble det av de som skulle motivere og snakke varmt om yrket?  I tillegg hadde de sagt at det var godt miljø i klassen og det er jo bra, problemet var at de faktisk hadde sagt  «det er akkurat som å gå på videregående» – og da sa hun «og det har jeg jo ikke lyst til at det skal være, jeg har lyst til at det skal være noe nytt». Noe til ettertanke?

24.02.10 at 13:01 Legg igjen en kommentar

Oppdatering IKT-ferdigheter man bør kunne..

Jeg jobber videre med punktene mine om IKT-ferdigheter om dagen og fyller ut i wiki’en etter beste evne (utfordrer andre til å bidra) ….men når det er sagt så må jeg si at det ikke alltid er helt enkelt å få på trykk det man gjerne vil formidle – og i alle fall ikke når man skal forklare noe velkjent for noen som synes det er ukjent, ja kanskje t.o.m skremmende.

Vi har så lett for å bruke våre begreper for å beskrive ting – f.eks synes jeg at når noen sier «kan du ikke zippe fila og sende den over» så skjønner jeg med en gang hva det er snakk om..men hva med de som ikke har en anelse om hva vi snakker om – som nesten synes det høres litt StarTrek-aktig ut. Da skal man forklare med kjente begrep skal man nå fram; ikke bare for at de skal forstå prinsippet, men også fordi jeg gjerne vil de skal forstå nytten (bruker gjerne forklaringen som jeg også har satt i innlegget om zipping; når du skal frakte med deg en luftmadrass tar du gjerne ut lufta slik at den blir mer håndterlig) . Prinsippet jeg har forsøkt å lage meg når jeg skriver er omtrent slik;

  • hva er X
  • hvorfor skal jeg bruke X (hva bruker man det til og hva slags nytteffekt har vi av det)
  • hvordan bruker jeg X (inn med teskje-metoden)
  • hvordan kan jeg bruke X i skolen (tips og inspirasjon)

– i et håp om at det da kan bli litt matnyttig.

I forhold til å bruke sosiale medier tror jeg det er som vi sier til ungene; du må smake maten før du kan si at du ikke liker den – det kan jo faktisk være at du synes det er godt. Sosiale medier må prøves på samme måte  (dette understreker jeg fordi man må prøve det i hendene selv og ikke bare høre noen som forteller eller se noen andre som viser) – noen fungerer kanskje bra for deg, andre ikke – men prøver du ikke finner du i alle fall ingen (for å fortsette analogien over; det er ikke nødvendig å bare bestille pølse og pommes frites når man bestiller mat ute – tenk på all den gode maten man går glipp av).

27.10.09 at 16:23 Legg igjen en kommentar

IKT-ferdighet man bør kunne (URL-forkorting)

Jeg fortsetter med IKT-ferdighetene, og i dag er det URL-forkorting. Først og fremst; URL står for Uniform Resource Locator – ikke så veldig mye klokere av det kanskje, men dette handler om hvordan man skal finne igjen ressurser…eller enklere: URL er den adressen som står øverst i nettleseren, f.eks er URL til min blogg slik: http://www.evabra.wordpress.com. URL’en trenger ikke nødvendigvis ha samme format som eksemplet; noen mangler f.eks www – eller du kan komme borti ftp:// osv. Det som er viktig å vite er at URL gir deg adressen til en plassering hvor du kan finne det du leter etter. (for de som er interessert så står altså http for hypertext transfer protocol eller på norsk: hypertekstoverføringsprotokoll – det er denne protokollen man primært utveksler informasjon på i verdensveven, www = world wide web – verdensveven og .com viser at dette er en såkalt kommersiell adresse, altså ikke knyttet mot land slik f.eks .no er for Norge. Endelser som .no (Norge) og .se (Sverige) osv har gjerne bestemte krav til hvem som kan få en slik adresse mens .com, .net og .org er mer for oss «vanlige» brukere).

Hvorfor skal man bruke en URL-forkorter.

Som nevnt er URL’en adressen til en gitt side på internett, og denne teksten kan ofte være lang og vanskelig (slik som i dette eksempelet):

https://evabra.wordpress.com/2009/10/18/en-digital-dr%c3%b8mmeverden/

Med en URL-forkorter kan samme nettside få denne adressen: http://bit.ly/sQB1x – adskillig enklere, tar mindre plass og resultatet er akkurat det samme; du kommer til den samme nettsiden. Ikke minst med tanke på bruk av f.eks twitter hvor du har begrenset antall karakterer er en slik funksjon veldig effektiv – og f.eks TweetDeck (som er en kommunikasjonsaggregator for twitter) har innebygd en automatisk URL-forkorter.

URL-forkorting ser derfor mer ryddig ut når du f.eks skal sende lenker til andre, enten det er på epost, i blogg, på twitter eller andre microbloggingstjenester.

Hvordan bruker man en URL-forkorter.

I wordpress (som jeg bruker som blogg) finnes det en funksjon som heter «Get Shortlink» i samme skjermbilde som når jeg oppretter eller redigerer innlegg (wp.me) – her kan jeg hente en forkortet URL til det innlegget jeg skriver på.  TweetDeck forkorter som nevnt også automatisk. Dersom du skal gjøre en forkorting mer «manuelt» kan du f.eks bruke bit.ly eller tiny.url – dette er de to mest brukte URL-forkortingsverktøyene.

Framgangsmåten hos bit.ly og tiny.cc er som følger;

  • stå på den siden du skal forkorte URL’en til
  • kopier nettadressen (marker hele feltet fra http://…., høyreklikk og velg kopier/alt trykk ned Ctrl+C)
  • gå til http://bit.ly/ og lim inn nettadressen du kopierte i feltet «Enter your long link or file here» (sett markør i feltet, høyreklikk og lim inn/alt Ctrl+V) og trykk knappen «Shorten». I TinyURL gjør du det samme i feltet «Enter a long URL that you want to make tiny» og trykk knappen Tiny It! TinyURL har en ekstra funksjonalitet i feltet Custom – her kan du lage egen tekst for å gjøre lenka enda mer lettlest; f.eks lagde jeg denne http://tiny.cc/virtuellverden (som også går til samme nettside som i eksemplene over).
  • du får en forkortet URL som du kan kopiere ut til den bruken du trenger

19.10.09 at 13:35 7 kommentarer

Liveblog; ITU monitor 2009 – Skolens digitale tilstand

I dag har jeg fulgt med på nettstreamingen av lanseringen av ITU Monitor 2009 – og forsøker meg så med en aldri så liten liveblog (du finner streamingen fra lanseringen på denne lenka, jeg vet ikke hvor lenge den blir liggende der).

mortenMorten Søby innleder og sier noe om at ITU sin oppgave er å forske på og dokumentere den digitale tilstanden til norsk skole og evne til oppgaveløsning. ITU skal være en pådriver når det gjelder digital kompetanse i norsk skole, teste ulike prosjekter, prosjektet Lærende Nettverk har gitt økende bevissthet. Vi har en økt digital kompetanse i Norge.

Læreplanen i Norge er blant de mest ambisiøse i verden når det gjelder digital kompetanse. ITU monitor 2009 er den 4. i rekken og er nybrottsarbeid internasjonalt – vi har bedre grunnlag og en ny metode (ikke bare selvrapportering). ITU monitor 2009 viser at grunnskolen har stagnert, mens man har en positiv økning i bruk av digitale verktøy på videregående skole (sett opp mot tidligere kartlegginger).

Han sier at det likevel er viktig å huske at Norge er langt fremme (ambisiøs læreplan, systematikk i utdpolitikk, infrastruktur, kartlegging og undersøkelse av digital kompetanse) – og at vi generelt sett har en høy grad av digital kompetanse.

vibekeVibeke Kløvstad overtar og snakker om digital kompetanse og sier;

den som ikke har nøkkelen vil møte mange stengte dører

Hun fortsetter med å presisere at IKT har kommet for å bli – det er få yrker og utdanninger som ikke forutsetter kunnskap i forhold til å bruke datamaskiner – det at man har digital kompetanse. Selv et tradisjonelt yrke som bonde er preget av at man må være digital; bøndene bruker bl.a FK-fagsider, rådgivning på nett via forsøksringer, gårdskart på nett og værkart – ja, lista er mye lenger.
IKT brukes stadig mer i alle typer næringsvirksomhet – og det er også økning i bruk både hjemme og i fritiden, ikke engang vårt sosiale liv er analogt lenger. Vi er omgitt av digitale brukergrensesnitt i hverdagen og utviklingen når det gjelder sosiale medier går fort (se også denne videoen om utviklingen av sosiale medier).

Den norske grunnskolen har stagnert, det er en liten tilbakegang fra 2007 i tid brukt på 9. klassetrinn (eller 10.?) – og det er bekymringsfullt av flere grunner. I informasjonssamfunnet forutsettes det digital kompetanse og det er dette som er grunnlaget for Kunnskapsløftet, man skal bruke digitale verktøy i alle fag på alle trinn.

Hovedfunn: gap mellom den grunnskolen politikerne ønsker å skape og den grunnskolen vi faktisk har. Den digitale kompetansen hos grunnskoleelever er varierende og datamaskin brukes sjelden i faglig virksomhet. Det er mangel på prioritering og systematikk. Vi er i verdenstoppen når det gjelder datautstyr og infrastruktur (riktignok stor variasjon mellom skoler) – så det er ikke lenger spørsmål om dette, men spørsmål om hvordan skolene bruker utstyret. 9 av 10 elever svarer at de har tilgang når de har behov, men adskillig færre opplever at det blir brukt i undervisningen. Dette er oppsiktsvekkende for elevene – det at IKT ikke brukes systematisk og planmessig, man får ikke god nok tid til å utvikle basisferdigheter.

Vi trenger digital komptanse i skolefagene, IKT er et redskap for å produsere kunnskap – og det er et hensiktmessig redskap i læreproseesen og i forhold til å gjøre kunnskap mer tilgjengelig. Elever sier at f.eks bruk av viten.no  kan gi aha-opplevelse framfor å lese teori. Integrasjon av IKT i undervisningen betyr at lærer skal legge tilrette for bruk av oppslag, bruke regneark, bruke digitale læringsressurser for fagene, bruke wiki osv. Noe av det som er helt grunnleggende ferdighet i f.eks grunnskole er å kunne lage en presentasjon (multimodial) – dette møter man igjen i videregående skole. I samfunnsfag er det 11 ulike former for digital kompetanse; bl.a gjøre oppslag, skal kunne gjøre beregninger, utøve kildekritikk, velge relevant informasjon, personvern, opphavsrett osv.

Vibeke Kløvstad er veldig tydelig på at dette er skoleledelsens ansvar. Skal man utvikle slike ferdigheter som er nevnt ovenfor må det settes av tid foran datamaskin – det må settes av mer tid til å arbeide med det. Kun 2 av 10 elever bruker mer enn 4 timer i uka på 10. klassetrinn – bekymringsfullt. ITU monitor 2009 viser at elevene i grunnskolen bruker mindre tid på data, og sammenligner man med resultatene fra ITU monitor 2007 ser man at den avstanden som var mellom grunnskole og videregående skole nå har økt.

Et problem er at skoleeiere og skoleledelse har ikke systematisk tilnærming – dette overlates til ildsjeler på skolen, og ofte vil dette resultere i at elevene ikke får nødvendig (digital) kompetanse. Det er store forskjeller mellom lærerne både når det gjelder bruk og kompetanse.

Lyspunkt; mange videregående skoler får dette til; man bruker mye tid foran datamaskin, data er mer integrert i undervisningen, halvparten i trinn 2 svarer at 10 t eller mer er integrert i undervisningen. Skolene som gjør det best har en skoleledelse som har satt det i system – stiller krav og gir mulighet for faglig støtte og påfylling

IKT styrker læring i fagene – i betydelig grad. Det handler ikke først og fremst å få kunnskap i forhold til enkle program. Utviklingen (stagnasjonen) man ser er alvorlig fordi følgen er at elevene lærer mindre. Vibeke sier at det er en grunn til at man legger så stor vekt på leseopplæring før man skal tolke litteratur, og at man bruker tid på å få inn matematisk basiskompetanse før man går løs på 3.gradsligninger. IKT må brukes konkret – man må løse oppgaver.

Skal man ha en svømmedyktig befolkning må man ha vann i bassenget før ungene fyller 16 år – man trenger tid til trening.

Grunnskolens manglende satsing kan skape sosiale forskjeller og dette bør bekymre de som sitter med ansvaret. Når skolen ikke leverer – hvor skal de som ikker har PC-tilgang hjemme utvikle kompetansen. Digital kompetanse må være for alle – ikke bare de som har ressurssterke foreldre.

Det som skiller gode skoler  fra dårlige er hvordan skoleledelsen prioriterer og tilrettelegger både for elever og lærere. I dag er ikke nivået godt nok. Det er en klar sammenheng mellom der skoleledelsen går planmessig tilverks og prioriterer – dette gir bedre digital kompetanse hos elevene (og lærerne).  Dersom teknologien fungerer og man har et støtteapparat gir dette trygghet og resultatet er lavere terskel for å implementere IKT i egen undervisning.

oveOve Edvard Hatlevik snakker om den nyutviklede prøven i digital kompetanse. Han sier at nasjonal kartlegging kan supplere og bidra til bredere analyse av elevers digitale kompetanse – i dag brukes det mye selvrapportering. Den nye prøven tar utgangspunkt i at man skal gå fra å vurdere seg selv skal svare på spørsmål og løse konkrete oppgaver på datamaskin. Dette gir mindre usikkerhet i forhold til hvordan respondent har forstått spørsmålene. Prøven tar utgangspunkt i læreplan og kompetansemål, spørsmål og svaralternativ tar hensyn til forskjellige LMS og operativsystem – og det er en balansegang i vanskelighetsgrad.

jørundJørund Høie Skaug sier at man har kartlagt både grunnleggende IKT og problemløsning ved hjelp av IKT. Han viser et eksempel på spørsmål der man skal klippe ut et regneark, lime det inn i Excel og gjøre noen beregninger – og sier at man mister allerede en del i klipp-og-lim-delen av oppgaven (7. årstrinn). I forhold til kjønn er det små forskjeller i besvarelsene.

sosial_etiskI forhold til spørsmål som f.eks sosiale/etiske spørsmål svarer mange feil. Det samme gjelder spørsmål der man så på bruk av multiple kilder (hvilke av disse nettsidene bør man søke på for å få den informasjonen man er på jakt etter).

Ove E Hatlevik totalsummerer opp digital kompetanse og sier at mange er flinke til å besvare oppgavene – både elever og lærere. Det viser seg at elevene kan mer enn de tror de kan. En utfordring er å lage spørsmålene slik at man ikke lager en lesetest, men en oppgave i digital kompetanse. Det viser seg at på 7. og 9. klassetrinn er jentene noe bedre enn guttene. 

Kjennetegn på digitale elever; de mestrer:

  • Basiskunnskap
  • Problemløsning med IKT
  • Kommunikasjon, bruk av flere kilder
  • Resonnering rundt sosiale/etiske spørsmål

Resultatene på prøve i digital kompetanse viser:

  • Elever på 7. trinn har 60% riktig (15 spørsmål)
  • Elever på 9. trinn har 49% riktig (14 spørsmål)
  • Elever på VG2 har 55% riktig (16 spørsmål)
  • Lærere har 67% riktig (11 spørsmål)

Resultat på prøve i digital kompetanse korrelerer signifikant med:

  • Hjemmeforhold (foreldres utdanning og antall bøker)
  • Skoleprestasjoner (9.trinn og VG2)
  • Skoleforhold (for eksempel skolens satsing på IKT)
  • Tid ved datamaskin hjemme (7. og 9.trinn)
  • Mestringsmotivasjon

 

geirGeir Ottestad sier at det finnes sammenhenger i resultat og andre ting f.eks skoleforhold; skolens satsing på IKT. Det er en myte at ungdom er særdeles digitalt kompetente, dette er en myte som hovedsaklig er knyttet mot fritidsbruk – men som man har trukket med seg inn i skolen. Han sier at individuelle årsaker har størst påvirkning for resultatene på prøven.

individuelle_forholdMen det er også klare sammenhenger mellom kjennetegn i skolen og elevenes digitale komptanse. Skolen har størst påvirkning i de øvre klassetrinn – dette kan ha sammenheng med bruk på skolen. Han sier at dette i klartekst betyr at det er ikke tilfeldig hvilken skole eleven går på! Det er stor forskjell på skolene når det gjelder infrastruktur/tilgang. Skoler som satser har profesjonell IKT-drift og støtteapparat – dette er svært viktig. De gode skolene klarer å bygge opp elevenes digitale kompetanse. Fagspesifikk er ikke word og excel!

Som Vibeke har nevnt tidligere gjentar han at skoleledelsen framstår som sentral og svært viktig i forhold til å bygge opp elevenes kompetanse. Det å innføre obligatorisk bruk av læringsplattform (LMS) viser at jo mer de bruker den jo bedre gjør de det på prøven i digital kompetanse. De som endrer arbeidsmønster profiterer ved å få digitalt kompetente elever. ITU antar at denne sammenhengen er slik at der LMS brukes aktivt av lærerne er skoler hvor pedagogisk bruk av IKT har fokus. Det samme gjelder skoler som ønsker å øke lærernes kompetanse og skoler med bevisst holdning til at lærerne skal gå bort fra klasseromspraksis og tilegne seg mer kompetanse – her får man digitalt kompetente elever (og lærere). TALIS viser også at de lærere som har hatt mest kvalifiseringstiltak også etterspør mer kompetanseheving.

Han avrunder med at det er skille mellom skoler (infrastruktur, ledelse, dialog, pedagogisk nyvinning) og dette griper inn i elevenes mulighet til å oppnå den 5. grunnleggende ferdighet. Videregående skole har kommet lenger og bl.a annet satset på felles innkjøp, felles læringsressurser (NDLA), bærbare PC’er osv, mens det i kommune-Norge er en mangel på koordinert innsats når det gjelder grunnskolen.

spørsmålDet åpnes opp for spørsmål fra salen;

  • Når det gjelder prøven og der det er flere mulige svaralternativer; er da poeng gradert? Nei – et poeng for rett og 0 for de andre alternativene
  • Ser man geografiske forskjeller? Fylkekommune og regioner?  Man har sett på regioner og ikke sett på fylke- og kommunenivå – men ikke funnet store forskjeller mellom regionene. Skulle man gått ned på kommunenivå måtte man ha hatt med flere skoler i kartleggingen.
  • Sosiale forskjeller? Ressurssterke foreldre er de som klarer å veilede sine barn, møter man ikke denne kompetansen i grunnskolen skaper dette sosiale forskjeller. Etnisitet har ikke vært vurdert (men er et viktig område). Krav om universell utforming kan ha betydning.
  • Vilje til endring, organisasjonskultur i skolen? Dette er ikke tatt med i den korte rapporten, men ITU kommer tilbake til det med egne rapporter (må foreløpig gå dypere inn før man konkluderer) min kommentar: se min kartlegging av organisasjonskultur
  • Skoleledelsens forhold til IKT? Har skoleledere prioriteringsproblemer i ressursfordelingen? Vi vet at det er slik (gjennom tidligere erfaringer), men ikke konkrete spørsmål om dette i kartleggingen, men ITU kommer tilbake til det med egne rapporter.
  • Hva med å ta med IKT i nasjonale prøver, kartleggingsprøver knyttet mot skoleledelse? Oslo/Bergensprøven ser på digital kompetanse, og dette er tatt inn i kartleggingen. Udir skal utrede muligheten for prøve i digitale ferdigheter.
  • Skolebibliotek og digital kompetanse? Er det noen sammenhenger? Det er ikke noen spørsmål som berører dette.  Biblotekarer har kompetanse innenfor søk, kildekritikk osv – og kan bidra på skolene som ressurs. Dette bør bli et satsingsområde.
  • Prøving og feiling gir kompetanse blant lærerne – eksterne kurs har de ikke tid til å delta, problem med vikar osv og dette er et strukturelt problem. Bør ikke dette promoteres klarere – også fra ITU – og ikke bare kartlegges? Hvordan blir ITU sin rolle i forhold til slike føringer? Det er en klar oppgang mellom funn og fortolkning. Lærende nettverk – samlinger og utviklingsprosesser – her har nøkkelen til suksess vært en liten overføring av penger til skolene for frikjøp av tid. ITU sin oppgave er å gjøre slike kartlegginger, og dette gir viktige innspill til politikerne (edruelige tolkninger).
  • Elevers bruk av IKT skiller seg mellom privatbruk og skolebruk – implikasjoner for hvordan man skal undervise, lærerutdanning? Mange ferdigheter utvikles i fritiden, men ITU har ikke mange spørsmål knyttet opp mot dette i denne undersøkelsen. Tidsbruk hjemme gir svak, men positiv sammenheng i forhold til digital kompetanse – ikke samme sammenheng på skolen.
  • Gir bruk av digitale læringsressurser økt digital kompetanse i forhold til der man ikke bruker det? Hva med bruk av f.eks smartboard framfor å sitte foran en datamaskin – gir det forskjeller? Skulle gjerne hatt en undersøkelse som går på bruk av faglige ressurser, hvordan man bruker dem i fag og hvilke som blir benyttet.
  • Elevers digitale kompetanse – gutter og spill, sosiale nettsteder – har denne overføringsverdi til skolen? Man har hatt spørsmål om de bruker dette og hvor ofte, kobling av resultatet mot prøver i digital kompetanse gir ikke samvariasjon, men man kan tenke seg at f.eks blogg gir resultat opp mot mer bevisst forhold til skriving (men har ikke noen resultater i forhold til dette)
  • Alt går så sent – når får vi en tydelig og merkbar endring, hva skal vi gjøre, det finnes kompetanse, vi har utstyr, vi har bevis gjennom undersøkelser? Som i andre bedrifter; det lederen satser på gir resultater.Det er ingen god løsning å si at læreren er flaskehalsen. Skoleledelsen må ta inn over seg at de har ansvar for å gi elevene digital kompetanse. God erfaring; forby papir i administrasjson, ting skal informeres gjennom f.eks LMS. Det er også en utfordring i å utligne forskjellen mellom skolene.
  • Er det gjort koblinger mot resultat av digital kompetanse mot andre læringsmål – er digital kompetanse viktig for å lære andre fag? Ønsker å se på f.eks kombinasjon lesing – digital kompetanse, det kan være nyttig. Blir spørsmålene en lesetest eller en test på digital kompetanse – dette er en utfordring.
  • Utfordringen er ikke lenger infrastruktur, men hvordan IKT skal brukes faglig – hvor langt er kartleggingen kommet her, kan man si noe om hvordan IKT blir brukt faglig? s 27 monitor skoleeksempler kan gi noe svar – her har man fått til en del faglige utfordringer uten at dette er en fasit. PISA viser at man bruker lesing mer på datamaskin mer enn tidligere – må tolke hva det betyr. Bruker datamaskin mest til skriving – mest aktivitet på vgs.
  • Skulle ønske det fantes lavterskeltilbud hvor man kan lære seg dette (redskapskompetanse, begrep, søk osv)  i «all stillhet» – frykt blant lærere for å bli «avslørt». Læreres kompetanse vs elevenes kompetanse – lærere må bli mer bevisst at de har en hel del komptanse gjennom sin utdanning og praksis, og et lengre liv, som kan benyttes i bruk for undervisning i digital kompetanse. Man må likevel basere IKT-utdanning på mer enn prøving og feiling, kollegabasert støtte osv – her kan man trekke med seg andres mangler på kjøpet. Lærende nettverk ga god erfaring (se mitt innlegg om Lærende Nettverk). Skoleleder må sette igang interne faggrupper slik at det kan brukes i fag og i praksis – i en faglig setting, i noe som er en riktig prioritering av lærerens tid, reelle faglige samarbeidsprosjekter. 

Se også Kunnskapsdepartementet «Vil styrke skoleledelsen for å bedre IKT-bruken» hvor det bl.a står;

Dette vil Kunnskapsdepartementet gjøre for å styrke bruken av IKT i skolen:

  • Digitale ferdigheter skal styrkes i den nye lærerutdanningen og gjennom videreutdanningstilbud.
  • Pedagogisk IKT-bruk blir en del av den nye rektorutdanningen.
  • Det skal etableres et nytt nasjonale Senter for  IKT i utdanningen, som blant annet skal drive veiledningen av skoler og skoleeiere.
  • Det skal utvikles kvalitetssikringsverktøy for digitale læremidler.

Dette er forøvrig helt i tråd med det jeg har skrevet i bacheloroppgaven min; IKT i skolen – mer enn bare kabler. En oppsummering av hovedfunn i ITU Monitor 2009 finnes også på Øystein Johannessen sin blogg.

19.08.09 at 16:06 7 kommentarer

Delte meninger – forbud mot sosiale medier i skolen

Delte Meninger er det nå en debatt rundt bruk av IKT i skolen under hovedvignetten Barn og unge i nettverksamfunnet. Jeg synes Vibeke Kløvstad setter fingeren på noe som jeg anser som svært viktig (og som jeg forsåvidt også har blogget om tidligere, f.eks Men hva skal vi bruke datamaskinene til ) – nemlig at det mangler en plan for videre implementering i undervisningen, man har infrastruktur og teknologi….og så stopper det der.

Selvfølgelig burde det vært en plan for hvordan man skal ta i bruk teknologien i en undervisningssituasjon, men som jeg har nevnt i tidligere blogginnlegg ser denne ut til å mangle utifra at man mener det kolliderer med den pedagogiske friheten lærerne har i dag (se innlegget Pedagogisk frihet eller lærerflukt), selv om det også har kommet innspill f.eks gjennom Del&Bruk-diskusjoner om at man kanskje bør/må pålegge bruk mer enn bare oppfordre til å ta i bruk nettmedier. Petter Brandtzæg skriver i sin kommentar på Delte Meninger bl.a :

Det finnes ingen god redgjørelse av hvordan digitale medier bør forstås og tas i bruk i skolen på ulike klassetrinn.

Dette har Øystein Johannessen svart følgende på:

Hvor konkret skal man så være? Det er en delikat balansegang. Det er noen som ønsker at man skal være konkrete og normative, andre ønsker stor frihet. Handlingsrom og metodefrihet er viktige kvaliteter i Kunnskapsløftet.

Slik jeg forstår denne kommentaren mener Johannessen at det fortsatt er viktig at den enkelte lærer selv skal få velge undervisningsmetode og presentasjonsform – ikke unaturlig siden undervisning er veldig avhengig av den enkelte lærer, og at det derfor er vanskelig å generalisere hvordan det skal undervises. Enhver må finne sin egen form, men behøver dette nødvendigvis bety at man faktisk kan velge bort digitale medier dersom man ikke føler seg helt trygg på enten redskapskompetanse og/eller fortolkningskompetanse?

Det er klart at for å klare å lære bort digital kompetanse er det noen faktorer som må være tilstede; teknologi og infrastruktur – og det er helt klart at man må inneha noe redskapskompetanse (det er vanskelig å bygge et hus hvis man ikke vet bak og fram på en hammer). Dette er nok en av de store utfordringene for å komme igang, men dette har jeg skrevet så mye om i tidligere blogginnlegg at jeg ikke tar det opp igjen nå. Men – nå må vi snart passere dette stadiet og komme igang med den pedagogiske bruken. Dette blir diskutert i mange fora og det virker på meg som enigheten rundt både muligheter og utfordringer er ganske stor, problemet er å komme over dette hinderet (dette er vel egentlig det jeg har prøvd å gi et rammeverk for i oppgaven jeg har skrevet).

Jeg tror nok at den enkelte lærer selv må finne sin form for undervisning, og jeg tror det er sunt at man har handlingsrom – f.eks at det i Kunnskapsløftet er fokusert på hva som skal oppnås (kompetanse) framfor hvordan man skal oppnå dette målet. Imidlertid har jeg noen betenkninger i forhold til om skolen er klar for dette – og utgangspunktet for min betenkning ligger i oppgaven jeg har skrevet dette semesteret hvor jeg har hatt fokus rettet mot organisasjonskulturen. Det som har framkommet der er at Kunnskapsløftet (slik jeg tolker det) fordrer en kultur som er mer innovativ enn den kulturen som jeg har kartlagt. Dette betyr at man er nødt til å sette igang endringsprosesser for å komme til en ønsket situasjon, og så sitter jeg med en følelse av at dette har man ikke sett på fordi man har fokusert på en ren teknologisk implementering. Stortingsmelding om lærerutdanningen kan tyde på at man ser viktigheten av at man skaper holdninger til f.eks bruk av digitale medier allerede i grunnutdanningen til lærerne (framfor at det er tilleggsutdanning slik det er mange steder i dag) – kanskje vi ser en endring i overskuelig framtid?

Jeg så et sitat fra en elev som uttalte seg på NKUL som jeg synes er treffende i denne sammenhengen:

Jeg håper vi ikke må vente på en ny generasjon lærere før man tar i bruk data i skolen!

Når det gjelder de andre temaene som kommer fram i debatten på Delte Meninger (om bruk av sosiale medier og begrensinger) tviholder jeg på mine oppfatninger; det er viktigere å lære elevene digital dannelse, lære dem å legge ut gode digitale spor, nettikette og nettvett generelt framfor å prøve å skape begrensninger.

PS: etter å ha skrevet dette innlegget har jeg brukt mye av det som står her også på Delte Meninger. Innlegget ligger på denne lenka.

26.05.09 at 11:54 1 kommentar

Kunnskap som bedriftens viktigste ressurs

lyspaeregul”To hoder tenker bedre enn ett”– det er hovedtanken bak begrepet kunnskapsledelse, sagt i litt populære ordelag. Mer teoretisk kan man si at kunnskapsledelse er en metode for å forenkle prosessen med å dele, distribuere, skape, fange og forstå en virksomhets kunnskap i den hensikt å skape nye verdier for alle bedriftens interessenter; det være seg bedriftseiere, ansatte eller andre involverte parter.

Flere og flere bedrifter har oppdaget at kunnskap er den viktigste ressursen i næringslivet og offentlig forvaltning, og det er kunnskapsnivået og evnen til å utnytte kunnskapen effektivt som skiller den effektive bedriften fra den mindre effektive. Likevel er det få bedrifter som klarer å utnytte kunnskapen og effektivisere ressursutnyttelsen ved bruk av moderne informasjonsteknologi. Informasjonsteknologi omfatter maskiner, nettverk, programvare og databaser som kan håndtere elektronisk informasjon, og dette kan støtte kunnskapsarbeid ved at samme informasjon er tilgjengelig uavhengig av tid og sted. Noe man er enige om er at verdiskapningen skjer i arbeidsprosesser hvor oppgavene løses, og jo mer effektive disse prosessene er desto høyere blir verdiskapningen. En av de strategiske ressursene i dette arbeidet vil være kunnskap, men individuell kunnskap vil ha liten verdi om den ikke kan deles. Bedriftens samlede kunnskap satt i system inneholder mer kunnskap enn noe enkeltindivid besitter. Bedriftens kunnskap består av all den kunnskap enkeltindividene hver for seg sitter inne med.

Hva som er relevant kunnskap vil avhenge av konteksten (sammenhengen), og kunnskapen i bedriften vil hele tiden videreutvikles og fornyes. Dette skjer gjerne utenom teknologiløsningene (som intranett og e-læringsprogrammerog utfordringen ligger derfor også i å sørge for at disse løsningene holder tritt med kunnskapsutviklingen i bedriften og gjør kravene høye til hvordan informasjonsdatabaser organiseres.

I forbindelse med IT-støttet kunnskapsledelse må man være klar over at det kun er informasjon som kan lagres på datamaskiner, mens kunnskap bare kan lagres i menneskehjerner – i alle fall med dagens teknologi. Man trenger derfor et samspill mellom datamaskiner og mennesker(menneskehjerner) som fungerer godt, både ved formidling av informasjon fra datamaskin til menneske og formidling av kunnskap fra menneske til datamaskin (kunnskap må da lagres som informasjon).

Det er generell enighet om at ca 80% av den kunnskapen vi bruker til daglig er taus kunnskap (implisitt kunnskap), og det vil derfor være svært positivt for bedriften å kjenne til, håndere og nyttiggjøre seg slik kunnskap. Denne tause kunnskapen kommer gjerne med lang erfaring og er den som er vanskeligst å sette ned på papiret fordi den omhandler gjerne faktorer av personlig karakter som følelser, intuisjon osv. Det er derfor naivt å tro at at dette lett kan oversettes til eksplisitt kunnskap og legges ut på bedriftens intranett, og dette vil være en stor utfordring for bedriftens ledelse.

Man skiller gjerne mellom to typer teknologier; teknologier som støtter samarbeid og teknologi som deltar i kunnskapsutviklingsprosessen. Når det gjelder teknologier som støtter samarbeid kan vi dele mellom systemer for å dele kunnskap (intranett, gruppevare, databaser, registre) og systemer for å distribuere kunnskap (tekstbehandling,epost, presentasjonsgrafikk, regneark). Teknologi som deltar i utviklingsprosessen kan deles i systemer for å bruke kunnskap (ekspertsystemer, nevrale nett, fose mengder, caseresonnering) og for å skape kunnskap (DAK/DAP, virtuell virkelighet, simulering, språksystemer).

Noen av grunnene til at man burde fokusere på kunnskap som ressurs skriver seg tilbake til forskningsarbeid (NOU og andre) på slutten av nittitallet.  De trender og utviklingstrekk som ble pekt på spesielt var:

  • Organisasjonene blir flatere, og det legges mer vekt på samarbeid, nettverk og kommunikasjon på tvers av tradisjonelle kommandolinjer
  • Kompetanse og kunnskap får økt betydning i virksomhetenes verdiskapning

Informasjon = tolkede data/data satt inn i en sammenheng
Taus kunnskap = kunnskap som er av personlig karakter
Eksplisitt kunnskap = kunnskap som kan uttrykkes i tall og bokstaver, formler osv
Nevrale nett = Systemer basert på arkitektur modellert etter menneskelig hjerne (nettverk trenes, de programmeres ikke)
Fose mengder = Regelbaserte systemer som bruker lingvistiske variabler (kvalitative variabler) – eksempel er et glass halvtomt eller halvfullt, er 18 grader varmt eller kaldt eller middels.

09.03.09 at 20:20 2 kommentarer

Taus kunnskap

Noe av tema i dag var taus kunnskap, og at i forbindelse med endringer i organisasjonen må man prøve å avdekke organisasjonskultur og taus kunnskap slik at endringer ikke bare blir tredd ovenfra og ned. Jeg har klippet ut noe av ting jeg har skrevet tidligere om kunnskap – kanskje noe av dette kan brukes.

Når det gjelder begrepet kunnskap skiller man gjerne mellom data, informasjon, kunnskap og visdom. Data er tall og bokstaver uten mening i seg selv. Først når data blir satt inn i en sammenheng, vil det gi mening – i form av tolkede data. Et eksempel på data kan være 40 grader, skal dataene tolkes til informasjon må det inn i en sammenheng. Hvis sammenhengen er medisinsk f.eks feber, eller at man snakker om vær/utetemperatur vil dataene gi mening. Sammenhengen kan også være av teknisk karakter, f.eks at en vinkel er 40 grader. Tolkede data er det som kalles informasjon. Hvis man kombinerer informasjon med erfaring, kontekst, forståelse og refleksjon kan informasjon bli til kunnskap. Kunnskap er en fornybar ressurs som kan brukes gjentatte ganger og som akkumuleres i bedriften gjennom medarbeideres erfaring. Problemet med kunnskap er at den finnes i den enkelte medarbeiders hode, informasjon blir til kunnskap når den behandles i menneskets hjerne. Kunnskap kan derfor være både sannhet og løgn, vurderinger og forventninger, perpektiver og konsepter – og brukes til å analysere, forstå og evaluere, sammenstille og beslutte, planlegge, implementere, følge opp og tilpasse. Visdom er kunnskap koblet til læring, innsikt og dømmekraft, og er ofte det som også vil bli kalt kompetanse.

Kunnskap deles inn i implisitt(taus) og eksplisitt kunnskap, og den kan også deles inn i individuell og kollektiv kunnskap. Den eksplisitte er lett å kommunisere fordi den kan uttrykkes i ord og tall eller matematiske formler, spesifikasjoner, manualer osv., mens den implisitte kunnskap er svært personlig og vanskelig å formalisere (subjektive oppfatninger, intuisjon, følelser) – noe som gjør den vanskelig å overføre og dele med andre. Samtidig utgjør taus kunnskap det meste av den kunnskapen vi benytter, et generelt akseptert tall er ca 80%. Denne typen kunnskap bunner ofte i lang erfaring og kjennskap til bedriften og blir stort sett tilgjengelig gjennom handlinger som utføres – den blir nærmest underforstått. Denne er derfor vanskelig å erstatte, men den er også svært vanskelig å dokumentere og sette ned på papiret. Et eksempel på denne type kunnskap er f.eks ved skifte av en leverandør. Den forrige leverandøren satt inne med kunnskap om hvor ting skulle leveres, hvem man kunne snakke med og hvordan bedriften ønsket at levering skulle skje – og dette kan være et utslag av å ha levert varer over lengre tid med f.eks samme sjåfør hver gang. En ny leverandør må bruke tid på å finne ut av disse tingene, noe som kan føre til at bedriften føler man får et dårligere tilbud enn det man hadde tidligere. Et annet eksempel er en ansatt som sitter med et datasystem, og har gjennom aktivt bruk har funnet de enkleste løsningene for å arbeide raskt og få resultat – erfaringer som man ikke nødvendigvis finner i en brukermanual. En ny medarbeider vil bruke tid, og feilprosenten vil være høyere enn hos den forrige. Kunnskap skifter også verdi i takt med endringer i omgivelsene, og det er derfor viktig at man ikke stagnerer (sementerer kunnskap).

Når det gjelder kollektiv kunnskap vil man også trekke konklusjonen at organisasjonens kunnskap er summen av enkeltindividenes kunnskap. Dette vil ikke være en helt korrekt oppsummering, men det ligger en kjerne av sannhet i utsagnet – men man snakker da om ulike typer kollektiv hukommelse. Det finnes ulike typer kollektiv hukommelse; deklarativ hukommelse kjennetegnes ved at man har et ”lokalt språk” – dvs at enkelte typer informasjon vil føre til de samme reaksjoner eller ha de samme assosiasjoner innad i virksomheten. En episodisk hukommelse vil si at man i en organisasjon også har en felles historie, og kunnskapen deles ved å f.eks gjenfortelle arbeidssituasjoner/episoder. Organisasjonen styres også av felles rutiner, noe som gjør at den enkelte gjentar kollektive handlinger mer eller mindre automatisk, dette kalles prosedural hukommelse.

Informasjon er som nevnt en representasjon av kunnskapen, og hva man lærer av informasjonen avhenger av både sender og mottaker. Informasjonen kan derfor tolkes ulikt av ulike personer. Kunnskapen man oppnår kan derfor enten være sann eller usann, og man kan derfor ende opp med både individuell og kollektiv inkompetanse. Et enkelt eksempel vil være akkordarbeideren som på sin første dag vil vise hva han er god for og står på, mens de øvrige da snart vil sørge for at han skrur ned tempoet for ikke å sprenge akkorden. Et annet eksempel er at en fjær kan bli til fem høns, sluttresultatet er et helt annet enn utgangspunktet.

Siden det er så vanskelig å kartlegge den tause kunnskapen bør kanskje bedriftene heller tenke alternative tilnærminger som å avklare hva man bør være god til for å lykkes og hvilken kunnskap man er avhengig av for å oppnå dette, i hvilke aktiviteter blir slik kunnskap skapt og benyttet, hva er grunnlaget for framtidig utvikling og hvordan skal vi utvikle og bruke den kunnskapen vi skal bygge framtiden på. Det er altså viktigere å se på hvor kunnskapen kommer uttrykt og prøve å måle om man blir bedre der framfor å prøve å måle kunnskapen som allerede eksisterer.

09.03.09 at 19:30 2 kommentarer


Note to myself

Finn presentasjonene jeg bruker på slideshare

Sjekk ut ressursene jeg har laget på IKTplan.no

KONTAKTOPPLYSNINGER

Antall besøkende

  • 516,969 besøk

Siste innlegg

Skriv inn epostadresse for å få nye blogginnlegg rett i innboksen din

Bli med 322 andre følgere

Velkommen til Eva2.0

Takk for at du besøker siden, jeg setter pris på alle gjester. Hvis det er innlegg du liker godt (eller misliker) håper jeg du legger igjen en kommentar. Har du spørsmål kan du sende meg en epost, epost-adressen finner du på siden om denne bloggen. Blogginnlegg som jeg skriver på disse sidene gjenspeiler helt og holdent min private mening og mine private oppfatninger - og er ikke uttrykk for holdninger i forhold til prosjekter jeg arbeider med.

Jeg har gitt ut en bok sammen med Frode Kyrkjebø "IKT i Skulen - kva, kven, korleis og kvifor". Se fanen IKT-ferdigheter på toppen for mer informasjon.

I tillegg har jeg fått tittelen Årets Skoleblogg - denne setter jeg umåtelig stor pris på. Takker alle som bidrar med gode råd og tips til mine blogginnlegg :-)

TANKEKART DIGITALE FERDIGHETER PÅ HVILKE TRINN

Jeg er EvaBra på twitter :-)
Se også min reiseblogg.

Her finner du et tankekart med tips til hvor du kan søke hva

Skriv epostadresse under for å motta meldinger om nye blogginnlegg via epost (på den andre siden anbefaler jeg egentlig at du heller abonnerer via RSS-feed..se fanen IKT-ferdigheter på toppen og bla deg ned til Organisere ved hjelp av RSS)

Bli med 322 andre følgere

Creative Commons License
Dette verk av Eva Bratvold er lisensieret under enCreative CommonsNavngivelse-Ikkekommersiell-Del på samme vilkår 3.0 Norge lisens.

“If you want to build a ship, don’t drum up the men to gather wood, divide the work, and give orders. Instead, teach them to yearn for the vast and endless sea.” — Antoine de Saint-Exupéry