Vurdering, kompetanse og endring

Vurdering er et ord som brukes mye i skolen, og i dag har jeg gjort meg noen tanker rundt det og rundt kompetanse og endringsprosesser. Jeg får gjenta igjen at jeg ikke er pedagog, men jeg tror faktisk ikke skolen er så mye annerledes enn andre plasser – og jeg mener derfor at tanker basert på min utdanning og mine erfaring kan overføres også til skole, det handler mye om kunnskapsledelse. Tankene er ikke annerledes enn jeg tidligere har uttrykt; jeg mener vurdering er bra – hvis man ikke vet hvor man skal er det vanskelig å komme dit. Kartlegging er et annet ord som blir mye brukt, spesielt med tanke på kompetansekartlegging – i skolen må man som i alle andre virksomheter ha en oversikt over hvilken kompetanse man har, og hvilken kompetanse man trenger….både nå og i framtiden – man må dekke kompetansegapet.

I forhold til kompetanse har det tidligere blitt sagt av andre at vi skal utdanne elever til yrker som kanskje ikke finnes i dag – og da er det vanskelig å vite hva de skal ha opplæring i. Dette er jeg helt enig i, men det som er mindre tydelig i utsagnet (hvis man ikke mener det ligger implisitt) er at man faktisk ikke vet hva slags kompetansegap som skal fylles heller; hvilken kompetanse er læreren nødt til å ha i framtiden?

En av de tingene jeg har påpekt tidligere er at jeg synes man samler inn mye data i forbindelse med ulike typer vurderinger og rapporteringer, men at man i mindre grad bruker disse dataene til å gjøre endringer. Da blir en slik registrering unyttig og tidkrevende. Kvaliteten på det som registreres er også viktig – det må være systemer som sørger for at man måler de rette tingene. Dersom man har dårlige data (dårlig informasjon) blir kvaliteten på vurderingen dårlig også – dette er ren logikk. Dårlig kvalitet kan være at man ikke er grundig nok eller det kan være at man måler feil – og begge deler får uheldige konsekvenser. Tenk på en sak som brusprodusentene – hvis de ikke hatt fulgt med og skjønt at vann på flaske var det som kom ville de blitt sittende med store bruslagre til ingen nytte, mens de som tidlig gjorde endring i sin produksjon gikk ut som vinnere. Selvfølgelig handler det også her om kvalitet – leverer man ikke gode produkter er man ute av markedet, men dette siste hører vi lite om innenfor utdanning (i alle fall på grunnskolenivå og tildels på videregående, det er nok mest høyskoler og universiteter som mest merker konkurranse). Som dere ser er mener jeg nok at skolen har en del å lære av næringslivet – og så får dere heller gjøre dere opp en egen mening om det, meninger må man få lov til å ha 🙂

Vurdering bør foregå kontinuerlig, man må gjøre korrigeringer når det er nødvendig. Jeg synes det er fint at man både skal ha framover-, underveis- og tilbakemeldinger. Tenk om en bedrift bare skulle gi tilbakemelding etter at du har gjort noe – aldri noe i forkant om hva som ble forventet eller hvordan du skulle jobbe? Tenk om en bedrift bare skulle vurdere et par ganger i året framfor kontinuerlig – jeg klarer ikke helt å forestille meg en slik situasjon selv om det sikkert forekommer det også. Tenk bare på ting som økonomistyring – dette har man fortløpende vurdering på (i alle fall de fleste steder). Man overvåker eksterne omgivelser, man videreutvikler prosesser for å bli enda bedre, man sørger for å ha nødvendig kompetanse, ha nok ressurser i form av mennesker, råvarer, økonomi og lignende – har man ikke kontroll og oversikt har man fort en virksomhet som går veldig dårlig.

Elevene utvikler seg og det vil variere hvilke behov de har – og skal ikke vurderingen være et grunnlag for hva og hvordan man skal jobbe framover – akkurat slik som en virksomhet må gjøre korrigeringer på grunnlag av den informasjonen de besitter til enhver tid? Det betyr ikke at man skal se dem over skulderen hele tiden, jeg ville i alle fall ikke anbefalt det som noen god lederstrategi i arbeidslivet. Å ha noen under kontinuerlig overvåking og standardisere både prosesser og mennesker var noe som hørte til den industrielle tidsalderen selv om noen ledere praktiserer det i dag også – ikke akkurat noe bevis på at man har tro på sine medarbeidere. Tradisjonen fra den tiden var å levere det som skulle leveres uten å tenke alt for mye på de som produserte. Kanskje vridningen som jeg nevnte i et tidligere blogginnlegg (Arbeidsdagen styres av moter)  faktisk tyder på at vi nærmer oss dette igjen – å ha fokus på resultater framfor mennesker….Jeg håper vi fortsatt kommer til å si at de ansatte er bedriftens viktigste ressurs.

Framfor å fortelle hva man skal gjøre har jeg mer tro på det å kommunisere, delta og være involvert. Hvis jeg ikke forstår hva bedriften ønsker og hvorfor ting må være på gitte måter og følge fastlagte rutiner – hvor interessert er jeg da i å gjøre det på denne måten? Vi får jo forutsette at jeg har noe respekt og fortrinnsvis skal gjøre som bedriften ønsker, men samtidig ønsker jeg å få svar på spørsmål – og jeg ønsker videreutvikling. Skulle vi aldri stilt spørsmål ved måten å gjøre ting på hadde vi fortsatt levd i steinalderen. Og hvorfor skal det ikke være slik i skolen også? Jeg tror at man må være delaktig og ta ansvar for egen læring innenfor rimelighetens grenser – og man må få være med å sette mål og krav, forstå at det er både plikter og rettigheter.

På samme måte som vi ville blitt frustrerte og kanskje funnet en annen jobb hvis vi bare fikk oppgaver vi ikke mestret vil nok også elevene føle litt det samme – det er bare det at de ikke kan finne en annen «jobb», i alle fall ikke i grunnskolen. I videregående tror jeg vi ser det hos noen i form av at de slutter underveis. Mennesker som ikke opplever mestring på arbeidsplassen, men likevel blir der fordi de ikke har noe annet å gå til – tja, hva slags motivasjon og engasjement tror dere disse har på egen arbeidsplass?

Ser man på arbeidsmiljøloven skal man kunne ha innflytelse på eget arbeid, ikke bare ha ensidige oppgaver og en mulighet til å utvikle seg. Det er ikke uten grunn at vi har slike bestemmelser – og slik må det være i skolen også. Enkelte arbeidsplasser er nok mer preget av at man må følge rutiner og at oppgavene er relativt ensidige, for eksempel innenfor industrien – og noen liker det slik, ofte fordi de føler trygghet gjennom at de vet akkurat hva som er forventet og vet de har full kontroll på hva de skal gjøre (med andre ord føler de mestring). For meg ville det blitt et mareritt å ha en slik arbeidsdag og skulle jeg overføre dette til en skolesituasjon måtte det være å sitte og ta imot informasjon og gjøre oppgavene som blir tildelt uten å stille spørsmål, aller helst ved bare å gjengi det jeg har hørt blitt sagt – og hvor mye ville jeg da ha lært? Mye faktakunnskap sikkert, men å kunne bruke den – det er jeg ikke like sikker på.

Skal man kommunisere og være involvert kreves det at man har et miljø som tillater dette. Man må føle trygghet, man må ha gode relasjoner. Det må være rom for å stille spørsmål, også kritiske – men man må også akseptere at beslutninger som strider i mot det man mener selv blir tatt og handle deretter. Tenk om vi ikke skulle stille spørsmål ved noe eller at alle svar var gitt – enten det er på skolen, jobb eller hjemme? Hva skulle da bli endret? Hva skulle vi se av nyvinninger? Det ville ikke gitt mye progresjon – det er i alle fall min mening.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s