Modul 5: Hvilke konsekvenser har utviklingen av sosiale medier for læring

Fra kapittel 2 i boka «Smart Læring»

Utviklingen av Web2.0 og sosiale medier kan i tillegg til å beskrives som en teknologi- og tjenesteutvikling også beskrives som en sosial utvikling. Historien er full av eksempler på at innovativ teknologi er blitt utviklet uten at vi har tatt den i bruk, enten fordi vi ikke skjønte hva den skulle brukes til, eller kanskje fordi vi ikke hadde behov for den?

Telefaksen ble for eksempel funnet opp allerede sent på 1800-tallet, men ble ikke tatt i bruk før på 1970-tallet (Shapiro og Varian 1998)68. Det er jo lett å tenke seg at folk flest ikke hadde bruk for den, og at det heller ikke var bygd god nok infrastruktur til å støtte den, og følgelig gikk den litt i glemmeboken helt til behovet oppstod.

Kevin Kelly (2010) har studert hvordan ny teknologi blir skapt, og hvordan den tas i bruk. I What Technology Wants viser han at veldig mange oppfinnelser er gjort av flere personer uavhengig av hverandre og omtrent på samme tid. Han tolker dette som et slags bevis på at teknologi blir oppfunnet når det er et samfunnsmessig behov for den, i et nesten symbiotisk forhold mellom teknologi- og samfunnsutvikling. Denne drivkraften som skaper ny teknologi, kaller han for technium.

Om det er noe technium eller ikke som driver utviklingen, er det i alle fall slik at teknologi- og samfunnsutvikling går hånd i hånd, og Web2.0 og framveksten av sosiale medier har uten tvil store konsekvenser, også sosialt, for hvordan vi kommer til å arbeide med læring i framtiden.

Sosiale medier innfører nettverk og åpenhet som arenaer for læring. Vi kan stille et spørsmål på Twitter, og den som er kompetent og har tid, svarer. Dette er en åpen arbeidsprosess, og en kraft som langsomt fører oss fra lukkede klasserom til åpne nettverk.

Når vi får mulighetene til å lære på andre måter enn før fordi det er så mange læringsressurser tilgjengelig på nett, fører dette også til at vi går fra å bruke knappe og lukkede læringsressurser til en overflod av åpne og tilgjengelige ressurser.

Når det blir slik at det ikke lenger bare er læreren som går gjennom nytt stoff på tavlen, men en finner dette utenfor klasserommet, uavhengig av lærer og skole, blir det også lett til at en går fra å lære i samme tempo til å lære i eget tempo. Den som er motivert og interessert, vil ha raskere progresjon enn de andre. Hvordan skal dette håndteres dersom klassen fremdeles skal være den viktigste enhet for organisert læring?

I skolen i dag er hovedaktiviteten det en kan kalle kollektiv undervisning. Det betyr at læreren, som mange framhever som den viktigste ressursen i skolen, også er den som bestemmer framdrift, hva en jobber med, når og på hvilken måte. Ressurser i sosiale medier gir imidlertid mulighet for å gå over fra kollektiv undervisning til individuell eller sosial læring.

En av konsekvensene av dette kan være at vi også går over fra lærerledet til nettverksledet læring. Ungdom som spiller nettbaserte dataspill, lærer på denne måten. De øver opp ferdigheter som gjør at når de mestrer ett nivå i spillet, får de stadig vanskeligere utfordringer. Hvor rask framdrift de har, er avhengig av hvor mye de øver, hva slags instruksjon de får og av hvor mye erfaring de har fra andre lignende situasjoner.

En slik læremåte kan godt overføres til skolen, men den passer ikke særlig godt inn i de organisatoriske rammene som skolen setter. Denne måten å lære på skjer ikke innen rammen av fagene, men ut fra tema og interesse. Den skjer heller ikke til bestemte tider, men når lysten og inspirasjonen er til stede. Derfor er dette læreformer som foreløpig er mer utviklet utenfor enn innenfor skolen.

En slik utvikling fører også til at det er elevene og ikke lærerne som er skolens viktigste ressurser. Mange vil si at det er vanskelig å drive en skole uten å ha lærere, og det er det kanskje, men det er ikke vanskelig å designe læreprosesser uten lærere. Dette har særlig Sugata Mitra vist gjennom sitt Hole in the Wall-eksperiment.69

Mitra arbeidet i et datafirma i en indisk by. Hver dag gikk han gjennom slummen og inn porten til det moderne India. Og han kunne ikke unngå å tenke hva som hadde skjedd om barna i slummen hadde hatt tilgang til de samme ressursene som han hadde. Så han plasserte ut en PC i et hull i veggen på et hus, slik at den ikke skulle bli stjålet. På denne pc-en var det internettilgang og etter hvert også en del annet materiale.

I mer enn ti år har Mitra gjentatt lignende eksperimenter i ulike miljøer over det meste av India, og med ulike ambisjoner og faglige innfallsvinkler, og hans funn er oppsiktsvekkende. Barn kan lære kompliserte og hva vi vil kalle vanskelige emner helt alene, bare de får tilgang til det rette materialet og det hele blir organisert på en fornuftig måte. Ja Mitra er overbevist om at barn kan lære alt det barn vanligvis lærer på skolen, på egen hånd dersom de får tilgang til nødvendige ressurser og det er noen som coacher dem på en bra måte. Mitra fant en slik coach i bestemorsrollen, den som oppmuntrer og forteller hvor flink du er.

Sosiale medier gjør det mulig å lære på andre måter enn tidligere, og gjennom disse mediene skaffer vi oss både ressurser for læring, tilgang til nye typer læremidler og redskaper for å kunne arbeide sammen med andre på andre måter enn før.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Subscribe to the comments via RSS Feed


%d bloggers like this: