Posts tagged ‘ehandel’

Litt mer om epost og emnelinjer

Jeg har skrevet tidligere litt om hvordan man skriver en god (førstegangs)epost og hvordan man skriver en god emnelinje som en del av IKT-ferdigheter man bør kunne. I dag et innlegg som omhandler noe av samme tema, men med mer markedsføringsfokus – håper likevel at deler kan være til nytte for dem som ikke skal selge noe….

For å skrive hva man bør gjøre først;  Skriv noe som gir mening for mottaker og som gir et inntrykk av hva eposten handler om – det betyr at du må få med den viktigste informasjonen her for å få oppmerksomhet. Teksten i emnelinjen bør ikke være for lang – mange får eposter via mobil og da blir kanskje ikke hele emnelinjen med (nok en gang – det viktigste må stå først). Dersom det er noe som haster bør du prøve å formidle dette – et tips til hvordan du kan formulere deg er å se på hvordan man lager overskrifter i f.eks aviser. Et annet tips er artikkelen om Magnetic headlines fra Copyblogger – denne er i utgangspunktet beregnet på blogginnlegg, men kan overføres også til epost o.l. Dersom du sender mye epost (markedsføring/reklame) kan du se på hvilke emnelinjer som har gitt størst respons tidligere og bruke tilsvarende på nytt.

Hva skal man ikke gjøre: Først gjentar jeg meg selv litt på emnelinjen – å skrive enkeltord som «Hei» eller «Hallo» er som jeg har nevnt tidligere ingen god ide (jeg gjentar dette fordi jeg ser så mange slike eposter og har rett og slett begynt å gå lei av dem). Husk også at mottaker gjerne vil ha noe og ikke gi noe – å sende en epost hvor emnelinjen består i at du ber om å få noe er heller ingen god ide.

Mange spamfiltre luker bort eposter som inneholder ord som «Gratis» («Free»), «penger» («money»), «du har vunnet» («win»), «gave» («gift»), «abonner» («sign-up», «subscribe») og lignende i emnefeltet. Noen tror at det hjelper å be om at man leser eposten i emnefeltet – dette er sjelden noen hjelp i. «Les denne eposten» («Please read this email») – dette ser ikke bra ut hvis du faktisk vil ha noen til å lese det du har sendt.

De er det samme med epost som med alt annet – høres det for godt ut til å være sant er det sannsynligvis ikke sant…og skriver du noe som høres slik ut havner du nok rett i søppelbøtta med en gang. Det siste tipset for emnelinjen er å ikke få den se ut som en automatisert epost fra nettsider (nettbutikker) og sosiale nettverk. «Du er invitert…» («You are invited…») ser typisk ut som spam eller i alle fall noe som ikke nødvendigvis er så veldig viktig.

Hva så med innholdet ellers?

Skal du selge noe må du sørge for at eposten inneholder elementer av både markedsføring og informasjon. Involver de som skal lese – gi dem en grunn til å ikke legge deg på useriøs epost…har du noe å tilby i eposten, f.eks spesielt gode tilbud til denne målgruppen, spørsmål/svar som kan være nyttige.

Et eksempel på dette kan f.eks være Toro som i sine eposter sender ut oppskrifter på ulike typer matretter – selvfølgelig med Toro sine produkter, dette gjør at jeg mottar epost hver uke fra Toro i tilfelle det er noe som frister meg å lage. De har også konkurranser innimellom – og dette er selvfølgelig også spennende.

En annen ting man skal tenke på i forhold til å bruke epost som markedsføringstiltak er at man må kunne vise nytte-effekt eller vise hvor enkelt det er å f.eks bestille eller abonnere – og man må formidle at det er viktig at man tar en rask beslutning. Jeg får eposter av typen; «kan du reise på kort varsel har vi et godt tilbud til deg» eller «bare et tastetrykk unna» – det er det jeg mener med teksten over.

Selvfølgelig er det en fordel om man har gode bakgrunnsdata, at man kjenner sin målgruppe og i størst mulig grad kan personalisere innholdet og vite at du treffer med budskapet (det hender at jeg får eposter som sniker seg gjennom spamfilteret med budskapet «do you want to enlargen your p..» (sensurerer teksten litt her, du skjønner hva jeg mener) – og da treffer de i alle fall helt feil.

10.12.09 at 20:07 Legg igjen en kommentar

Pragmatisk web

I dag inspirert av et blogginnlegg på ReadWriteWeb; The future is all about context – The pragmatic web – litt som en oppfølger til tidligere innlegg om både sosial identitet , hva betyr sosiale medier for din bedrift (våre nye markedsplasser) og innlegg om personvern og vilkår (og jeg har også noen synspunkter i innlegget om gps-sporing).

Semantisk web

Vi har lenge hørt at det som kommer nå er semantisk web, men kanskje den blir mer pragmatisk? Semantisk web omhandler egentlig mest betydning av ord i ulike kontekster/sammenhenger – at vi f.eks skjønner at ordet stol har forskjellig betydning i «stol på meg» og «sett deg på en stol» i tillegg til at vi har forskjellige ord som betyr (tilnærmet) det samme f.eks boss/søppel/renovasjon. Det viktige med semantisk web er at vi skal få meningsfulle og relevante opplevelser ute på verdensveven, i forhold til semantisk web er det et stykke igjen før vi er helt der (for oss er dette helt opplagt – vi skjønner betydning ut fra kontekst, men for datamaskiner er det hele litt vanskeligere…å lage agenter som kan strukturere data slik tar tid).

Hva er så den pragmatiske verdensveven?

Nevnte blogginnlegg innfører for meg et nytt begrep: Pragmatisk web – og når jeg slår opp pragmatisk betyr dette «bygger på praktisk og saklig viten». En kjapp liten oversettelse av forklaringen i nevnte blogginnlegg vil omtrent være at meningsfylt og relevant oppfatning bygger på konteksten rundt vår identitet og sosiale graf; den pragmatiske eller kontekstuelle mening av vår onlineidentitet. Opplevelsen blir mer meningsfylt og relevant for meg når den får et lag av kontekstuell sosial informasjon basert på min identitet.

Eller som jeg ville sagt det; opplevelsen blir mer målrettet og tilpasset meg (basert på hvem jeg er/hvordan jeg oppfører meg på nett) – noe som er både godt og galt; på den ene siden (som jeg også har nevnt tidligere) vil personalisering og filtrering sannsynligvis være en tjeneste vi vil etterspørre, på den andre siden ligger det helt klart en verdi i å kunne få segmentert kundedata på denne måten for å gi reklame tilpasset akkurat meg og mine preferanser.

Vi har alle en sosial identitet og vi kan kanskje også kalle den vår onlineidentitet. Det er en liten forskjell i de to begrepene for meg; den sosiale identiteten kan vi til en viss grad forme ved å tenke gjennom hvordan vi presenterer oss på nett – jeg oppfatter onlineidentitet kanskje mer som våre handlingsmønstre (og som vi kanskje ikke er fullt så oppmerksomme på), men grensegangen her er vag og udefinert (og kanskje ikke reell heller?) og jeg kaller den derfor i resten av innlegget for onlineidentitet.

Grensene mellom online- og offlineidentitet viskes også gradvis ut nå som vi ikke er så opptatt av å skjule oss på nettet – stadig flere framstår under eget navn og med faktainformasjon framfor å gjemme seg bak en avatar. Identiteten vår er en kombinasjon av hvem jeg sier jeg er, hva jeg sier og gjør og hvem jeg har i mine nettverk (og hvem som har meg i sitt nettverk). For meg er det tydelig at man til en viss grad nå også defineres av hvem man «omgås» med på nettet – at det er noen man vil assossieres med og andre ikke. Selv er jeg noe selektiv; jeg prøver f.eks å fjerne følgere på Twitter som ikke har noe der å gjøre (de som skal selge tjenester, som følger bare for å følge osv – se også innlegget om uønskede followers som jeg har skrevet tidligere).

I punktform vil vår onlineidentitet dermed bestå av:

  • eksplisitte data (eks navn, alder, yrke)
  • aktivitet og/eller oppførsel (hva jeg gjør og sier online)
  • relasjoner (min sosiale status/graf/nettverk og hva andre/mine forbindelser sier om meg) – se f.eks figur nederst i dette blogginnlegget

I forbindelse med markedsføring er denne type informasjon gull verdt – bokstavelig talt, her kan man fint lage en profil på meg og målrette informasjon og reklame. Forretningsdrift på nett vil derfor endre seg og i høy grad basere seg på denne type data og vi vil se nye forretningsmodeller dukke opp som en følge av dette; det ligger penger i å selge disse dataene. Allerede nå ligger det en mengde verdifull personinformasjon om oss der ute – informasjon man kan selge til andre og/eller vi vil få nye markedsplasser (f.eks i forbindelse med sosiale medier).

Som jeg har nevnt tidligere (innlegg om personvern/vilkår) vil man f.eks i Facebook kunne ikke bare gjøre egne data, men også venners data tilgjengelig for tredjepartsaktører når man f.eks benytter noen av de utallige tjenester/applikasjoner som ligger tilgjengelig. Databasen til Facebook er sannsynligvis en av de største i dag hvis vi tenker på hva slags type informasjon som ligger der – og allerede nå har man vel begynt å merke at reklamen er målrettet basert nettopp på noen av disse dataene (nå har jeg som tidl nevnt ikke Facebook-konto selv og må gjette utfra opplysninger jeg har fått tidligere; i dag går det vel målrettingen bl.a på demografiske data som geografi, alder og kjønn?).

