Archive for mai, 2011

Å ha en plan, og er tilbakemeldinger alltid bra?

I dag har jeg akkurat begynt å lese i boka «Visible learning» av John Hattie, og jeg kan allerede etter de fire første sidene si at denne er en mann etter min smak. Han uttrykker akkurat det samme som jeg mener på mange områder, så jeg tror at jeg kanskje ikke finner så mye nytt – kanskje mer at jeg får bekreftet mine egne tanker. Imidlertid gjør slike bøker til at man tenker etter og prøver å relatere det man leser opp mot egne erfaringer, og det er nyttig. Ja, faktisk er det slik at jeg mener at det må være i skolen – man leser fagstoff og så er cluet å relatere det til egne erfaringer, da gir det mening, det gir nytte, man husker bedre.

Innledningsvis i boka pekes det på dette med planmessighet eller mangel på sådan, litt slik jeg skrev om forrige dagen – og da var det naturlig å gjøre seg noen refleksjoner over de siste dagers hendelser for min del. Først og fremst synes jeg det er veldig positivt å få kommentarer om at det er skoler som har en planmessig tankegang i forhold til bruk av IKT i undervisningen. Se for eksempel kommentar i omtalte innlegg (Visjon og verdigrunnlag) fra Sven O Brekke.

I går var jeg på besøk hos Bjørgvin vgs og snakket om OneNote – og jeg er veldig glad for å høre at de har en plan videre for integrering av dette verktøyet. Nå vet jeg ikke hva planen går ut på, men det jeg vet er i alle fall at man planlegger workshops allerede nå i juni med tanke på at elevene skal lære seg god studieteknikk ved hjelp av slikt verktøy fra høsten. For meg er dette positive nyheter på flere måter;

  • For det første mener jeg at OneNote kanskje er et av de beste verktøyene man kan ha i skolen – og det at lærere og elever tar det i bruk synes jeg derfor er veldig bra. Etter gårsdagens gjennomgang tok jeg med min eldste på middag, og på vei fra skolen spurte hun om hvordan det hadde gått og kommenterte bare tørt at selvfølgelig måtte de forstå dette var bra. Hun har jo brukt OneNote selv på videregående og nå på universitetet, og skjønner ikke de som ikke bruker det.En liten avstikker må jeg ta her også; når hun møtte meg ved skolen stod vi og pratet litt med en lærer, og han kunne fortelle at de av og til forsøkte å få naturfagelever til å bli med på ting som foregikk på universitetet (f.eks tokt) slik at elevene kunne få noen flere erfaringer. Jeg forstod det slik at det er nok hovedsakelig kostnaden med det som er utfordringen. Min eldste sa da til meg på vei bort at dette var jammen flott å høre at man tenkte slik, og at hun mente at slike tiltak absolutt ville øke motivasjonen. De burde for eksempel være med på feltkurs – et slikt kurs hun hadde vært med på i slutten av forrige uke. Ikke minst, mente hun, var egen erfaring at lærerne hun hadde på universitetet var mye mer engasjert i eget fag enn det hun hadde opplevd på videregående – og det opplevde hun som svært positivt i forhold til selv å engasjere seg og ønske å lære. Nå er det nok ikke slik at alle lærere på vgs skal skjæres over denne kammen og det er klart at det er forskjell på fordypning på vgs og universitetsnivå – men likevel peker hun på noe viktig; det er viktig at man er engasjert i eget fag og viser det, hvis man selv ikke har pasjon hvordan skal man da forvente at elevene skal være engasjerte?
  • Det andre er at de har en plan – det er ikke en slumpmessig gjennomgang av et produkt eller tjeneste som blir hengende i løse luften i tilfelle noen skulle ønske å fortsette å bruke det. Dessverre skjer nok en god del av dette ellers, man prøver ut ulike ting (som er bra) – men man glemmer å sette det inn i en helhet, noe man skal bruke planmessig og kontinuerlig. Da blir det til at man huker av på oversikten «been there, done that». Jeg er overbevist om at man må gjøre ting regelmessig skal det ha noen hensikt, det er jo helt opplagt. Her har man også en konkret tanke om hva man vil oppnå (for eksempel lære elevene god studieteknikk), og når tanken stemmer med det som verktøyet er tenkt brukt til er det en god plan tenker jeg. Jeg ser altfor mange som tar et verktøy og/eller tjeneste og prøver å finne alle andre bruksområder – det er ikke alltid heldig (selv om kreativitet gir plusspoeng i boka mi). Det viktige er å tenke på hva hovedfunksjonene skal være (hammer til å slå inn spiker), og så får evt andre ting være slik man gjør en gang i blant (slå inn spiker med tresko, men hovedformålet med treskoen er å ha på seg et fottøy).

Dermed er jeg over på det med tilbakemeldinger og om det alltid er bra. Tidligere har jeg skrevet en del om at jeg synes ikke det har noen særlig hensikt å rapportere inn mengder av data hvis man ikke bruker dem til noe fornuftig – og den tanken holder jeg fast ved. Å rapportere for rapporteringens del er aldri gunstig. Det skaper falske forventninger, det skaper frustrasjon og det stjeler tid. I dag har jeg også tenkt nærmere over en side til (selv om jeg har vært innom den også tidligere) – nemlig hva slags type tilbakemelding, og siden jeg sa at jeg skulle relatere mot erfaringer skal jeg dele et par her.

I studier har jeg levert inn en mengde arbeidskrav, og jeg må si at når man får tilbakemeldingen «bestått» er det ikke spesielt motiverende utover at man faktisk vet at man ikke trenger å jobbe mer med arbeidskravet og det er heller ikke spesielt forklarende. Hva betyr det egentlig? Er det «akkurat bestått» eller er det «glimrende»? Jeg vet fortsatt ikke. Da har jeg mer sans for en de av lærerne jeg treffer online og offline som tenker i retning av at tester, prøver og arbeidskrav er en prosess og ikke noe fastlåst. Ikke noe man gjør en gang og er ferdig, men begynnelsen på et arbeid man kan fortsette å jobbe med for å lære mer og få bedre karakterer. Det er opplagt at dersom man får tilbake en innlevering hvor karakteren er fastlåst så gidder man i de fleste tilfeller ikke å lese tilbakemeldingen, i alle fall ikke gå inn og rette feil og gjøre den bedre. Hvis man kan gjøre innleveringen på nytt og få et bedre resultat (karakter) gir det en helt annen motivasjon – og jeg tror faktisk man lærer mye mer på denne måten.

Elevene skal også lære seg å gi tilbakemeldinger til hverandre, vurdere hverandres resultat – og denne tanken har jeg ikke vært innom tidligere på bloggen. Det er selvfølgelig bra på en måte, men så kom jeg til å tenke på en episode som var jobbrelatert. Selv om jeg stort sett mente at sjefen hadde fornuftige tanker om ting var det av og til at jeg stilte kritiske spørsmål til det han foreslo. Ikke for å være vanskelig, men rett og slett fordi jeg ikke alltid var enig. En dag sa en av mine kollegaer at det var respektløst, og jeg ble litt overrasket. Det var ikke meningen å være respektløs på noen som helst måte, og jeg syntes det ville være trist om det ble oppfattet slik. Jeg gikk derfor til direktøren og spurte ham om han syntes jeg var respektløs. Han så på meg, lo litt – og oppfattet så at faktisk var seriøs og at jeg forventet et seriøst svar på spørsmålet. Svaret hans var at han ikke oppfattet det som respektløst i det hele tatt, han visste at når han tok en avgjørelse ville jeg respektere den – og det at jeg stilte kritiske spørsmål var konstruktivt fordi kanskje ikke han hadde all informasjon han burde hatt. Han trengte ikke nikkedukker som var enige i alt, han trengte noen som utfordret – samtidig som at endelige avgjørelser var endelige. Det er litt slik jeg sier at man kan protestere til noe er avgjort, er det fastlåst er det bortkastet energi å fortsette diskusjonen og direkte ufruktbart å motarbeide – da får man gjøre det beste ut av situasjonen. Det som imidlertid var tydelig var at tilbakemeldingene var veldig sprikende – min kollega med sin versjon og direktøren med en helt annen. Hva hvis jeg ikke hadde spurt begge – hva ville jeg da gjort videre? Hvordan skal man sørge for at tilbakemeldingen er «korrekt»? Vi ser det også på kurs og konferanser – der er det ofte en evaluering i etterkant. Typiske spørsmål er «var dette nyttig for deg» – og mange svarer ja. Hvorfor er det da så ofte vi ser at det ikke skjer noe etter kurset eller konferansen?

31.05.11 at 13:25 Legg igjen en kommentar

Visjon og verdigrunnlag

I dag har jeg tenkt litt mer på dette med planmessighet som jeg har vært innom i blogginnlegg de siste dagene, og tenkte jeg skulle forklare litt om hva jeg mener. Mange skoler har det de kaller skolens visjon, og noen kaller det verdigrunnlag – og noen igjen har kanskje begge deler. Utfordringen i forhold til digital kompetanse er både om den er nedfelt i skolens visjon, og i så fall hvordan den kommer til uttrykk gjennom de tiltakene man har.

Som et eksempel kan vi ta min lokale skole. Der jobber man veldig mye med å skape et godt skolemiljø, et miljø hvor alle skal føle seg trygge. Ledelsen er veldig tydelige på hva de ønsker å oppnå, og et enkelt tiltak for å støtte opp under dette med trygt skolemiljø er f.eks. at det alltid er lærere ute i friminuttene. Jeg vet også at ledelsen følger opp skoleveien for de yngste; noen ganger går de sammen med dem langs skoleveien, noen ganger går de bak og andre ganger har de gått i forkant – de ønsker å gi et signal om at man aldri vet helt hvor de er, men at de holder oppsikt slik at de raskt kan fange opp hvis det er noen uheldige tendenser under oppseiling. Tiltaket man har satt i gang går altså i samme retning som det overordnede målet.

En mye brukt visjon er «å være Norges beste skole» – det er det flere skoler som har som sin visjon, riktignok med litt ulik ordlyd – hensikten er likevel den samme. Spørsmålet er; hva gjør man for å komme dit og hva ligger det i å være «Norges beste skole»? Jeg tror ikke det er noe fasitsvar på dette, det avhenger nok veldig av skolen og hva man vektlegger lokalt. Det alle er enige om er at skole er viktig – viktig for nærmiljø, viktig med utdanning for å senere stimulere til økt næringsutvikling, demme opp for fraflytting osv.

Når det gjelder digital kompetanse så skulle jeg nok ønske at man også her var tydelige (nå skal ikke alle skjæres over en kam, selvfølgelig finnes også disse skolene). Skolene har ofte ulike typer IKT-planer, de er ofte helt lokale – med forklaringen om at de må være lokale for at man skal føle eierskap til dem. Selvfølgelig er det best om man har eierskap lokalt, å få noe pådyttet ovenfra er ofte noe som skaper negative reaksjoner. Men, det ligger noen utfordringer i dette også; hvor opptatt er man av digital kompetanse og hvor mye kompetanse har man på området, hvordan skal en visjon om å bli en digital kompetent skole konkretiseres i tiltak?

Kanskje er det slik at du kan gå inn i et hvilket som helst klasserom og spørre både lærere og elever om skolens visjon om trygghet og trivsel – og få gode svar. Kan du gjøre det samme med digital kompetanse? Vet alle (lærere, elever, foresatte) hva man vil og hvilke tiltak som er satt i gang for å nå disse målene? Jeg er redd mange vil svare nei, men hvis det er slik at det ikke stemmer må dere gjerne arrestere meg på det – og gi meg gjerne gode tips på skoler hvor visjoner rundt digital kompetanse tydelig gjenspeiles i skolehverdagen, og da mener jeg ikke hvor mange PC’er eller digitale tavler som er tilgjengelig. Jeg er på jakt etter helt konkrete planer for hvordan man har integrert IKT i undervisningen – på linje med de andre basisferdighetene. Jeg håper jeg får mange svar 🙂

26.05.11 at 21:26 3 kommentarer

Noen illusjoner bare for moro skyld

I dag har jeg bare lekt meg med noen illusjoner, og har du lyst til å bruke kan du laste ned presentasjon som .pptx her. Disse er sikkert kjente for de fleste av dere 🙂

25.05.11 at 11:15 2 kommentarer

Svart, hvitt eller grått – del 2 – Evas bilanalogi

Etter å ha skrevet forrige innlegg kom jeg til at jeg raskt måtte skrive enda ett – og grunnen er følgende avsnitt:

Å finne og få fram de gode eksemplene på hvordan bruk av teknologien kan understøtte læring og hjelpe til med å tilpasse læring til den enkelte er etter mitt syn den eneste måten vi får slutt på disse diskusjonene. I tillegg vil man få en positiv bieffekt gjennom å effektivisere en del «kontorarbeid» – tid som frigjøres til andre og mer viktige ting, tør jeg nevne undervisning som en slik ting?

Nå er det slik at det finnes en del eksempler og en god del erfaring ute på skolene, de finnes hos lærerne som har tatt i bruk teknologien og prøvet seg fram. Og min erfaring er: de deler gjerne. Utfordringen er at man ikke får tak i de som vegrer seg eller som direkte motarbeider de som vil ha IKT i klasserommet.

Forrige dagen sammenlignet jeg det slik for en bekjent; jeg skal kjøpe meg ny bil, men jeg er overhodet ikke interessert i bil. For meg er det et transportmiddel som skal frakte meg fra A til B. Jeg har førerkort så jeg har faktisk noen grunnleggende ferdigheter i bilkjøring (men noe særlig mer enn grunnleggende tror jeg ikke vil skal trekke akkurat egne ferdigheter). Hadde jeg ikke hatt førerkort ville jeg nok ikke vurdert bil i det hele tatt – sammenlign med lærere som ikke bruker PC eller bruker den i veldig liten grad.

Nå er det et par ting som er viktige for meg med bil; den må starte når jeg skal kjøre – den må rett og slett være driftssikker. Jeg er ingen bilmekaniker, og har som sagt så lite interesse av bil at jeg har ingen interesse av å lese noe om tema. Sammenlign med skole – fungerer det ikke hver gang man prøver å koble på så gir man opp, og mange har ikke ferdigheter eller interesse av å lese hvordan man fikser småproblemer med nettverk, prosjektorer osv.

Bilen må passe til meg – den må ikke være for stor, men samtidig stor nok til at jeg får med det jeg skal ha med. Sammenligningen her får bli at man må få lov til å gjøre tilpasninger på egen PC, installere de program man vil teste ut (prøvekjøring av biler), gjøre egne innstillinger (mine innstillinger av sete, speil osv i bilen).

Bilen må være lettkjørt. Det må ikke være for mye mikkmakk jeg må sette meg inn i. Sammenlign med at programvare må være enkelt og intuitivt. Det har ingen hensikt for meg å lære hvordan jeg skal kjøre buss, det kommer aldri til å være aktuelt.

What’s in it for me? Bilen må være funksjonell – få meg fra A til B på en grei og god måte. Den må være verdt pengene jeg betaler, jeg vil ikke føle at jeg kaster penger ut av vinduet. Sammenlign med at å bruke tid til å sette seg inn i hvordan man kan bruke IKT i forbindelse med egen undervisning må gi en verdi som er målbar, f.eks i økt læringsutbytte for elevene, mer effektiv arbeidshverdag (fjerne «kontor/rutine»-arbeid) o.l. Det som er helt sikkert for meg er at pengene jeg betalte for å få førerkort nå er fornuftig siden jeg tross alt kjører en del – og det gjør at jeg tidvis reiser rimeligere (unngår fly) og er mer fleksibel (trenger ikke innrette meg etter rutetabeller). Noen vil sikkert argumentere for at kollektivtransport er rimeligere enn å kjøpe og drifte bil, men for meg er faktisk ikke det et alternativ i denne sammenhengen.

Hva trenger jeg så å vite når jeg skal vurdere hva slags bil jeg skal ha? Jeg trenger at noen kan vise meg fordelen de ulike merkene og modellene har for meg, og de som gjør det best klarer å vise meg fordeler og ikke funksjoner. Da kunne de f.eks. sagt at bilen er utstyrt med nær- og fjernlys – helt opplagt, men for meg er det kanskje viktigere at det er lys som varer lenge (jeg slipper å lære å skifte lyspære) eller at de lyser spesielt godt (trafikksikkerhet). Jeg trenger heller ikke noen som viser meg en svær bobil når jeg bare skal ha med meg matpakka det meste av tiden. Samtidig er ikke elbil noe gunstig kjøp for meg – til bykjøring derimot kan den nok ha en hensikt. Hvor skal jeg så få tak i den relevante informasjonen? Det er faktisk ganske mye informasjon som ligger ute på nett, i bilbutikker og i all slags reklame av både analog og digital type – men jeg er faktisk ikke interessert i å lete etter den. Sammenlign med de lærerne jeg gjerne skulle hatt tak i – de som ikke er noe særlig på nett i dag, og i alle fall de som ikke deltar i sosiale medier. Det er med dem som jeg er med bil – spørsmålet er; hvordan skal vi nå dem og fortelle dem at det er denne «bilen» de har behov for eller i alle fall vise hvilke muligheter som er tilgjengelige?

PS: for å avslutte analogien så har jeg faktisk kjøpt ny bil nå – sammenlign med lærer som innser at IKT må inn i klasserommet selv om man ikke er helt begeistret i utgangspunktet. Jeg er faktisk ganske godt fornøyd – og den har faktisk noe tilleggsfunksjonalitet som jeg allerede har lært å sette pris på og som jeg ikke hadde på den forrige (som elektrisk innstilling av setene). Jeg blir neppe noen supersjåfør selv om jeg har ny bil, men jeg håper at denne lille SUV’en også skal få meg til å føle meg sikrere på vinterføre – akkurat som jeg håper lærere som ser mulighetene i teknologibruken etterhvert vil føle seg mer digitalt kompetente. Jeg har satt meg inn i hvordan noe av teknologien i bilen fungerer, f.eks. navigatoren – dette er ikke noe jeg ville lest om før jeg anskaffet bilen i alle fall, så kanskje det er slik at når man først bruker IKT regelmessig så leser man mer om mulighetene enn man gjorde tidligere?

25.05.11 at 00:45 1 kommentar

Svart eller hvitt eller grått?

Jeg ser diskusjonene går – noen er for og noen er mot bruk av IKT i undervisningen. Det siste er tydeligvis det som står i Aftenposten i disse to artiklene:

Jeg blir stadig forbauset over dette heftige engasjementet, men skulle ønske at det ble litt mer fruktbart enn å bare være polemikk. Nå er det sannsynligvis ingen av mine lesere som er i tvil om at det er det sistnevnte innlegget jeg er mest enig i, men jeg har likevel noen kommentarer til disse innleggene.

Hvis vi skal ta bokanalogien som framkommer i artikkelen så vil jeg si at den ene snakker lærebok (for PC) og den andre snakker tegneserie (mot PC). Det begge glemmer er at både lærebok og tegneserie kan ha sin misjon – f.eks. skape leselyst, og så har selvfølgelig begge sine styrker og svakheter på andre områder. Det er klart at man leser ikke tegneserier for å bli gode i geografi. Poenget mitt er at man glemmer formålet i diskusjonen, man fokuserer mest på hvilke utfordringer det gir. Nå synes jeg kanskje Dybvik er mer inne på akkurat dette enn Hellesylt, og jeg er helt enig i at dette handler først og fremst om klasseledelse. De som ikke er enig med meg i dette vil sannsynligvis peke på at jeg ikke står i klasserommet og underviser, men mitt motargument vil i så fall være at det blir vel litt som oppdragelse ellers? Jeg har ganske stor innflytelse over PC-bruk her i huset (ja, andre ting også for den delen) – og ser ingen grunn til at læreren ikke skal ha det i klasserommet også. Man skal bruke teknologien når det er fornuftig – diskusjoner som går på at man må velge mellom surfing etter eget forgodtbefinnende eller konsentrasjon rundt kompliserte tema blir en helt meningsløs diskusjon.

I forrige innlegg var jeg innom tanken at mange kanskje ikke hadde helt klart bilde av hva digital kompetanse skulle bety – eller bruk av digitale verktøy som det heter i overskriften i Kunnskapsløftet hvis man slår opp under grunnleggende ferdigheter. En overskrift som gir et helt feil signal etter min oppfatning. Leser man den utdypende teksten handler det faktisk ikke om redskapskompetanse slik overskriften kan gi inntrykk av, og kanskje gjør den at man tror at antall PC’er, digitale tavler og andre duppedingser gir et inntrykk av hvor digital kompetent skolen er. For meg er det fortsatt snakk om å bruke den til informasjonssøk og organisering, kildekritikk og refleksjon, nysgjerrighet og utforsking, kreativitet, samarbeid, problemløsning og så må det noen grunnleggende ferdigheter til i forhold til redskapsbruk, sikkerhet, nettvett og netikette.

Å finne og få fram de gode eksemplene på hvordan bruk av teknologien kan understøtte læring og hjelpe til med å tilpasse læring til den enkelte er etter mitt syn den eneste måten vi får slutt på disse diskusjonene. I tillegg vil man få en positiv bieffekt gjennom å effektivisere en del «kontorarbeid» – tid som frigjøres til andre og mer viktige ting, tør jeg nevne undervisning som en slik ting? (PS: jeg har skrevet et helt innlegg på dette punktet, det finner du her).

Å være «på parti med fremtiden» er et uttrykk jeg reagerer litt på i Hellesylts innlegg – det er faktisk ikke fremtiden, det er nå! Jeg sitter akkurat og tenker på en oppgave jeg skal lage i morgen – den skal handle om at kollektivtransporten ønsker at du f.eks. betaler trikkebillett med mobilen. For meg vil et slikt tiltak være helt greit – jeg har ikke noe problem med det, jeg bruker mobilen til så mangt som jeg ikke ville tenkt på for bare noen få år siden. Før skrev jeg ut billetter for flyreiser, nå henter jeg bare opp tekstmeldingen og henter lenka til min elektroniske billett – viser bildet av QR-koden og kan gå ombord.

Det satt meg på tanken på måten vi behandler penger på. Jeg har etter hvert begynt å bli så gammel at jeg kan mimre, og husker godt at på mine første utenlandsturer måtte jeg ha med reisesjekker for å få ut penger. Deretter kom VISA-kortet. Innenlands husker jeg godt sjekkheftet ble brukt, det er vel mange som har glemt hvordan det var nå…Nettbank hadde jeg tidlig, men jeg kjenner flere som faktisk ikke har det den dag i dag – de er rett og slett litt urolige for at de ikke skal ha kontroll, at de ikke skal beherske teknologien. Min egen mormor tok ikke engang ut penger i minibank – nei, der var det å få det over skranken. Det er sikkert noen som fortsatt tar ut penger over disk, men mange er det neppe.

Og hva er erfaringene med denne utviklingen? Det er nok både positive og negative sider – på den negative kommer jeg på bare to ting i farten; bankene har fått færre ansatte så for sysselsettingen var det kanskje ikke så bra selv om det sikkert har ført til at jeg som forbruker kan få bedre betingelser fordi bankens utgifter er lavere. Den andre er at det skaper et skille i samfunnet – de som behersker teknologien og de som ikke gjør det. De som ikke behersker kan nok finne løsninger (ta ut over disk), men samtidig koster det dyrt i form av gebyrer. I andre sammenhenger vil det å ikke beherske teknologien være enda mer «kostbart» på mange måter, man blir faktisk en slags mindreverdig deltaker i samfunnet. Dette skillet er kanskje det mest foruroligende, og akkurat det er jo grunnen til at digital kompetanse har blitt en så viktig faktor i skolen. Det er derfor ikke svart eller hvitt, det er heller ikke grått – vi snakker ikke om kompromisser her.

Det vi snakker om er å sikre at alle har de samme muligheter, å bruke de virkemidlene som er tilgjengelige for å bedre læringen, forberede ungdommene på arbeidslivet – selv om vi ikke helt vet hvordan det blir….men det som er helt sikkert er at fremtiden ikke blir mindre digital. Å kjempe imot digital kompetanse i klasserommet er derfor å slåss mot vindmøller, men å innføre uten plan er ikke bedre. Planmessigheten er kanskje det jeg savner aller mest, å sørge for at det er like naturlig å bruke teknologi som blyant – at det blir en naturlig del av hverdagen og ikke et fag, at det er et godt verktøy og ikke et nødvendig onde.

Jeg har en enkel filosofi – når noe er avgjort eller det er noe jeg ikke kan endre på så bruker jeg ikke tiden på å kjempe mot. Det toget har gått, det er bortkastet energi. Da må man heller prøve å være konstruktiv med det man kan gjøre noe med i stedet (tidligere har jeg skrevet at noen slåss mot vindmøller, andre bygger levegg – og det er akkurat det samme som jeg skriver her). Jeg tror jeg får sitere litt fra tenåringens besvarelse fra engelskeksamen for 10.klasse for noen dager siden; hun valgte tema Running – og formuleringen var noe slikt som: de som imponerer meg mest er kanskje de handicappede som løper maraton. De peker ikke på sitt manglende ben og sier de ikke kan løpe, de viser oss andre at man kan – bare man vil nok.

25.05.11 at 00:06 1 kommentar

Dagene går og jeg tenker så det nesten går varmt….

Da var jeg tilbake på hjemmekontoret etter en ny periode med reisevirksomhet, og mange hyggelige møter blir det rundt omkring – utrolig mange som er engasjerte innenfor dette med digital kompetanse og det er hyggelig. Nå er det nok ikke helt slutt på reisevirksomheten før ferien ennå, noen turer til er planlagt – bl.a. blir det en tur til Bjørgvin vgs i Bergen neste mandag.

Planlegging av høsten er i full gang, og jeg tror det skal bli mye moro – får bare håpe alt går som planlagt 🙂 Det blir en del arbeid på meg framover med å gjøre klart en del materiell for høsten, men jeg håper det blir ting som flere vil se nytte i….»time will show» som det heter på utenlandsk.

Det jeg derimot sitter og tenker på er følgende – hva er det lærerne egentlig vil/må ha. Jeg vet det er en del som sliter med ren redskapskompetanse, det å vite hvor man skal trykke og hvilke funksjoner som ligger i ulik programvare. En del har problemer med å finne ut hvordan de skal bruke programvaren pedagogisk, hvordan skal det passe inn i det daglige. Jeg ser at hands-on og praktiske tips pleier å slå an, men så var det å få det til å bli en daglig rutine – ikke bare noe man gjør en gang og så er ferdig med det. Mange skoler har etterhvert laget en plan for IKT-bruk, men for de fleste er det likevel langt fram før det blir like naturlig å bruke PC som å bruke blyant (tror jeg). Noen vil ha en oppskrift for systematisk bruk, mens andre mener at det er ikke på den måten man lærer i dag – og jeg er nok mest enig med de siste samtidig som det må være noe basiskunnskap i bunnen også. De første tenker nok IKT mer som et fag, noe man skal ha en lineær tilnærming til og gjennomgå systematisk. De siste mener nok mest at det er ikke teknologien i seg selv som er det interessante, det handler om hvordan man kan bruke det til å øke læringen – og det er derfor jeg mener dette er mest riktig.

Det andre jeg tenker på er at de fleste av pedagogene som jeg i dag treffer online, på konferanser og kurs er gjerne de som er mer enn middels interessert i å bruke IKT i undervisningen. De er allerede ganske overbevist om at vi er nødt til å bruke teknologien til informasjonssøk, samarbeid, utforsking, problemløsning – men hva med alle de som ikke er der. Vi må vel bare innse at de som er interessert utgjør en liten andel av den totale mengden av lærere – så hvordan får vi tak i alle de andre og kan dele av oss med det vi har erfart, dele de gode eksemplene, gi de gode tipsene? Hvor treffer vi alle disse andre?

Jeg sitter også med en følelse av at mange skoleledere ikke helt vet hva som er digital kompetanse, at de fortsatt tror det handler om infrastruktur og programvare. At man er en digital skole fordi man har en del PC’er eller interaktive tavler. Jeg har lyst til å spørre dem om hvilken visjon de har for bruken – og om visjonen er tydelig for alle de andre; både lærere, elever og foresatte. Jeg vet ikke om jeg tør….

Jeg får tenke videre, men jeg har også tenkt til å omsette i praktisk handling – i blind tro på at bare man vil nok så er intet umulig 🙂

24.05.11 at 09:13 4 kommentarer

Lag læremidler med enkle midler

I dag har jeg sett på flere videoer på Ted.com – her er det alltid noen gullkorn å finne, og den jeg vil framheve spesielt i dag er Arvind Gupta: Turning trash into toys for learning. Han har også en hjemmeside hvor du finner «oppskrifter» og tips – her kan man få mye ut av veldig lite midler.

I videoen viser han f.eks. hvordan man kan lære om stabile strukturer. Han setter sammen fyrstikker til ulike geometriske former ved å bruke gummislange, og viser hvordan ulike former kan endres ved å legge press på dem – unntatt trekanten, den endrer seg ikke og gjør at man derfor lager hustak i akkurat denne fasongen.

11.05.11 at 18:09 2 kommentarer

Eldre innlegg


Note to myself

Finn presentasjonene jeg bruker på slideshare

Sjekk ut ressursene jeg har laget på IKTplan.no

KONTAKTOPPLYSNINGER

Antall besøkende

  • 508,448 besøk

Siste innlegg

Skriv inn epostadresse for å få nye blogginnlegg rett i innboksen din

Bli med 317 andre følgere

Velkommen til Eva2.0

Takk for at du besøker siden, jeg setter pris på alle gjester. Hvis det er innlegg du liker godt (eller misliker) håper jeg du legger igjen en kommentar. Har du spørsmål kan du sende meg en epost, epost-adressen finner du på siden om denne bloggen. Blogginnlegg som jeg skriver på disse sidene gjenspeiler helt og holdent min private mening og mine private oppfatninger - og er ikke uttrykk for holdninger i forhold til prosjekter jeg arbeider med.

Jeg har gitt ut en bok sammen med Frode Kyrkjebø "IKT i Skulen - kva, kven, korleis og kvifor". Se fanen IKT-ferdigheter på toppen for mer informasjon.

I tillegg har jeg fått tittelen Årets Skoleblogg - denne setter jeg umåtelig stor pris på. Takker alle som bidrar med gode råd og tips til mine blogginnlegg :-)

TANKEKART DIGITALE FERDIGHETER PÅ HVILKE TRINN

Jeg er EvaBra på twitter :-)
Se også min reiseblogg.

Her finner du et tankekart med tips til hvor du kan søke hva

Skriv epostadresse under for å motta meldinger om nye blogginnlegg via epost (på den andre siden anbefaler jeg egentlig at du heller abonnerer via RSS-feed..se fanen IKT-ferdigheter på toppen og bla deg ned til Organisere ved hjelp av RSS)

Bli med 317 andre følgere

Creative Commons License
Dette verk av Eva Bratvold er lisensieret under enCreative CommonsNavngivelse-Ikkekommersiell-Del på samme vilkår 3.0 Norge lisens.

“If you want to build a ship, don’t drum up the men to gather wood, divide the work, and give orders. Instead, teach them to yearn for the vast and endless sea.” — Antoine de Saint-Exupéry