Overvåkning versus innsynsrett versus samarbeid skole-hjem

Denne uka har en problemstilling dukket opp igjen i samtaler jeg har hatt med skoler/lærere – som jeg ser at jeg skrev om så langt tilbake som i 2011. Det handler om innsynsretten til foresatte. Ofte synes jeg dette grenser sterkt til overvåkning, og overvåkning og rapportering som går alt for langt.

I en barnehage jeg kjenner til mener jeg rapporteringen har gått alt for langt. Der får foresatte melding på SMS hver gang det blir byttet bleie, når barnet får mat og beskjed om hvor lenge barnet har sovet. De ansatte må derfor bruke mye tid på å følge opp denne rapporteringen, og de mener at dette er en god service til de foresatte. Det må være noe jeg misforstår tenker jeg, for jeg tenker at dette er komplett galskap – og minner meg om noen forsøk som var tidligere med at foresatte kunne logge seg på direkte video-overføring slik at de kunne gå inn og se hva som skjedde i barnehagen gjennom dagen. Er det virkelig nødvendig at man har denne type tilbakemelding til foreldrene, og fører det til en bedre barnehage?

Spørsmålet som ligner dukket opp i forbindelse med en skole. Diskusjonen var i utgangspunktet hvor fravær, anmerkninger og karakterer skulle føres i forbindelse med en digitaliseringsstrategi. Jeg mente at i dette tilfelle ville det være lurest å føre det direkte i det skoleadministrative systemet – for å unngå dobbeltarbeid og minske mulighetene for feilføringer. Det var ingen uenighet i akkurat dette, men så dukket spørsmålet opp om foresattes innsynsrett. Mitt spørsmål var da hvor ofte man tenkte at foresatte skulle få tilgang til fravær og anmerkninger på sine barn. Svaret overrasket meg. De ønsket at foresatte skulle få daglige oppdateringer, og min første reaksjon var å spørre «fordi?». Svaret var at foresatte ønsket å ha denne kontrollen – å kunne se om barnet hadde vært på skolen og om barnet hadde fått noen anmerkninger. Det var nok ganske tydelig for de som var til stede at jeg syntes at dette var en svært usunn praksis, men uten at de var enig i dette.

Min reaksjon bygger på følgende argumentasjon:

  • hvis foresatte har behov for å sjekke hver dag om barnet har vært på skolen eller fått anmerkning så handler det om noe annet enn oppfølging og utdanning av barnet – da er det helt andre problemer som må løses. Det er ikke det at foresatte ikke skal få innsyn i dette, men man må stille spørsmål om hva denne praksisen skal føre til – tror man at dette fører til bedre læring, mindre fravær og at man ikke glemmer å ta med seg boka eller gymtøy på skolen? Jeg tror det er usunt, og har motsatt effekt – og tror nok også at det er mange familiemiddager som blir ødelagt og barn som gruer seg for å gå hjem fordi foresatte allerede vet om anmerkningen. Hvis det er slik at barna skulker, er det da ikke bedre å prøve å finne årsakene til dette framfor å bare rapportere – eller er det noe her som jeg ikke ser eller misforstår?
  • et slikt daglig innsyn har både juridiske og etiske utfordringer. Barn har krav på et visst privatliv, og hva de har krav på øker med alderen. Man kan tenke seg situasjoner som at man har barn som blir mishandlet hjemme, og som ikke dukker opp på skolen fordi de er hos politiet eller legen – eller jenta på ungdomsskolen som er på vei til helsesøster fordi hun trenger en angrepille. Legg på muligheten for at familien ser svært alvorlig på seksuell aktivitet, og at æresdrap kan bli en konsekvens. Hvor raskt mener du foresatte skal ha beskjed om at barnet ikke er på skolen?
  • tilbake i 2011 var jeg på et seminar hos Senter for rettsinformatikk hvor temaet var foresattes innsynsrett i LMS, og hvor man egentlig falt ned på at kommunikasjon mellom lærer og elev i pågående arbeid ikke var noe foresatte automatisk skulle ha tilgang til – mens det som ga grunnlag for vurdering var mer naturlig å tenke seg at de fikk se. Kommunikasjon mellom to personer, f.eks. innenfor et LMS, var å betrakte på samme måte som epostutveksling – som er strengt regulert i forhold til hvem som kan få innsyn og ikke. Senere har diskusjonen kommet opp i forbindelse med f.eks. digital meldingsbok – og om hvor raskt man skulle gi beskjed.

Misforstå meg rett. Foresatte har ansvar for sine barn, og har rett til å bli informert – spørsmålet mitt handler mer om hvor raskt og hvor ofte det skal skje. Jeg mener også at man må stille spørsmål ved sin praksis og hva man tenker skal bli effekten eller konsekvensen av måten man arbeider på. Selvfølgelig skal ikke barn bli borte i flere dager uten at man undersøker hvorfor, og man må ta opp med de foresatte hvis det er barn som får mange anmerkninger – i den hensikt i å finne ut hvordan man kan få endret situasjonen. Men det å overrapportere og gi muligheter for noe jeg karakteriserer som overvåkning mener jeg er å gå helt feil vei. Jeg mener at dette ikke er å skape et godt skole-hjem-samarbeid – og må bare spørre dere om det er noe jeg misforstår når jeg møter slik praksis, om det er noen sider ved dette jeg ikke ser?

Tenk også gjennom hvordan dette ville sett ut i arbeidslivet. Jeg har vært på arbeidsplasser hvor man har en slik overvåkning av de ansatte – og jeg kan si at på disse stedene har man ikke noe godt arbeidsmiljø. Man føler seg mistenkeliggjort og blir redd for å gjøre feil – og da gjør man lite.

Forøvrig tror jeg også at teknologien legger tilrette for usunn overvåkning også på andre områder. Jeg tror heller ikke det er sunt å overvåke sin egen kropp hele døgnet – at man hele tiden skal vite hva man har i puls eller få registrert hvor mye man sover. Teknologien gjør det mulig, men jeg savner litt kritisk refleksjon rundt hva man tenker effekten skal være av at man hvert minutt skal ha en oversikt. Det er ikke alltid at man skal benytte muligheten selv om det er mulig – man må først og fremst tenke over hvorfor.

Reklamer

2 kommentarer

  1. Barnehage: Dette har jeg også balet med og har blitt intervjuet i en sørlandsavis om det samme. Det er galskap at foreldre skal ha så mye informasjon. Journalisten lurte på om ikke dette var god service og at foreldre da ble trygge på barnehagen – men kjære har vi noen gang i Norge ikke stolt på at barnehagen har byttet bleier? En ting er at ansatte skal ha oversikt over antall skiftede bleier – de må sikre at alle barn har fått nye. Det ble gjort på et ark på veggen før. Men å digitalisere dette!? Hva fører det til? Hva om forsikringsselskapene får rede på at det finnes så mye data på barnet? Vil de da forsikre barnet uten å få tilgang til denne informasjonen? Det er jo bare for dem å si at joda du skal få forsikring – men vi skal bare ha tilgang til barnehagens data først! Jeg tror at slike systemer blir laget på følgene måte: det er ikke systemer laget for barnehagen, det er stort sett unge gutter som sitter og lager slike systemer og tenker ut «lure løsninger» – det og det vil man sikkert ha og så legger de inn masse felt som kan fylles ut. Mulig jeg tar feil – men det ser sånn ut! Jeg har hørt argumentasjon som » ja men vi har jo et sted vi kan og må fylle ut bleieskift på dataen!» Bare fordi det er en blank åpen plass på en skjerm skal man ikke fylle ut informasjonen! Går det ann å være så tankeløse? Uvitne? Den sistnevnte barnehagen fikk seg en skikkelig runde med refleksjon før jeg forlot stedet. De skulle nå ta en gjennomgang av rutiner og vurdere nytten av all den informasjonen de delte med «gud og hvermann». Jeg regner med at det er skrevet databehandleravtale med kommunen og de private barnehagene – regner med. Da jeg spurte lederen var ikke denne i stand til å svare på spørsmålet!

Legg igjen et svar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s