Modul 1: Et historisk tilbakeblikk

Fra kapittel 1 i boka «Smart Læring». Innholdet på denne siden er hentet fra MOOC’et «Smart Læring» fra NTNU.

Den norske skolen ble til i en tid da Norge, i likhet med de fleste vestlige land, var i ferd med å ta steget fra jordbrukssamfunnet og inn i industrisamfunnet. Nye maskiner, nye måter å produsere varer på og nye måter å organisere arbeidet på skapte nye muligheter for svært mange. Utviklingen førte til økt velstand og frigjorde en stor del av befolkningen fra nærmest feudale avhengighetsforhold. Det var på denne tiden skolen fikk sin form, i en tid da Norge var svært forskjellig fra dagens samfunn.

Ved inngangen til industrisamfunnet var 40 % av alle yrkesaktive kvinner i Oslo hushjelper. Arbeidstida var «hele dagen» alle dager i uken, og lønna var under 2000 kroner i året, omregnet til dagens pengeverdi.5 Det var ikke rart at mange så behovet for forbedring og utvikling, og en av de viktigste komponentene i endringsstrategien bestod i å skape et godt og hensiktsmessig utdanningssystem.

Skjønt ikke alle mente at skole for alle var noen god idé. Ove Høgh Guldberg, som fikk tittel av statsminister i 1780, mente det var best at arbeiderne på gårdene ikke fikk for mye utdanning, for …

«[m]ere kundskab gjør bonden og hans stand ufordragelig og udbre­der kun lede og kjedsomhed for det hårde og ensdannede arbeide. Det hele menneskelige kjøn tåler kun et visst mål av kundskaber, og enhver stand må derfor have sin visse andel» (Ove Høgh Guldberg 1731–1808).6

Det er altså ikke lenge siden en trodde at hjernen ble full av for mye kunnskap, og at mer kunnskap ikke alltid var et gode.

Alle organisasjoner er barn av sin tid. De skapes med det formål en hadde for øye da de ble etablert. Og de skapes med de mulighetene som gis i de kulturene, de samfunnene og med de teknologiene det var mulig å bruke.

Folkeskolen med dens viktigste komponenter ble innført i Norge i 1889, ved inngangen til industrisamfunnet. Da ble skolen gratis, og alle fikk plikt til å gå på skole helt til de ble konfirmert i 15-årsalderen. Fra den tid ble det også stilt krav til hvordan skolene skulle være utstyrt og til lærernes utdanning.

Folkeskolen ble i 1969 avløst av grunnskolen, da 10 års skolegang for alle ble innført. Før den tid var det 7-årig folkeskole som ble innført i 1937, realskole eller framhaldsskole og påfølgende gymnas som skapte veien fram til høyere utdanning. Mange valgte også å gå på yrkesskole, som førte til fagprøver i ulike fag. Skolesystemet ble skapt med hovedmål å utdanne mange og gode nok industriarbeidere i en tid som kan betraktes som industrisamfunnets gullalder i Norge. Denne perioden kulminerte på 1970-tallet, da antall industriarbeidere var på sitt høyeste.7 De fleste som arbeider i dagens utdanningssystem, har derfor vokst opp i industrisamfunnet, og mye av det vi gjør, sammenligner vi med det vi opplevde på den tiden. Fremdeles blir lønninger i andre sektorer sammenlignet med gjennomsnittlig industriarbeiderlønn, selv om det i dag er langt flere uføretrygdede enn det er industriarbeidere, og selv om industriens bidrag til BNP ikke lenger er dominerende.

Mens tidligere tiders skole hadde som oppgave å lære befolkningen til å bli gode kristne, satte folkeskolen søkelyset på opplæring i fagene. Det ble viktig å kunne lese, utvikle god tallforståelse og etter hvert også å lære andre språk.

Skolen ble organisert i geografisk delte skolekretser allerede tidlig på 1800-tallet, da det kom forordninger om at alle kretser der det var mer enn 30 barn, måtte ha egne skolestuer. Dette var nok også nødvendig da det ifølge Ranveig Gausdal (1999) var svært mange barn i skolepliktig alder som ikke møtte opp på skolen. Blant Oslos 2500 skolepliktige barn i 1837 var fraværet opp mot 50 %.8

I henhold til byskoleloven fra 1848 skulle det være maksimalt 60 barn i hver klasse, noe som ble senket til 40 elever i 1889 og til 25 elever i 1908 (Gausdal 1999).

På den tiden var elevene delt i tre klasser. I første klasse skulle de lære bokstavene og enkel staving, i andre klasse å lese ordentlig, og i tredje klasse skulle de arbeide med økt forståelse av det som var lært i tidligere klasser.

Skolene ble etter hvert også bygd over stort sett samme arkitektoniske lest. Undervisningen ble organisert i klasser med elever som var like gamle, dersom det var mange nok til en slik inndeling. Læreren hadde ansvar for undervisningen, og var sertifisert til denne oppgaven gjennom sin utdanning.

Tavlen, den viktigste læringsteknologien, ble oppfunnet i USA tidlig på 1800-tallet, da en lærer på et militærakademi satte sammen alle elevenes skriveplater slik at han kunne vise alle elevene noe samtidig, og på den måten slippe å skrive på hver enkelt elevs skriveplate. Tavlen var avgjort en ny teknologi i læresituasjonen. Den gjorde det mulig å demonstrere noe, vise noe for en gruppe elever og ikke bare for enkeltelever, og bidro til å skape en undervisningsform som har vært vanlig også i norske skoler siden før folkeskolene ble innført. Mye tyder på at tavlene var i bruk i Norge allerede tidlig på 1800-tallet, da Vivelstad skole i Lier hadde egen «lesetavle», som det het i 1824.9

Tavlen gjorde at læreren kunne vise både grammatikk og matematiske prinsipper for alle elevene samtidig. Kanskje skrev elevene av eller gjorde andre notater fra gjennomgangen slik at de kunne huske og finne det igjen for ettertiden, for bøker var et knapphetsgode på den tiden.

Den klassiske vestlige skolen er en skole som er bygd på knapphet. Det var knapphet på lærere, som oftest bare én lærer i hver klasse, og det var knapphet på undervisningsmateriell. Man hadde bare én lesebok, én bok i regning og så videre. Det var også knapphet på kunnskap. Den kunnskap som ikke læreren var i besittelse av eller som ikke var tilgjengelig i boka, fantes ikke eller var i alle fall ikke tilgjengelig for elevene.

Folkeskolen var organisert på en måte som gjorde det mulig å sikre best mulig resultater for elevene med en enhetlig fysisk infrastruktur og organisasjon. Den var bygd ut fra pedagogiske modeller som gjorde at en kunne bygge samme type skoler over hele landet, uten å måtte designe på nytt hver gang en skulle bygge en ny skole. Folk visste hvordan en skole skulle se ut. De visste hva som foregikk på skolen.

Så har vi i vår tid kommet i en situasjon der mange slike tidligere begrensninger enten er borte, eller betydningen av dem er kraftig redusert. Nye teknologier har gitt oss øyeblikkelig tilgang til all verdens kunnskap. Vi kan samhandle med hvem vi vil, når som helst og fra hvor som helst både med tekst, lyd og video. Vi har fått billig hverdagsteknologi som de færreste ville hatt fantasi til å tenke seg for bare ti til tyve år siden. Men hvordan har disse nye mulighetene blitt brukt i skolen? Henger vi fremdeles igjen i industrisamfunnets skolemodell med dens mange begrensninger? Hvor åpne er vi for at disse nye teknologiene kanskje er noe mer enn verktøy som skal gjøre de gamle jobbene raskere og billigere? Og hvor åpne er vi for å se sammenhengene mellom teknologi og organisasjon, og hvordan ny teknologi ofte gjør det mulig å organisere arbeidet på nye måter?

I tillegg til den teknologiske utviklingen har ideene om hva vi kan oppnå som privatpersoner, endret seg. For 50 år siden ble jurister og leger ofte rekruttert av jurister og leger, men nå har mange av dagens studenter en helt annen bakgrunn. Staten finansierer utdanning for alle som vil studere, og det norske folk har gjennomført den største klassereisen noensinne. Mens både veterinær- og legeyrket var typiske mannsyrker i industrisamfunnet, er det i dag flest kvinnelige studenter på begge studier. Bondesønnen er byttet ut med hestejenta, og ni av ti veterinærstudenter er kvinner, skrev Aftenposten.10 Det er også flest kvinner som tar høyere utdanning totalt. 60 % av studentene i høyere utdanning var kvinner i 2010,11 og jenter gjør det som regel bedre på skolen enn gutter.

Selv om vi har fjernet fortidens begrensninger, fortsetter vi imidlertid å organisere skole og undervisning omtrent på samme måte som før, men med ny teknologi. Vi opprettholder klassen som organisasjonsenhet for undervisning og læring, lager digitale klasserom i læringssystemene og begrenser tilgangen til dem som går i de aktuelle klassene. Vi fortsetter å sette alle som er like gamle, i samme klasse i håp om at de skal lære i samme tempo og ta eksamen til samme tid, selv om de individuelle forutsetningene og tilsvarende motivasjon for læring er svært forskjellige, og selv om vi har gode muligheter samt teknologi til å organisere læreprosesser ut fra andre prinsipper. I tillegg har vi mer kunnskap om hvordan læringsstrategier kan utformes, hvordan læringsutbyttet kan gjøres bedre, og hvilke elementer det er som påvirker motivasjon i læresituasjonen.

Mange fortsetter å hevde at læreren er den viktigste ressursen for læring, selv om det finnes en rekke eksempler på at god og effektiv læring finner sted uten at det er noen lærer der. Eksempler på dette er hvordan svært mange lærer å spille et instrument ved å følge instruksjonsvideoer på YouTube, hvordan man lærer å mestre stadig mer avanserte nivåer i dataspill, og hvordan man lærer å kommunisere og samarbeide på nye måter gjennom sosiale medier. I India har Sugata Mitra (2012)12 gjennom ti års forskning vist at barn kan lære språk, matematikk og mer kompliserte emner som bioteknologi helt på egen hånd, bare motivasjonen er til stede og forholdene legges til rette for det i form av tilgang til nødvendige læremidler.

Industrisamfunnets skole var en skole bygd over læreren som både leder for læreprosessene og viktigste kunnskapsbank. Men er det gitt at denne organiseringen alltid er korrekt og nødvendig i det digitale nettsamfunnets skole? Og kunne en slik innsikt bidra til at vi fikk en mer nyansert diskusjon om hvilken kompetanse lærerne må ha og hvilke roller de bør innta når elevene kan arbeide på andre måter enn tidligere?13

Mange fortsetter også å hevde at lærebøkene er den viktigste ressursen for læring, selv om det finnes en hel verden av digitale læremidler som det er enkelt å bruke, og selv om vi får tilgang til nye typer ressurser gjennom de sosiale medienes teknologier og tjenester. Det er kanskje på tide å tenke nytt? For det eksisterende systemet har ikke bare gode sider.

Skolesystemet i Norge har, i likhet med i svært mange andre vestlige land, problemer med å løse oppgavene tilfredsstillende. Nesten en tredel av elevene som begynner på videregående skole i Norge, fullfører ikke utdanningsløpet, noe som ifølge utdanningsministeren14 koster det norske samfunnet mellom seks og ni milliarder kroner årlig, og som i rapporten Kostnader av frafall i videregående opplæring av (Falch, Johannesen og Strøm 2009)15 er tallfestet til 8,8 milliarder kroner per kohort, det vil si per årsgruppe.

For å forbedre skolen vil politikerne gi oss flere lærere og flere timer i klassen, selv om det ikke finnes dokumentasjon på at færre elever i klassene gir bedre læring eller bedre resultater.16 Det vil si at dersom en går fra dagens klassestørrelse til mindre grupper, vil det muligens ha en effekt, men det er ikke grunn til å regne med noen vesentlig effekt av å gå fra 25 til 20 elever i klassene, en forandring som medfører at en trenger 5 lærere i stedet for 4 på 100 elever, en økning på 25 %. Vi kan altså komme til å bruke mye penger på tiltak som vil ha liten eller ingen effekt rent læringsmessig. Dette understøttes også av Leuven mfl. (2008)17 som fant at redusert klassestørrelse i grunnskolen ikke påvirket resultatene om en så på avgangskarakterene i 10. klasse.18

Samtidig ser vi gjennom resultatene at dagens skole ikke er en optimal løsning på de utfordringene vi står overfor. I tillegg til at mange slutter på videregående uten å fullføre løpet, er det også mange som går ut av grunnskolen som funksjonelle analfabeter og uten eksamen i viktige fag. En konsekvens av dette kan være at de ikke er i stand til å lese saksdokumenter på et nivå som er nødvendig for å fungere i dagens samfunn. Hva betyr egentlig det som står i brevet fra bygningsetaten eller i veiledningen til ligningen? Konsekvensene av manglende kompetanse på dette området er mange, ikke minst når det gjelder mestring i yrkeslivet.

Hvor lenge skal vi fortsette å la industrisamfunnets begrensede ressurstilgang styre måten vi organiserer læreprosesser på i dag? Hvorfor tar vi måten skolen og dens læreprosesser er organisert på, for gitt også når vi planlegger framtidens utdanningsforløp? Og hvorfor bruker vi ikke mer ressurser på å finne ut hva som faktisk skaper best læring, på hva det er som egentlig motiverer oss, og til å finne ut hvordan vi kan utnytte samfunnets nye infrastruktur, skapt gjennom de sosiale mediene, på nye og mer kreative, effektive, motiverende og spennende måter?

Fotnoter

Gå videre til neste side – den norske skole i dag

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s