Et spørsmål om tillit?

I dag har jeg tenkt litt rundt en artikkel fra New York Times; Young, In Love and Sharing Everyting – Including a Passwords og med påfølgende blogginnlegg fra Danah Boyd; How Parents Normalized Teen Password Sharing. Oppdatert: se også denne artikkelen hos NRK: Barn kan bestevennenes passord.

Alle vet at passord er noe personlig og ikke skal deles med andre, men likevel viser det seg at mange deler passord likevel. Det er ulike grunner for dette – og ofte handler det om at man vil at noen skal gjøre noe for en selv når man ikke har tilgang til en datamaskin; sjekke om det har kommet meldinger eller statusendringer, sende beskjed ut, gjøre innleveringer osv. De opplever ikke det å gi fra seg brukernavn og passord da som en sikkerhetstrussel, de mener de har tillit til vennene – og at dette ikke er noe farlig. Men hvor går grensene?

Det er klart at man ønsker å stole på sine venner, og kanskje er det slik at det er en slags form for tillitserklæring å gi fra seg personlige opplysninger? Personlig gir jeg ikke fra meg noen, så en tanke som tidvis slår meg er at dersom noe skulle skje med meg blir det svært vanskelig å få tilgang til mine saker på nett. Danah Boyd nevner en sak som jeg har sansen for; hun forteller i blogginnlegget at noen foreldre sier til barna at de skal skrive passord ned på papir og putte det ned i en sparegris – slik at tilgang bare kan skje ved å knuse grisen. Da har man mulighet til å få tak i informasjonen dersom det er helt nødvendig, men samtidig gir man uttrykk for tillit gjennom at man ikke forlanger å få vite passordet med en gang. Det er en ide jeg umiddelbart adopterte, vi har jo sett i media den siste tiden hvor vanskelig det er å få tak i denne type informasjon om noe skjer og man må gå til tjenesteleverandørene.

Det pekes på problemet at man fra tidlig alder blir vant til å gi fra seg passordet; det kan være på skolen at lærer har tilgang slik at man kan få hjelp om man ikke husker passordet. Det er hjemme hvor foresatte ønsker å vite passord – enten for å kunne hjelpe hvis man glemmer det eller for å holde kontroll. Man lager en kultur for at det egentlig ikke er så farlig å gi bort passordet sitt. Etterhvert endrer situasjonen seg, og vennene er de man har tillit til – og så har man ingen barrierer for å gi bort passord til disse heller. Deler vi for mye med hverandre – fordi vi ikke vet på hvilke måter vi kan vise tillit? Er det slik at det er verre å ikke dele passord og andre personlige opplysninger fordi det oppfattes som tillitsbrudd mellom venner – på samme måte som det liksom er forventet at når man er venner skal man dele hemmeligheter med hverandre? Men å vise tillit trenger vel ikke nødvendigvis være det samme som å være dumdristig? Jeg slår et slag for sparegris-varianten i stedet for!

Reklamer

3 comments

  1. Et strålende eksempel på at ny og gammel «teknologi» kan kombineres med utmerket resultat. Fantastisk lesning, Eva.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s