Forståelse er viktig for endring

For å få til endring snakker jeg ofte om (krise)forståelse. Hvis man ikke har en forståelse for at noe må endres, da vil man heller ikke endre seg. Endring handler heller ikke bare å være i stand til å gjøre noe nytt, men også forstå hvorfor man skal gjøre noe nytt – som igjen kan føre til at man gjør noe nytt. Dette er forsåvidt et velkjent prinsipp, men det har sider ved seg som ikke er helt opplagte. En av dem handler om at mange av endringene vi skal innføre, f.eks. i form av endret undervisningspraksis veldig sjeldent er mulig å observere i praksis. Det er (kanskje) ingen som i full grad har klart å endre sin praksis slik at den er slik vi ønsker å endre den til, og det er heller ikke så rart fordi de utenforliggende faktorene ikke har blitt endret for å være tilpasset en ny situasjon. Med dette mener jeg at f.eks. eksamensform ikke er endret i tilstrekkelig grad, og da endrer man heller ikke sin praksis så lenge disse ikke står i stil til hverandre.

Å endre seg krever i høy grad å reflektere over sin egen praksis. Hvorfor gjør man som man gjør – hva er målet, hva skal man oppnå? Jeg tror at mange gjør det de alltid har gjort, uten å tenke for mye over hvorfor. Kanskje er det bare slik vi stort sett er? Blant studenter har jeg av og til blitt overrasket over hvor lite bevisste de er sin egen læring, og hvor få spørsmål de stiller til hvordan de blir undervist. De sier at det er vel slik skolen er, og at dette er det de er vant med. Det fører selvfølgelig til utfordringer til endringsprosessen også fra denne type interessenter – både elever/studenter og foresatte har sin oppfatning av hva læring innebærer. Interessant nok var det noen ansatte fra en barnehage som har vært med meg på kompetanseheving i fjor som kunne fortelle at de skulle utfordre foreldrene med spørsmålet «hva oppfatter dere at lek i barnehagen er» – slik at de kunne få igang både diskusjon og refleksjon rundt hva barnehagen gjør i praksis og hvordan det blir oppfattet av foreldrene.

Hvordan kompetanseutvikling skal skje er også komplekst. Dessverre er det mange tiltak som ikke fører frem, og i beste fall er det noen få som tilegner seg ny kunnskap – uten at det fører til store og/eller varige endringer i den enkelte organisasjon. Det er mange ganger jeg ser lærere som får til fantastiske ting i sin klasse, men i det øyeblikk de begynner på en annen skole eller går over i annet arbeid er det lite å se igjen av denne praksisen på skolen de forlot.

Jeg tror man lærer best i fellesskap, og at man trenger å innføre et felles «språk» i forhold til f.eks. begreper og konsepter – at alle forstår hva som menes og hvorfor man skal reflektere rundt endret praksis. Å reflektere i et fellesskap om hva man ønsker å være, hvorfor og hvordan man skal komme dit skaper et mer robust grunnlag for å få til endringene. Ønsker man endring må det også stilles krav, f.eks. krav til at man prøver ut i klassen og deler erfaringer i kollegiet. Enkelte steder har jeg opplevd at ledelsen peker på lærerne, lærernes interesser og/eller kompetanse – eller lærernes autonomitet, framfor å innse at det handler om ledelse (eller mer korrekt: mangel på sådan).

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s