Archive for februar, 2010

Fleksibilitet – et tøyelig begrep

Da har jeg skrevet ferdig oppgaveteksten i faget personalleiing om virtuelle organisasjoner og om organisasjonstenking rundt dette at vi har egne ønsker og behov sett opp mot organisasjonens mål. Pdf med hele teksten finner du på denne lenka.

Noe annet interessant med akkurat dette blogginnlegget er at det er publisert direkte fra word2007. Det var en grei måte å lage og publisere innlegg på – ikke minst med tanke på at jeg ikke trenger å laste opp bilder for seg for så å sette dem inn i innlegget. Dette skal utforskes videre.

Her må jeg sette inn en liten tekst for at bloggurat skal klare å pinge meg:Jeg har forresten presentert bloggen min på Bloggurat.

28.02.10 at 20:38 1 kommentar

Hva har spam å si for din sosiale identitet?

De siste dagene har jeg mottatt flere direktemeldinger på Twitter som opplagt skyldes at andre har fått spam på sin konto, og nå er ikke jeg bedre enn at jeg har hatt det en gang tidligere jeg også (for de som husker mafia-spammen, den fikk jeg også). Det er opplagt at dette kan skje alle – og vi har har jo hatt mange tilfeller tidligere vi epost også, Twitter er bare en nyere kanal for dette. Vi må derfor være like oppmerksom på å ikke trykke alle linker i Twitter som vi har vært på å ikke åpne ukjente vedlegg i eposten – en oppgave som er litt vanskeligere fordi du får meldinger fra folk du har valgt å følge og fordi lenker vanligvis forkortes slik at du ikke ser hva slags nettside det henvises til.

Hva har det så å si for den sosiale identiteten når du plutselig spammer ned dine Twitterbekjentskaper? For de fleste er det opplagt at dette er spam og vi tar det for det som det er, men med inntoget av f.eks politikere og bedrifter som ønsker å bruke sosiale medier får det av og til noen litt mer surrealistiske innslag for min del. Jeg har f.eks fått en direktemelding fra en av de virkelig store politiske toppene her i fylket som skriver følgende til meg (og i tillegg har jeg epostvarsling så den havner i eposten også): 

hhey, i’ve been having better sex and longer with this here http://www.hurl.ws/c574

En av de store utviklingsaktørene i fylket sendte meg denne:

hi, i’m 24/female/horny… i have to get off here but message me on my windows live messenger name Paris928love@hotmail.com

OBS: du skal ikke prøve å gå til nettlenka i det øverste sitatet og ikke sende melding til epostadressen i det nederste!

Jeg blir litt lattermild, samtidig slår det meg at her er det noen som ikke helt har fulgt med – og med tanke på hvor mange som følger disse i egenskap av hhv politisk posisjon og som bedrift er skaden nok større enn om det hadde vært enkeltpersoners konti vi snakket om. De blir plutselig litt mer useriøse og/eller viser manglende kompetanse i forhold til bruk av mediet. Jeg vil ha litt problemer med å holde meg alvorlig når jeg møter den politiske personen tror jeg – selv om jeg vet han ikke mente å sende meldingen, jeg vet det er spam. Er det noe som er helt sikkert er det at menneskene bak slike (mer offisielle om vi kan kalle det for det) konti er nødt til å ha et enda høyere fokus på å ikke komme borti spam. En måte å være forberedt på er å også følge f.eks Mashable, de ligger foran oss i tid og ser gjerne farene før vi ser dem – og sender ganske raskt ut meldinger på at noe er i gjære – et lite forhåndsvarsel er ikke å forakte. Det positive ved disse siste sakene er at jeg ser at den politiske personen tydeligvis raskt har forsøkt å rette opp…men her er også ulempen ved nettets høye hastighet – skaden har allerede skjedd og spam er spredd, det får man ikke gjort ugjort igjen…

En annen ulempe med spam er at jeg er redd dette blir et nytt argument for de som er imot bruk av sosiale medier…

Er du uheldig og får spam så er det tre ting å gjøre;

  • gå på innstillinger på Twitterkontoen og se hvilke applikasjoner du har gitt tilgang til og blokker de som ikke ska være der
  • endre passord (husk at det har betydning for andre ting også, f.eks de applikasjoner som skal ha tilgang – du må også endre passord for disse…f.eks gjelder dette dilvr.it, Twitterfeed, Screener osv)
  • slett spam-meldingene du har sendt og mottatt

27.02.10 at 12:49 Legg igjen en kommentar

Ting du ikke visste om Helvetica (kanskje) og fonter generelt

Plutselig fanget et TV-program meg i dag – en dokumentar om skrifttypen Helvetica, og jeg ble sittende og følge med…her er noen inntrykk jeg sitter igjen med og er en oppfølging til blogginnlegget «Å kle på bokstavene«.

Helvetica kom i 1957 som en følge av at vi hadde behov for rasjonelle bokstaver, vi trengte klare visuelle uttrykk i en moderne verden. Typografi handler om å skape orden, og Helvetica var et stort framskritt i forhold til typene fra 1800-tallet…den var mer ren, den kvittet seg med manuelle detaljer. Samtidig appellerte den ved sin nøytralitet og uten at den hadde iboende meninger. I dag veksler designerne mye mer, de velger skrifttyper som skal formidle visse sinnstemninger. Helvetica har fordelen at den kan brukes i mange ulike sammenhenger, den er så ren at det er de øvrige innslagene som gir stemningen framfor at fonten gjør det i seg selv. For både formgiver og leser vil skrift speile miljøet rundt – noen ganger frekk, noen ganger formell…..skrifttypen lar seg tolke. Helvetica sier alt.

En designer sier at typografi skal være klart, leselig og likefram. Han bruker ruter som mal, lekte seg fram, fulgte linjene – på denne måten skaper det orden og oversikt. Han sier: meningen skal ligge i teksten og ikke i skrifttypen. Når han skal utvikle en skrift ser han f.eks på hvordan står buen i enkelte bokstaver i forhold til linjene i andre bokstaver. Han begynner gjerne å lage en h, deretter setter han en o ved siden av for å se forholdet i mellom dem – deretter gjerne p og s osv.

Noe av det som kjennetegner Helvetica er horisontale avslutninger. Helvetica ble født i Haas-trykkeriet. Die Neue Haas Grotesk var det opprinnelige navnet på skrifttypen og den bygger på en tysk grotesk fra  1800-tallet.  Max Miedinger fornyet den, og Eduard Hoffmann bidro også vesentlig. Miedinger var forresten egentlig ansatt som selger, ikke formgiver! Haas var kontrollert av bedriften Stempel – og det var Stempel som foreslo (eller kanskje mer forlangte) at skrifttypen skulle hete Helvetica (det latinske navnet på Sveits).

Helvetica bygger på en gjensidig effekt mellom negativ og positiv form, mellom det svarte og det hvite. Sveitsere er opptatt av bakgrunnen, formen mellom tegnene hører derfor sammen med bokstavene. Bokstaven er ikke bøyd til med makt, de lever og puster omgitt av en negativ kraft, de rører seg ikke. Helvetica fikk raskt suksess, det var dette formgiverne hadde ventet på i en tidsepoke der positiv/negativ form ble utprøvet.

Helvetica ser vi rundt oss hele tiden uten at vi er klar over det; mange gate- og forretningsskilt er f.eks i denne fonten, det samme gjelder bedrifter som Tupperware, Toyota, Lufthansa, BMW, Saab, Oral B, The North Face, Fendi, Staples, Texaco osv.

På 50-tallet brukte man et sammensurium av skrifter, klovnete håndskrift og skjønnskrift – og reklame bar også preg av dette i forhold til andre visuelle uttrykk. Etter Helvetica kom ble reklamen blottet for folk og smil, det skulle være ren vare – ren skrift. Ingen spørsmål, enkelt og greit. Styresmakter og næringsliv liker at bokstavene er nøytrale, samtidig så glatte at de nesten er menneskelige. Ikke autoritære og byråkratiske. De skaper inntrykk av å gjøre noe tilgjengelig.

Moderne teknologi har gjort at fonter har blitt mer kjent og blitt mer utbredt, og mange ser på Helvetica som den ultimale. Ikke alle er enige i dette – skrifttyper trenger rytme og kontrast, Helvetica har ikke noe slikt. Den ble utviklet som et svar på behov i datiden, i dag er den standard mye pga computere – og computerne begynner også å bli gamle. Noen synes at kloneversjon Arial som kom litt senere er enda verre. Noen synes at det er utrolig at den har oppnådd så høy status i samfunnet. Jo oftere grafiske virkemiddel blir tatt i bruk – jo mer ordinære, grå og kjedelige blir de…Vi trenger en grotesk, men Helvetica er oppbrukt.