Jeg synes at kanskje det mest skremmende er at vi er så lite bevisste – noe som også rapporten Privat2.0 konkluderte med:

Resultatene viser at brukerne har relativt lav kompetanse om hvordan sosiale medier fungerer med tanke på informasjonsflyt og på hvilken måte deres personopplysninger benyttes av tjenesten.

Det vil likevel ta tid før vi ser den pragmatiske web i full drift, den første utfordringen (eller forutsetning) er at vi får standarder på tvers av nettsteder og tjenester slik at data kan utveksles. Den andre utfordringen vil ligge i at man trenger sanntidsdata – her er ikke historiske data av særlig verdi. Vi ser det samme i søkemotorene; fra å vise søkeresultat som mer/mindre statiske nettsider har man fått mer intelligent søkeresultat ved at man henter data fra forskjellige steder og setter sammen informasjon etter bestemte algoritmer (formler) – og ved at vi har fått sanntidssøk gjennom tjenester som f.eks Twittersearch og Twingly. En tredje utfordring kan bli i forhold til grad av sentralisering av slike databaser – dette er det knyttet mange spørsmål til; kanskje særlig i form av personvern og sikkerhet.

Som nevnt innledningsvis har pragmatisk web både fordeler og ulemper; personalisering, mer relevante søk, kommunikasjon og samarbeid – på andre siden blir alt mer transparent og mest bekymret er jeg kanskje for de kommersielle mulighetene som ligger i dette. Jeg håper fortsatt at vi kan få et sentralt register hvor vi kan avmelde uønsket informasjon/tjenester på linje med hvordan jeg kan reservere meg mot telefonsalg – men jeg er redd dette aldri blir en realitet…

21.11.09 at 01:31 Legg igjen en kommentar

En digital drømmeverden?

Dette blir en slags oppfølging av tidligere innlegg om sosial identitet; I dag har jeg sett på programmet En digital drømmeverden på NRK2, et program med følgende subtittel:

Du kan fly, reise, elske, bytte kjønn og bli ung – fantastiske opplevelser er bare noen tastetrykk unna. Men hvordan påvirker det virtuelle universet livet vi lever? 17 millioner mennesker lever store deler av livet online

Det er mange typer virtuelle verdener (også kalt MMORPG – Massive(ly) Multiplayer Online Role-Playing Game) mest kjent er kanskje World of Warcraft, Second Life, Habbo, Sims Online, Perfect World osv. Siden jeg ikke har beveget meg stort i virtuelle verdener (det nærmeste er vel PC-spillet Sim City og Zelda-spillene på Nintendo – men disse er singleplayerspill og kan slik sett ikke sammenlignes siden de ikke er MMORPG) var det et interessant program på mange måter….og jeg har derfor oppsummert og reflektert litt rundt temaet.

(Jeg må forresten fortelle en liten historie ang dette med deltakelse i virtuelle verdener; en bekjent – som jeg forøvrig kunne vært moren til – spurte om jeg ikke vil bli med å spille World of Warcraft…og fortsatte slik «så kan du være en slik liten vever alv, og så kan jeg være stor, tøff kriger som passer på deg» – det var nesten så jeg ikke kunne si nei :-)).

Kompetanse for arbeidslivet?

Virtuelle verdener har blitt omtalt både positivt og negativt, noen mener at vi i framtiden kanskje setter på CV’en hva slags status vi har oppnådd i f.eks World of Warcraft og mener at ferdigheter vi tilegner oss gjerne kan være positive i arbeidslivet – både i forhold til redskapskompetanse (historien om han som styrer roboter som kan desarmere bomber ved hjelp av joystick – en kompetanse man ikke lærer i skolen) og i forhold til sosial kompetanse (man kommuniserer med andre, legger felles strategier, utvikler samarbeids- og lederegenskaper). Andre mener at dette er en virkelighetsflukt og gjør at vi isolerer oss (vi har jo også sett TV-programmer med spillavhengige som er så oppslukt at både jobb og familie må lide). Kan det være slik at vårt syn på virtuelle verdener er en gjenspeiling av egne erfaringer; de som spiller mener det er positivt og de som ikke spiller mener det er negativt?

I østen har man fått en ny gruppe idrettshelter – e-helter – utøvere som kun utøver sine idretter i virtuelle verdener og som går på egne skoler for å utvikle sine spillferdigheter…Dette er tydeligvis stort, og med store pengepremier for de flinkeste – jeg syntes nesten det var litt skremmende å se…(men det er jo slik ellers også, man konkurrerer i det man er god i og får tilpasset opplæring og trening….ordet toppidrettsutøver har imidlertid fått en litt annen mening etter dette)

Et samfunn uten vanlige regler

Det som i alle fall er sikkert er at det er mange utfordringer knyttet opp mot virtuelle verdener. Dette er stort sett samfunn som har friere regler enn vi finner i den virkelige verden, mest markant er vel at det er stor personlig frihet og man er unntatt f.eks fysiske lover (jeg kan fly hvis jeg vil – det er bare fantasien som setter grenser!)

Vi får ikle oss en maske, en avatar, som vi kan bevege oss rundt med – og denne trenger ikke ligne oss selv, her kan vi leve ut våre fantasier (se også Blogger Bing Live for mer om dette).  Som en reaksjon på dette har enkelte bedrifter nå kommet med retningslinjer for hvordan avataren din skal være kledd, se f.eks denne artikkelen fra  ITavisen. Stadig flere mener at avatarer må behandles på samme måte som vi behandler mennesker IRL (in real life);  med respekt og ta hensyn til følelser, ytringsfrihet, forsamlingsfrihet, eiendomsrett til intellektuelt innhold man skaper osv. I motsetning til tidligere er det brukerne og ikke selskapene som nå utvikler mest innhold – og på samme måte som vi har redskaper for å lage personlige nettsider o.l vil redskapene snart være tilgjengelige for alle til å lage og delta i egne nettsamfunn på samme måte som vi deltar på f.eks MySpace og Facebook i dag.

Et eksempel på slikt verktøy for bygging av egne virtuelle verdener er metaplace – dette er fri software gjør at man kan bygge egne verdener, og de prøver å skape et bærekraftig fundament gjennom å ha en filosofi som tar utgangspunkt i FN’s standardrettigheter (rett til å tjene penger, ytringsfrihet, ansvar, ikke bryte lov, ikke skade mindreårige osv.) og har laget en modell for servicebetingelser man kan bruke i sin egen verden. De mener at vi tar ansvar og at de fleste ikke ønsker å ødelegge for andre (selv om de erkjenner at det også vil skje) og de mener også at dersom man lager for mange regler ødelegger man for potensiell kreativitet og utvikling (jeg tar meg en titt på metaplace noen dager framover…kanskje det blir en egen verden ut av det? Jeg ser for meg at man kan bruke slike verdener i f.eks undervisningsøyemed – et sted man treffes online noe mer virtuelt enn ordinære møteverktøy, kanskje mer spennende? Eller hva med digitaliseringen av offentlige kontorer – kanskje vi virtuelt kan komme på besøk?)

Cyberkriminalitet

Mange mener at grensene mellom vår virtuelle verden og den virkelige verden vil bli mer og mer utvisket – på godt og vondt. Infrastrukturen gjør at vi kan angripe med fjernkontroll og vi ser allerede at nettkonflikter lekker til den virkelige verden – når får vi lover som beskytter oss mot tyveri, svindel og antasting i den virtuelle verden? Er virtuell kriminalitet det samme som kriminalitet i den virkelige verden? I Korea har politiet en egen avdeling som etterforsker cyberkriminalitet fordi man ser at det er samme type kriminalitet her som i den virkelige verden, bl.a er det blitt et stort problem med hvitvasking av penger.

Har spillskaperne ansvar?

Som i det virkelige liv er det også i virtuelle verdener fare tap; potensielt finansielt (kjøp av ulike ressurser, tap av ressurser, virtuelle eiendeler får verdi), men også emosjonelt. I dag blander ikke spillskaperne seg så veldig mye inn i hvordan samfunnene utvikler seg, men man kan se for seg at i framtiden vil vi også få et virtuelt rettsystem – mange mener at pr dato er virtuelle verdener hakket bedre enn den virkelige verden, en unik situasjon der man ikke vil håndheve politikk som vil være ødeleggende for samfunnet i sin helhet.

Noen spillskapere har blandet seg inn, men på måter man anser for å være uheldige for utvikling av nettsamfunnet. Uten å ha en systematisk og prinsipiell tilnærming i forhold urettferdighet, bråkmakere, svindlere (svindlerne prøver å utnytte nybegynnere for å stjele penger og ressurser, ydmyke dem seksuelt osv.) har de i stedet arbeidet for sine «venner» og motarbeidet sine «fiender» – faktisk i enkelte tilfeller sparket ut brukere eller utradert dem i sin helhet, og motstanderne av slik aktivitet sier at enkelte spillskapere tror de eier alt som skapes i eget spill og at de oppfører seg omtrent som de gamle greske guder. I enkelte nettspill har man opplevd at lavnivåspillere har slått seg sammen og laget revolusjon mot eliten..en slags virtuell frihetskamp mot diktaturalliansen.

De fleste mener at eierne har en viss forvaltningsplikt og ansvar for å ta godt vare på det samfunnet de har skapt, eierne kan ikke gjøre hva de vil , de må styre fellesskapet –  ta seg av det og pleie det. Samtidig gir ikke eierskap rett til å ødelegge. Andre mener at styring må springe ut fra brukerne; brukerne benytter området, de utfører forretninger, dyrker sine forhold, dyrker sitt kjærlighetsliv, det er her de kommuniserer og samhandler – burde da ikke disse menneskene bestemme hva som skal skje?

Hvem skal lage reglene?

Men hvem skal skape reglene vi skal leve etter, reglene som virtuelle borgere må følge? Det skal lite sentral organisering til for at folk skal kunne bygge opp struktur, mening og samfunn. Man ser at enkelte områder styres fullstendig av de som har valgt å bosette seg der – men man har ingen struktur for å takle problemer som oppstår. Bør selskapene som står bak ta ansvar for hendelser som skjer? Noen mener at hvis spillskaperne skal løse den type problemer blir det nesten som en religion – at vår «gud» skal komme og løse opp i problemene som en slags supermann. Er dette en ønsket utvikling? Dersom man overlater til brukerne å nærmest duellere på gammeldags vis for å løse problemer vil utfallet bli at erfarne brukere alltid vil være overlegne i forhold til lavnivåspillere….heller ikke en god løsning (den oppfattes som urettferdig) siden alle betaler det samme for å delta, det er bare tid (og evt mer penger) som utgjør forskjell i utrustning, ressurser og ferdighet. Noen selskap har riktignok noen sanksjoner; f.eks hvis man dreper uskyldige i spillet vil poeng bli gjort om til minuspoeng o.l. Som nevnt tidligere kan man gjennom revolusjoner få regimeskifter – dette viser at man kan være mer enn en passiv nettspiller.

En utfordring er at i den virkelige verden har ulike land ulike kulturer; regler for hva som er akseptabelt og vi har nasjonale lovverk – og her ser vi jo ofte at vi er i konflikt med hverandre; at noen har lover som er helt uaktuelle for oss (f.eks dødsstraff). Skal vi også i de virtuelle verdener få slike skiller; må vi kvinner dekke oss til i «arabiske virtuelle verdener»? Hva med de som ønsker å skape virtuelle verdener etter normer som for oss er uakseptable; f.eks en «ren arisk verden»? Reglene for hvordan vi skal oppføre oss i sosiale sammenhenger er også veldig ulikt; noen går rett bort og sier «hei» – noe som f.eks er ukjent i Kina…konseptet total frihet passer ikke denne kulturen og man er sosiale på en annen måte. De blir forvirret og føler at det ikke er nok veiledning i de tradisjonelle virtuelle verdenene til at de føler seg hjemme her, man har derfor utviklet alternativer hvor spillskaperen har mer veiledning- og operatørrolle.

Påvirkning på markedsøkonomi.

Fra å være rene underholdningsspill har bruken av virtuelle verdener utviklet seg til å påvirke markedsøkonomien i den virkelige verden, man mener faktisk at det kan innvirke på nasjonaløkonomien i enkelte land. Det er store penger i omløp og investorene er redde for å gå glipp av den neste dotcom-bølgen – den kommer sannsynligvis innenfor dette området.

Nye markedsstrategier

Det skapes ikke bare innhold som kan brukes i den virtuelle verden; f.eks designerkjoler til avataren, møbler, våpen osv – men de virtuelle verdenene brukes også som utstillingsvindu for egne produkter; f.eks har Nissan etablert seg i Second Life og gir bort en av sine bilmodeller gratis til de som ønsker – en måte å promotere seg på (riktignok noe kritisert fordi man mener 1. det er ikke skikkelige veier her og 2. burde man ikke tenkt litt utenfor boksen, vise at man er kreativ – framfor å komme med et produkt som faktisk finnes i den virkelige verden). Det at store firma kommer inn og bygger monumenter over seg selv vil nok bare øke i omfang.

Produsenter av klær ser for seg at man ikke lenger trenger å være avhengig av at de store kjedene selger varene, her kan man vise dem fram selv direkte til sluttbruker uten å tenke på lokaler, frakt og tradisjonell markedsføring – en slik markedsstrategi gjør at produsentene selv kan få større profitt fordi man kutter ut fordyrende mellomledd.

Det er mange utgifter knyttet til produksjon og salg i den virkelige verden, i en digital verden handler det om kreativitet. Først og fremst er man ute etter andres oppmerksomhet. Økonomien er mer mangfoldig – og vi får ikke bare ett merke, men tusen. I motsetning til tidligere hvor 3% produserte (selskapene)  for de resterende 97% (brukerne) er økonomien nå mer mangfolding og vi har ikke lenger et merke, men tusen…og brukerne står nå for ca 30% av innholdsproduksjonen – at flere bidrar gjør det mer stabilt i det lange løp.

Vi ser også at man har avatarer i de virtuelle butikkene som har roller tilsvarende roller IRL; f.eks kundebehandlere, økonomiansvarlig osv – man etterligner virkeligheten i stadig større grad.

Cybervaluta

De store summene det dreier seg om gjør at man får uønskede konsekvenser; alt man ser virtuelt kan omsettes til noe virkelig – slik eksempelet med klesproduksjon over. Man kan også selge kun virtuelle produkter, men som IRL finner man også her piratkopier – og hvordan skal man forholde seg til dette? Når tid brukt kan gi fordeler er dette en ressurs som kan selges; i forbindelse med gullgraving i World of Warcraft (gull for å handle med, tar tid å «grave ut») blomstret det opp forretninger hvor man kunne kjøpe noen som spilte for deg mens du var opptatt med andre ting (en slags moderne slavehandel?). Mange spillere mener at det å kjøpe seg ressurser framfor å ærlig fortjene dem er juks, og også spillskaperne har også vært motstandere – mest fordi de ønsker å holde profitten for seg selv… Man ser at når spillskapere stopper den virtuelle handelen i nettsamfunnet dukker det opp svarte og grå markeder utenfor, og på auksjoner kan man finne spillere som har kjøpt ressurser tidlig i en spill-lansering for senere å kunne selge dyrt…Generelt sett vil en slik utvikling fortsette – og vi vil se en virtuell økonomi blomstre fram, med egen valuta og vekslingskurs. Cyberpenger vil bli mer akseptert og få en verdi – det vil oppstå markedsplasser hvor man handler med cybervaluta.

En bedre verden?

Teknologien raser framover med stormskritt og vi ser for oss en perfekt verden online, men er dette så en bedre verden? Skillet mellom online og offline – mellom IRL og fantasi – blir mer utvisket. Vi ser at når det gjelder intellektuelt innhold har vi en tendens til å bli mer virtuelle, og vi ønsker å gjenskape alle våre sanseopplevelser på PC (følelse av å befinne seg i organisk miljø, kjenne vind). Dette er en langvarig prosess, , det tar flere år å digitalisere. Likevel tror man at siden vi er laget av kjøtt og blod er det vanskelig for oss helt å glemme den virkelige verden – fordi den er virkelig… Å utvikle en virtuell verden gjør at vi må gjennom akkurat de samme faser som vi har vært gjennom i den virkelige verden; alle faser av bosetning fra huleboer til romfarer. Det er en langsom og komplisert prosess og vi får de samme grunnleggende spørsmål; hvordan skal det styres, hvem lager lover…..moralske, sosiale og økonomiske spørsmål. Og selv om vår søken etter den perfekte virtuelle verden blir feilslått oppnår vi kanskje nye framskritt i i arbeidet med å skape den.

18.10.09 at 18:19 1 kommentar

Du eksisterer ikke…

I dag et innlegg som blir en liten refleksjon over siste ukes hendelser. En av de sakene som har vært oppe som har ført til mye debatt i ulike sosiale medier er lanseringen av Iam i Norge (jeg har helt bevisst ikke lagt opp lenke til dette nettstedet, synes de får nok gratisreklame og trafikk til nettstedet sitt som de gjør allerede). Og svaret er ja, jeg har også vært der og sjekket meg opp – og noe av det jeg fant var greit og noe mindre greit.

Det som var greit var at jeg fant lenker til bl.a denne bloggen – og her er det ikke noe som jeg trenger å holde skjult, nei snarere tvert imot!  Det er dette jeg snakker om på skolene også; lær elevene å være tilstede i det digitale samfunnet, men…lær dem også å vurdere hvordan de ønsker å framstå på nett, både nå og i framtiden – og at det som publisert kanskje alltid vil være der. (Kjell Aril Welde har et lesverdig blogginnlegg i så måte; Kjære framtidige arbeidsgiver).

Det som jeg ikke syntes var like greit var at jeg bl.a er markert med hvor jeg bor i kart – jeg følte at man invaderte mitt privatliv og det var rett og slett litt guffent (jeg ønsker å velge hva jeg skal gi av informasjon om meg selv). Jeg har en formening om at man skal skille mellom det å være personlig og det å være privat på nett. Merkelig nok har de ikke klart å finne ut hvilken dag jeg fyller år (ikke akkurat en statshemmelighet det), men at jeg er steinbukk har kommet med. Jeg har beholdt pikenavnet som mellomnavn og når jeg søker hele navnet mitt (som da er mitt offisielle meg,) – ja, da finnes jeg ikke….sikkert like greit – jeg har ikke tenkt å gå inn for å verifisere den informasjonen som ligger der…eller kanskje jeg kan endre hvor jeg bor?

Meningene i media er delte; noen synes det er greit at verden er mer transparent og at vi får finne oss i at opplysninger om oss som likevel ligger på nett blir samlet et sted, at det å være sosial krever åpenhet – andre mener det er i strid med personvernet. Jeg er mest tilbøyelig til å holde med de siste – i alle fall håper jeg at de har rett. Slike sider blir en slags «kikking», og den slags underholdning kan vi godt klare oss foruten (så skal jeg heller finne meg i å bli googlet en gang i blant). Opplagt at samling av personlige opplysninger på et sted gir større risiko i forhold til ID-tyveri..

Jeg ser at enkelte «synsere» mener at når det gjelder privatliv vil vi se en endring fra aktivt gi tillatelse til å publisere informasjon om oss til at vi i framtiden aktivt må reservere oss for det samme (litt på samme måte som man må reservere seg for å bli oppringt av telefonselgere i dag). Får vi et sentralt sted vi kan reservere oss mot å få personlig informasjon  publisert på nett mon tro?

Men når det gjelder bedrifter blir det litt annerledes – noe som bringer meg litt tilbake til tema for Teknologikonferansen jeg var på i forrige uke. Var det noe som ble understreket der var det at man var tilstede på nett enten man likte det eller ikke, og at man derfor må skape seg en identitet og ha en strategi for hvordan man skal bruke disse mediene og hvordan man skal holde seg oppdatert om hva som blir sagt om bedriften av andre. Dette er selvfølgelig helt opplagt – selv om jeg også de siste dagene har sett bedrifter som gjør en veldig dårlig jobb i så måte (det er også bedrifter som gjør dette veldig bra – så er det sagt også). Bedrifter som av en eller annen grunn ikke er på nett vil ganske raskt oppdage at de er ikke-eksisterende; er du ikke på nett så eksisterer du ikke. Det er ikke bare tilstedeværelse i seg selv som vil være et krav; kravet kommer også til å være at man kan få verifiserbar informasjon og få sanntidsdata – vekk med bortimot alt som heter statisk informasjon med andre ord. Mange mener at sosiale medier blir framtidens kundebehandlingssystem (CRM) – og jeg tror de har rett.

Men nå er det ikke bare bedriftens strategi i forhold til sosiale medier som er avgjørende; nettet gjør at vi alle kan utpeke oss til dommere – og «munn-til-munn»-metoden har blitt adskillig mer sofistikert og allment tilgjengelig enn for bare noen år siden. Vi twitrer ut og blir hørt, vi legger igjen våre kommentarer når det gjelder overnattingssteder, restauranter og andre bedrifter og institusjoner vi er i kontakt med – ja, faktisk det meste kan vi kommentere, gjøre vår mening kjent for hele verden (i alle fall til de som vil høre på oss).

Og hva skjer? Jeg vet hvordan jeg forholder meg til dette og regner med at de fleste har det på samme måten; når jeg f.eks skal sjekke ut et mulig overnattingssted ser jeg hva andre gjester har sagt om stedet – og dette stoler jeg mye mer på enn reklamen hotellet forsyner meg med (jeg ser at noen bedrifter prøver å snikinnføre seg på dette markedet ved å betale bloggere for å skrive om bedriftens produkter/tjenester i sine blogginnlegg – har også sett, senest i dag, at det kan jo slå andre veien også). Dette blir en utfordring for bedriftene i tiden framover – og for en makt vi forbrukere nå innehar i motsetning til tidligere. Er det bra eller dårlig? Hvilket ansvar har vi forbrukere til å komme med «sann» i betydningen objektiv informasjon, eller er ansvaret vårt å være subjektive? Vil det være slik at vi kan bli holdt ansvarlig for våre subjektive meninger – at vi kan bli dømt for «digital mobbing» når det gjelder bedrifter og offentlig virksomhet også eller er det en del av vår ytringsfrihet? Meningene er sikkert delte…

Som et apropos til avsnittet over; jeg så på Twitter en dag at man en periode hadde blanke sider i enkelte aviser (under krigen muligens?) og at den enkelte kunne skrive sine egne nyheter. Avisa ble så distribuert videre…dette med sosiale medier må være en slags videreføring av dette…

En ting som i alle fall er helt sikkert er at måten man tradisjonelt har fått kunder og gjenkjøp på nå må revurderes – det er sikkert erfaringer her man kan ta med seg videre, men at man skal forholde seg til annen type markedsføring og oppfølging er like opplagt. Bildet er blitt mye mer komplekst – som vist i figuren under – og vil sette helt nye krav til kompetanse. Kanskje en framtidsjobb for meg? 

(oppdatert 30/9: digi.no «Nettskyen betyr dramatisk rolleendring» og Mashable «5 ways to make your business more transparent«)

influence

30.09.09 at 00:39 2 kommentarer

Hva er viktig i forbindelse med nettbutikk?

kjøpsyklusSom jeg nevnte i forrige blogginnlegg vil jeg i noen innlegg framover skrive ned noen tanker rundt eHandel fordi jeg skal levere en oppgave med dette som tema – og det første jeg har begynt å se på er;

1. kjøpssyklus (og med kunden i sentrum – det tror jeg er viktig) og
2. hva nettstedet inneholde, og har laget en foreløpig oppsummering: 

  • kontaktinformasjon i form av telefonnummer, fysisk adresse og epostadresser – hvem/hva er denne bedriften, seriøsitet
  • god søkefunksjonalitet, lett finne varer/produkter – evt at man finner substitutt(?), krysskjøp og/eller oppkjøp
  • bestillingsprosessen må være enkel, oversiktlig og intuitiv, ikke tvil om man har bestilt vare eller ikke
  • betalingsprosess må være forståelig og (føles) trygg for kunde, ikke tvil om man har betalt eller ikke – hva slags betalingsløsning føles trygg samtidig som den ikke er for komplisert?
  • kunde skal få kvittering i form av f.eks en epost om status på bestilling og betaling umiddelbart
  • oppfølging rundt leveranse, helst angivelse av antatt leveringstidspunkt eller mulighet for å følge pakke (pakkesporing)

Er det andre ting som være med på nettstedet for at det skal være funksjonelt – eller blir dette tilleggsinformasjon? Jeg tenker da f.eks på produktinformasjon, leverings- og betalingsbetingelser, FAQ-seksjon, ulike typer skjema (noen bør vel med utifra lovgivning, eks angrerett)..

  • I forhold til kanalvalg: Noen slår et slag for bruk av blogg på siden – andre peker på at f.eks web2.0-verktøy som Twitter er aktuelle reklamekanaler, noen som har noen formeninger om hvor aktuelt dette er? Har det noen stor nytte-effekt?
  • Hvor interaktiv skal man være – og vil dette bare være avhengig av hva man selger?
  • Hvor mye «ekstra» skal man tilby – i tilfellet med oppgaven hvor det er snakk om park- og hageutstyr, skal man ha seksjoner om utforming, hagestell, blomster osv eller er dette uinteressant i en slik sammenheng (jeg tror nok at dette kan være en ide)?
  • Personalisering må vel være et «must» i disse dager – det å skreddersy info for kunde

Vel – dette var noen av mine innledende tanker rundt oppgaveskrivingen….kom gjerne med innspill 🙂

05.06.09 at 20:31 Legg igjen en kommentar

Elektroniske markedsplasser.

Den kommende uka skal jeg levere en oppgave om elektroniske markedsplasser – så jeg regner med at jeg sikkert kommer til å blogge innenfor dette temaet i de neste blogginnleggene. Dersom noen har gode innspill så tar jeg gjerne imot innenfor spørsmålstillingene;

  • hva vil være en god strategi for et firma som tidligere kun har hatt fysiske utsalg og som nå tenker seg en ekspansjon mot elektronisk forretningsvirksomhet, hvilke konkrete tiltak bør man satse på og hvilke vurderinger må man foreta?
  • hvordan kan slike firmaer bli vinnere på slike markedsplasser når det gjelder pålitelighet, service, fleksibilitet, leveranse og betaling?

Alltid moro med slike oppgaver synes jeg – spørs om jeg igjen får problem med å fatte meg i korthet (har ikke mer enn ca 25 sider til rådighet).

05.06.09 at 14:25 1 kommentar


Note to myself

Finn presentasjonene jeg bruker på slideshare

Sjekk ut ressursene jeg har laget på IKTplan.no

KONTAKTOPPLYSNINGER

Antall besøkende

  • 508,448 besøk

Siste innlegg

Skriv inn epostadresse for å få nye blogginnlegg rett i innboksen din

Bli med 317 andre følgere

Velkommen til Eva2.0

Takk for at du besøker siden, jeg setter pris på alle gjester. Hvis det er innlegg du liker godt (eller misliker) håper jeg du legger igjen en kommentar. Har du spørsmål kan du sende meg en epost, epost-adressen finner du på siden om denne bloggen. Blogginnlegg som jeg skriver på disse sidene gjenspeiler helt og holdent min private mening og mine private oppfatninger - og er ikke uttrykk for holdninger i forhold til prosjekter jeg arbeider med.

Jeg har gitt ut en bok sammen med Frode Kyrkjebø "IKT i Skulen - kva, kven, korleis og kvifor". Se fanen IKT-ferdigheter på toppen for mer informasjon.

I tillegg har jeg fått tittelen Årets Skoleblogg - denne setter jeg umåtelig stor pris på. Takker alle som bidrar med gode råd og tips til mine blogginnlegg :-)

TANKEKART DIGITALE FERDIGHETER PÅ HVILKE TRINN

Jeg er EvaBra på twitter :-)
Se også min reiseblogg.

Her finner du et tankekart med tips til hvor du kan søke hva

Skriv epostadresse under for å motta meldinger om nye blogginnlegg via epost (på den andre siden anbefaler jeg egentlig at du heller abonnerer via RSS-feed..se fanen IKT-ferdigheter på toppen og bla deg ned til Organisere ved hjelp av RSS)

Bli med 317 andre følgere

Creative Commons License
Dette verk av Eva Bratvold er lisensieret under enCreative CommonsNavngivelse-Ikkekommersiell-Del på samme vilkår 3.0 Norge lisens.

“If you want to build a ship, don’t drum up the men to gather wood, divide the work, and give orders. Instead, teach them to yearn for the vast and endless sea.” — Antoine de Saint-Exupéry