Det sosiale dyret?

Du kjenner dem igjen, de med gode sosiale ferdigheter. De drar deg til seg, kommer inn på ditt private område, tar på deg, ser deg inn i øynene. De husker navnet ditt, du føler deg spesiell. Sosiale ferdigheter er viktige. Men et paradoks er; når de kommer i posisjoner hvor de skal ta avgjørelser og gjøre vedtak så forsvinner noen av de egenskapene. De distanserer seg fra det personlige – og det personlige er en viktig faktor. Ta f.eks. skolen – er ikke forholdet mellom lærer og elev viktig? Men hvor står det noe om dette i læreplanen? Implisitt i at alle skal føle seg trygge og ha en god utvikling, at alle skal behandles likt? Når jeg var på skolen i Kent, som jeg har nevnt tidligere, undersøkte de også relasjonen mellom lærer og elev dersom en elev gjorde det mye dårligere i et fag enn i andre – bare som et mulig svar, og kanskje noe man kunne gjøre noe med.

Vi mener at fakta og følelser er to forskjellige ting – og her kommer det inn at man fort kan drepe engasjement og initiativ….i alle fall hvis fakta skal gå foran pasjon. Det er ikke alltid at den korteste veien er den veien alle går.

Det er mye enklere å snakke om faktakunnskap enn følelser. Det er lettere å distansere seg og snakke om noe objektivt framfor å snakke om følelser. Vi gjemmer oss bak masker, det er noe vi er lært opp til – forsvare oss for farer i omverden. Vi går i forsvarsposisjon med knyttede hender for å forsvare ansiktet i stedet for å møte verden med åpne hender…og det er lettere å ta i mot noe med en åpen enn lukket hånd.

Vi hevder vi er selvstendige individer, men i virkeligheten er vi sosiale dyr. Vi er ikke så rasjonelle som vi kanskje vil ha det til. Vi samhandler med hverandre og det er en god ting – flere hoder tenker faktisk bedre enn ett. Og suksess handler ikke nødvendigvis om at gruppen du tilhører er spesielt smarte, det handler mest om kommunikasjon. Enkeltmedlemmene kan være så smarte de bare vil – snakker de ikke med hverandre er det fort de går glipp av ting, det blir mindre kreativitet og kanskje også misforståelser som kan føre til konflikter.

Vi måles både på skole og jobb, og det er lett å måle ting som er enkle å måle; karakterer og hvor lang utdanning du har. Hva med egenskaper som å kunne tilpasse seg ulike miljøer, klare å skape relasjoner, innse egne begrensninger og muligheter, kunne lære gjennom å etterligne gode rollemodeller, ha karakter og integritet, være nysgjerrig, være kreativ, samarbeide eller rett og slett at man er flittig og effektiv? Når skal det måles?

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s