Oppsummering etter #NKUL17 (debatten)

Da var jeg kommet hjem etter NKUL, som i år hadde 1400 deltakere. Jeg oppdager i streamen at det er mange kjente jeg faktisk ikke har fått hilst på i løpet av disse dagene, og det synes jeg er litt synd – det sier noe om at dette har blitt veldig stort. Jeg har forsøkt å trekke ut noen hovedpunkter fra disse dagene, ispedd noen kommentarer fra meg. Det blir spredd på flere innlegg.

Det startet med en debatt (eller kanskje mer enn dialog) med Harald Eia som programleder, og hvor panelet bestod av Audun Lysbakken, Trond Giske, Trine Skei Grande og Torbjørn Røe Isaksen.

Innledningen fra Eia handlet om lærebøker, hvor Eia peker på hvor dårlige han synes de er – og alle (de positive) reaksjonene han fikk etter å ha harselert med dem i media. Han tar også opp kompliserte kompetansemål og fokuset på målstyringen som vi kan se i en del skoler.

Trine Skei Grande sier hun ønsker at læreplanen egentlig kunne være et lite hefte som både lærere, elever og foreldre kunne forstå. Det krever at man prioriterer og at man lager tydeligere læringsmål. Hun mener at man i dag lager en illusjon om at man skal kunne lære mer enn hva timetallet faktisk tillater.

Giske mener at K06 har vært til skade for norske skoler, spesielt at læreplaner skal utvikles lokalt. Han mener at vi må ha en felles læreplan for alle skoler. Dette har vært lite nyttig og svært byråkratisk og tidkrevende. Ikke bare handler det om kompetansemål i fag, men også utvikling av visjon, grunnleggende ferdigheter, nasjonale og internasjonale tester osv. Det er helt umulig å styre etter så mange mål. Han peker likevel i retning av dybdelæring, og vil at man skal se mer på Ludvigsen-utvalgets uttalelser.

Spørsmålet stilles om hva dybdelæring er, og Lysbakken sier at det står i kontrast til overflatelæring. Han sier at myndighetene har hatt et kontrollbehov overfor skolene – noe som har ført til overdrevent mange mål, strengt testregime og overfladisk læring. Hvor mange av de 2770 målene sitter egentlig igjen hos elevene – spør han retorisk. Han sier at lærerne ikke må lesses ned med mål, og skape lærebøker som styrker elevenes dybdelæring. (her må jeg bare si at akkurat dette siste – andre typer læremiddel – er det jeg jobber veldig mye med om dagen, og hvor jeg har fått mange positive tilbakemeldinger når jeg har vist dette fram for mange av mine kjente de siste dagene).

Isaksen peker på at læreplanene var mer detaljert før, for eksempel stod det hvilke forfattere man skulle lese på hvilke årstrinn. Han sier at vi må bli flinkere til å si nei til nytt innhold, og vi må rydde opp i læreplanen slik den er nå. Det skal gjøres de neste 3 årene, og hvor lærerne må være med i arbeidet. En diskusjon er om man skal ha læreplanmål på hvert trinn, og ikke etter 2., 4., 7. og 10. trinn. Samtidig ønsker han ikke for detaljerte planer, da har ikke læreren noen mulighet for å variere undervisningen.

Lysbakken peker på at det vi ønsker er å få en skole som er tilpasset den enkelte. Han høster stor applaus når han sier at det ikke er ønskelig med 30 elever i hver klasse. Han sier at læreren må få større frihet – og at det må flere lærere til, mindre standardisering og ikke minst tillit til lærerne (en tillitsreform).

Giske sier at pedagogisk frihet og mål er ulike ting. Lærerne skal ha pedagogisk frihet, men de må ha noen mål å jobbe etter. Frihet gjelder metoden sier han, samtidig mener han at lærerne må lære av hverandre – når det gjelder hva som virker, og hva som ikke virker.

Skei Grande ønsker mer praktisk undervisning og forsøk, noe som en kortere læreplan kan legge til rette for. Hun ønsker mer samarbeid mellom høyere utdanning og det som skjer i skolen – at de beste lærerne i skolen får undervise de som skal bli lærere. Hun slår et slag for mer forskning på god undervisning (bryte ned barrierer mellom forskningsinstitusjoner og skolene).

Isaksen er mest redd for skole-eiere som bare lener seg tilbake – og hvor den eneste gangen skole blir nevnt er i forbindelse med budsjettbehandling. Han nevner på saken i Sandefjord, hvor målstyringa gikk altfor langt. Han mener lokal frihet er viktig.

Eia spør om det er slik at forlagene er de som blir læreplanfortolkere.

Giske sier at hans erfaring er at mange lærere bruker læreboka som ryggrad i undervisningen, og at dette er det motsatte av det resultatet man ønsket av læreplanen. Vi må skille mellom det som er politisk og hva som er faglig – og mener at for eksempel spørsmål om vurdering, pedagogikk, undervisningsopplegg og lignende ikke hører hjemme på kommunestyrer eller andre politiske arenaer. Forskning og faglighet må bestemme hva som skal læres, og sier at dette må overlates til fagfolk – ikke politikere.

Skei Grande sier at det ikke er lokalpolitikere som utvikler målene, kommunene må bry seg – uten at de skal lage læreplanmål. Politikerne må være ansvarlige for å utvikle skolen videre, og da må vi bry oss om resultatene skolen får, sier hun.

En pensjonert lærer snakker litt om at det er så mange som, med gode intensjoner, om å få inn sine ting i skolen.

Lysbakken sier at vi må lytte mer til lærerne, og la dem utvikle skolen.

Eia harselerer litt rundt rapporter som viser at vi får lite ut av investeringer i utdanning, at lærerstudenter jobber mindre i utdanningen enn andre studenter – og at den voksenbefolkningen ligger over snittet i forhold til OECD-snitt når det gjelder lesing, tallforståelse og problemløsning – men at de under 25 år ligger under snittet.

Giske peker på at vi har stor ungdomsledighet, samtidig som det står mange studieplasser ledige på lærerutdanningene. Han mener lærerutdanningen må være annerledes, og sier at han ønsker mer praksis – og at det som skjer nå er helt feil. Han vil at det skal bli mer intensivt med å sette teori om til praksis. Man må begynne med attraktivitet sier han, slik som i Finland – konkurransen om å få lov til å bli lærer må bli større.

Lysbakken sier at det må gis tid til å ta seg av det enkelte barn i skolen. Det er mange dyktige lærere i Norge, det er ikke kompetansekrav eller lengre lærerutdanning som er problemet. Hva slags skole er det de nyutdannede lærerne møter – det er det som avgjør om det er attraktivt å bli lærer eller ikke, sier han. De møter en skolevirkelighet som er annerledes enn de er forespeilet – og peker også på at den store andelen ufaglærte underviser er en stor utfordring.

Isaksen sier at en utfordring var at kravene for inntak til lærerutdanningen var for lav tidligere, og nå er kravene høyere. Han sier at før var det ikke så viktig at man ikke hadde fordypning i fagene man underviste, noe som lengre utdanning og høyere krav vil endre på. Ikke bare lengde på utdanning er viktig, men også kvalitet på hva lærerutdanningene skal levere. Masteroppgaven betyr at de skal ut i skolen, ikke bare skrive pedagogisk forskning fra et lite kott – sier han.

Gunnar Gjone (video) forteller om en periode hvor studenter på lærerutdanningen ikke trengte å ta matematikk – det var valgfritt. Mange av disse som valgte bort matematikk er fortsatt i norsk skole. Eia peker derfor på at det er viktig å utdanne også de som er i skolene.

Skei Grande viser til praksisen i Finland om hva som må til for å komme inn på lærerutdanningene. Der får et fåtall komme inn, det er bare de beste etter utsiling for skriftlig prøve og testing av skikkethet. Hun vil at man skal få mulighet til å spesialisere og fordype seg – at det blir en god karrierevei. Hun sier at statusen for læreren må økes (du må si til den beste eleven hver dag; du er så flink at du kan bli lærer).

IKT blir ikke tatt opp i det hele tatt i denne debatten.

Eia trekker opp binærhumor (det er bare 10 typer mennesker, de som forstår binærsystemet og ikke). Mulig han forsøker å trekke fokus mot koding i skolen, men for meg ble det helt malplassert akkurat der.

Debatten ga meg absolutt ingenting – dette er gammelt nytt og ikke spesielt spenstig.

Jeg skriver videre i neste innlegg om mer som skjedde disse dagene.

Advertisements

5 comments

  1. Greit nok at debatten var gammelt nytt, men innholdet er likevel viktig. Etter å ha jobbet i skolen siden 1994, føyer dette seg inn i rekken av ting «alle» vet, men som ingen klarer, tør eller vil rydde opp i. Jeg synes de satte søkelyset på viktig ting, på en humoristisk måte.

  2. Enig med det meste her. Likevel, lurer jeg hvorfor skole Norge ikke klarer å bruke litt av det som fungerer andre steder. Hvorfor ikke hyppigere evalueringer og litt matematikk hver dag som i USA, mer lek/pauser ute sånn at de er klare til å ta imot læring, tett oppfølging med en gang de sliter og lite lekser som i Finland? Hvorfor er sånne ting så vanskelig å gjøre noe med her? Takker for at du deler dine ord og tanker.

  3. Ja, det burde være mulig å sette i gang med noe som har vist seg å fungere andre steder uten at vi selv må vente på norsk forskning på området. Ellers må jeg bare si at det var hyggelig å møtes på NKUL 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s