Modul 5: Skolen i det digitale nettsamfunnet

Fra kapittel 7 i boka «Smart Læring»

Tre faser utdanningspolitikk

I Rethinking Education In the Age of Technology analyserer Collins og Halverson (2009) The Digital Revolution and Schooling in America.

De sammenligner skolens utvikling langs en rekke dimensjoner gjennom tre faser, den førindustrielle, den industrielle og det digitale nettsamfunnet, der de legger vekt på at dette er et samfunn der livslang læring står sentralt.

Mens det i jordbrukssamfunnet var foreldrene som hadde ansvar for barnas læring, ble dette i industrisamfunnet overtatt av staten gjennom skolene og utdanningssystemene, et ansvar de ser for seg forskjøvet til foreldrene og barna selv i det digitale nettsamfunnet. En indikator på dette finner de i andelen foreldre som tar barna sin ut av den ordinære skolen i USA for å gi dem hjemmeundervisning. Amerikanske myndigheter anslo at det var om lag 1,1 million barn, tilsvarende rundt 2 % av alle barn i skolepliktig alder, som hadde hjemmeskole i 2003,171 og at dette tallet økte med hele 29 % på bare fire år172 til 2,9 % i 2007.173

Den andre dimensjonen de trekker fram, tar opp hvilke forventninger som stilles til utdanningen. I jordbrukssamfunnet handlet det i stor grad om sosial reproduksjon, i industrisamfunnet om like muligheter for alle, mens det i framtiden vil handle mer om individuelle valg og hvilke muligheter den enkelte har for å realisere seg selv.

Forventningene om at alle skal kunne følge sine egne interesser, kan ses som en følge av det Thomas Ziehe kalte individuering, at alle personer egentlig skal kunne være i sentrum for sitt eget liv. Dette skapte også stor diskusjon, blant annet med utgangspunkt i Vegard Skjervheims kronikk174 «En trygdesnylters bekjennelser», som ble Dagbladets mest leste kronikk noensinne, der han fortalte at han ble deppa av å jobbe. Dagens Næringsliv brukte betegnelsen kunnskaps­fellen175for å fortelle at ikke alle kan være direktører, professorer og kunstnere, selv om de blir fortalt at de har alle muligheter i livet, at de kan bli hva de vil om de bare anstrenger seg. Noen må også ta de «vanlige» jobbene.

Med hensyn til utdanningens innhold hadde første fase fokus på å lære praktiske ferdigheter. Håndverksutdanning stod sterkt. I industrisamfunnet vant fokus på fagene fram, på disiplinenes kunnskap, mens en forventer at det i framtiden blir mer fokus på «å lære å lære», på å bli i stand til å lære noe nytt, på å bygge sitt personlige læringsnettverk og på å beherske mangfoldet og mulighetene som ligger i de digitale tjenestene.

Rent pedagogisk var den første fasen dominert av lærlingemodel­len, med fokus på veiledning i en praksissituasjon. Læring foregikk i én-til-én-situasjoner, og det var på denne måten de lærte å utøve et håndverk, å drive forretning eller en gård. Dette var selvsagt svært ressurskrevende måter å lære på, og måter som var lite egnet i en situasjon der store grupper skulle lære det samme.

Industrisamfunnets modell utviklet forelesningen som form, med didaktikkens framvekst, der både undervisnings- og læringsmetoder ble utviklet i takt med økende forståelse av hvordan læring finner sted, og tilgangen til ulike ressurser, som for eksempel stadig flere lærebøker. Den opprinnelige modellen var lagd ut fra at den krevde lite ressurser utover lærerens kunnskap, og meningen var at denne kunnskapen skulle overføres til elevene.

I det digitale nettsamfunnet blir interaksjon mellom flere som skal lære, en viktigere del av læreprosessen.

I den førindustrielle tiden ble måloppnåelse vurdert ut fra observasjon av den som skulle lære, mens evalueringen i industrisamfunnet for en stor del ble gjort ved standardiserte tester og eksamener. I det digitale nettsamfunnet integreres evalueringen mer i selve læreprosessen, slik som når en spiller et dataspill der spillerne får poeng for korrekt utførte handlinger. De summative og formative vurderingene smelter sammen.

I riktig gamle dager fant all opplæring sted i hjemmet, noe som ble flyttet til egne lokasjoner i industrisamfunnet. Teknologiutviklingen i det digitale nettsamfunnet gjør at vi kan lære overalt, ikke bare gjennom uformell læring, men også i formelle læreprosesser. Dette skaper endrede krav til skolebygg og til fysisk infrastruktur for å kunne lære. Mye av læringen vil finne sted hjemme, eller egentlig «overalt» og framfor alt i de situasjonene en trenger en bestemt type kunnskap.

I de gamle skolene var alle elever samlet i samme rom. De eldre underviste også i noen grad de yngre. Dette ble erstattet av aldershomogene klasser i industrisamfunnet, ideen om at vi lærte best sammen med dem som var på samme alder. I det digitale nettsamfunnet kommer vi tilbake til aldersblandede læregrupper.

Forholdet eller relasjonene mellom lærerne og dem som lærer, har også endret seg. Mens dette i det før-industrielle samfunnet var mer personlig, ble lærerens forhold til elevene i industrisamfunnet mer basert på autoritet og tydelig rollefordeling. Når vi så har fått teknologier som gjør det mulig å synliggjøre relasjoner og faktisk skape sterkere sosiale bånd gjennom økt informasjonsdeling, slik de sosiale mediene kan, reagerer enkelte skoleeiere og skoleledere med å forby lærere å bruke slike tjenester i sin egen praksis. Mandal kommune innførte høsten 2011 forbud for lærere i barneskolen mot å være «venner» med elevene på Facebook,176 blant annet ut fra forestillingen om at en da lettere opprettholder den profesjonelle rollen. I det digitale nettsamfunnet vil slike «virtuelle relasjoner «florere og kompetansen til å skille mellom ulike rolleforventninger og å utvikle hensiktsmessige måter å bruke de sosiale mediene på vil utvikles på en måte som gjør at de støtter nye læreformer mer enn bryter ned gamle rolleforventninger.

Deler av skolens pedagogiske praksis er allerede flyttet inn i det digitale nettsamfunnet. Dette illustreres best ved den praksis som mange av lærerne er i ferd med å etablere, der de bruker både Facebook, Twitter, sosiale bokmerker, blogger, wikier, åpne læringsressurser og et vell av andre digitale tjenester integrert i læreprosessene. Samtidig er skolens styrende dokumentasjon i stor grad fundert på industrisamfunnets skolekultur og læringslogikk. Redskapsperspektivet er dominerende, og organisasjonsform og kultur tas som gitte konstanter når en diskuterer hvordan skolen skal utvikles videre.

Organisering i klasser bidro historisk til å standardisere læreprosesser både med hensyn til skolens fysiske infrastruktur og ressurser som stiltes til rådighet for læring, som før datamaskinenes inntog i hovedsak var tavle, bøker og kladdebøker, samt læreren. Denne måten å organisere læring på var funksjonell og tilpasset de manglende mulighetene for å kunne kommunisere på andre måter enn ved å være i samme rom eller på samme sted som dem en skulle kommunisere med på den tiden den ble skapt.

Det digitale nettsamfunnet åpner for andre og nye måter å arbeide på, samt nye måter å koordinere arbeidet på i organisasjoner av typen Enterprise2.0. Ved å utnytte de samme mekanismene i læreprosesser er det mulig å endre måten utdanning er organisert på, både fordi en har tilgang til kunnskap gjennom teknologier og digitale tjenester som finnes overalt, og fordi de digitale mediene er bygd på overflod snarere enn knapphet.

De teknologiske forutsetningene for å skape nyere og mer effektive læreprosesser finnes, men historiske og kulturelle barrierer samt tradisjon bidrar ofte til å hindre gode endringsprosesser. Derfor er forelesningen også den dominerende undervisningsformen i høyere utdanning.

Fotnoter:

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Trackback this post  |  Subscribe to the comments via RSS Feed


%d bloggers like this: