Årskavalkade

Nok et begivenhetsrikt år nærmer seg slutten, og jeg har lært mye nytt og mye nyttig gjennom året – og ikke minst har jeg truffet mange engasjerte lærere i både inn- og utland. Det har vært veldig hyggelig. På tampen av året tenkte jeg at jeg ville trekke fram noen av tingene jeg har vært opptatt av i år og noen helt nye innspill – i helt tilfeldig rekkefølge.

Jeg pleier å si til mine egne at prøver og tentamen/eksamen ikke er noe stress, så lenge man kan stoffet. Det høres kanskje banalt ut, men er sant. Noen lider riktignok av eksamensnerver eller det kan være andre årsaker til at man ikke presterer akkurat den dagen – men er man forberedt så burde man ikke gjøre det noe dårligere enn man ellers ville gjort. Det som er viktig er man faktisk har en oversikt over elevene faktisk får med seg stoffet underveis, og eventuelt gjøre justeringer som sikrer dette. Her mener jeg fortsatt at prinsippet om baklengs planlegging har mye for seg (takk til @hennif for den videoen – den har vært mye brukt i høst); da vet man hva elevene skal ha lært og hvordan de skal vise at de har kunnskapen/kompetansen, det gir utgangspunkt for hva slags læringsaktiviteter som skal foregå og gjør at man kan sjekke underveis at man er på riktig kurs. Det er bedre å gi elevene strategier for hvordan de kan lære framfor å øve på hvordan de skal gjøre prøver – det er i alle fall min sterke mening.

Når det gjelder det å sjekke ut om de forstår så er det noen punkter det er verdt å tenke over. En ting jeg har fått med meg er at det kanskje ikke er så lurt å stille spørsmål i klassen, og så be en av de som rekker opp hånda om å svare. Det er kanskje bedre å innføre et prinsipp om at hvis man rekker opp hånda er det for å stille spørsmål, ikke for å avgi svar. Det er flere grunner til dette; det er stort sett de samme som rekker opp hånda og du får ikke sjekket ut hva andre vet/ikke vet eller forstår/ikke forstår. Det er bedre å velge elever selv, og spre spørsmål jevnt ut til alle elevene. Hvis du ikke gir deg med å spørre vil snart de som vanligvis vil se ned i pulten eller riste på hodet få med seg at du kommer til å fortsette med å stille dem spørsmål. På den måten får du bredere oversikt over klassen som helhet – og selv et «jeg vet ikke» vil være et godt svar når det gjelder å bedømme om hvor stor andel som har fått med seg ting eller ikke. Å bruke responssystemer kan være en god løsning for å sjekke forståelse – da får alle elever «en stemme», men tenk over hva du spør om – selv om du spør om de forstår kan det også være noen som tror de forstår, uten at de gjør det. Ønsker du å få en rask tilbakemelding så ikke be elevene svare i kor, da svarer i hovedsak de som vanligvis ville rukket opp hånda for å svare – be dem heller vise tommel opp/ned – selv om dette bare gir ja/nei-svar.

Å stille de riktige spørsmålene er selvfølgelig viktig, og hva slags type spørsmål avhenger naturlig nok av klassetrinn/modenhet. Når jeg lager spørsmål prøver jeg i størst mulig grad å unngå ja/nei-spørsmål – i stedet for å spørre «forstår dere» går det an å si «hva forstår dere/forstår dere ikke». Jeg lager også mange diskusjons/refleksjonsoppgaver fordi jeg ønsker de skal tenke – men det krever også at man lærer å lytte, ikke bare snakke. Det er viktig å kommentere på hva de sier, ikke bare være enig eller uenig – og omformuler utsagn selv eller få noen andre til å gjøre det slik at kommentaren får verdi. Selvfølgelig må diskusjon være preget av respekt, og at den skal ha et læringsutbytte rent faglig sett.

Elever skal synes, ikke skjermes» – et utsagn som har gått igjen i flere sammenhenger etter at @magnushs uttrykte det en kveld i høst. Det er viktig at de får stå fram, at de får «skinne» – men det er et par ting som bør tenkes på også her; hvis de skal stå foran klassen bør du være ganske sikker på at de har de rette svarene – det kan være en belastning å bli korrigert foran alle de andre, selv om man har en kultur som tillater at man både prøver og feiler – at man har kultur for at man også lærer av å gjøre feil. Det er bedre at du hjelper, støtter og korrigerer ved den enkelte framfor i plenum. Det gir heller ingen stor læringseffekt i at noen som ikke kan svare får bruke tid på å fortelle noe som ikke er riktig. Det kan kanskje framstå som en konflikt til punktet om at man velger hvem som skal svare framfor at de som tror de har svaret skal rekke opp hånda – men jeg tror ikke at det nødvendigvis er det. Tenk også over at dersom en elev skal fram og skrive noe på tavla eller få opp presentasjonen sin for å vise fram, så tar det tid, og tiden de andre må vente kan fort føre til at de da finner på andre ting.

Lekser er også et tema jeg har fått tanker om (og jeg må takke @bjornhg for hans utmerkede blogginnlegg og ikke minst flytdiagram om dette). Hvorfor gir man egentlig lekser – og er det slik at mengde lekser sier noe om kvaliteten på læringen slik mange ser ut til å tro? Å rette lekser tar lang tid, og det er bare to hovedgrunner til det; å sjekke hva de kan/ikke kan eller forstår/ikke forstår – og det å gi konstruktive tilbakemeldinger som gjør at de kan få hjelp til forbedring. Jeg må si jeg har sansen for dette med å ikke gi en endelig karakter, men heller at de får mulighet til å forbedre arbeidet sitt etter å ha lest tilbakemelding – på den måten legger man også ansvar på eleven og sørger for at jobben som blir gjort med tilbakemeldingen faktisk har verdi. Synes også det er viktig å poengtere at lekser bør ikke være av en slik type at man ikke får de til hjemme og på den måten får forsterket inntrykket av at man ikke klarer – lekser må gi en følelse av mestring. Så hvordan gjøre jobben med retting mindre? Et alternativ er i de tilfeller hvor man kan bruke teknologi og benytte seg av automatisk retting – typisk oppgaver hvor det finnes fasitsvar. Det begrenser da riktignok oppgaven til å foregå på skolen for de fleste i grunnskolen. Mange går gjennom oppgaveløsning i plenum, men vær da oppmerksom på at mange kanskje vil kjede seg og finne på andre ting (de som har fått det til eller som ikke bryr seg). Et bedre alternativ er å vise svarene og gi elevene noen minutter til å sjekke sin egen besvarelse – og mens de holder på med dette kan du gå rundt og få et overblikk over «ståa».

Klasseromsledelse er et viktig tema, og et nøkkelord her er autoritet. Samtidig er det viktig å tenke på hva som er årsaken, og ikke bare handle ut fra handlingen. Eller for å si det slik; hvis du kjører bil over en spikermatte må du selvfølgelig skifte dekk skal du unngå å ødelegge felgene helt, men hvis du ikke fjerner spikermatta vil ikke problemet forsvinne bare fordi om du har satt på nye dekk. Minner også om det som står over; dersom det er dødtid ved at man venter på at noen skal gjøre seg klar eller man ikke har nye aktiviteter til de som er tidlig ferdig eller ikke forklarer godt nok hva som skal gjøres – ja, da gjør elevene helt andre ting enn det du ønsker.

Vurdering har vært skikkelig buzz-ord, og ikke minst vurdering for læring. Jeg synes det har mye for seg, man må få tilbakemeldinger som er oppbyggende. Hjelp må også til, men tenk over hva du gjør – er det slik at du hjelper de som roper høyest eller prøver å nå så mange som mulig av de som rekker opp hånda? Kanskje du heller kan innføre systemer som at de først skal sjekke egne notater, lærebok og evt nett – og sette elevene i blandede grupper slik at de kan hjelpe hverandre; og hvis det ikke hjelper dem videre så kan de spørre deg? Jeg tror en slik tankegang kan hjelpe til i et hektisk klasserom framfor at noen sitter og venter lenge på at du skal få tid til å komme. Sørg også for at alle skjønner hva de skal gjøre så du ikke trenger å fortelle det flere ganger og avbryte aktiviteten, og glem ikke at du må ha tilleggsaktiviteter for de som blir raskt ferdige. Benytt dem gjerne som hjelpelærere. I en slik setting kan jeg tydelig se for meg at spilldynamikk kunne gjort seg; at man kunne få ekstrapoeng («likes») fordi man hjalp andre med å komme videre. Det handler litt om å forstå at gjennom å gjøre andre gode så blir man også bedre selv. Det må også være lov å få være god, og det må ikke være lov å skryte av at man gjorde det dårlig fordi man ikke forberedte seg. Tydelige forventninger og krav – det har man ikke vondt av.

Digital dømmekraft har vært et stort tema for meg i år, og ser ut til å bli det også neste år. Lærerikt og interessant arbeid har det vært, og jeg har blitt svært opptatt av kritisk tenking. Dette kommer jeg tilbake til i 2013.

Dere trodde kanskje med alt over at jeg helt har glemt bort teknologien? Neida – det har jeg ikke. Jeg har blitt mer og mer fokusert på at det handler om å se at man skal bruke teknologi der den minst er like god som tradisjonell undervisning, og lære seg hvordan man kan berike og/eller effektivisere undervisningen. Noe av det jeg har jobbet med er infrastruktur, og her er det dessverre fortsatt mange som sliter – og jeg har fått mange gode tanker om hvordan en god struktur bør være. Likevel er det muligheter for å bruke teknologi selv om man har lite utstyr – det handler om å se mulighetene og når det passer best å gjøre hva, f.eks. har man en pc med prosjektor/interaktiv tavle kan man kjøre plenumslæring, i datalab passer det best å øve ferdigheter, som arbeidsstasjon fin som oppslagsverk og 1:1 for notatskriving. I tillegg tenke mulighetene som ligger i tilpasset undervisning – både i form av personlige og geografiske forskjeller. Jeg nevner bare kort her en tanke fra tidligere; man kan se for seg at fremmedspråklige faktisk får opplæring i enkelte fag på eget morsmål – det er jo faget som skal læres, ikke norsk (ja, hører noen skriker opp om at fagbegrepene skal læres – jeg skjønner det). Teknologien gir uante muligheter, men mange vet ikke å utnytte dem godt nok. En av hovedutfordringene er faktisk at mange fortsatt mangler grunnleggende ferdigheter i bruk av PC – tro det eller ei. Jeg har møtt mange som gjerne vil, men ikke får til – for å si det slik. Ikke heng dere for mye opp i programvare og app’er, prøv å se hvilke muligheter som ligger her. Det er egentlig bare ett program dere skal henge dere opp i; OneNote naturligvis. Jeg holder fast ved at dette er det beste verktøyet dere kan ha når det gjelder innhenting, organisering og gjenfinning av informasjon. Husk at det digitale skillet vil handle om hvem som kan utnytte teknologien og hvem som ikke kan det – ikke hvem som har eller ikke har PC. Teknologi i undervisningen kommer nok også til å bli et stort tema for meg neste år.

Det er så mye mer jeg gjerne skulle skrevet og mange jeg skulle ha nevnt – både lærere jeg har møtt og ikke minst alle mine oppdragsgivere som gir meg spennende muligheter og sørger for salt i grøten. Jeg får nøye meg med å takke alle for følget i år og ønske dere et riktig godt nytt år 🙂

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s