(Refleksjons)spørsmål #2: hvor blir det av det grønne i bladene om høsten

Forrige innlegg handlet om hvor det hvite ble av når snøen smeltet – og dette innlegget har noe av samme tematikk, i alle fall mange av de samme kompetansemålene. Helt overordnet kan man kanskje si at dette og forrige innlegg først og fremst har et fargetema.

Spørsmålet er kort og greit; hvor blir det av det grønne i bladene om høsten?

Vi ser jo at bladene går fra grønt til rødt og gult, men hva er det egentlig som skjer? Først og fremst handler det om hvordan sommeren har vært; en varm og tørr sommer gir ofte de flotteste høstfargene fordi varme dager gjør at det dannes mye sukker og tørre dager gjør at sukkeret konsentreres i bladene. Nå er det ikke slik at vi akkurat ser fargene i seg selv, men det som blir kastet tilbake av lys – akkurat som spørsmålet om det hvite i snøen. Det er også et spørsmål om klorofyll – det tar vare på lyset og bruker det i fotosyntesen for å lage byggesteiner og næringsstoffer, og resultatet av dette er det grønne vi ser – de grønne bladene. Siden trærne ikke driver med fotosyntese om vinteren har de heller ikke bruk for klorofyllet, som da omdannes til andre stoffer og forsvinner inn i stammen og ned i røttene for å forberede seg til neste sesong. Når det grønne forsvinner ser vi de andre fargestoffene som egentlig har vært der hele tiden.

Å stille denne type spørsmål vil naturligvis kunne føre videre til å snakke om fotosyntese, men man kan jo også snakke om andre former for fargeoppfattelser som hvorfor er himmelen blå – og er den egentlig det? Hva med havet – er det blått? Man kan snakke om det å blande primærfarger for å skape andre fargetoner. Man kan snakke om hvordan man oppfatter farger – har de noen karakteristika; hvordan oppfatter vi fargen rød og fargen blå, påvirker fargene humøret vårt, hvorfor var purpurfargen bare forbeholdt adel i tidligere tider, hvordan høres grønn ut, hvordan smaker gult – noen spørsmål som det er mulig å finne svar på, andre spørsmål som stimulerer kreativitet. Alle husker kanskje eksperimenter med snurrebasser som så hvite ut når de snurret raskt rundt selv om man kunne se at de hadde mange farger når de ikke snurret.

Man kan trekke linjer mot dyreliv; hvorfor sier vi brunbjørn og svartbjørn, men ikke hvitbjørn – den kalles for isbjørn, og er den egentlig hvit (her er altså svaret nei, den har sort hud og pelsen er klar – vi bare oppfatter den som hvit), er sebraen svart med hvite striper eller omvendt, hvordan dyrene bruker farger for å kamuflere seg, hvordan blekksprut kan imitere mange farger og mønstre. Blir virkelig okser tirret av rødfarge? (svar nei – det er bevegelse de reagerer på).

Hvorfor er det så vanskelig å uttale navn på farger når fargen på bokstavene er annerledes enn fargen man skal uttale (f.eks at et ord som rødt er skrevet med blå bokstaver eller at ordet brun står med gule bokstaver)? Hvorfor oppfattes farger som forskjellige bare fordi de står mot ulike bakgrunner?

Man kan også snakke om farger som språklig virkemiddel som en utvidelse; f.eks at man har grønne fingre, at håpet er lysgrønt, slå seg gul og blå, sitte på den grønne gren, være grønn i ansiktet, blått blod i årene, en rød tråd osv.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s