Endringer i undervisningen

Det ser ut til at skoler over store deler av verden tar inn over seg at det å ha grunnleggende ferdigheter er viktige for å klare seg i livet. Interessant nå om dagen er Thailand som har bestemt seg for å gjøre skoleåret kortere i antall timer, de kutter 200 timer av skoleåret. Thailand har imidlertid vært av de land som har lengst skoleår i verden (1000 timer i grunnskole og 1200 på vgs, mens UNESCO mener at et akademisk år på 800 timer er passende). En av de som leder denne prosessen uttaler blant annet at han tror denne reformen vil øke elevenes effektivitet.  I samme artikkel uttaler en annen; «det at elevene har hatt så mange timer skyldes at vi har hatt feil oppfatning, holdning og tro når vi har trodd at flere timer betyr at man lærer mer. Det viser seg at for mange timer i klasserommet gjør at man får mindre tid til å analysere og lære andre nødvendige livsferdigheter».  Det sies også at kvaliteten på utdanningen ikke vil gå ned fordi elevene kan lære gjennom prosjektbasert arbeid, og så utenfor skolen – og uten at de føler seg fanget i klasserommet.

Ifølge ryktet er Singapore på vei mot å tenke samarbeid og problemløsning som fokusområder i skolen.

I de fleste av USAs stater er implementering av Common Core State Standards (CCSS) igang – kanskje ikke helt ulikt vårt eget Kunnskapsløftet (?) på mange måter, og skal skape en enhetlig forståelse for hva elever skal kunne når de går ut av skolen. Hensikten er tydelig – de skal forberede elevene på framtidig utdanning og arbeidsliv. Eller som det står:

The Common Core State Standards provide a consistent, clear understanding of what students are expected to learn, so teachers and parents know what they need to do to help them. The standards are designed to be robust and relevant to the real world, reflecting the knowledge and skills that our young people need for success in college and careers. With American students fully prepared for the future, our communities will be best positioned to compete successfully in the global economy.

Kanskje vi ikke er like tydelige egentlig i Norge? Hvis du spør en elev hva som er hensikten med skolen så vil de nok svare lære, men de vil nok ikke si at det er en forberedelse for høyere utdanning og arbeidsliv eller at skolen er der for at de skal kunne utnytte sitt eget potensiale (?). På samme måte som Kunnskapsløftet finner vi igjen noen tanker om såkalte «livsferdigheter» eller basiskompetanser som vi oftest ser det uttrykt som. Jeg synes faktisk «livsferdigheter» er et veldig godt uttrykk.

Noen av de tingene som CCSS bygger på rent utover fagspesifikk kunnskap ser ut til å være (og det kan være jeg har misforstått noe her, så dette får tas med en klype salt);

  • Basisferdigheter i alle fag. Dette er kjent stoff fra Kunnskapsløftet, selv om jeg ikke alltid er overbevist om at det brukes i praksis overalt. Det skal være lesing, skriving, muntlige ferdigheter, regning og digitale ferdigheter i alle fag, jeg gjentar alle. Ikke det at man ikke f.eks. skriver i alle fag, men i hvilken grad bryr man seg om rettskriving når man lager en presentasjon i historie, muntlige ferdigheter i kroppsøving eller bruker digitale ferdigheter i mat og helse? Noen gjør nok sikker dette og, men er det slik at det er innarbeidet overalt?
  • Mer fordypning i fag i året mens nye temaer kommer pr år vs å ha samme tema, men med fordypning etterhvert pr år. Dybde og ikke bredde med andre ord.
  • Lesing skjer i forbindelse med fag, og ikke som eget fag. Dette må sees sammen med holdning til at elever må lære seg å være kritisk reflektert og klare å finne informasjon som er nødvendig for å klare utdanning, arbeidsliv og i hverdagen. De trenger trening i dette, på områder som er relevante.
  • Å delta i diskusjon gjennom å lære å både lytte og snakke. I Norge har vi muntlig som en basisferdighet, men hvor ble det av lytte? Det eneste faget jeg slik umiddelbart kommer på hvor dette er tema er norsk + litt underforstått i RLE og samfunnsfag. Uttrykket om at det er en grunn for at vi har to ører og en munn – at vi skal lytte dobbelt så mye som vi snakker – er et godt utgangspunkt. Jeg tror kanskje USA har mer tradisjon for dette med diskusjoner enn vi har i Norge, så kanskje slike diskusjonsklubber og konkurranser i form av å vinne diskusjoner burde vært noe å tenke på? For å delta i diskusjoner og bygge argumenter er det viktig å kunne føre bevis for sine påstander.
  • Teknologi kommer for fullt – og det handler i hovedsak om samarbeid og deling.
  • Andre bevis for læring enn bare å stå til eksamen. Hvordan vet man at læring har skjedd – hvordan gjenkjenner man den, i hvilken grad klarer man å overføre sin kompetanse mellom fagområder, relevans til virkelig verden i undervisningen osv? Hovedmålet med CCSS er som nevnt å forberede elevene på framtiden, gi grunnlag for livslang læring og ferdigheter for å håndtere livet.

Ellers er jeg glad for å se at det stadig blir flere som mener at det å stille spørsmål, og lære seg å stille spørsmål er veien å gå. Når det gjelder problemløsning handler det ofte om å kunne stille det rette spørsmålet for å kunne identifisere hva slags problem vi skal løse – og dette er mange dårlige på. Elevene må lære seg teknikker for å stille spørsmål, framfor å svare på spørsmål lærer kommer med. The Right Question Institute foreslår følgende fremgangsmåte:

produserespørsmål

 

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s