Archive for februar, 2011

Finn puslespillbitene (kildekritikk)

I dag har jeg laget en liten slideserie om kildekritikk, og bakgrunnen for dette arbeidet var en samtale for en god stund siden med noen tenåringer. Jeg spurte dem om kildekritikk og de kunne fortelle at de trodde det handlet om å bruke flere kilder. Når jeg spurte nærmere om dette ble de litt usikre – dette hadde de egentlig ikke hatt så mye om. Slidene har bare noen få nøkkelpunkter, men i notatfelt har jeg skrevet inn mer utfyllende – en mix av erfaringer jeg har gjort gjennom egen skriving, tips jeg har hørt og ting jeg har lest. Jeg synder derfor mye selv her i forhold til god skikk, men det får stå sin prøve denne gangen – jeg tror informasjonen i seg selv har substans nok til å være troverdig, men dere får gjøre dere opp en mening selv. På slideshare er det bare slidene som vises, så presentasjonen i .pptx med utfyllende notater kan lastes ned på denne lenka.

Nå er jeg mest tilhenger av praktisk arbeid også når det gjelder kildekritikk, og jeg har noen forslag til øvinger:

  • F.eks ta utgangspunkt i nettsteder som Nyhetsspeilet eller Skepsis (av mangel på bedre forslag når det gjelder norske sider). Innhold/artikler på disse sidene kan evt sammenlignes med tilsvarende artikler hos Forskning.no – og så kan man spørre om hva man mener om troverdigheten til de to sidene, hvilke bevis man har funnet og evt hvilke konklusjoner man kan trekke ut av dem. En utenlandsk side som kanskje kunne være artig øving er malepregnancy – en gravid mann med lenke til bl.a instituttet som har hjulpet ham, omtalt på USA Today (se under Weird Science) og det skal visstnok også være video på YouTube som fungerer som kilde. 
  • En av artiklene på Nyhetsspeilet omhandler det nylige opprøret i Egypt, og man kan evt sammenligne den med hva som har vært skrevet i nettavisene eller se om man kan finne støtte for påstandende hos andre (eksperter)
  • Wikipedia – alltid aktuell og kanskje sammenlignet med fagtidsskrifter eller andre oppslagsverk på nett eller som man har på skolens bibliotek. Alternativt se på Wikileaks – typisk eksempel på sted hvor man har anonyme kilder.

Man starter med å se på hvem som er forfatter av en bestemt artikkel og om forfatteren kan anses som ekspert, hvem er utgiver, når er det skrevet og har det noen betydning, nøyaktighet i forhold til fakta og om man finner støtte hos eksterne kilder (det bør i alle fall være 3 eksterne kilder).

Se også blogginnleggene:

28.02.11 at 00:37 3 kommentarer

Hvorfor brukes akkurat det ordet?

I dag handler det litt om språk og argumentasjon. Når jeg leser artikler eller blogginnlegg og skal være kritisk reflekterende til innholdet er språkbruken noe av det jeg kan se på og vurdere. Hvorfor brukes akkurat det ordet? Ordene som brukes kan være avslørende – de kan få fram skjulte meninger, omtrent som et ansiktsuttrykk når man snakker. Når man har så mange ord å velge blant, hvorfor velge akkurat dette?

Velger man et bestemt ord framfor mange andre kan det være så enkelt at man faktisk ikke kjenner det mest presise begrepet, eller man kan ha et lite ordforråd – at man ikke kjenner til mange synonomyer. Det er også forskjell om man er fagkyndig eller ikke i forhold til hva slags språk man bruker (eller hvilket vokabular man bruker ville vel noen sagt). Det er en forskjell på hvilke ord jeg velger å bruke også i forhold til hvem målgruppen er. Det er ikke spesielt lurt å bruke faguttrykk for å forklare noe for de som ikke kjenner begrepet – det kan sammenlignes med at noen skulle forklare noe for meg på et helt ukjent språk (slik vi mener når vi bruker uttrykket «det er gresk for meg»). Noen synes f.eks. at vi som jobber mye med IKT har et eget «språk» som kan være vanskelig å forstå – skal du skape forståelse må du snakke på et nivå som blir forstått selv om du uttrykker deg i enklere ord enn du ellers ville ha gjort. Samtidig synes jeg at det å ha et godt ordforråd er viktig, det å kunne uttrykke seg på ulike måter og det å kunne være presis i hva man ønsker å si. Jeg lager derfor hver uke oppgaver som går på faste ord og uttrykk – det er ganske artig, men den store utfordringen her er å finne de gode og presise forklaringene både på ordtak og idiomer.

Språket er komplekst og det kan være vanskelig å uttrykke en ide på en måte slik at alle vil oppfatte det likt. Et typisk eksempel jeg husker fra argumentasjonslogikken; boka er tung – kan enten bety at den er vanskelig å lese eller at den veier flere kilo (eller kanskje en kombinasjon av de to foregående).

Velger man å lovprise en framstilling og kritisere en annen vil ordene fort avsløre hva man egentlig mener, det ligger helt framme i dagen. Å være partisk er ofte mer subtilt, kanskje man bare framstiller den ene siden og «glemmer» helt den andre eller man velger å bare skrive om de negative tingene. Skal man selge noe vil man gjerne bare bruke ord som uttrykker det positive ved produktet. Jeg har skrevet litt om det samme tidligere – vekst blir ofte framstilt organisk; f.eks. «knoppskyting» (om virksomheter som satser på nye områder) og «vokste (som et tre) inn i himmelen» mens det omvendte blir f.eks «aksjekursen falt som en sten». Se også de tidligere blogginnleggene; Metaforenes hemmelige liv,  Herre over tastaturet i kamp mot den blanke skjermen og Å kle på bokstavene (mest om fontlære)

Ord er emosjonelle – se opp for ord som gjør at du smiler eller ord som gjør at du freser….kanskje det er akkurat den følelsen man er ute etter. Selvfølgelig må det være lov å være subjektiv og bruke ladede ord, men av og til må man forvente en mer objektiv bruk. Tenk bare på alle sakene som har vært om å sende utenlandske familier ut av landet; her bruker man ofte ladede ord  – «denne stakkars familien» ser helt annerledes ut en «denne familien» (meningen min her er å bare vise to utsagn som eksempler – det handler ikke om hva jeg mener/ikke mener om saken).

Dette bringer meg over på en nett-tjeneste som kan være aktuell i forhold til å formulere argumenter; CreateDebate – en nettside hvor man kan sette opp sine egne debatter enten som en for/mot eller som åpne spørsmål. Man må registrere seg, men tjenesten er gratis dersom man lar debatten være tilgjengelig for alle. Skal man ha begrensninger i hvem som kan delta er det som andre slike tjenester; da begynner det å koste. I debatten kan man komme med sine argumenter på f.eks for eller mot – og man kan også gi poeng til andres argumentasjon for å vekte dem opp eller ned. Dette er en tjeneste jeg helt klart kan se for meg brukt i skolen.

27.02.11 at 18:03 Legg igjen en kommentar

Arbeidsdagen styres av moter?

I dag leser jeg i Aftenpostens nettutgave at arbeidsdagen styres av moter – at trivsel og myk ledelse er ut og rapporteringssystemer og måltavler som er på vei inn. Nå er ikke jeg så enig i at dette nødvendigvis er motsetninger, men kanskje det av og til blir slik at ting utarter i den ene eller andre retningen og at det derfor kan virke som om disse er i konflikt med hverandre.

På den ene siden er det klart av trivsel og myk ledelse kan føre til sosial varmestue. Man har det veldig hyggelig, men får ofte gjort veldig lite – det har i alle fall ikke så store konsekvenser om man ikke får gjort det man skal. De ansattes ve og vel er det eneste som er fokuset – typisk at man liksom skal være venn med alle og tilfredsstille alle sine behov. Men ledelse handler ikke om å være venn med alle – det handler om å lede, uten at man trenger å være uvenn med alle av den grunn (av og til må man faktisk ta upopulære avgjørelser – da hjelper det godt at de ansatte har tillit til en….).

Å bare fokusere på resultater tror jeg heller ikke er sunt, men jeg har tro på at man skal ha forventninger og krav – det skulle bare mangle. Samtidig har jeg tro på at det er en del andre elementer innenfor ledelse som må på plass for at man skal ha en stab som både leverer og som trives, f.eks både struktur, kultur, belønningssystemer og eksterne faktorer. For meg handler det mest om logikk, det er nesten litt som barneoppdragelse.

Jeg sammenligner med barneoppdragelse fordi jeg mener at vi leder våre barn, uten at jeg mener å si at de ansatte må behandles som barn eller er barn. Vi gir dem opplæring, men har dem ikke under oppsyn absolutt hele tiden – vi lar dem også få prøve seg selv og gjøre erfaringer. Det kalles læring. Slik må det også være i arbeidslivet. Et fokus på bare rapportering blir å holde øye med hele tiden og hvor fornøyd blir vi da. Blir det kanskje at vi presterer bare av ren frykt for hva konsekvensene blir hvis vi ikke leverer? Å herske på frykt fungerer en stund, men ikke i all evighet.

Vi stiller krav og har forventninger til våre barn, og dersom de ikke innfrir er det ikke slik at vi kutter kontakten – nei, vi prøver å finne ut hvorfor det svikter og setter inn tiltak for å bedre situasjonen. Det handler om å bry seg og hjelpe til med å få ting bedre, bedre for alle. Som en analogi; dersom du ønsker at ditt barn blir musiker så er det ikke sikkert at det hjelper med mye privatundervisning hvis man ikke har evner – noen ganger må man innse at man må gå i en annen retning. Slik er det også i arbeidslivet – noen ganger er det noen som ikke fungerer i jobben og da bør de kanskje gjøre noe annet. Akkurat som et barn uten evner (og interesse) blir tvunget til pianotimer vil det ikke skape et godt arbeidsmiljø å prøve å tvinge noen til å gjøre noe de ikke klarer å utføre. Da må de kanskje få andre arbeidsoppgaver skal man utnytte potensialet de har (og feil mann i stolen er alltid dyrt i lengden).

At man forventer resultater burde ikke være noen overraskelse, dette kjenner vi jo til fra hele skolegangen – der blir man målt i form av karakterer….selv om man da kanskje ikke innser helt at det er mye opp til en selv hva slags resultat man presterer. Her har man begynt med en slags medarbeidersamtale (som Aftenposten nå sier er på vei ut) i form av framover-, underveis- og tilbakemeldinger, i tillegg til tilpasset undervisning. Resultatene man forventer bør imidlertid være realistiske, og man må skape felles forståelse for at det er viktig at de oppnås og hvilke konsekvenser det har å ikke nå målene.

Nei – en mellomting er det jeg ønsker, at man ser enkeltmennesket samtidig som man må stille krav og ha forventninger. Man kan ikke gjøre alle til lags til enhver tid. Det man kan gjøre er å ha en kultur hvor man føler seg verdsatt (og ikke bare i kroner), å vite hva som er forventet av en og at alle forstår at alle må bidra for at man skal nå resultatene, en kultur hvor man føler seg trygg. Jeg har sett ledere som kjøper seg et hoff av ansatte – jeg synes det er merkelig at de ikke er trygge nok på egen lederstil og egne avgjørelser til å de tåler spørsmål rundt dette. En av mine tidligere sjefer uttrykte tydelig at han ikke trengte nikkedukker, han tok gjerne konstruktive innspill som kunne være i strid med hans meninger – samtidig var han tydelig på at dersom han først tok en avgjørelse forventet han at den ble respektert. Det er jeg enig i, man kan protestere (eller kanskje bedre argumentere) fram til avgjørelse er tatt – men er den først tatt får man innrette seg etter den. Vi kan ikke ha en situasjon der alle skal være med på å bestemme alt til enhver tid, det er faktisk en lederoppgave. Det er bortkastet tid og energi å irritere seg over det når det først er bestemt, og jeg har sett mange som ikke vil gi slipp på sitt synspunkt og som undergraver avgjørelsen i kantine og rundt kaffetrakter i lange tider etterpå. Dette er ingen tjent med.

Så hva gjør en god leder? Jeg mener fortsatt at det er en rekke kjennetegn på det slik jeg bl.a har omtalt i innleggene:

Jeg går tilbake til det med barneoppdragelsen igjen; jeg har tro på at det handler om å bry seg, men samtidig sette grenser for hva som er akseptert og ikke akseptert. Selv om man setter grenser betyr det ikke at barna frykter deg, nei – det gir en trygghet i form av at man vet hvor grensene går og hvilke forventninger som stilles. Det er ikke noe mer frustrerende enn at grensene stadig endres, hvordan skal man da vite hvordan man skal oppføre seg. Samtidig er det nok det som skjer når man får endring i lederstiler – plutselig er det nye ting som blir vektlagt.

Å ønske blind lydighet er vel heller ikke ønskelig, vi ønsker at de skal komme med egne oppfatninger og utvikle seg som mennesker – selv om vi av og til må sette ned foten og bestemme annerledes….og da forventer vi at de respekterer det. Kanskje det av og til må forklares hvorfor det blir slik – det er ikke alltid man ser hele bildet selv. Å være uenige er ikke nødvendigvis det samme som konflikt – man må bare lære seg å håndtere det på et saklig grunnlag. En annen viktig ting er tillit og tillit er ikke noe man får i egenskap av sin posisjon – det er noe man får gjennom måten man opptrer på, og man får det fra sine ansatte (eller foreldre får av sine barn om vi skal holde på analogien her). Føler man seg ikke trygg får man aldri gjort mye – hvor mye ville du jobbet med f.eks matematikkoppgaver for å lære hvis alle feil skulle bli påpekt og at progresjon man gjorde ikke ble viet noen oppmerksomhet? Vi ønsker at barna skal utvikles, og vi innser at det er en del knall og fall underveis – de fleste datt vel av sykkelen flere ganger før de lærte å sykle hvis de ikke hadde medfødte ferdigheter som gjorde at de lærte det usedvanlig raskt. Slik er det med ansatte også – de som ikke gjør mange feil gjør nok egentlig svært lite. En god barneoppdragelse gjør at barna kan utvikle sitt potensiale, at de skal kunne håndtere utfordringer, at de skal føle trygghet og tilhørighet, at de skal få erfaringer, at de skal gjøre seg opp egne meninger og kunne stå for dem, at de skal bli gode samfunnsborgere – er ledelse så veldig mye annerledes?

26.02.11 at 14:05 1 kommentar

Hva er kritisk tenking?

I dag har jeg hentet noen tips til hva begrepet kritisk tenking kan innebære fra bloggen til Kristina Alexanderson

23.02.11 at 18:11 Legg igjen en kommentar

Skole-hjem-samarbeid?

I dag har jeg lastet ned en pdf fra Edutopia; «Home-to-School-guide» – og den inneholder 10 tips til hvordan man kan styrke samarbeidet mellom hjem og skole.

Jeg har tidligere skrevet noe om dette samarbeidet, et samarbeid som ansees for å være svært viktig når det gjelder elevenes utvikling – samtidig som jeg synes det stilles få krav til oss foresatte. Vi vet liksom ikke helt hva vi skal bidra med og hvordan. Burde man ikke klargjøre dette; snakke om forventinger til hva man skal bidra med (det er ikke sikkert det bare er kakebaking og opprydding før nasjonaldager), om vi føler oss kompetente til å bidra/hjelpe i forhold til hva elevene skal lære og hvordan vi sammen kan gjøre utdanningen av våre barn bedre. Jeg er ikke sikker på om alle tipsene under nødvendigvis vil fungere godt i Norge, men jeg tar med alle ti likevel – og har du andre eller har innspill på de som står under deler du kanskje gjennom å bruke kommentarfeltet?

Tipsene fra Edutopia er som følger (litt fornorsket og delvis forkortet av meg): 

  • Vær der foreldrene/foresatte er. Å holde familien oppdatert på skoleaktiviteter krever mer enn en periodeplan nederst i sekken. Selv om skolen har en hjemmeside hvor man legger ut informasjon er det få foreldre som bruker lang tid på å surfe der, men samtidig vil man finne mange av dem på Facebook. En strategi for hva som skal postes der bør man i alle fall ha, og i tillegg tenke på hvordan informasjonsflyten skal foregå. Sosiale medier tilrettelegger for dialog, men husk at man også må kunne håndtere dette – da må det settes av dedikerte ressurser for oppfølging.
  • Velkommen alle sammen – ja, også de som ikke har norsk som sitt morsmål. Selv om de bør/skal lære norsk bør man tenke over om det er mulig å tilrettelegge informasjon på flere språk. Det trenger ikke å være i form av dyre oversettertjenester, men å gjøre en liten innsats med en digital oversetter kan gjøre stor forskjell. Om ikke alt er korrekt så vil i alle fall mottakeren forstå hovedpunktene (i det store og hele). Slike nett-tjenester kan også være effektive utover det rent trykte – TweetDeck oversetter tvitringer mellom flere språk og kan gjøre språkbarrieren mindre. (min kommentar: også på mobilen og tab’en har jeg oversettelsesprogram – så man trenger ikke investere i ny og/eller dyr teknologi. Tenk på hvordan du selv reagerer hvis du er i et fremmed land og noen prøver å snakke med deg på norsk – du bryr deg ikke veldig om at grammatikken er helt korrekt, du bryr deg om at de faktisk prøver)
  • Være der – virtuelt. Det er mange måter man kan invitere foreldre/foresatte inn virtuelt i klassen. Løsninger som Edmodo (en slags twittertjeneste for klasserommet) gir en mulighet til deltakelse i sanntid. Læringsplattformene kan åpnes for å gi foresatte mer innsyn i hva som blir gjort/produsert (f.eks visningsportefølje/vurderingsgrunnlag)
  • Smart-telefoner/mobiler. Her finnes det en rekke muligheter for å samarbeide med foreldre/foresatte – både i form av gratistjenester og det kommer også nye kommersielle tilbud for samhandling. Det kan være alt fra å sende ut meldinger om foreldremøter, aktiviteter, beskjeder til å utføre spørreundersøkelser. Noen ganger kan det være lurt å sende en kort oppdatering via mobil og så følge opp med epost eller møte. På den andre siden skal man tenke på når man er tilgjengelig og ikke – det må være et skille mellom jobb og fritid.
  • Arranger foredragskvelder, bokklubber, plenumsdebatter med tema skole og utdanning for å få de foresatte med i diskusjonen og for at de også kan holde seg oppdatert på hva som skjer innenfor utdanning.
  • Gjør lesing til en familiesak. Det er så mange muligheter for foreldre, besteforeldre og andre til å bli involvert i bygge opp under leseferdigheter – det handler om å lese sammen. Grunnen til at dette punktet er med i oversikten er at mange familier ikke har råd til å kjøpe bøker, og i USA finnes det veldedige organisasjoner som bidrar med å skaffe bøker for disse. Her i Norge er vel biblioteket et godt alternativ.
  • Hva med å ta samtalen med foreldrene hjemme hos dem? Å møte en lærer kan være en påkjenning for enkelte foreldre, særlig hvis de føler at egne skoleerfaringer ikke er så idylliske. En strategi er å møte disse hjemme hos dem selv for å møtes som mer likeverdige partnere. (min kommentar: lurer litt på om denne praksisen vil virke for eller mot sin hensikt i Norge). Å sørge for foreldre-engasjement er viktig og enkelte skoler tegner nærmest en kontrakt på samarbeidet. Hva slags involvering forventer man av foreldrene? Å være foreldre, kommunisere, delta i frivillig arbeid, læring hjemme, beslutningstaking og deltakelse i samfunnet (min kommentar: også dette lurer jeg på hvordan ville bli tatt i mot i Norge)
  • La eleven lede foreldresamtalen. Foreldrenes oppmøtefrekvens har en tendens til å øke når barna deltar. Eleven får en mulighet til å vise sine presentasjonsferdigheter og til å reflektere over nåværende og framtidige læringsmål. Det blir en mer aktiv hendelse hvor både eleven og de som er ansvarlige for opplæringen (både skole og foresatte) sammen identifiserer styrker og vekstpotensiale og legger plan for framdrift. Dessverre er det mange foreldre som ikke vet hvordan de skal støtte opp under læringen, særlig hvis de selv ikke lyktes godt på skolen – og slike samtaler kan være et verktøy for å vise hvordan de kan hjelpe sine barn med å lykkes. Husk bare å ha fokus på samtalen og ikke på presentasjonen.
  • Få aktive familier. Overvekt er et økende problem, sett i gang tilbud som gjør at hele familien deltar i aktiviteter. (min kommentar: tja, er dette skolens ansvar eller er det de foresattes ansvar – jeg tror at vi har mange muligheter for å være aktive, men at man ikke skal legge ansvaret på skolen)
  • Bygg partnerskap med de foresatte. Når foreldre og skole styrker samarbeidet vinner alle – særlig elevene. Men det skjer ikke uten innsats, og timeplan er ofte full for både foreldre og lærere.

    Noen tips;
    – Kjenn dine mål: er det involvering eller engasjering du ønsker? Involvering handler om å selge ideer som kommer fra skole og myndigheter. Engasjering handler om å jobbe sammen i konteksten å skape tillit og samarbeid. Begge deler har sin plass, men engasjement handler om mer enn å kommunisere datoer eller fortelle foreldre om adferdsproblemer.
    – En annen strategi er å involvere foreldre i hva barna lærer. En måte å støtte prosjektbasert læring er å peke ut en foresatt som er en slags foresattleder for hvert prosjekt. Denne representanten får et koordineringsansvar i forhold til å lage aktiviteter utenfor skolen som har en relasjon til prosjektet, f.eks hvis noen må reise til kommunekontoret for å gjøre et intervju kan kanskje en av klassens foresatte følge eleven/elevene.
    – Oppgaver som involverer å intervjue familiemedlemmer er et annet tips for å få foreldre, besteforeldre og andre mer engasjert i hva som skjer av skoleaktiviteter. Dersom man skaper en kultur for foreldres involvering er en del av pensum skaper man et miljø hvor foreldre føler seg velkomne, hvor de kan stille spørsmål og komme med forslag. 

22.02.11 at 20:19 Legg igjen en kommentar

Oppmerksomhetstyven og noen tips til handling

Jeg har lest artikkelen «Attention, and Other 21st-Century Social Media Literacies» på Educause review – og synes noe av denne artikkelen passer godt inn med de foregående innlegg med kommentarer (Sosiale medier som Facebook må forbys i skolen og Hvis det hadde vært omvendt..)  og har derfor trukket ut noe av det som står skrevet om oppmerksomhet der. Sosiale medier som Facebook, Twitter, blogg og wikier gjør det mulig for mennesker å være sosiale, organisere, lære, spille/leke og engasjere seg i handel på nett. Det som gjør sosiale medier sosialt er at tekniske ferdigheter må øves sammen med typer ferdigheter, og oppmerksomhet er en av dem.

Oppmerksomhet er det grunnleggende fundamentet for hvordan individ tenker, hvordan mennesker lager verktøy og lærer hverandre hvordan de skal brukes, hvordan grupper sosialiseres og hvordan man utvikler sivilisasjon. Vi deler nedarvede mekanismer på linje med andre dyr, men mennesket skiller seg ut gjennom måten vi bruker vår oppmerksomhet og andre kognitive ferdigheter ulikt andre levende vesener.

Oppmerksomhet er også viktig i klasserommet, men det må kanskje læres – og jeg mener fortsatt at mange av innvendingene mot bruk av PC handler om at man ikke har kontroll, det mangler klasseromsledelse. Howard Rheingold som har forfattet artikkelen sier følgende:

Dette slo meg for fem år siden når jeg startet å undervise og så mye av det dagens lærere ser; elever som ser ned, ser ned på sine PC’er, elever som ikke har øyekontakt med læreren. Når elevene ikke så på meg når jeg snakket til dem følte jeg at jeg ikke fikk kontakt. For elevene er klasserommet en markedsplass med mange lokkende attraksjoner som trekker oppmerksomheten – en online-verden i konkurranse med fysisk tilstedeværelse. Hvis jeg ikke kan konkurrere med Internett om å få oppmerksomheten så er det mitt problem som lærer. Siden jeg underviser i sosiale medier kan jeg ikke ignorere eller forby bruk av PC i timene. Som en gjenytelse for å prøve å leve opp til en slik standard ba jeg elevene om å gjøre meg den tjenesten at de ble oppmerksomme på hvordan de fordeler sin oppmerksomhet, særlig med tanke på sosiale medier, i timen. Jeg ba dem også se på hvordan det foregikk utenfor klasserommet, bare som et eksperiment.

Multitasking er ikke bare negativt sammenlignet med fokusert oppmerksomhet. Det avhenger av hva som skjer i vår eksterne verden og vår interne verden for øyeblikket. Hvis vi ikke vet at vi må snu oss rundt hvis vi hører en bil tute lever vi ikke lenge. Vi har ulike former for oppmerksomhet som er passende i forhold til hvordan vi gjør ulike ting. Noen ganger må vi prøve å ta inn så mye informasjon som mulig (alle lys på), noen ganger må vi være årvåkne og se informasjon utenfor fokusområdet og andre ganger må vi blokkere ut alle distraksjoner og konsentrere vår oppmerksomhet (bare se det som er i spotlighten).

For å komplisere oppgaven ytterligere er noen av de flinkeste elevene multitaskere og de googler mine utsagn for å se om jeg virkelig vet hva jeg snakker om mens andre innrømmer at multitasking i klasserommet betyr at de har mindre oppmerksomhet på læreren og de andre elevene.

Kanskje det er så enkelt at mange elever ikke har lært hvordan de skal øve opp konsentrasjonen. Siden man alltid har tilgang på nett og informasjonsmengden der trenger de å lære å skru av alt unntatt spotlighten for å fokusere, og gjenkjenne når dette er en hensiktsmessig handling.

Jeg har gjort noen øvelser med elevene i forhold til å trene opp oppmerksomhetsferdigheter. Det første jeg ber elevene om nå er å skru av mobilen, ha ned lokket på PC’en og lukke øynene. Jeg sier jeg vil gi beskjed når det har gått 60 sekunder og ber dem om å ikke gjøre annet enn å observere hvor de retter oppmerksomheten uten noen eksterne distraksjoner. Selvfølgelig vil tankene vandre, det vet alle – jeg ønsker bare at elevene skal starte fra null, før distraksjonene bygger seg opp og at de begynner å erfare hvordan oppmerksomheten vandrer. Etter at de har åpnet øynene sier jeg at PC’en fortsatt kan være lukket igjen, jeg vil laste opp mine notater for denne timen så de trenger ikke bekymre seg over å ta notater (uten at jeg totalforbyr bruk av PC likevel).

Den andre øvelsen inkluderer at elevene opptrer som lærerteam og underviser sammen med meg. Disse elevene kan ha PC’en åpen og ta notater for hele klassen i en wiki. Resten av elevene kan fylle ut med mer informasjon etter timen. Mange elever sier de ikke lærer uten å ta notater, og jeg er enig i at det å skrive notater er en viktig måte å lære på – men jeg er ikke sikker på om det er den eneste måten.

Etter disse første øvelsene har jeg ingen restriksjoner på om PC er oppe eller igjen, men jeg ber dem om å notere seg hvor oppmerksomheten er i timen, og spør elevene som underviser sammen med meg om å notere seg hvordan det føles når medelever ikke ser på dem mens de snakker.

Den tredje øvelsen; jeg forteller klassen at fem av dem kan åpne PC når de ønsker, men dersom en sjette PC blir åpnet må alle ha ned lokket resten av timen. Jeg lar dem finne ut av hvordan dette vil fungere og jeg er svært tydelig på at disse øvelsene handler om å bli mer årvåkne i forhold til egen oppmerksomhet, ikke å kontrollere bruk.

Etter hvert blir elevene mer bevisst på hvordan de bruker oppmerksomheten og jeg begynner å vektlegge ideen om bruk av blogg og wiki som et middel for å samhandle med andre. Selv om mange elever er gode til å lære seg bruk av online-tjenester og kommunisere med medelever gjennom sosiale medier betyr ikke dette nødvendigvis at de forstår betydningen av egen deltakelse med et mye større publikum.

22.02.11 at 14:10 2 kommentarer

Hvis det hadde vært omvendt….

Alltid når jeg skriver ordet omvendt blir jeg minnet på et utsagn fra en tidligere kollega, han sa alltid «på land satt budeia og melket kua, i vannet så det omvendt ut»……og er det ikke slik – når fokuset endres så endres kanskje mer enn man tror?

Men fra spøk til alvor. Dagens blogginnlegg  handler om de siste dagers avisoppslag i Sunnmørsposten som jeg også kommenterte i går (Facebook må forbys i skolen) og dagens artikkel «Oppgjør med Facebook«. Det kan virke som noen medier har slått seg på en linje hvor bruk av PC i skolen, og spesielt bruk av sosiale medier skal forbys eller i beste fall unngås så langt råd er – det har nærmest blitt en fanesak. Andre medier forteller gladhistorier, f.eks Aftenposten med artikkelen «Lærer å skrive og lese i barnehagen» – en artikkel om hvordan IKT kan brukes til lese/skriveopplæring. 

Når det gjelder angrepene på bruk av IKT i skolen får disse mye mer oppmerksomhet enn gladhistoriene, kanskje de selger mer? Nå får man riktignok mulighet til å skrive kommentarer, men tenk om det hadde vært omvendt. Tenk om motstanderne bare var henvist til kommentarfeltet – da ville fokuset blitt et helt annet enn det vi ser i dag. Tenk om man kunne være enige om å jobbe for en skole i utvikling, en skole for framtiden – i dag føler jeg at mange leter etter problemene. Selvfølgelig skal man få være uenige, men da får man være uenige på et saklig grunnlag og ikke drive synsing. Nå kan helt sikkert jeg anklages for synsing også, men jeg bygger mine utsagn på hva jeg ser ellers i næringslivet – det er ingen tilfeldighet at man bruker PC, at man har kontorstøttesystemer, kommuniserer elektronisk osv. Man bruker det fordi det er effektivt og hensiktsmessig – og det er ingen grunn til å tro at det ikke kan være slik i skolen også.

Jeg savner en debatt om temaet i mediene som er balansert, men innser samtidig at det kanskje ikke gir så store salg som de kategoriske overskriftene jeg har sett de to siste dagene….og da er det for meg et spørsmål om å være litt kritisk reflekterende. Hvis du stod for retten og dommeren fikk bonus basert på hvor store bøter som ble ilagt, hvor stor tro har du da på at dommeren er upartisk? Hvilken nytte har skolen av utspillene i mediene – kommer man framover? Får man til endringer? Lærerne har pedagogisk frihet, men bygger slike oppslag opp under dette? Jeg synes valgmulighetene gjøres mindre – her vil foresatte plutselig ha en mening også selv om de ikke blander seg borti hvordan det undervises ellers, og det vil være basert på hva de leser i mediene (og kanskje de også leser ukritisk – husk mange voksne som har manglende digitale ferdigheter også og leser utspillene som absolutte sannheter). Og husk; digital kompetanse er faktisk en basisferdighet – det er skolene pålagt å lære elevene opp i.

Jeg har sittet og testet ut på et vurderingsverktøy hvor man måler og evaluerer ferdigheter for det 21. århundre, og det som slår meg er noen av spørsmålstillingene og selv de alene kan gi grunnlag for noen refleksjoner. Her er noen eksempler:

  • Lærere blir oppmuntret til å undersøke eller innføre nye undervisningsmetoder (Ja/Nei)
  • Lærere blir belønnet eller får anerkjennelse for å forbedre undervisningsmetodene sine (Ja/Nei)
  • Skolen oppmuntrer lærerne til å drøfte nye undervisningsmetoder (Ja/Nei)

I forbindelse med samarbeid og faglig utvikling: Hvor ofte samarbeider lærere med sine lærer-kollegaer på følgende måte ved skolen (svaralternativer aldri/3-6 ganger i året/1-3 ganger pr mnd/1-3 ganger pr uke/4-5 ganger pr uke);

  • Deler nye ideer om effektive undervisningsmetoder
  • Deler og drøfter kvaliteten på elevenes arbeider
  • Tenker kritisk om undervisningsmetodene ved skolen
  • Planlegger undervisningstimer og -enheter sammen

Når du underviser målklassen, hvor ofte ber du elevene gjøre følgende  (svaralternativer aldri/3-6 ganger i året/1-3 ganger pr mnd/1-3 ganger pr uke/4-5 ganger pr uke);

  • Finne informasjon på Internett
  • Øve på rutinemessige ferdigheter og metoder
  • Analysere data eller informasjon
  • Bruke simuleringer eller animasjoner til å utforske et system eller abstrakt begrep

Jeg synes spørsmålene er i samsvar med de ferdigheter vi trenger framover, ferdigheter elevene må få opplæring i – og hvor er det naturlig å få denne opplæringen? Jeg mener bestemt i skolen. Tenk om vi kunne få mediene til å omfavne denne type tenking, bygge opp under at vi vil ha en utvikling – framfor at vi skal få debatter som bare bryter ned motivasjonen og skaper barrierer for god bruk av IKT.

Utvikling er endring, og endring har vi alltid hatt. Det er det ukjente vi frykter. Er all bruk av IKT i skolen bra? Nei. Kan bruken bli bedre? Ja. Er spørsmålet om vi skal ha bruk av IKT eller ikke? Nei. Svaret er at IKT har kommet for å bli, spørsmålet er bare hvordan man skal bruke det og hva det skal brukes til. Dette er faktisk Norge anno 2011.

22.02.11 at 11:48 2 kommentarer

Eldre innlegg


Note to myself

Finn presentasjonene jeg bruker på slideshare

Sjekk ut ressursene jeg har laget på IKTplan.no

KONTAKTOPPLYSNINGER

Antall besøkende

  • 508,448 besøk

Siste innlegg

Skriv inn epostadresse for å få nye blogginnlegg rett i innboksen din

Bli med 317 andre følgere

Velkommen til Eva2.0

Takk for at du besøker siden, jeg setter pris på alle gjester. Hvis det er innlegg du liker godt (eller misliker) håper jeg du legger igjen en kommentar. Har du spørsmål kan du sende meg en epost, epost-adressen finner du på siden om denne bloggen. Blogginnlegg som jeg skriver på disse sidene gjenspeiler helt og holdent min private mening og mine private oppfatninger - og er ikke uttrykk for holdninger i forhold til prosjekter jeg arbeider med.

Jeg har gitt ut en bok sammen med Frode Kyrkjebø "IKT i Skulen - kva, kven, korleis og kvifor". Se fanen IKT-ferdigheter på toppen for mer informasjon.

I tillegg har jeg fått tittelen Årets Skoleblogg - denne setter jeg umåtelig stor pris på. Takker alle som bidrar med gode råd og tips til mine blogginnlegg :-)

TANKEKART DIGITALE FERDIGHETER PÅ HVILKE TRINN

Jeg er EvaBra på twitter :-)
Se også min reiseblogg.

Her finner du et tankekart med tips til hvor du kan søke hva

Skriv epostadresse under for å motta meldinger om nye blogginnlegg via epost (på den andre siden anbefaler jeg egentlig at du heller abonnerer via RSS-feed..se fanen IKT-ferdigheter på toppen og bla deg ned til Organisere ved hjelp av RSS)

Bli med 317 andre følgere

Creative Commons License
Dette verk av Eva Bratvold er lisensieret under enCreative CommonsNavngivelse-Ikkekommersiell-Del på samme vilkår 3.0 Norge lisens.

“If you want to build a ship, don’t drum up the men to gather wood, divide the work, and give orders. Instead, teach them to yearn for the vast and endless sea.” — Antoine de Saint-Exupéry