Læreres praksis og deres tenking

I dag har jeg med stor interesse lest studien fra Nordlandsforskning om læreres praksis og deres tenking under Kunnskapsløftet. Riktignok står det på Udir sine sider at rapporten viser at elevene er fornøyde med opplæringen, at de har et bevisst forhold til hva de skal lære og hva de har lært. Samtidig slår det meg når jeg leser sistater fra elevintervjuer som står i rapporten at de ikke helt kan gi noen forklaring på hvorfor de mener at de har lært det de skal ha lært – det virker som de ikke helt kan beskrive hvordan de vet at målet er nådd. Det som er opplagt er nok at bruk av vurderingskriterier medfører en bedring på dette området, selv om det slår meg at det som står i sitatene handler mest om å gjenta det som har blitt sagt i undervisningsøkta.

Når det gjelder undervisningen så viser studien noe av det samme; mye av den handler om å beskrive, gjenfortelle, fortelle – veldig lite handler om å reflektere og aller minst om å være bevisst grunnleggende ferdigheter og det å lære å lære. Selv om lærerne som har blitt intervjuet gir uttrykk for at man har gått fra hva man skal gjøre til hva man skal lære synes jeg å lese mellom linjene at man fortsatt arbeider mye med hva som skal gjøres.

En følge av at mye blir gjøre er at man sitter igjen med overflatekunnskap (se også hva jeg skrev allerede i 2010 om at elevene lærer seg utenat uten å forstå).  Nå har jeg akkurat lest gjennom noen pensumbøker og det slår meg at akkurat det samme er tilfellet her. I slutten av hvert kapittel er det riktignok noen «finne svar i teksten»-oppgaver, men de har også noen oppgaver som er merket «tenk over» – som sikkert er ment for å reflektere. Paradokset er at faktisk også disse oppgavene er av typen «finn svar» – ikke i tekst, men i oppslagsverk eller på Internett, «skriv stil» – skriv en artikkel om/lag en reportasje om/lag et intervju om. Intensjonen er tydeligvis god, men «kjødet var skrøpelig» kan man vel si.

Litt slik apropos dette holder jeg faktisk på å lage noen oppgaver som jeg håper kan bli litt bedre som en sammenligning til oppgavetypene nevnt over  – jeg tenker i retning av argumenter for/mot, sortering/sammenligning/kontrastering osv i litt ulike formater – og har i drøyt to år nå laget diskusjonsoppgaver på ulike tema (og så får de som bruker dem selv vurdere om de synes de er gode eller ikke). Jeg liker godt å lage oppgaver hvor man kanskje må tenke litt utenfor boksen, at svaret ikke står i teksten og bare kan gjengis – selv om disse selvfølgelig er vanskeligere å vurdere fordi det ikke er noe enkelt fasitsvar. Når studien kommenterer at selv om det er samarbeid i timene handler det stort sett om overfladisk kunnskap og det er lite diskusjon, da tenker jeg at jeg er på rett spor gjennom å produsere akkurat slike oppgaver som er ment for diskusjon (og mine er hovedsaklig tenkt som plenumsdiskusjon).

Noe annet jeg la merke til i rapporten (og her må jeg først komme med en mild kritikk av den grafiske framstillingen. Grafene i rapporten er ikke gode, her burde man med hell ha valgt en annen diagramtype enn linjediagram) var at hvis helklasseundervisningen kommer under et visst nivå (her ca 40% av undervisningsøkta) gikk veldig mye tid med på administrasjon framfor læring. Det kan være å gi beskjeder, dele ut bøker eller annet materiell, flytte på seg i klasserommet osv. Noe sier meg at her er det gode teknologiske løsninger som kan gi mer effektiv utnyttelse. For å nevne et for meg opplagt eksempel er det å ha delte notatblokker i OneNote en løsning, da kan man legge inn alle ressurser som skal brukes og alle får det oppdatert. På de minste trinnene har jeg tidligere nevnt at det er programvare som gjør at lærer med et trykk kan distribuere filer av ulikt slag direkte til hver enkelt PC eller sørge for at alle kommer på samme nettside. I disse to eksemplene som er nevnt forutsetter jeg riktignok at alle enten har egen PC eller at man evt har virtualiserte løsninger som gjør at hver elev har sin egen arbeidsflate.

I studien framkommer det også at Kunnskapsløftet har medført at man har blitt mer målstyrt i undervisningen, men samtidig er det også noen erfaringer på at dette kan være negativt i form av at det blir mindre tverrfaglig arbeid og negativ fragmentering fordi man fokuserer på avgrensede kunnskapselementer. Det er kanskje noe å tenke på, og jeg tenker med en gang på teknikken med bakvendt planlegging – ha læringsmålet i fokus (hva skal elevene ha lært når vi er ferdige og lage kjennetegn på måloppnåelse) , planlegge aktivitetene for å nå dit og ha milepæler underveis for å sjekke at man er på riktig vei. Da må man også tenke i litt større bolker enn hvert enkelt kompetansemål, det mener i alle fall jeg.

Det pekes også på at man må være mer bevisst på hvorfor man gjør som man gjør; hvorfor velger man f.eks. gruppe framfor individuelt eller helklasseundervisning, at man må ha fokus på ikke bare å overvåke læringsprosess – man må også ha fokus på å assistere læringsprosessen, at man må tenke på de grunnleggende ferdighetene og ikke minst (etter min mening) det å lære strategier for å lære. Forskjellen på læringsstiler og læringsstrategier er det tydeligvis veldig delte meninger om – jeg vet egentlig heller ikke om det er så viktig å skille, det viktige må være å ha en strategi for hvordan man skal løse problemer og tilnærme seg læringsaktiviteter som bidrar til økt kunnskapsbygging. Dette er også en av trendene man ser framover, i form av å lage seg personlige læringsmiljøer (PLE – personal learning environments) – og jeg tror at dette er en viktig del av det som også kan gå under tilpasset opplæring (se også blogginnlegget Ferdigheter: personlig læring og tenking). Tilpasset opplæring betyr ikke nødvendigvis at hver enkelt skal ha en individuell plan, det handler om å lage noe som kan brukes på ulike måter og på ulike nivåer. På den måten kan man komme på et nivå når det gjelder tilpassing som er akseptabelt uten at det medfører en mengde ekstra-arbeid i form av å tilpasse til hvert enkelt individ (se innlegget Elevsentrert undervisning – noen tanker).

Oppdatert: se også denne artikkelen i Aftenposten; Kunnskapsløftet har økt forskjellene i skolen

Advertisements

2 comments

  1. Det är viktigt att komma ihåg att elever inte alltid kan redogöra för vad de kan. En hel del av det vi lärt oss inordnas i den närmast omedvetna bearbetningen och kan inte beskrivas på befallning.

    Lärstilar är ett tveksamt begrepp. Det antyder ett statiskt tillstånd; att elever alltid har ett visst förhållningssätt till lärostoffet. Så är ju inte fallet. Våra beteenden och föreställningar är i hög grad situationsberoende.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s