Gjør leksene for lærerens skyld

17.10.11 at 00:06 Legg igjen en kommentar

Hvorfor en slik overskrift? Jo, en bekjent sa oppgitt til meg at sønnen ikke kunne forstå at skolen var til hans eget beste – han hadde egentlig aldri gjort skolearbeid for egen del, men for lærerens del. Derfor var det også noe han gjorde med ulyst. Han skjønner det vel engang selv, fortsatte min bekjent, jeg har gitt opp å mase. Historien er dessverre ikke helt uvanlig – mange ser skolen som en plikt, ikke som en mulighet. Mange oppdager for sent at man burde gjort noe mer ut av det, noen oppdager det aldri. Torsdag denne uken er det Global Dignity-day – og dagen for såkalte verdighetshistorier. Mer opplysninger om denne dagen finner du her.

Jeg vil imidlertid her skrive litt mer om motivasjon – fordi jeg tror det er motivasjon mange mangler. Motivasjon kan skyldes mange ting, i tilfellet nevnt over er det blandet; det handler nok om følelse av manglende mestring, det har handlet om klassemiljø, det har handlet om holdninger han har «arvet» – og det handler om at han finner andre ting mer interessante enn skolen. På den andre siden er det påfallende mange ting han kan legge stor energi i – ting han selv har lyst til å drive med. Motivasjonsprinsippene under har jeg delvis fått inspirasjon fra gjennom blant annet å lese «The Nature of Learning: Using Resarch to Inspire Practice», ispedd en del personlige kommentarer.

Dersom alt det som skjedde i klasserommet var morsomt og interessant ville elevene naturlig bli motiverte. Vi vet alle at dette ikke er tilfellet, og det er ikke enkelt å få det til. Motivasjon er ikke noe man kan pålegge eller gi andre, man må faktisk motivere seg selv. Er det da noe som kan gjøre at man kan styrke muligheten for at motivasjonen kommer? Man får kunnskap gjennom måten man samhandler med lærere, med-elever, foresatte og andre – og man bygger mye på tidligere erfaringer, både suksesser og feilskjær. Troen man har på seg selv kan derfor være positiv eller negativ – og det kan være ulikt fra fagområde til fagområde…ja, på alle deler av livet egentlig. Troen man har på seg selv vil ha en betydning for om man legger ned mye eller lite arbeid i oppgaven/faget – det handler om i hvilken grad man tror man kan lykkes. Skal man sammenligne med noe så kan man ta en sak som å løpe. Dersom du skal løpe om kapp med meg er kanskje troen på at du vil vinne ganske stor (jeg tror i alle fall at jeg ikke kommer til å vinne), mens hvis du skal løpe om kapp med regjerende verdensmester på 100 meter så er du kanskje ikke like overbevist. Hvor mye energi vil du da legge ned i trening i forkant hvis du vet eller i alle fall er ganske overbevist om at du ikke vil lykkes? Det er ikke sikkert du legger ned mye energi i det hvis du skal konkurrere med meg heller fordi du anser at du ikke trenger anstrenge deg – også dette ser man i skolen; man må utfordres noe, ha noe å strekke seg etter – uten at det er så langt unna at man vet man ikke vil nå det.

Jeg tror min bekjents sønn er den fødte fatalist. Mange ganger har jeg hørt ham si ting som «jeg får det sikkert ikke til likevel» eller «jeg får nok uansett ikke lov». Det er ofte en følelse av håpløshet – og slike følelser har en betydning for læringen. Å være sint, glad eller lettet er kortvarige følelser og betyr ikke så mye for læring. Langvarige følelser derimot er en helt annen sak, man tar de med seg inn i kommende læring som negative erfaringer – og den onde sirkelen er på vei til å dannes.

Når man skal lære noe nytt handler det om hvordan man tar imot oppgaver som skal løses, hvor engasjert man er i å løse den og hvordan regulere motivasjonen under læringen. Det er derfor viktig å forstå mening og hensikt med læringsaktiviteten – hva skal leveres/produseres, hvorfor må man gjøre den, virker den hensiktsmessig/effektiv, hva gjør at den blir en suksess eller fiasko. Implisitt i dette ligger også en forståelse av hvordan man kan få mer kunnskap eller bedre egne læringsstrategier eller ferdigheter – eller rett og slett at man føler seg tryggere og/eller  føler mestring. Noen ganger trenger man hjelp – hvem kjenner ikke til eleven som egentlig kan mye, men som får helt blokkering når han skal opp til eksamen fordi følelsen av angst og/eller uro tar helt overhånd? Her må man lære noen strategier for å håndtere ulike situasjoner.

Det første motivasjonsprinsippet er derfor elevens tro på egen kompetanse, at man faktisk har mulighet til å løse oppgaven man skal gjøre.

Hvem bestemmer egentlig hva som blir lært? Er det læreren eller eleven? Mange elever tror nok det er læreren som bestemmer, men er det egentlig det? Jeg tror det handler mye om hvilke erfaringer man har med seg – har man gjort det bra i et fag forventer man egentlig at man skal gjøre det bra videre, og vice versa. Flere ganger har jeg sett grupper av elever som har bestemt seg for at «dette forstår vi ikke» – med rette eller urette. Disse tror ikke de vil kunne prestere bedre uansett hva slags innsats de legger inn, og en slik gruppetilhørighet reforsterker følelsen. Her må man kanskje fokusere mer på at det er måten de tilnærmer seg problemene som er utfordringene, ikke elevenes egne evner og ferdigheter.

Det andre motivasjonsprinsippet blir derfor å skape lenker mellom egne handlinger, strategiene som blir brukt og hva resultatet blir – og at ulike strategier kan gi ulikt resultat.

Det tredje motivasjonsprinsippet har jeg allerede vært innom, det handler om hvilken følelse man tror det å løse en gitt oppgave vil gi. Synes man ikke det er interessant og relevant legger man ikke ned mye innsats – på samme måte som jeg skrev om løping tidligere i blogginnlegget. Kanskje velger man minste motstands vei og bare velger de enkleste oppgavene – selv om man evner å løse mer komplekse? Det kan også slå andre veien – blir man stilt overfor en oppgave som krever mye kan det være man er redd for å ikke prestere, og så resulterer det i at man ikke vil søke hjelp fordi man er redd for å bli oppfattet som dum? Det kan føre til at man utsetter oppgaven, gjør en mindre innsats eller rett og slett lar være å gjøre den – så kan man i alle fall ikke få en dårlig karakter basert på hva man faktisk gjorde. Forskjellen her ligger mye på om man oppfatter oppgaven som å vise sin kompetanse eller som å skjule sin inkompetanse. Hvem har lyst til å løpe om kapp hvis man vet man havner sist? (Kanskje løping er et dårlig eksempel fordi man her kan trene seg opp – at det er mest en fysisk ferdighet, men det er det beste jeg kom på). Denne motivasjonsfaktoren handler derfor om oppfattet verdi og om man oppfatter hensikten med oppgaven.

Det fjerde motivasjonsprinsippet har jeg også vært innom – det handler rett og slett om at man får positive læringserfaringer. Hvem husker ikke gleden over å få en god karakter? Spesielt hvis man har lagt ned stor innsats – da har man liksom fått lønn for arbeidet. Nå kan det jo være at man ikke scorer høyt hver gang, men det er også en del av læringsprosessen. Det som kan virke som er viktig er at man holder et jevnt godt nivå – og noen ganger får man tåle at det kanskje ikke går så bra. Ofte finner man forklaringer på slike tilfeldig dårlige resultater – f.eks. å skylde på at tiden ble for kort. Slike forklaringer er bra fordi man da ikke har fokus på at man selv har dårlige evner, samtidig som det selvfølgelig ikke kan brukes som en unnskyldning hver gang. Litt ansvar får man jo faktisk ta selv.

Positive opplevelser har den fordelen at man prøver å få dem igjen, gjerne ved at man prøver å gjøre samme type oppgave. Negative opplevelser har akkurat motsatt virkning – logisk nok. Man får dårlig selvtillit og har lave forventninger om at man skal lykkes når det gjelder disse oppgavene.  Så hva skal man gjøre? Skal man sørge for at de får læringsopplevelser som gir positive erfaringer? Det viser seg at de kanskje ikke får den gode følelsen man er ute etter, kanskje mer en lettelse over at det ikke gikk så galt denne gangen. Denne gruppen har det også med å ikke bruke tid på oppgaver – av ren frykt for at de likevel ikke skal klare dem og hvordan dette da blir oppfattet av andre. Jeg har sett det gi seg uttrykk i aggresjon og selvhevdelse på andre områder, f.eks. fysisk aktivitet. For dem er det «greiere» å gjøre det dårlig og skylde på lav innsats framfor å få bruke mye tid og likevel gjøre det dårlig. Det femte motivasjonsprinsippet sier derfor at man må legge seg på et nivå som ligger litt over den kompetansen de har – akkurat så de må strekke seg litt, og samtidig bruke en type tilbakemeldinger som ikke virker «truende» på elevene (eks.det var god innsats selv om resultatet ikke ble helt som forventet, har du en ide om hvorfor – eller spørre om de har tenkt noe over hvordan de skal tilnærme seg oppgaven neste gang). Å kritisere elevens intelligens fører ikke noe sted hen, man må få en forståelse for at alle har sine styrker og svakheter. Noen prøver å «hjelpe» elevene til å føle seg på samme nivå som andre – det vil sjelden bli en suksess, elevene vet godt selv hvordan de ligger an.

Er man irritert, urolig, nervøs eller har lignende følelser stjeler det oppmerksomhet fra læring. Å kunne dempe eller fjerne slike følelser vil derfor ha betydning. Typisk eksempel er de som plutselig får det for seg at man ikke klarer å løse en oppgave – og tenker bare på at man ikke får det til framfor å tenke på at man kanskje har løst tilsvarende oppgaver tidligere, at man har en strategi for hvordan man skal løse problemet. Motivasjonsprinsipp seks handler derfor om å kunne rette energien i riktig retning, og her er nok mye «arvet» av andre i forhold til hvordan man stiller seg til utfordringer; er man problemorientert eller løsningsorientert.

Viljen er der kanskje, men kjødet skrøpelig – og her handler rett og slett det syvende motivasjonsprinsippet om å få noen strategier for å gjøre tanke om til handling. Hvis man har tenkt til å gjøre lekser med en gang man kommer hjem fra skolen kan det være til hjelp å definere både hvor og når – med en gang, hjemme, på mitt rom. Det er også viktig at de forstår hva som skal gjøres, hva som er forventet og hvorfor man gjør det. Tydelige læringsmål må derfor være tilstede. Langsiktige mål kan være vanskelige for mange å forholde seg til og tydelige og klare planer vil derfor være til hjelp underveis.

Det åttende motivasjonsprinsippet handler om læringsmiljøet. Man lærer på ulike måter; individuelt, gruppe eller kanskje en blanding. Noen vil ha tydelige instruksjoner mens andre ikke trenger like detaljert instruksjon og føler seg mer hemmet av den enn hjulpet. Man skal trigge interesse – nytt og spennende, interessant, relevant – og det er ikke lett å adressere alle. For ikke lenge siden så jeg et læringsopplegg i Sverige og her var det laget ulike typer oppgaver slik at elevene kunne velge de oppgavene som passet best for egen læringsstil, samtidig som det var oppgaver som skulle gjennomgås i fellesskap og det var oppgaver man skulle gjøre i gruppe. Jeg syntes det var en god tilnærming, en måte som gjør at man kan jobbe på sitt nivå og føle mestring framfor at alle skulle gjøre akkurat samme oppgave hver gang. Konstruktive tilbakemeldinger er selvfølgelig et must.

Entry filed under: IKT i skolen. Tags: , , , .

Engasjerte elever programmerer spill Kort liveblog: Kyrre Lekve om Digital kompetanse i høyere utdanning #digtilst11

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Trackback this post  |  Subscribe to the comments via RSS Feed


Note to myself

Finn presentasjonene jeg bruker på slideshare

Sjekk ut ressursene jeg har laget på IKTplan.no

KONTAKTOPPLYSNINGER

Antall besøkende

  • 494,693 besøk

Siste innlegg

Skriv inn epostadresse for å få nye blogginnlegg rett i innboksen din

Bli med 311 andre følgere

Velkommen til Eva2.0

Takk for at du besøker siden, jeg setter pris på alle gjester. Hvis det er innlegg du liker godt (eller misliker) håper jeg du legger igjen en kommentar. Har du spørsmål kan du sende meg en epost, epost-adressen finner du på siden om denne bloggen. Blogginnlegg som jeg skriver på disse sidene gjenspeiler helt og holdent min private mening og mine private oppfatninger - og er ikke uttrykk for holdninger i forhold til prosjekter jeg arbeider med.

Jeg har gitt ut en bok sammen med Frode Kyrkjebø "IKT i Skulen - kva, kven, korleis og kvifor". Se fanen IKT-ferdigheter på toppen for mer informasjon.

I tillegg har jeg fått tittelen Årets Skoleblogg - denne setter jeg umåtelig stor pris på. Takker alle som bidrar med gode råd og tips til mine blogginnlegg :-)

TANKEKART DIGITALE FERDIGHETER PÅ HVILKE TRINN

Jeg er EvaBra på twitter :-)
Se også min reiseblogg.

Her finner du et tankekart med tips til hvor du kan søke hva

Skriv epostadresse under for å motta meldinger om nye blogginnlegg via epost (på den andre siden anbefaler jeg egentlig at du heller abonnerer via RSS-feed..se fanen IKT-ferdigheter på toppen og bla deg ned til Organisere ved hjelp av RSS)

Bli med 311 andre følgere

Creative Commons License
Dette verk av Eva Bratvold er lisensieret under enCreative CommonsNavngivelse-Ikkekommersiell-Del på samme vilkår 3.0 Norge lisens.

“If you want to build a ship, don’t drum up the men to gather wood, divide the work, and give orders. Instead, teach them to yearn for the vast and endless sea.” — Antoine de Saint-Exupéry


%d bloggers like this: