Noen refleksjoner fra de siste ukenes konferanser

24.10.13 at 00:26 Legg igjen en kommentar

Da var jeg tilbake i heimen igjen noen dager før jeg skal ut på reise igjen, og med mange inntrykk fra de siste ukene. Som alltid er det hyggelig å møte gamle bekjente og gjøre nye – gruppen av digitale lærere (også kalt «menigheten») er nesten som en stor familie. Utfordringen er som vanlig; hvordan skal vi nå de som ikke er medlemmer av menigheten?

Noe av det som er deilig ved å komme hjem, rent bortsett fra familie og venner, er å få et fungerende (eller relativt godt fungerende) nett. Jeg har dessverre vært nødt til å sitte på nettverk som har vært usedvanlig trege – og i enkelte tilfeller vært nødt til å bruke mobiltelefonen for å få tilgang ut. Det er for dårlig i et av verdens (eller verdens) rikeste land. Dessverre er det dette som gjenspeiler seg i skole-Norge også – ting fungerer ikke slik det skal fordi infrastrukturen er for dårlig, og da blir det å bruke teknologi mer tidkrevende og frustrerende enn godt er.

I forrige innlegg skrev jeg litt om frustrasjoner over at ting går seint, og det mener jeg fortsatt. Noen tok faktisk til orde for at det kanskje var bra at endringer tok tid, noe som forundrer meg ganske mye. Kanskje de mente at da slapp man å gjøre tabber og at man fikk tid til å planlegge godt – men hadde skolen vært en del av det private næringslivet tror jeg nok at skolen hadde gått konkurs for lenge siden med en slik tankegang. Man glemmer nok litt at det handler om dagens unge – at de skal få muligheter til å utvikle seg til sitt fulle potensiale. Rektor Nina på Hundsund kom derimot inn som et friskt pust i debatten – hun mente at dersom det var slik at teknologien var så vanskelig at man måtte sende lærere på kurs, ja da måtte teknologien gjøres enklere. Godt sagt syntes jeg.

Vi vet jo faktisk en del og da må vi kunne dra nytte av dette. SMIL-rapporten har jeg vist til tidligere, og jeg fikk repetert innholdet forrige dagen. Den sier at det er en del redskapskompetanse, men at det mangler en god del på pedagogisk bruk av IKT. IKT-senteret har også intervjuet nyutdannede lærere – og disse lærerne sier at de lærer alt for lite om dette i sine utdanninger. Det må det gjøres noe med, og selv om teknologien utvikler seg hele tiden kan vi ikke vente til den liksom er «ferdig» – det blir den likevel ikke. Endringene skjer så raskt at man kan ikke sette noen mal for dette, men man kan legge til rette for at man har nok basiskunnskap når det gjelder tankegang rundt ikt-bruk at man skal kunne klare å tilegne seg nyere teknologi etter hvert som den blir tilgjengelig.

Jeg synes ikke at det er spesielt spennende å se at man mener at det kommer ting som BYOD (Bring Your Own Device), samarbeidslæring, 3D-printing, MOOCs (Massive Open Online Courses), Learning Analytics osv. Dette vet vi jo kommer. Spørsmålet er hva vi skal gjøre med det.

Learning Analytics har jeg omtalt mange ganger tidligere, og jeg mener fortsatt at det største problemet er at man rapporterer for å rapportere og ikke for å gjøre endringer (dersom det er nødvendig). Det er slik det brukes i andre virksomheter. Tenk om en næringsmiddelbedrift fant ut at befolkningen drakk mindre brus og mer vann – uten at de selv la om sin produksjon for å tilfredsstille de endrede ønskene i befolkningen. Svaret er vel gitt?

BYOD er sannsynligvis den eneste muligheten til å få noe fortgang i teknologibruken i grunnskolen – skal vi vente på at skolene skal ha råd til å kjøpe inn maskiner tror jeg vi må vente lenge (med mindre det blir store statlige overføringer), og jeg tenker det er bedre at skolen bruker pengene til å bygge robuste systemer slik at tilgangen til nett blir mer stabil og med større båndbredde enn de fleste har i dag.

MOOCs får man like eller mislike – men at de kommer for fullt er jeg ikke i tvil om. Det har vært en eksplosiv vekst bare det siste året. Kanskje svinger pendelen litt igjen her? Før (altså når jeg begynte å jobbe) var det kanskje mest fokus på realkompetanse (hva du kunne), deretter ble det mer fokus på formalkompetanse (les: studiepoeng) – og kanskje nå vil man være mest opptatt av hva slags kompetanse man tilegner seg selv om det ikke alltid gir studiepoeng? Livslang læring er ett begrep som stadig dukker opp og hvor MOOCs kanskje kan spille en stor rolle? Arbeidslivet endrer seg på flere måter – ikke bare er det slik at man bytter jobb oftere (gullklokka på vei ut), men teknologien gjør også at måtene man jobber på også er i stadig endring. Enten tilpasser man seg eller så er man ute av arbeidslivet (tror jeg).

3D-printing tenker man kanskje på som en buzzsak, men den førte til noen tanker som var ganske besnærende eventuelt urovekkende alt etter som man ser det. Arne Krokan viste i sitt foredrag hvordan man f.eks. kunne tenke seg «å printe» ut en enebolig. Han viste også eksempel på at man kunne printe ut våpen eller droner. Spørsmålet om når et våpen er et våpen er noe å tenke over; hvis man printer ut delene uten å sette dem sammen – tar man da med seg et våpen? Hva hvis man har en datamaskin, printer og tegning for å printe ut våpen – har man da et våpen? Dronene kunne man bruke for å f.eks. sette ut militære helikoptre, så hvorfor bruker man da så mange kroner på å kjøpe slike når de er så lette å slå ut? Diskusjonen dreide deretter over på noe langt mindre voldelig. En oppvaskmaskin som hadde sluttet å virke var tema, og gjennom uformell læring (les: youtube) kunne det slås fast at det var hovedkortet som var ødelagt. Med en 3D-printer kunne man selvfølgelig skrevet ut et nytt, men hvorfor ikke bare skrive ut en helt ny oppvaskmaskin – eller kanskje enda enklere; skrive ut nye tallerkener etter behov? Kanskje i et materiale som var biologisk nedbrytbart, kanskje noe som faktisk kunne brukes som gjødsel? Slike tankespinn må man gjøre seg – det er slik man skaper nye ideer og fremmer kreativitet, det er slik ny virksomhet oppstår.

Samarbeid – også på tvers av landegrenser – vil vi nok se mer av. Det er en naturlig utvikling tatt i betraktning at teknologien gjør verden mindre/mer tilgjengelig. Samarbeid vil være en viktig ferdighet. To hoder tenker bedre enn ett heter det i det gamle ordtaket – og det er helt riktig. Hvorfor ser vi ikke mer av dette i skolen – også når det gjelder å vise sin kompetanse (les: eksamen)? I går ble det stilt spørsmål ved hvor mange forbindelser som kunne oppstå hvis man tok utgangspunkt i antall tilstedeværende på konferansen – det var ganske mange. Tenk på hva man kan oppnå når mange snakker sammen – jeg vet i alle fall at jeg har oppnådd noe for å komme i retning av min målsetting gjennom å snakke med flere av deltakerne de siste dagene. Jeg liker også tanken som Arne K kom med i forhold til å bruke f.eks. 1 milliard av bistandsmidlene til å lage en virkelig god «skyskole» – og hva som da skulle kunne oppnås gjennom å sørge for å spre kunnskap. Wikipedia gjør noe av denne kunnskapsspredningen allerede, men tenk hvor mye en «skyskole» kunne gjort for fattige rundt omkring i verden – eller for unge i Norge for den delen, en skole uavhengig av tid, sted, kultur, sosiale forskjeller, økonomisk status, alder, kjønn osv. Kan det ikke bare settes i gang? Jo før, jo heller!

Andre «emerging Technologies» som det heter på fint, er også ting som nye materialer – f.eks. at vi kler på oss teknologien som en integrert del av hverdagen. Teknologien har kommet for å bli, og den kommer bare til å bli mer avansert. Vi må sørge for å være i fremste rekke når det gjelder å utnytte mulighetene – og da kan vi ikke bare sitte og tenke.

Alt dette har fått meg til å tenke på et helt annet profesjonsområde, nemlig helse. Jeg føler meg fristet til å lage noen analogier; vi har ikke sykehus for at legene skal ha en jobb. De er der for å hjelpe pasientene med å få et bedre og lengre liv (kanskje til og med noe lykkeligere om mulig). Skolen er på samme måte der for elevenes skyld, og læreren er den profesjonelle. Ville man tenkt seg at leger skulle bruke utstyr som var utdatert eller som ikke holdt seg oppdatert på nye metoder? Ville man forventet at en kirurg skulle jobbe helt alene? Hvorfor legger man da ikke bedre til rette for at lærere skal få det beste som er på markedet av teknologi slik at de kan få gode forhold til å utøve sin profesjon? Nei, det blir ofte sett på som en (unødvendig) utgiftspost. Her må det også sies at jeg av og til møter lærere som ikke er interessert i å utvikle seg heller, de synes nok blodigler er den beste metoden fortsatt (for å holde meg til analogien). Hvis resultatet er dårlig, la oss si en kirurg som tar livet av en del pasienter eller til stadighet amputerer feil ben, ja da ville vi nok reagert kraftig. Den kirurgen ville vært nødt til å bli bedre eller måttet finne seg annet arbeid, i alle fall ville det blitt reagert. Er det for langt å trekke sammenligning til lærere som ikke fungerer i sin jobb og hva slags konsekvenser det ser ut til å ha? Jeg vet ikke helt om jeg tør. Vi har fritt sykehusvalg, men ikke fritt skolevalg – selv om vi vet det er forskjeller mellom skoler. Er løsningen spesialiserte skoler, private skoler – eller skal vi holde på en form for likhetstanke? Vi må i alle fall ikke glemme at det er vår framtid vi snakker om – vi må investere i barna skal vi opprettholde velferdsstaten. Karakterer i skolen har vært tatt opp i valgkampen – med både tilhengere og motstandere. Jeg synes fortsatt sammenligningen med at formativ vurdering er å sammenligne med legen som stiller diagnose og kan foreskrive en behandling, mens summativ (les sluttkarakter) er å sammenligne med obduksjon (pasienten er død, intet mer å gjøre annet enn å finne ut hvorfor – og da er det litt i seneste laget).

Entry filed under: IKT i skolen, læring. Tags: , .

Noen frustrasjoner Liten oppsummering og et par boktips

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Trackback this post  |  Subscribe to the comments via RSS Feed


Note to myself

Finn presentasjonene jeg bruker på slideshare

Sjekk ut ressursene jeg har laget på IKTplan.no

KONTAKTOPPLYSNINGER

Antall besøkende

  • 494,693 besøk

Siste innlegg

Skriv inn epostadresse for å få nye blogginnlegg rett i innboksen din

Bli med 311 andre følgere

Velkommen til Eva2.0

Takk for at du besøker siden, jeg setter pris på alle gjester. Hvis det er innlegg du liker godt (eller misliker) håper jeg du legger igjen en kommentar. Har du spørsmål kan du sende meg en epost, epost-adressen finner du på siden om denne bloggen. Blogginnlegg som jeg skriver på disse sidene gjenspeiler helt og holdent min private mening og mine private oppfatninger - og er ikke uttrykk for holdninger i forhold til prosjekter jeg arbeider med.

Jeg har gitt ut en bok sammen med Frode Kyrkjebø "IKT i Skulen - kva, kven, korleis og kvifor". Se fanen IKT-ferdigheter på toppen for mer informasjon.

I tillegg har jeg fått tittelen Årets Skoleblogg - denne setter jeg umåtelig stor pris på. Takker alle som bidrar med gode råd og tips til mine blogginnlegg :-)

TANKEKART DIGITALE FERDIGHETER PÅ HVILKE TRINN

Jeg er EvaBra på twitter :-)
Se også min reiseblogg.

Her finner du et tankekart med tips til hvor du kan søke hva

Skriv epostadresse under for å motta meldinger om nye blogginnlegg via epost (på den andre siden anbefaler jeg egentlig at du heller abonnerer via RSS-feed..se fanen IKT-ferdigheter på toppen og bla deg ned til Organisere ved hjelp av RSS)

Bli med 311 andre følgere

Creative Commons License
Dette verk av Eva Bratvold er lisensieret under enCreative CommonsNavngivelse-Ikkekommersiell-Del på samme vilkår 3.0 Norge lisens.

“If you want to build a ship, don’t drum up the men to gather wood, divide the work, and give orders. Instead, teach them to yearn for the vast and endless sea.” — Antoine de Saint-Exupéry


%d bloggers like this: