Noen frustrasjoner

Jeg har vært avgårde på flere konferanser de siste ukene, sist i dag på IKTsenteret sin om Læring for framtiden.
Det som slår meg mer enn noe annet er at man fortsatt snakker om hvordan man skal finne gode praksiser slik at man får endret lærerutdanningene – og man har et tidsperspektiv på 5 (+5) år for dette arbeidet (Senter for fremragende undervisning). Jeg synes vi har holdt på ganske lenge med å prøve å få god pedagogisk digital bruk inn i skolene – og jeg kan ikke forstå at vi da skal finne opp mye av hjulet på nytt og rett og slett komme i gang. Det er mange erfaringer fra både inn- og utland man kan trekke nytte av – og dette med teknologi er heller ikke helt nytt. Selv begynte jeg å bruke datamaskin i forbindelse med jobb i 1983! Hva er det da vi venter på? Er det noe her jeg ikke ser som tilsier at dette skal ta så veldig lang tid?

Vi snakker om visjoner, vi vet noe om hva som kommer framover – det er også mye vi ikke vet. Men skal vi vente på at vi vet alt da er vi for sent ute. Det blir som å vente på hvor fotballen havner før vi beveger oss, og da er resultatet gitt. Vi må bevege oss i den retningen vi tror ballen vil komme, og så får vi finne oss i at vi av og til løper i feil retning.

Vi setter i gang piloter, og ofte blir det bare piloter. Det blir, for meg, litt som budsjettkrisen i USA. Nå stod statsapparatet stille i 2,5 uker – en beregnet kostnad på 140 milliarder ..resultatet er at de nå bare har utsatt problemet til februar, ingenting er endret – kun mer kostnader på en allerede belastet økonomi (med mindre man mener at lønninger spart veier opp for kostnadene – frustrasjonene til de tvangspermitterte derimot er nok derimot ganske stor).

Vi har kursing og etterutdanning, man sier at utdanningen skal bli lengre – men skal det da være mer av samme? Studenter på lærerutdanningene er i snitt ikke så veldig fornøyd med opplæring i forhold til digital dannelse. Jeg snakket med noen fra en lærerutdanning i forrige uke og ga uttrykk for min frustrasjon. Tilbakemeldingen jeg fikk var at det var så kort tid og så mye å lære at de så nærmest på det slik at på skolen måtte de lære teorier på en begrensede tiden de hadde, mens lærerne ville jo alltid ha tilgang til slike som meg når de først kom ut i arbeid (!). Jeg ser også at mange gode rammeverk som eksisterer, praksiser vi får med oss fra utlandet, fungerende sosiale samarbeidsarenaer osv tydeligvis er helt ukjente områder for mange av de som jobber på lærerutdanninger (og verre; de som jobber med å endre disse utdanningene eller gi rammebetingelser for dem). Hederlige unntak her også selvfølgelig – men litt frustrasjon måtte luftes her i dag.

Advertisements

3 comments

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s