Foreldre – en potensiell gullgruve eller skolesabotører?

07.06.11 at 11:04 Legg igjen en kommentar

For å ta det siste først; jeg mener ikke bevisste sabotører, mer at man kanskje uttrykker holdninger som ikke er så heldige – men overskriften ble så mye mer fengende på denne måten🙂 I dag reflekterer jeg litt over det å være forelder, et tema jeg har vært innom noen ganger før – og grunnen til at den kommer i dag er fordi jeg snart skal være med på avslutning med den yngste, som nå er ferdig med sine første 10 år med skolegang. Og jeg tenker litt over hvor foreldrene har vært disse årene.

Jeg har trofast møtt på foreldremøter og foreldresamtaler (tror det er tre ganger på til sammen 23 «klasseår» jeg ikke har vært tilstede) – og jeg har tatt min turn som klassekontakt x 2. I tillegg har jeg vært såpass heldig at jeg har fått ha noen timer før jul/sommer når de var yngre – timer hvor vi bl.a. har lagd julepynt og julegaver. Jeg var også med på Polentur med hvite busser (to ganger har jeg vært avgårde). Hjemme har vi forsøkt å følge opp, og mine døtre vet at de alltid kan få hjelp hvis det er noe de lurer på. Man føler derfor at man har vært voksen og ansvarlig i forhold til det med barn og skole – det er jo stort sett dette som er forventet i dag…

Tidligere har jeg også skrevet om det at foreldre er viktige i både oppdragelse og utdanning, men det kan slå litt begge veier og derfor overskriften. Det er faktisk mange foreldre som inntar en litt negativ holdning til skolen – kanskje uten at de er klar over det selv. For ikke lenge siden var det en mor som sa til meg at det var bare tull at ungene skulle lære om den franske revolusjonen – det fikk de aldri bruk for. Tenk denne tanken bli uttrykt med ungene tilstede – det er her jeg snakker om sabotører, hvilke holdninger vi faktisk kan gi dem….og jeg kan levende se for meg at slike holdninger blir uttrykt på skolen som: hvorfor skal vi lære dette – det har vi ikke bruk for, det er kjedelig. Det samme med holdninger til lekser, og noen kritiserer også lærere i ungenes nærvær. Rett og slett lite heldig, mener jeg.

For en stund tilbake var det noen som uttrykte noe i retning av at man bør skifte lærere med jevne mellomrom, det var ikke sunt at bare en lærer gjorde inntrykk på ungene. Det kan det jo være noe i – man har godt av å få litt ulike erfaringer. Men foreldre – de fleste har jo takk og pris de samme hele livet – men samtidig setter jo vi sterke inntrykk, på godt og vondt. Foreldre vil jo det beste, av og til blir det dessverre feil – jeg har også hørt de som har sagt til ungene at dette må de da forstå hvis de ikke er helt korka. Nokså fortvilende hvis man ikke forstår… Noen ler av ungene når de ikke forstår eller bommer helt på svaret – heller ingen god situasjon.

Jeg tror mye bunner i lite forståelse for hva som foregår i skolen, og her må det noen endringer til. Alle har jo gått på skolen, men betyr det at man likevel har forståelse for hva som skjer der i dag? Tenk på en enkelt sak som vurderingskriterier – hvor mange foreldre vet hva det er, hvorfor man bruker det (ikke bare for å sette karakter, men som hjelp for å vise hva som forventes), hvor man finner dem? Nå må jeg innrømme at jeg ikke har sett på alle selv heller, men….jeg har forsikret meg om at tenåringen er klar over dem og har forstått dem, og forstått hvorfor det er viktig å vite om dem.

I USA har man enkelte steder forventet at foresatte møter opp ukentlig for noe deltakelse i klasserommet, det ser jeg nok ikke helt for meg at blir det som skjer i Norge. Andre steder i USA har man trukket det med foreldresamtale litt lenger enn her også, der reiser de på besøk hjemme hos elevens familie. Det er vel neppe noe vi vil se her heller – i alle fall kan jeg ikke se for meg det riktig ennå i alle fall. Målet har vært å skape sterkere forbindelser mellom hjem og skole – og så vidt jeg kan se er erfaringene gode. Så selv om jeg mener at man ikke skal gå til det ekstreme ligger det noe i at skal man skape gode relasjoner mellom skole og hjem er det opplagt at denne relasjonen må styrkes, og det skjer først og fremst gjennom kommunikasjon – på regelmessig basis.

Foreldre kan være nyttige allierte, men man må faktisk snakke med dem. Jeg tror de fleste gjerne bidrar – vi vil jo det beste for våre barn. Men vi må bli stilt noen krav til, og vi må få noen grenser. Hvordan skal vi få tak i lærerne, når er det greit å ta kontakt og i hvilke sammenhenger? Skal det bare være kontakt utover foreldremøter og de to årlige foreldresamtalene hvis det er problemer – hva med å fortelle hva som er bra også? Hvis evalueringsskjemaene jeg får er ment å være dette må hensikten med dem kommuniseres tydeligere. Foreldre må lære seg språket til og forstå kulturen i skolen – kanskje det i dag ofte er en slags fremmedfrykt vi ser i stedet for det ønskede samarbeidet?

Hvorfor forventer dere ikke at vi bidrar med ting i klasserommet? Vi kan mer enn å bake kake og koke kaffe. Kanskje vi kan bidra på andre måter? Kanskje sette problemstillinger inn i en kontekst som hører til i arbeidslivet, hvordan man bruker kunnskapen man får på skolen? Spesielt innenfor arbeidslivfaget er jeg litt for at man kan/må gjøre noe. Mange kan fortelle om yrker som man i skolen ikke har egen kompetanse på – jeg har litt lyst til at de kan få inn representanter for ulike yrker, gjerne via digitale verktøy og få anledning til å stille spørsmål. Kanskje spørsmålene må stilles i forkant – hva er det de lurer på og så kan faktisk noen som har det som yrke fortelle. Jeg ser bare på mine twitterkjente, der er flere yrker representert selv om hovedmengden av mine følgere er lærere – og jeg tror at mange av dem vil være villig til å sette av litt tid til å dele av sin yrkeserfaring. Alternativet slik jeg ser det ofte fungerer er at man leser i en bok, prøver å definere egne interesser, styrker og svakheter – og når man så skal ut i praksis så er det i snackbar, i dagligvare- eller klesbutikken eller i noen få produksjonsbedrifter. Jeg vet det er vanskelig å få til noe annet, men da må man gjøre ting annerledes og bruke teknologien som er tilgjengelig.

For egen del ser jeg jo at i samfunnsfag er det kompetansemål «leggje ein plan for å starte og drive ei bedrift ut frå ei undersøking av grunnlaget for ei slik bedrift» – og jeg tenker at her kunne jo jeg bidratt. Jeg har startet eget firma, jeg har tatt fag som entreprenørskap og innovasjon, forretningside og forretningsplan, og foretaksstrategi. Jeg har søkt om midler fra for eksempel Innovasjon Norge, jeg må forholde meg til en del lover og regler- jeg vet en del om dette som jeg ikke tror den alminnelige lærer har den samme kunnskapen om. Men jeg må få rom til å dele!

En annen ting jeg har tenkt litt over den siste tiden er i forhold til digital kompetanse og foreldre – og jeg tenker med meg selv, og ser meg litt rundt i nabolaget, hvor mange er det av foreldrene som bruker IKT på en fornuftig måte? Som har tanker om et digitalisert samfunn? Hvor mange kan bruke de vanligste programmene på en god og funksjonell måte, kan laste og dele bilde/video/musikk, kan delta i samfunnsdebatten digitalt, er med i sosiale medier (utenom Facebook), bruker nettet til informasjonssøk, kildekritikk og kritisk refleksjon, samarbeid, problemløsning, kreativitet og utforsking, er bevisste på sikkerhet? Det er mange som ikke er der – det må man bare innse, og hvordan skal man da forvente at de kan være en god alliert og støttespiller i forhold til dette med digital kompetanse? Skal foreldre bidra her må kanskje de også få opplæring – jeg har faktisk lyst til å ha litt opplæring av foreldre også…ikke bare lære opp lærere. Hva tror dere?

Entry filed under: IKT i skolen, læring. Tags: , , , , , .

Noen tanker på en mandag… Vært i Bergen med TV2 Skole i dag

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Trackback this post  |  Subscribe to the comments via RSS Feed


Note to myself

Finn presentasjonene jeg bruker på slideshare

Sjekk ut ressursene jeg har laget på IKTplan.no

KONTAKTOPPLYSNINGER

Antall besøkende

  • 495,471 besøk

Siste innlegg

Skriv inn epostadresse for å få nye blogginnlegg rett i innboksen din

Bli med 311 andre følgere

Velkommen til Eva2.0

Takk for at du besøker siden, jeg setter pris på alle gjester. Hvis det er innlegg du liker godt (eller misliker) håper jeg du legger igjen en kommentar. Har du spørsmål kan du sende meg en epost, epost-adressen finner du på siden om denne bloggen. Blogginnlegg som jeg skriver på disse sidene gjenspeiler helt og holdent min private mening og mine private oppfatninger - og er ikke uttrykk for holdninger i forhold til prosjekter jeg arbeider med.

Jeg har gitt ut en bok sammen med Frode Kyrkjebø "IKT i Skulen - kva, kven, korleis og kvifor". Se fanen IKT-ferdigheter på toppen for mer informasjon.

I tillegg har jeg fått tittelen Årets Skoleblogg - denne setter jeg umåtelig stor pris på. Takker alle som bidrar med gode råd og tips til mine blogginnlegg :-)

TANKEKART DIGITALE FERDIGHETER PÅ HVILKE TRINN

Jeg er EvaBra på twitter :-)
Se også min reiseblogg.

Her finner du et tankekart med tips til hvor du kan søke hva

Skriv epostadresse under for å motta meldinger om nye blogginnlegg via epost (på den andre siden anbefaler jeg egentlig at du heller abonnerer via RSS-feed..se fanen IKT-ferdigheter på toppen og bla deg ned til Organisere ved hjelp av RSS)

Bli med 311 andre følgere

Creative Commons License
Dette verk av Eva Bratvold er lisensieret under enCreative CommonsNavngivelse-Ikkekommersiell-Del på samme vilkår 3.0 Norge lisens.

“If you want to build a ship, don’t drum up the men to gather wood, divide the work, and give orders. Instead, teach them to yearn for the vast and endless sea.” — Antoine de Saint-Exupéry


%d bloggers like this: