Archive for juli, 2012

Mesopotamia [Eva tenker på spilldynamikk]

Med mindre du er lærer på barne/mellomtrinn; hva husker du om Mesopotamia? Jeg må si at det satt egentlig ikke igjen så mye fra min egen skolegang. Det eneste jeg husker var at vi øvde på å skrive Mesopotamia – ved hjelp av en regle som gikk slik: M E S O sier Meso, P O sier po, Mesopo, T A sier ta, Mesopota, M I sier mi, Mesopotami, A sier a, Mesopotamia. Altså ikke særlig mye som hang igjen.

Grunnen til mitt spørsmål er at jeg har lest gjennom en av lærebøkene for mellomtrinn (5. klasse) og jeg synes at hovedideen på en måte er borte i forhold til hva man skal lære. Hva synes jeg er viktig å få fram? Jo, dette er sivilisasjonens vugge. Dette er da menneskene ble bofaste og levde sammen og grunnen er at man kunne dyrke jorda framfor å måtte jakte eller sanke mat. I sin tur medførte dette følgende; de fikk tid til andre ting enn å tenke på hvordan de skulle få tak i mat,  de måtte kommunisere med hverandre (felles språk, skriftspråk/kileskrift), de gjorde store oppfinnelser/oppdagelser som hjulet, plogen, vanningskanaler, seil på båter osv. I boka står riktignok disse tingene, men bare som rene faktasetninger og den overordnede ideen mangler helt. Det krever faktisk ganske mye refleksjon for å trekke slutninger om hva de enorme endringene i levemåte medførte for mennesket. Tilhørende oppgaver går i samme retning; hva het de to store elvene, nevn noen byer i Mesopotamia, hva fant de opp osv. Ren gjengivelse av fakta, og svært vanskelig å se relevans.  Nå har jeg riktignok bare sett på en av lærebøkene, det kan være det er annerledes i de andre. Boka har også en nettressurs som jeg har sett på – og det slår meg at det som ligger der er mye i samme gate (altså testing på faktakunnskap) riktignok iblandet noe multimodalt innhold.

Spørsmålet «hvorfor er dette viktig å lære for oss i dag» står derfor ubesvart synes jeg.  Å få fram at dette er sivilisasjon, og hva som kreves av en siviliasjon i forhold til styring, organisering og samarbeid er helt usynlig.

Så går det an å gjøre det mer «spenstig» og gi det mer relevans hvis det er så viktig å lære om dette oldtidsriket? Jeg tenker ja, og sannsynligvis fordi det har vært en del regnværskvelder i sommer hvor tiden har blitt brukt til å spille spill – ja, så tenker jeg i den retningen. Det medførte at jeg en kveld satt meg ned og tenkte på hvordan et spill kunne sett ut dersom jeg tenkte på hva jeg mente var viktig å sitte igjen med om Mesopotamia. Siden jeg spiller eventyrspill er det sjangeren, nærmere bestemt en slags plattformvariant hvor nye «verdener» vil åpne seg etter at man har gjennomført et antall oppdrag. Samtidig har jeg tenkt at det ikke må være for pedagogisk og kjedelig, men om dere er enige i tankemåten vet jeg jo ikke noe om.

Noen av tankene ble derfor omtrent slik; Man ankommer verdenen Mesopotamia hvor man må lete litt rundt før man finner huset sitt. Huset ligger et lite stykke unna elva og har en liten åkerlapp. I nærheten ligger en liten by, og i byen er det flere hus man kan besøke – og også en ziggurat. (i hver «verden» tenker jeg noen bygg som er kjente fra den tiden – som f.eks. pyramidene i Egypt). Man er nødt til å gå rundt, gjøre seg kjent og «snakke» med innbyggerne for å komme videre – eller utforsking om man vil. Oppdragene man skal utføre i denne verdenen kunne være skrevet på leirtavler man får i byen – kanskje også uforståelige til å begynne med (skrevet i kileskrift) inntil man har besøkt byens skole og «lært» språket (hvorfor det er så viktig at vi har felles språk hvis vi skal samhandle);

  • finne deler til plog (lete rundt for å finne alle delene og ta dem med til et «verkstedhus» i byen hvor den blir satt sammen. avhengig av denne for å dyrke nok korn i annen utfordring), fostre oppmerksomhet
  • flytte en tung stein fra a til b (her må man finne små runde tømmerstokker som kan legges under slik at man kan dra den avgårde. parallell til utvikling av hjulet), kreativitet
  • grave vanningskanal (avhengig av vann for å få kornet man sår til å vokse), forstå hvorfor dette var viktig, jeg tror at gjennom å «gjøre jobben» vil se og huske hvorfor dette var viktig
  • dyrke korn for salg (man trenger å dyrke mer enn man trenger selv, dette krever at man har laget vanningskanal og fått pløyd, man trenger å få kjøpt en krukke hos pottemakeren som senere vil vise seg å være en nødvendig rekvisitt når man kommer i neste «verden» som jeg tenker er Egypt), utforske ideer og se årsak-konsekvens gjennom at man må gjøre flere trinn; vanningskanal, pløye, så korn

I zigguraten som nevnt over må man klare å manøvrere seg gjennom en labyrint (huske hvordan man skal bevege seg i rom) og innerst i labyrinten finner man en «hjelper». Her har jeg tenkt en slags filosofisk figur og det som jeg ser for meg er statuen av «Tenkeren» – og her får man ikke svar, bare spørsmål. Men spørsmålene skal kunne gi spilleren noen tanker som kan føre til at man kommer videre (f.eks. «Korn trenger vann for å vokse. Hvordan kan du få vann til åkeren din? – og jeg tenker at dersom man får tak i krukke og bærer vann vil det monne så lite at man bare får dyrket korn til eget forbruk og ikke nok for salg). Etter hvert utførte oppdrag får man en liten premie – og jeg tenker meg kartbiter som kan pusles sammen og gjennom at kartet blir av et større område så får man tilgang til nye verdener. Det er bare noen av ideene – det er mange ting som kan puttes inn for å fostre oppmerksomhet, utforsking, kreativitet, problemløsning og evt samarbeid (hvis man tenker multiplayer). Jeg oppdaget mens jeg leste stoff om Mesopotamia at spill som bowling og backgammon hadde sitt opphav her – så slike aktiviteter kan jo også legges inn som alternative oppdrag eller at man gjennom dette får «innsats»-premie i form av level up av noe slag eller som direkte hjelp (evt cheats)  hvis man står fast. Spørsmålet er bare om det er mulig å gjøre noe slikt kommersiellt og om noen kan/vil sette igang.

Det jeg i alle fall håper er at man kan gjøre tekstene i læreverkene mer presise i forhold til hva man faktisk skal sitte igjen med – utover å gjengi ren faktakunnskap. Om ikke annet bør oppgavene lages slik at man må reflektere over viktighet og se hvordan datidens oppdagelser/oppfinnelser fikk konsekvenser for ettertiden.

30.07.12 at 18:09 Legg igjen en kommentar

Motivasjon og belønning

De siste dagene har jeg lest litt likt og ulikt om organisasjoner og endringsledelse, og noen av teoriene er ganske overførbare til skolen. En av de jeg har sett litt på handler om motivasjon og belønning.  Jeg har derfor drodlet litt tankemessig rundt sammenhengen mellom det å være i jobb og det å gå på skolen, og den er selvfølgelig ikke utdypende – den er mer popularisert enn å være en avhandling. 

Hvis man tenker seg skolen som en organisasjon kan man si at det man putter inn i ene enden er eleven som skal komme ut som et produkt i andre enden – forhåpentligvis som «et gangs menneske». Innenfor organisasjonen finnes det ulike mekanismer som formelle og uformelle trekk, ledelse og ikke minst det som handler om belønningssystemer. Formelle trekk er ting som klasser og skolens formelle organisasjonsplan. Uformelt kan man tenke seg klasseromsmiljø og maktfordeling. Ledelse er alltid et hovedelement. I tillegg har man noen ytre påvirkninger som krav fra omgivelsene. Det kan være alt fra nasjonale føringer og pålegg (f.eks rammeverk og lovverk), det kan være foresatte og det kan være nærmiljø/lokalsamfunn.

Nå er det jo ikke slik at belønninger man får i arbeidslivet uten videre kan overføres til et slags belønningssystem på skolen (altså for elevene). I arbeidslivet får vi lønn, og vi kan få andre goder som er mer immaterielle. Men når det gjelder mekanismene bak, om hva som oppfattes som å kunne gi grunnlag for motivasjon, mener jeg man kan trekke noen paralleller.

Man kan se på en modell som handler om forventning, forventning mellom det man gjør og det man får som belønning. Rent matematisk settes det opp som en formel som er slik:

motivasjon = forventning (innsats-utførelse) * forventning (utførelse – utbytte) * oppfattet verdi av belønning

Kommer ligningen ut som negativ vil man ikke være motivert for å gjøre noen innsats. Man kan tenke seg at dersom man legger ned mye innsats, men resultatet ikke står i forhold til innsatsen – da kommer den ut negativt. Typisk eksempel her kan være at man leser til eksamen i ukesvis og så får man helt jernteppe på eksamensdagen. Det samme gjelder hvis man har levert et godt resultat, men at utbyttet ikke samsvarer – ja, da blir det også negativt. La oss tenke oss at du hjelper noen med noe, du legger ned mye tid og krefter fordi du vil det skal bli bra – og har en forventning om å få lønn for arbeidet. Istedet får du bare en takk for hjelpen, og mottar ikke samme hjelp når du trenger det – da har de det for travelt til å hjelpe deg.  Den siste handler om oppfattet verdi på belønningen. Et banalt eksempel kan kanskje illustrere. La oss tenke oss at man skal delta i et løp. Man legger ned mye innsats og presterer bra, man blir faktisk først. Så viser det seg at alle får samme medaljen. Kanskje er det slik at man er fornøyd med egen prestasjon og synes det er belønning nok – eller kanskje er det slik at «premien» får veldig liten verdi.

Så hva skjer hvis noen av elementene er negative – da blir ligningen negativ. Det kan medføre at man ikke legger ned så mye arbeid – har dere ikke hørt «jeg får det sikkert ikke til likevel», «jeg er ikke noe flink til dette», «selv om jeg leser mye får jeg likevel dårlige karakterer». Det kan være grunner til at selv om man legger ned mye arbeid at resultatet blir dårlig – det kan være mangel på evner, mangel på opplæring, mangel på «modellering» (man vet ikke hva som forventes eller har urealistisk syn på hva som er godt/dårlig).

Forventningsteorien antyder at mennesker tar individuelle valg basert på forventningen om hva som kommer til å skje. Oppfattelsen av hva som betyr mest bygger på tidligere erfaringer eller gjennom å se hva som skjer med andre. Det kan medføre at man får et system som også har uønskede, uforutsette og utilsiktede konsekvenser.

En annen faktor som kan virke inn er at man sammenligner seg med andre. Rent matematisk kan det settes opp slik:

Mitt utbytte/min innsats = Andres utbytte/andres innsats

Hvis denne ikke er balansert vil det få uheldige konsekvenser, og man vil ofte føle at ting er urettferdige.  Er det ikke slik elevene ofte oppfatter situasjonen – de sammenligner seg heller med sine medelever enn å fokusere på sitt eget resultat og hvordan de kan forbedre det? Det kan være forklaringer på at ligningen ikke er balansert; det kan handle om evner, det kan handle om at man ikke har et realistisk bilde av egen og andres innsats. En av mine tidligere sjefer sa alltid til meg at verden er urettferdig, så kanskje det rett og slett er slik – enten vi vil eller ikke.. I en slik situasjon må man i alle fall prøve å forstå hvorfor man oppfatter ting som man gjør, og eventuelt prøve å korrigere dette synet hvis man skal skape motivasjon for en som mener han/hun får dårligere utbytte enn andre når de legger inn like mye innsats.

Så hva slags belønningssystem vil fungere? Det er mange teorier – og det er kanskje lettere i arbeidslivet enn i skoleklassen, fordi man har flere valg. I skolen er det i hovedsak karakterer, i næringslivet finnes det mange materielle og immatrielle belønninger – og man kan f.eks. velge at man har en slags meny med flere belønningsvalg som de ansatte kan velge blant for å finne den enkelte finner mest verdifull. Enkelte velger penger, andre fritid – og andre igjen kan velge noe helt annet.

25.07.12 at 11:44 Legg igjen en kommentar

Å lage et læringsscenario

Jeg har brukt regnværsdagene i sommer til å produsere oppgaver, oppgaver i lange baner. Når jeg lager oppgavene tenker jeg alltid på hva som skal læres, og så prøver jeg å gi det en kontekst. Noen ganger lykkes jeg bedre enn andre…

Scenariet i mange av mine oppgaver består av en innledende tekst,  ett eller flere bilder – som følges av ett eller flere spørsmål. Informasjonen man bruker for å beskrive situasjonen kan være bilder, animasjoner, illustrasjoner, lyd, video – og i ulike kombinasjoner. Det som er viktig er at situasjonen blir relevant og autentisk. Jeg pleier å bruke den innledende teksten som en slags oppsummering av fakta (en slags knagg om man vil), bildet skal illustrere situasjon og spørsmålene er ofte refleksjonsbaserte – uten nødvendigvis å ha noe fasitsvar. Det er viktigere for meg at de kan argumentere for sitt syn, at de kan sammenligne og/eller sortere informasjon.  Jeg synes det er noe av det som ligger i utsagnet «kunnskap kan beskrives, kompetanse må demonstreres». Mine tilbakemeldinger vil derfor ikke bestå av riktig/galt, men mer om hvilke elementer som bør være med i en besvarelse. Oppgavene har ofte ikke flere valgmuligheter på svar siden jeg ofte bruker åpne spørsmål.

Tilbakemeldinger er viktige elementer, og de kan være eksplisitte (riktig/galt) og umiddelbare (typisk automatiserte prøver) eller implisitte (se hva som skjer videre som et resultat av svaret du avgir). Tilbakemeldingene kan være muntlige, skriftlige, audiovisuelle – etter hva som passer best.  

Oppbyggingen blir derfor; beskrivelse av situasjon gjennom å bruke f.eks. tekst sammen med mediaelementer, spørsmål (evt med ulike valgalternativer), tilbakemelding (eksplisitt/implisitt).

Noe av det første man må tenke på er hva som skal læres, og hvordan læringen skal foregå. Det skal ikke være underholdning, du må ha et klart formål. Enkle prinsipper kan kanskje læres gjennom enkle spørsmål og avgrensede tema – nybegynneren vil kanskje foretrekke dette. Mer avanserte brukere kan sette seg inn i mer komplekse situasjoner med flere spørsmål og ulike perspektiver, gjerne under en form for konkurransepress (på tid?). Vær realistisk i forhold til hva som kan oppnås – og gjør det helst enkelt og kort om mulig.

Skal man jobbe med regelbaserte oppgaver må du være instruktiv i formen. Først forklare reglene, deretter presentere scenariet. Gi et overblikk, forklar hvorfor dette er viktig. Demonstrer trinn for trinn, forklar reglene – men ikke overdriv. Gi et minimum av informasjon, du kan alltids fylle på detaljer senere – enten i form av tilbakemeldinger eller som ekstra lesing. Lag handlingen og bruk media slik at historien blir overbevisende. Skal det være alternative svar er en utfordring å lage gode distraktorer. Valgmulighetene må være slik at minst noen synes disse også kan være rimelige som svar på oppgaven, men alle alternativene bør gi tilbakemelding slik at du kan korrigere misforståelsene som har ført til at man valgte feil – og for å evt. tilføye flere detaljer. For å skape relevans bør oppgavene ligne så mye som mulig på det man kan oppleve/stå overfor i virkeligheten.

Tenker du derimot at du skal gi elevene innsikt i nøkkelprinsipper som har betydning for problemløsning og beslutningstaking blir oppgaven litt annerledes. Her er det behov for å også bruke kritisk dømmekraft, man må gi dem en strategi for en slags guidet oppdagelsesferd. Presenter scenariet først uten utdypende forklaringer, det gir mulighet til å prøve ulike tilnærminger og gi refleksjon over utfallene. Lag historien med de prinsippene du vil ha fokus på, og det er viktig at de kan relatere seg til situasjonen. Problemet må være utfordrende, men oppnåelig. Lag rutineproblemer for nybegynnerne, og lag gradvis mer komplekse oppgaver hvor det ikke er så enkelt å skille mellom hva som er rett og gal framgangsmåte.

Det kan være vanskelig å bare bruke tekst hvis du skal lage et komplekst scenario, da kreves gjerne rikere mediabruk. Husk også her at man må lage «fristende» alternativer slik at ikke noen svaralternativer er for opplagte – det ødelegger hele prosessen. Hvis man ikke tenker å lage nivåer som avhenger av svar bør svarene også her gi umiddelbar respons, og at man korrigerer for eventuelle misforståelser. Gode tilbakemeldinger er et «must» – «godt jobba» er ikke en god tilbakemelding, det gir ikke grunnlag for ny læring. Gi gjerne muligheter for å utforske alle alternativene, det er ikke en prøve – og feil med gode tilbakemeldinger gir grunnlag for ny læring.

Til sist bør man tenke på å teste ut scenariet på en mindre gruppe, evaluere og eventuelt redigere.

23.07.12 at 17:41 Legg igjen en kommentar

Elektrisitetens historie – del 2

Vi er i 1800-tallets London. 28. februar 1812 kom Faraday til Royal Institution i Storbritannia. Han var omgitt av de fremste innen den akademiske verden og ville høre på en av vitenskapens store hjerner. Han var sønn av smed, hadde avsluttet skolegang som 12-åring og kom ikke inn på universitetet, men fortsatte å lære fordi vitenskap var fascinerende. Han leste all vitenskapelig litteratur han kom over, elsket å lære nye ting om verden, hadde konstant lidenskap i å forstå hvorfor verden så ut som den gjorde. Å lese var en ting, for å tilfredsstille kunnskapshungeren ville han se eksperimentene med egne øyne. En dag fikk han en sjanse, en billett til forelesning med Sir Humphrey Davy. Dette skulle forandre Faradays liv for alltid. Han ble inspirert og fikk massevis av ideer, visste hva han ville med livet – vie sitt liv til vitenskapen. Innen et år ble han Davys assistent. Med Davy som beskytter og også sjef studerte Faraday kjemi. Han ble inspirert av usynlige krefter i elektrisitet og magnetisme. 

I 1820 kom en merkelig oppdagelse. Ørsted oppdaget at elektrisk strøm gjennom en kobbertråd i nærheten av kompassnål gjorde at nålen snurret. Elektrisk strøm kan skape magnetisme, og forente elektrisitet og magnetisme. I dag kalles det elektromagnetisme, en grunnleggende kraft i naturen. Ørsteds oppdagelse startet ny oppfinnsomhet. Faraday gjenskapte Ørsteds verk, de første skritt mot berømmelse og rikdom. Han lagde en anordning som forandret historien; en krets ved hjelp av batteri, ståltråd og kvikksølvbad. I kvikksølvbadet stod en magnet. Når strøm ferdes gjennom en krets generer den et sirkulært felt rundt ståltråden og magnetfeltet skapte sirkelbevegelser. Det konverterte elektrisk strøm til kontinuerlige bevegelser. Det var den første elektriske motoren. Faraday eksperimenterte mer; oppdaget relasjon mellom elektrisitet, magnetisme og bevegelse. Hardt arbeid ga resultater, og fikk et gjennombrudd i 1831 når han tok en magnet, førte den fram og tilbake i en spole av kobbertråd. Han visste han var på sporet av noe, og i stedet for å flytte en magnet førte han en ledende kobberplate gjennom et magnetfelt og skapte kontinuerlig elektrisk strøm. I motsetning til batteriet flommet strømmen så lenge skiven gikk rundt. Induksjon var viktig for forståelsen av elektrisitet og teknologi under resten av 1800-tallet. Andre forskere var mer opptatt av hvordan tjene penger på elektrisitet. De brydde seg ikke om hva elektrisitet egentlig var, er det strøm eller kraft? Det var ingen debatt, de var bare interessert i hva elektrisiteten kunne gjøre. 

Faraday som vokste opp i dampverdenen informerte vitenskapen om elektrisiteten sin natur. Det ble samtidig et gjennombrudd i forhold til hvordan kan elektrisitet kunne brukes. En anordning som tok elektrisiteten ut av laboratoriene og i hendene på vanlige mennesker; telegrafen. En elektromagnet er en magnet skapt av elektrisk strøm. Man viklet ståltråd og skapte strøm gjennom bevegelse. Flere viklinger førte til mer konsentrert magnetfelt, og resultatet ble en sterkere magnet. En annen oppdagelse var at man kunne kontrollere en magnet på avstand – en av våre mest nyttige oppdagelser. Når man kunne synliggjøre elektrisitet langt fra opphavet muliggjorde det kommunikasjon. Morsesystemet er basert på et system hvor lengden på hvor lenge en elektrisk krets var lukket ga streker og prikker. Man kunne sende meldinger ved hjelp av koder. Det gjorde verden mindre. Telegrafen var hyppig omtalt i 1800-tallets retorikk; mer kommunikasjon og forståelse kommer til å gjøre krig unødvendig fordi vi vil vite mer om hverandre. I dag synes vi kanskje en slik forestilling var utopisk. 

I 1850 var det telegraflinjer overalt, men lynrask global kommunikasjon var ikke oppnådd. Hvordan oppnå kommunikasjon mellom to stormakter, Storbritannia og Amerika. En kabel over Atlanterhavet? Flere forsøk endte i katastrofe, kabler knakk i stormer. Så klarte man å skjøte to kabler og føre en ende til Irland og den andre til Newfoundland. Dronning Victoria sendte første melding gjennom kabelen. Den var til president Buchanan. Beskjeden var 98 ord lang, men den tok 16 timer å sende. De slet med å tolke signalene i andre enden. De slet med å forstå, signalene var utydelige og måtte stadig gjentas. Det gikk ikke så lett som man hadde håpet. De neste dagene ble hundrevis av meldinger sendt, det var en røre av prikker og streker. Det var store problemer med kabelen og det ble verre. Kabelen sluttet å virke. Det virket som en rimelig tanke å øke spenningen med sterkere batterier fordi man trodde strøm gikk gjennom kabler som vann i rør. Men en telegraf transporterte pulser og ikke kontinuerlig strøm, og over lange avstander ble de forstyrret og vanskelig å se forskjell på om det var prikker eller streker. Forskerne begynte å forstå at elektrisk strøm ikke alltid flommet som vann og dessuten skapte elektromagnetiske bølger. Det førte til ny forskning, elektromagnetisme. Et nytt syn på elektrisitet begynte å spre seg. Åtte år med samarbeid mellom forskere og ingeniører måtte til før ny velfungerende kabel kom på plass i 1866 fra Irland til Newfoundland – og den var klokkeren.

Drømmen om transatlantisk kommunikasjon var blitt en realitet og gjorde verden enda mindre. Tidligere kunne det ta måneder for at informasjon kunne nå fram, plutselig var det bare et par minutter. Det forandret livet for menneskene. Oppdagelsen av elektrisk strøm skulle få enda større betydning. Det kom nye måter å bruke elektrisitet på, noe alle ville ha – elektrisk lys. Fram til 1800-tallet kjente man bare til å brenne ting for å få lys. Midt på 1800-tallet ble hjem opplyst ved hjelp av gass. I et typisk britisk hjem i 1860 brukte man gasslamper, og pumpet inn gass i husene via nettverk av rørledninger. Gasslampene for svake til å lyse opp store områder ute. Her brukte man elektrisk buelys. Det ga intenst hvitt skinn, for sterkt til å ha inne. Man måtte derfor dele opp lyset i flere mindre og lyssvake lamper. 

På begynnelsen av 1880 arbeidet Edison med problemet. Han elsket å være i laboratoriet, og hans drivende kraft var at det var morsomt. Han var flink og hele hans kreativitet kom til nytte. Penger var trolig den minst viktige grunnen for Edison. Han samlet flere ingeniører og andre i Menlow park, det første forsknings- og utviklingssenter. De kunne finne opp i industriell skala. Edisons drøm var å gi elektrisk lys til alle husholdninger i landet. Han utviklet en ny elektrisk lampe, glødelampen. Den var ikke ny eller unik, alle prøvde å forbedre lignende pærer. Glødetråd er av et materiale som gir mer mostand enn kobbertråd og resten av kretsen. Blyantgrafitt var av de tingene som ble brukt som glødetråd. Det bygger på et prinsipp om motstand, det kreves mer energi for å tvinge gjennom og energi gir varme. Glødetråden varmes opp, temperaturen stiger og så gløder den hvitt. Et av de første materialene som Edison brukte var platina. Det høye smeltepunktet gjør at den kan varmes opp uten å smelte, og dras ut i tynne tråder. Jo tynnere jo mer motstand. Platina var dyrt og ga ikke nok motstand. Han måtte finne et bedre alternativ, og byttet til vakuum slik at man kunne hindre tynne tråder fra å brenne opp for raskt. Han testet alle tenkelige materialer, til o gmed skjegg. I dag tror mange at Edison var alene om å oppfinne lyspæren, og Swan som kanskje var den første med glødepære har blitt en fotnote i historien. 

Lyspæren var bare en del av Edisons strategi. Han oppfant uttak, kontakter og ledninger. Han var en brilliant forretningsmann og fant en banebrytende vei for å distribuere energi. Han ville skape elektrisitet i en sentral stasjon og selge til så mange som mulig. På den tiden måtte alle som brukte elektrisitet ha sin egen støyende generator hjemme. I 1882 stod Edison i en unik situasjon, han tok patent på glødelampen. Samtidig dyrket han ryktet om at han var unik og fikk skaffet midler til sitt arbeid. Han ville lyse opp Manhattan i New York, han skapte den første kraftstasjonen. I 1882 samlet han folk, slo på en av sine strømbrytere og tente 100 lyspærer unna fra en kraftstasjon 800 meter unna. Han gravde og ned strømkabler. I dag ser vi det som opplagt – på den tiden mente man det var unødvendig dyrt og så man opp i lufta ville man se fullt av ledninger til telegraf, telefon og gatebelysning skygge for sollyset. Edison visste at det måtte endres, og at det var sikrere å grave ned ledningene.

Å grave ned var ikke bare dyrt, det var et logistisk mareritt, alltid liv og bevegelse. Kundene måtte finnes innen 1,6 km fra kraftstasjon. Den dyreste kabel han hadde råd til kunne bare transportere til en viss mengde kunder. Det var et stort framskritt, kundene fikk strøm fra en og samme kraftstasjon. Edisons nett kunne aldri bli lønnsomt for forstedene, bygging av kraftverk var ikke lønnsomt og kabling dyrt. Hadde vi holdt oss til Edisons metode ville verden sett annerledes ut – en kraftstasjon kunne ikke være lenger unna enn 1,6 km, og det ble dyrt å forsyne mindre samfunn. Men en person med løsning på problemet skulle snart dukke opp. Han skulle være med å skape den moderne verden – han het Tesla og jobbet rett under Edison. 

Tesla var en serbisk oppfinner, og jobbet for Edison etter å ha kommet til New York. Han var Introvert, en tenker – alt som Edison ikke var. Edison var ganske ustelt, Tesla brydde seg om utseendet og hvordan han ble oppfattet. Tesla var ikke like imponert over Edisons kraftverk som resten av Amerika. Han drømte om å overføre strøm mellom byer og land, og visste hvordan det skulle gjøres; det måtte være en annen type elektrisk strøm. Jo mindre strøm via kabel, jo mindre gikk tapt i motstand, lengre kabel kunne være. Han kom med vekselstrømmen. En økt spenning førte til mindre motstand og strømmen måtte trappes ned før den kom i huset gjennom å bruke en omformer eller transformator. Det kunne endre vekselstrøm fra høyspenning til lavspenning hos forbruker. Et stort skritt mot den moderne verden. 

Han fikk støtte hos Westinghouse som mente at vekselstrøm var framtiden, men det var et problem. Vekselstrøm var utmerket for å gi lys, men til forskjell fra likestrøm kunne den ikke drive en motor. Tesla kom med en løsning, en vekselstrøm-motor. Den var genial, og en av de viktigste oppfinnelser noensinne. Det var et system med generator, kabler og motor. Flere vekselstrømkilder ladet spoler etter tur, skapte elektromagnetiske felt og dro bevegelige deler videre. Kraftverk kunne nå ligge langt fra befolkede områder og strøm kunne distribueres langt. Taslas gjennombrudd var den siste puslespillbiten, men han måtte bevise at hans vekselstrøm var bedre enn Edisons likestrøm. 

Tesla møtte Westinghouse, mannen som kunne gjøre Teslas drømmer til virkelighet. Edison trodde fortsatt på likestrøm. Kampen var i gang.  To forskjellige systemer sloss om sjansen til å lyse opp USA og resten av verden. Kampen ble kalt strømkrigen. 

Edison mente likestrøm var tryggere. Å ta på Edisons kabel var relativt ufarlig. Kabler med vekselstrøm hadde høyere spenning og var livsfarlige. Edison nevnte alle ulykker og kortslutninger som Teslas system medførte. Det var et kraftfullt budskap for mange var redde for elektrisitet. Det kunne drepe på rekordtid, uten at man visste hvordan. En usynlig morder rett inn i hjemmene. Våpenet man brukte i strømkrigen var frykt. Harold P Brown skulle ta kampen mot vekselstrøm til et nytt nivå. Han kom med en ekstrem og negativ PR-kampanje, en teatralsk måte å demonstrere vekselstrømmens dødelige kraft. I 1889 samlet han 75 av landets beste elektroingeniører og journalister for å la dem se noe de ikke ville glemme. Brown hadde betalt gategutter for å fange løshunder, og så drepte han dem med elektrisitet. Både likestrøm og vekselstrøm for å vise at vekselstrøm drepte raskest. Ikke bare hunder var del av framvisningen, han brukte også en kalv og en hest for å vise at vekselstrøm kunne drepe alle pattedyr, også mennesker.

Det gjorde amerikanske politikerne overbevist om at mordere skulle drepes med vekselstrøm, og Edisons advokater ville det skulle kalles å bli «Westinghoused».  I 1890  ble William Kemmler spent fast i en trestol med to våte elektroder festet på seg, 26 tjenestemenn og leger så på fra et annet rom. Henrettelsen av Kemmler var et lavpunkt i strømkrigen, men betød ikke slutten. Tesla skulle gjøre noe ingen hadde sett før.

Tesla hadde lært å skape høyfrekvent vekselstrøm. I 1891 ga han en demonstrasjon – en magisk oppvisning av strømstyrke. Uten verneklær lot han titusenvis av volt passere gjennom kroppen til enden av en lampe han holdt i. Teslas vekselstrøm var så høyfrekvent at den passerte gjennom kroppen uten å skade ham, demonstrasjonen viste at hvis man behandlet den riktig ville høyfrekvent strøm være sikker. Strømkrigen var vunnet. I 1896 ble det bygget kraftverk ved Niagarafallene der Westinghouses generatorer produserte Teslas strøm, og noen år senere forsynte kraftverket også New York med strøm. I dag er all strømproduksjon et produkt av Teslas system.

Vi skaper milliarder av watt i dag, hvert sekund, time og dag. Kull, gass og atomkraft basert på oppdagelser av Faraday, Tesla og av andre tidligere ingeniører fra en fantastisk æra av oppfinnelser.  Vi har glemt hvilken mystisk kraft den en gang var. I dag ville vår verden kollapse uten den.

18.07.12 at 01:46 1 kommentar

Elektrisitetens historie – del 1

De siste dagene har jeg fått med meg en serie om elektrisitetens historie på History Channel, og har «liveblogget» med tanke på å bruke opplysningene i noen oppgaver senere – kanskje i forbindelse med Opplysningstiden eller store oppfinnelser. Del 2 kommer snart.

Elektrisitet er grunnlaget for den moderne verden – og den ga oss digitaliseringen som gjør at dette blogginnlegget kan skrives. Tenk en verden uten elektrisitet; mørk, kald, stille. Den ville lignet starten på 1700-tallet hvor historien om elektrisiteten begynner. 

De gamle grekerne pusset rav for å lage små støt. Det nevnes i oldtidens litteratur at rav kan tiltrekke lette gjenstander, f.eks. tørre strå og fjær, når man gnir det. Betegnelsen «elektrisk», som kom på 1600-tallet, betyr egentlig «ravaktig».

Tidlig på 1700-tallet tok Isaac Newton over som president av Royal Society etter at erkefienden Robert Hooke var død. En tidligere kontrovers med Hooke hadde gitt Newton hans første nervesambrudd. For å befeste stillingen ansatte Newton sine egne folk.

En av de som jobbet hos Royal Society var Francis Hauksbee. Han ville imponere med spektakulære eksperimenter. Han lagde en glasskule hvor han fjernet luften inne i kulen med en ny maskin, luftpumpen. En håndsveiv gjorde at kulen roterte. I rommet hvor han viste eksperimentet ble stearinlysene blåst ut, Francis la hånden mot kula. Publikum skulle få se noe fantastisk; inne i glasskulen dukket det opp et merkelig lys som danset rundt hånden hans. Ingen hadde sett noe lignende. Fantastisk. Den vakre blå gløden følger hånden, men skulle nesten tro gløden var levende. For oss i dag er det nok vanskelig å helt forstå betydningen av dette blå lyset, men husk at på denne tiden ble slike naturfenomener oppfattet som Guds verk. En vanlig oppfatning da var at Gud alltid grep inn i naturens gang. At en vanlig dødelig kunne tukle med Guds verk var nesten umulig å forstå. Hauksbee skjønte ikke rekkevidden, han forstod aldri at han skapte en revolusjon. Hauksbees maskin kunne lage strøm med en sveiv, og man kunne se den. Denne oppfinnelsen sammenfalt med opplysningstiden, og det var viktig. På denne tiden skaptes en radikal politikk, stor kunst og naturfilosofien eller vitenskapen som vi vil si i dag. 

Hauksbees maskin ble ikke varmt mottatt av vitenskapsmenn, men av tryllekunstnere og gateartister. De med interesse for elektrisitet kalte seg elektrikere. Et typisk triks for en tryllekunstner var å gni en glass-stav med et pusseskinn og løftet så fjær med stangen. Deretter ladet han seg selv med Hauksbeemaskinen og ga alle gjestene små støt. Paradenummeret bestod av at han hadde et glass cognac,  ladet seg på nytt med maskinen og antente cognacen med fingeren. Hele Europa var bitt av basillen, nysgjerrige elektrikere stilte spørsmål. Hvordan skulle man få kontroll over denne utrolige energien, og kunne det være mer enn bare underholdning? 

Et av de tidligste gjennombruddene skjedde på bakgrunn av et forferdelig uhell. Stephen Gray hadde vært en vellykket silkefarger, men en ulykke ødela karrieren. Han fikk på i Charter house i London, et hjem for foreldreløse og eldre gentlemenn. Han hadde oppdaget at silke kunne skape elektriske gnister og det fasinerte ham. På Charter House fikk han tid til å eksperimentere. Han lagde en treramme hvor to husker var festet med silketau. Han hadde også en Hauksbeemaskin som skapte statisk elektrisitet. Foran et stort publikum fikk han en foreldreløs gutt til å legge seg over huskene og plasserte litt bladgull foran ham. Deretter sveivet han på maskinen, en stang fra maskinen ladet opp gutten som ble magnetisk. Bladgullet danset opp mot fingrene på gutten og av og til ble det gnister – det var litt av et show. Elektrisitet kunne bevege seg fra maskinen til guttens kropp og ut i fingrene, men silken stoppet den fra å forsvinne andre steder. Elektrisitet kunne altså strømme gjennom enkelte ting og ikke andre – det gjorde at Grey delte opp verden i to typer materialer; isolatorer og ledere. Isolatorer som silke, hår, glass og harpiks beholdt elektrisiteten. Ledere slapp strømmen gjennom – slik som med gutten og metaller. Dette skillet er svært viktig også i dag. Bare se på elektriske master. De benytter det samme prinsippet som Gray oppdaget for 300 år siden. Ledningene er ledere, glass og porselen mellom ledning og master er isolatorer og hindrer elektrisiteten å strømme ned i bakken. Det var akkurat som silketauene.  Selve showet var fint, men virket bare så lenge han sveivet på Hauksbeemaskinen. Elektrisiteten gikk fra maskin til gutt og forsvant. Det neste steget i elektrisitetens historie var da vi lærte å lagre energi – det skjedde ikke i Storbritannia, men på det europeiske kontinentet. 

På andre siden av kanalen var det også elektrikere, og Leiden i Holland var et av sentrene. Kanskje den viktigste oppfinnelse på 1700-tallet var Leidnerflasken. Pieter van Musschenbroek  var født inn i akademia. Gjennombruddet hans skjedde  ikke som resultat av grundig forskning, men uhell. Han forsøkte å finne ut hvordan han kunne lagre elektrisitet. Tankerekken hans var omtrent som; hvis elektrisitet strømmer på samme måte som vann kan det kanskje også lagres på samme måte som vann. Han forsøkte å lage et apparat, tenkte bokstavelig og brukte en glassbeholder og helte litt vann i den. I beholderen la han enden av en ledning som var koblet til en Hauksbeemaskin. Han satt glassbeholderen på en isolator for å holde på ladningen og forsøkte å «helle» elektrisitet fra maskinen via ledningen og ned i vannet. Men – ladningen holdt seg ikke i glasset. En dag glemte han å sette glasset på isolatoren og holdt det i hånden mens han sveivet på maskinen. Han tok på glasset med en hånd og tok på lokket av glasset med den andre. Det resulterte i et kraftig støt, han gikk nesten i bakken. Det viste seg at flasken lagret energi i dagevis. Glassflasken ble kalt en Leidnerflaske etter stedet. Oppdagelsen spredte seg over hele verden. Det var kanskje de første, hurtigreisende globale nyheter. Det var et globalt, elektrisk fenomen – men ingen forstod hvordan Leidnerflasken fungerte. Elektrisk væske og flasken gir et kraftigere støt hvis man lar energi lekke. Hvorfor blir det ikke kraftigere hvis all energi holdes fanget? Det var spørsmålet de stod overfor. Elektrisitet var utvilsomt et fantastisk under – den kunne gi støt og gnister, den kunne lagres og flyttes rundt. Men hva og hvorfor den var som den var – det var et mysterium.  

Snart kom et nytt gjennombrudd fra uventet hold. Det ble politisk og filosofisk i krig med London, og kom fra en amerikaner – en simpel kolonist. Han het Benjamin Franklin – en mann som støttet den amerikanske frigjøringen. Han uttalte at dette fenomenet er tilgjengelig for alle, eliten forstår seg ikke på det – kanskje vi kan. Eliten kan ikke kontrollere dette – kanskje vi kan. Dette fenomenet er kilde til overtro. Vi rasjonelle, egalitære og demokratisk intellektuelle kan løse dette uten å være magiens slaver. 

Franklin ville bruke fornuften for å finne en rasjonell løsning på noe mange mente var magi – lynet. Noe av det han ofte blir forbundet med er at han fløy en drage under tordenvær for å vise at lyn er elektrisitet. Han tenkte det, men utførte det sannsynligvis aldri. Det som er mer sannsynlig er at en annen av hans ideer faktisk ble utført i praksis, men ikke av ham – og det skjedde utenfor Paris. Compte de Buffon og Dalibard satte en metallstang på 12 meter i et trestativ og førte enden av stangen ned i en vinflaske. Franklin mente at stangen ville fange lynet, lede det nedover og lagre det i flasken. Da kunne man finne ut hva lyn egentlig var. Så ventet de på tordenvær. Lynet slod ned i metallstangen med et høyt smell, en assistent løp bort til flasken og en gnist brant hånden når han tok på flasken samtidig som man kunne lukte svovel. Gnisten avslørte hva lyn var – det var samme elektrisitet som ble laget av mennesker. Hendelsen var enormt viktig – samtidig ble det oppfattet som kjetteri; Guds vrede ble temmet av mennesker. 

Eksperimentet viste at tordenvær skaper elektrisitet, og at den kan fanges. Det var en naturkraft som kan utnyttes. Franklin vendte tankene mot et annet spørsmål; Leidnerflasken. Han innså noe som ingen andre hadde gjort. Han sammenlignet det med penger i en bank, og hvor saldo kan være enten positiv eller negativ. Leidnerflasken var som et slags økonomisk problem for ham. Han mente at en naturlig mengde elektrisitet omgir hvert legeme, men naturen er innrettet slik at den alltid vil skape balanse. Elektrisitet er en positiv ladning som utjevner en negativ ladning. Denne enkle ideen var løsningen på Leidnerproblemet. Når flasken lades strømmer en negativ ladning inn og står flasken på en isolator blir ladningen liten. Hvis noen holder flasken mens den lades blir en positiv ladning suget ut av kroppen (hånden) – den forsøker å utligne den negative ladningen i glassflasken. Ladningene holdes adskilt av glasset og ladningen bygger seg opp på begge sider. Hvis man tar på lokket og lukker kretsen kan den negative ladningen strømme gjennom og skape støt og en liten gnist. Leidnerflaskens moderne motstykke er en kondensator. Vi finner den overalt, den utligner spenningstopper og beskytter følsomme deler som f.eks. i et kretskort.  

Kommersielle krefter som ga opplysningstiden næring skulle snart gi oss en helt ny type elektrisitet. Cavendish – familien var utrolig rik. Henry Cavendish vendte ryggen til familiens rikdom og status for å bo i London og vie seg til sitt vit arbeid. Han hørte om at det var fanget  elektrisk skate og ble nysgjerrig. Det måtte være elektrisitet, men hvordan? Hvordan kan dyr skape elektrisitet? Hans løsning var å lage en kunstig fisk. To leidnerflasker ble brukt for å forme skaten. Han begravde dem i sand, og da de berørte sanden ga de fra seg kraftig støt. Modellen overbeviste ham om at skaten var elektrisk. Både de ekte og kunstige skatene ga fra seg kraftige støt, men de ekte slo aldri gnister. Han ble forvirret, kunne det være samme type elektrisitet når de ikke oppførte seg likt? Om høsten i 1773 jobbet han videre med gåten, og våren etter slo tanken ned i ham. Han mente det var et enkelt skille mellom mengde elektrisitet og intensitet. Det ble et vendepunkt og var nyskapende vitenskapelige ideer; mengde elektrisitet ->  intensitet -> spenning. Fisken ga støt på 240 volt, det samme som i en stikk-kontakt og det var ti ganger mindre enn Leidnerflasken. 

Men det som førte inn i vår moderne tid var erkjennelsen av at elektrisitet er ikke bare kortvarige støt, den kan være kontinuerlig. 

Det neste store framskrittet var et resultat av en personlig rivalisering mellom to italienske forskere. Galvani holdt til på Universitetet i Bologna, et av Europas eldste og tidligere styrt av paven i Roma. Universitetet var mektig, men konservativt. Det var basert på kristendom; Gud styrte jorden fra himmelen og hvordan Gud gjorde det var skjult for oss dødelige. Vi skulle ikke forstå, men tjene Gud. I Pavia holdt Volta til, og han kunne ikke vært mer ulik Galvani. Han hadde gamle aner, var ung, arrogant og elsket kontroverser. Ideene var ikke hemmet av religiøse dogmer, han trodde på rasjonalitet og han ville på den internasjonale scenen. Han mente at vitenskapelige bevis skulle kue uvitenheten, at overtro var fienden og fornuften var framtiden. Begge var fasinert av elektrisitet, men de hadde helt ulikt verdenssyn som formet tankene. 

I 1759 gjorde man et forsøk med en lam mann og elektrisitet. Rapportene kan fortelle at hodet roterte og bicepsen beveget seg.  Det samme var tilfelle med alle muskler som fikk tilført elektrisitet. Galvani mente at disse eksperimentene viste at kroppen ble drevet av animalsk elektrisitet gjennom at en væske fra hjernen flommet ut i musklene og satt dem i bevegelse.  Han brukte en frosk som ble flådd og tømt for innvoller, bare bakbeina ble beholdt sammen med viktige nerver. En Hauksbeemaskin ble brukt for å generere statisk elektrisitet som strømmet via en stang og ut gjennom en kobberledning som var koblet til frosken. Det viste seg at froskebeinet rykket til når det ble kontakt. Galvani tolket dette som at det fantes et merkelig, spesielt fenomen i dyrets muskler – animalsk elektrisitet – og den fantes bare i levende vesener. 

Volta mente at denne teorien smakte av overtro og magi, det var ikke rom for slikt i rasjonell, opplyst vitenskap. Han hadde et helt annet syn, han mente det røpte noe helt nytt. Froskebeina rykket ikke til på grunn av animalsk elektrisitet, det var fordi det var tilført kunstig elektrisitet. I Bologna reagerte Galvani med vrede på Voltas ideer, han mente Volta krysset en grense mellom eksperimenter og Guds vilje. Det var kjetteri. Å hevde at elektrisitet som var kunstig laget var nøyaktig det samme som Gud hadde gitt levende vesener – det utslettet en grense mellom Guds rike og vår materielle verden. Ansporet av religiøs indignasjon utførte Galvani nye eksperimenter som skulle vise at Volta tok feil. 

Galvani forsøkte å isolere den animalske elektrisiteten og mente at han hadde bevis for at elektrisiteten stammet fra selve frosken, at froskemuskler var som Leidnerflasker. I 1786 publiserte han verket «De animali electricitate» og så sikker var han på sine teorier at han sendte en bok til Volta. 

Volta utstod ikke Galvanis ideer, elektrisiteten måtte kommer fra noe annet. Men hva? I 1790 begynte Volta jakten på denne nye elektrisitetskilden. Han fokuserte på metaller og var nysgjerrig på en pussig fenomen – hvordan kombinasjon av metaller smaker. Han la to ulike mynter mot tungen og en sølvskje over – det kilte i tungen, omtrent som støtet fra en Leidnerflaske. Volta konkluderte med at han kunne smake elektrisiteten og at den var et resultat av kontakt mellom ulike metaller. Det var en teori som motsa Galvanis; metallene skapte elektrisitet. Men elektrisiteten myntene skapte var veldig svak. Kunne han gjøre den sterkere? Han leste om arbeidet til Cavendish – spesielt arbeidet med de elektriske skatene. Han tok en nærmere tid på skatene og mønsteret den hadde på ryggen, var dette jevne mønsteret nøkkelen til det elektriske støtet? Hva om hvert kammer var som mynt og skje, en kombinasjon som produserte hver sin lille ladning? Volta bestemte seg for å slå tilbake og bygde sin egen elektriske skate. Han kopierte mønsteret, men brukte metall ved å bruke en kobberplate som han la et papir over. Papiret var dyppet i fortynnet syre, så en ny metallplate over og gjentok dette flere ganger. Det ble en søyle av metallskiver, og den ble kalt Voltasøylen. Søylens egenskaper vakte oppsikt, han testet den på seg selv ved å koble en metalltråd i hver ende, og deretter ha begge ledningene på tungen. Effekten var den samme som med myntene, men kontinuerlig og sterkere. Volta hadde skapt det første batteriet. Kontaktspenning fungerte. Volta så dette som siste og endelige seier i konflikten med Galvani. Elektrisitet flommet ut som vann i en bekk, kontinuerlig, fra søylen – derav uttrykket elektrisk strøm.

200 år etter Volta forstår vi endelig hva elektrisitet er. Metallatomer, som alle andre, har elektrisk ladde elektroner som omgir atomkjernen. Men metallatomer kan flytte fra et atom til et annet. Hvis alle går i samme retning samtidig skaper de en elektrisk ladning. Denne strømmen kaller vi elektrisk strøm. Få uker etter at Volta fortalte om søylen sin oppdaget forskerne noe utrolig. Søylens effekt på vann var utrolig – den rev fra hverandre vannets bindinger; delte vannet i oksygen og hydrogen. Dette innledet en ny æra, nå ble elektrisitet et praktisk verktøy; med konstant elektrisk strøm kunne man isolere kjemiske stoffer. Det dannet grunnlag for kjemi, fysikk og moderne industri. Voltasøylen endret alt. En grunnleggende elektrisk enhet er oppkalt etter ham; volt. Hans vitenskapelige motpart lyktes ikke like godt, Galvani døde i 1798 – deprimert og lutfattig. Men selv om oppfinnelsen av batteriet var viktig var heller ikke dette vendepunktet i elektrisitetens historie – vendepunktet kom senere.

Punktum for en epoke og begynnelsen på en annen; Humphry Davy, ung selvsikker og fasinert av elektrisitetens muligheter. 1808 bygde han verdens største batteri, over 800 sammenkoblede voltasøyler. Det må ha sydet av svoveldamp, batteriet fylte en hel kjeller. Davy koblet batteriet til to kullstifter som han første sammen, elektrisitet fra batteriet hoppet over gapet og skapte en konstant og blendende gnist. Ut av mørket kom lyset. Davys lysbue symboliserer slutten på en epoke og begynnelsen på vår, den elektriske tidsalder. 

Men historien har også en uhyggelig epilog; Aldini, Galvanis nevø,  kom til London med et grufullt eksperiment. En morder ble hengt, tatt ned og Aldini gjorde noe makabert. Ved hjelp av en voltasøyle førte han elektrisk strøm inn i mannens lik, og det så ut som den døde fikk liv. Det så ut som at elektrisitet kunne gjenopplive døde. Det gjorde et sterkt inntrykk på Mary Shelley, som senere skrev Frankenstein.

 Dette var slutten på miraklenes tid og begynnelsen på rasjonalitetens, vitenskapens tidsalder. 

For litt mer enn 200 år siden oppdaget man at elektrisitet kunne være mye mer enn bare statisk ladning, man kunne få den til å flomme i konstant strøm. Men snart kom en grunnleggende oppdagelse – elektrisitet har en forbindelse med magnetisme. Å mestre samband mellom magnetisme og elektrisitet skulle forandre verden. I dag generer vi tilsynelatende ubegrensede mengder av kraft. Hvordan klarte man å løse elektrisiteten sin gåte for så å bruke den i løpet av et århundre full av oppfinnelser?

18.07.12 at 00:44 2 kommentarer


Note to myself

Finn presentasjonene jeg bruker på slideshare

Sjekk ut ressursene jeg har laget på IKTplan.no

KONTAKTOPPLYSNINGER

Antall besøkende

  • 509,683 besøk

Siste innlegg

Skriv inn epostadresse for å få nye blogginnlegg rett i innboksen din

Bli med 317 andre følgere

Velkommen til Eva2.0

Takk for at du besøker siden, jeg setter pris på alle gjester. Hvis det er innlegg du liker godt (eller misliker) håper jeg du legger igjen en kommentar. Har du spørsmål kan du sende meg en epost, epost-adressen finner du på siden om denne bloggen. Blogginnlegg som jeg skriver på disse sidene gjenspeiler helt og holdent min private mening og mine private oppfatninger - og er ikke uttrykk for holdninger i forhold til prosjekter jeg arbeider med.

Jeg har gitt ut en bok sammen med Frode Kyrkjebø "IKT i Skulen - kva, kven, korleis og kvifor". Se fanen IKT-ferdigheter på toppen for mer informasjon.

I tillegg har jeg fått tittelen Årets Skoleblogg - denne setter jeg umåtelig stor pris på. Takker alle som bidrar med gode råd og tips til mine blogginnlegg :-)

TANKEKART DIGITALE FERDIGHETER PÅ HVILKE TRINN

Jeg er EvaBra på twitter :-)
Se også min reiseblogg.

Her finner du et tankekart med tips til hvor du kan søke hva

Skriv epostadresse under for å motta meldinger om nye blogginnlegg via epost (på den andre siden anbefaler jeg egentlig at du heller abonnerer via RSS-feed..se fanen IKT-ferdigheter på toppen og bla deg ned til Organisere ved hjelp av RSS)

Bli med 317 andre følgere

Creative Commons License
Dette verk av Eva Bratvold er lisensieret under enCreative CommonsNavngivelse-Ikkekommersiell-Del på samme vilkår 3.0 Norge lisens.

“If you want to build a ship, don’t drum up the men to gather wood, divide the work, and give orders. Instead, teach them to yearn for the vast and endless sea.” — Antoine de Saint-Exupéry