Alle skrifttyper har en viss stil – som en person. Formgiveren ville at alle bokstavene skulle se like ut, men typen bør ha særpreg nok til å være interessant samtidig som de skal være leselige. Skrifttyper er varemerker, og som konsumenter blir vi hektet på varemerker. Presentasjonen former reaksjonen til tilskueren, samme melding kan formidles med ulike typer og emosjonell respons vil variere. Valg av skrifttype er det ultimate våpen når man skal selge, det er budskapet sin innpakking. Vi blir påvirket uten at vi merker det, det kan være følelsen du får av innpakkingen av en vare og at skriften forhekser oss. Typografi har en karakter, den formidler stemning, brukes som talerør, det er en bred palett som kan uttrykke alt mulig.

Hvordan skildre skrifttypene? Vi har ikke ord som beskriver og må bruke andre begreper. Helvetica kan kanskje beskrives slik: fonten er på en måte en klubb, et medlemsstempel. Den gjenspeiler et moderne samfunn med de samme idealer , rund og fin – ikke farlig og skummel. Bokstaver som drar og skyver i fullkommen likevekt. En likevekt som sier til oss ingen fare, glem alle problemene rundt deg, store og små – alle problemer blir holdt i sjakk, kanskje de ikke engang eksisterer. Det passer med en alvorlig skrifttype når hensikten er å regulere livet på gaten og da må det bli Helvetica (varselskilt, infoskilt osv).  Helvetica har blitt kalt en kapitalistisk skrifttype siden den brukes av mange store konsern, andre mener den er sosial fordi den er tilgjengelig overalt. Helvetica er byen sin parfyme – det er noe du sjelden legger merke til, men som vi vil savne om den blir borte. Helvetica fører deg til et bestemt språk og hemmeligheten bak suksessen er at den har en viss stil og estetikk.

I senmodernismen ville designerne bort fra de velordnede glatte flater, de ønsket å skape noe med vitalitet. De syntes modernismen ble trøttende. Utslaget det ga seg var for 70-tallet psykedelisk og for 80-tallet forvirrende. Postmoderismen spredde seg som en verkebyll og de kastet seg over alle skrifttyper som var en motsats til det moderne uten å vite hva de var ville ha -de visste bare hva de var imot; Helvetica. Vi fikk et oppsving i grungestil som varte en femårsperiode og resultatet var at typografien lå maltraktert igjen i grøftekanten i slutten av perioden, det eneste man kanskje kunne gjøre var å gå tilbake til tidligere grafiske metoder med nye teoretiske rammeverk.

Man har forsøkt å forbedre Helvetica, men det er en tynn linje mellom å være enkel, ren og kraftfull – og det å være enkel, ren og kjedelig. Det gir best resultat når følelsene er med. (liten anekdote:  En av designerne hadde  brukt zapf dingbat for å illustrere at en bestemt artikkel var kjedelig – er det kjedelig trenger man ikke lese den heller). 

Synet på skrifttyper svinger i takt med endringer i tiden, vi lever i et klima der visuell kommunikasjon og grafisk design blir godtatt av mange flere, de forstår det bedre. Vi begynner å se grafisk formidling som et uttrykk på egen identidtet, f.eks i de sosiale medier hvor vi kan personalisere ved å endre bakgrunn, legge inn bilde og fritt velge skrifttype – slike valg speiler hvem du er som menneske og er et viktig personlig uttrykk på samme måte som hår og klær eller hvordan vi innreder hjemme. Vi uttrykker identitet gjennom valg vi tar som forbrukere og det samme skjer med vår visuelle presentasjon.

24.02.10 at 15:38 2 kommentarer

Noen tanker om organisasjonstenking generelt og noe om skole..

Noen tanker slår meg i mens jeg skriver på teksten rundt organisasjonstenking, og dette om det er sammenfallende interesser eller konflikt mellom bedriftens mål og individets personlige ønsker og behov. Blogginnlegget er litt usammenhengende, men er noen tanker jeg har tenkt til å sy inn i teksten på en eller annen måte – og så var jeg nødt til å ta med litt om skole opp mot det også (selv om jeg frykter at mange lærere vil være uenige i det jeg skriver rundt dette).

Det som er sikkert er at vi har en generasjon – populært kalt generasjon Y eller generation Me som har et annet syn på arbeidslivet enn vi har hatt tidligere, og det arter seg i form av at man f.eks bytter arbeidsplass oftere og er mer opptatt av personlig frihet, gode betingelser og ikke minst fritid. Fritid er kostbart og det er en gode, samtidig utviskes grensene mellom arbeidsliv og fritid med den friheten som begynner å gjøre seg gjeldende i arbeidslivet (mye en følge av teknologi, vi er mindre avhengig av sted og tid) – og det jeg ser er at dette oppfattes ulikt i min omgangskrets avhengig av hva slags arbeid man har. Kanskje det var lettere i tidligere tider; man kom på jobb og så gikk man hjem og de to tingene var helt adskilt. Det er derfor en utfordring i å balansere disse tingene mot hverandre – og det er ikke alltid like lett.

Mange av de som har vært i arbeidslivet i mange år ser ikke hvordan og hvorfor noen av oss kan finne på å f.eks delta i sosiale medier på fritiden der tema ofte er arbeidsrelatert – når de går fra jobb er de ferdig for dagen. Og ja, det er også en frihet – slippe å ta med seg i hodet tanker som det nærmest er litt lim på, tanker som ikke helt slipper taket. For noen av disse er det opplagt hvorfor det er slik, de har ikke en type arbeid som gjør at det er naturlig eller de har ikke behov for noen videreutvikling i forhold til arbeidet sitt – andre bruker av sin fritid ut fra interesse, engasjement og nysgjerrighet. Jeg leker f.eks mye med ulik programvare uten at jeg oppfatter det som jobb, det er mer en hobby – andre ser PC’en er oppe og tenker jobb med en gang. Her er vi ulike og det er viktig at vi faktisk respekterer at vi er det også – samtidig må jeg understreke at egen fritid er noe man skal verdsette høyt…det er mye du ikke får kjøpt for penger.

Hvis man ikke skal gå så ekstremt ut som i avsnittet over kan man bare se på en sak som fleksitid. Dette er for mange et gode å ha på jobb – man har litt kontroll selv over når man kan komme (så lenge man er der i kjernetiden) og kan tilpasse hverdagen mer. Mange skal hente/levere i barnehage og da kan det være godt at du ikke trenger å være på jobb kl 08.00 presis eller at du ikke kan reise før kl. 16.00. Typisk eksempel på at individets ønsker og behov kan bli ivaretatt, men er det bare for å være hyggelig at bedriften har et slikt tilbud? Nei, sannsynligvis ikke. Det er nok en kombinasjon av flere faktorer; det kan handle om rekruttering (her har vi gode vilkår) for å få de man vil ha tak i, det har med arbeidets art å gjøre (ikke alle steder man kan ha det slik, tenk deg f.eks et sykehus – da ville det være vanskelig hvis man ikke visste når folk kom og gikk), det har blitt framforhandlet i overenskomster (kanskje på bekostning av noe annet?). Ikke alle bedrifter ser så kynisk på det som jeg gjør – det kan være at man anser dette for å være et godt miljøtiltak og i tråd med bedriftens personalpolitikk at man innfører denne type ordninger. På den andre siden (hvis jeg skal være litt djevelens advokat) kan man også se på fleksitid som en utarming av normalarbeidsdagen. Tidligere ville du få overtid hvis du arbeidet lenger en dag – og du ville derfor fått en høyere lønn i den perioden. Med fleksitid møter man ofte at «nei, dette er fleksitid» – og selv om man kan få lønn eller mer vanlig avspasere dette på et annet tidspunkt er resultatet at du ikke får høyere lønn for det som er ekstra og du må gjerne avspasere på en tid som passer bedriften….det blir derfor en måte å få en fleksibel arbeidsstyrke også for bedriften uten at det i alle tilfeller er slik at arbeidstakeren oppfatter det som en ulempe (jeg er forøvrig tilhenger av fleksitid så det er sagt).

Jeg bruker sosiale medier på min fritid og oppfatter det ikke som jobb selv om jeg skjønner at andre kan oppfatte det slik. Det har noe med hva slags ståsted og interesser man har. De som ikke skjønner det er ikke selv deltakere og har heller ikke interesse av å være deltakere. Det er derfor akkurat som alle andre ting, man stiller seg litt uforstående til det som oppfattes som uinteressant for en selv. For meg er det helt opplagt å søke informasjon – jeg leser mye f.eks mye bøker ellers (og da oppfattes det ikke som jobb merkelig nok), og det er sannsynligvis også derfor jeg tar noen fag jevnlig…jeg gjør det fordi jeg har lyst og ikke må (derfor et godt utgangspunkt), jeg synes det er interessant og det stimulerer hjernen – men det er jo heller ikke alle fag som vil være naturlig for å meg å ta, ikke alt som ville være interessant (f.eks vil et fag som Fiskestell i ferskvann være helt uaktuelt for meg, kanskje mer aktuelt for den eldste håpefulle…).

Å studere er som jeg har sagt før moro, og det å få en videreutvikling og kompetanseheving er også et slikt gode som mange unge i dag synes er naturlig at de skal få i jobb. De kjeder seg lettere når ting blir rutine, og det er også en utfordring for arbeidsgiver. Samtidig er det også et behov hos bedriftene å videreutvikle seg og holde tritt med utviklingen – så heller ikke dette er nødvendigvis en konflikt mellom organisasjonens mål og den enkeltes behov. Samtidig er det – som jeg er inne på over – ikke alle som ønsker å få mer kurs og jobbe med nye ting, og disse skal også ivaretas. Enkelte ganger er det nødvendig at man oppdaterer seg faglig – og for disse setter da frykten inn, frykten for det nye og ukjente, frykten for ikke å mestre. Jeg har lurt litt på hvorfor det er slik – er det medfødt eller er det tillært (eller kanskje vi skal si erfart)?

Jeg synes det stort sett er moro å lære noe nytt – i alle fall hvis jeg tenker slik rent akademisk. Et par ting har jeg ikke lyst til å lære; f.eks å strikke – jeg kan det i teorien og ikke i praksis. En annen slik ting er å kjøre på vinterføre – alle andre sier at øvelse gjør mester, og det er nok sant uten at jeg har veldig lyst til å kjøre mye på glattisen likevel (så jeg håper det snart er vår for  si det slik). Kanskje det er slik at de som ikke vil lære nye ting ellers (f.eks hvis vi tenker oss lærere som ikke vil bruke IKT) – er det slik for dem som for meg når det gjelder bilkjøring og strikking?

Som en alternativ tese har jeg det med at mange har dårlig erfaring med det å lære (nå tenker jeg meg ikke lenger lærergruppa så det er sagt, regner med at de har hatt en positiv erfaring med skole og så har blitt lærere…uten at jeg vet om dette er korrekt for alle) og jeg tenker at man har tenkt at når man er ferdig med skolen så er man ferdig med skolen. Tesen i seg selv tror jeg kanskje ikke er helt dum, jeg kjenner flere som var glad de var ferdig med skolen og de har derfor ikke tenkt til å studere ytterligere (selv om jeg forteller at jeg synes det er moro). Det er slik at de gruer seg hvis de må på kurs, og jeg synes de er synd de har et slikt utgangspunkt. De har på en måte mistet lysten til å lære, og mye av dette skyldes dårlig erfaring med dette fra tidligere (se også blogginnlegget En positiv holdning og økt selvfølelse). Jeg blir derfor litt skremt over at enkelte lærere vil tviholde på en slags tenking som er lik tankegang rundt organisasjoner i tiden rundt den industrielle revolusjon, det handler om å kontrollere, begrense og måle resultater i strengt oppbygde hierarkier – samtidig som arbeidslivet i dag tenker i retning av åpenhet, personlig frihet og selvledelse. Arbeidslivet tenker i denne retningen for å få mer effektive organisasjoner, og da må det tenkes slik i skolen også.

Som en avslutning et lite hint til de som rekrutterer til høyere utdanning; min eldste var på en lærerutdanning for å få informasjon om studiet og kom hjem og sa at det var helt uaktuelt for henne å starte en slik utdanning. Jeg spurte om det kanskje var fordi hun faktisk i lang tid har vært helt klar på det hun vil studere (hun vil ta marin biologi) og at informasjonsmøtet derfor ble oppfattet som «kjedelig». Hun svarte med at de som fortalte kun fortalte om hva slags studier det var og hvordan man kunne sette sammen fag – ikke noe om gleden ved å utdanne seg til og praktisere som lærer, det var ren praktisk informasjon om studiestrukturen. Hvor ble det av de som skulle motivere og snakke varmt om yrket?  I tillegg hadde de sagt at det var godt miljø i klassen og det er jo bra, problemet var at de faktisk hadde sagt  «det er akkurat som å gå på videregående» – og da sa hun «og det har jeg jo ikke lyst til at det skal være, jeg har lyst til at det skal være noe nytt». Noe til ettertanke?

24.02.10 at 13:01 Legg igjen en kommentar

(Avansert) IKT-ferdighet: lage trykkfølsomt bilde

I dag fikk jeg et spørsmål fra den eldste som satte meg på å skrive dette blogginnlegget; hun ønsket å ta et kartutsnitt og markere der hun hadde dykket og legge det på bloggen sin. Deretter skulle lesere kunne trykke på de aktuelle områdene og komme til blogginnlegget som var knyttet mot hvert enkelt område. Med andre ord – hun ønsket et trykkfølsomt bilde. Hennes resultat finner du på denne lenka (sjekk gjerne ut undervannsfilmen fra Fimreite..)

Dette er kanskje en ferdighet man ikke trenger så ofte, men som kan være grei å kunne. Jeg har derfor laget en gjennomgang og viser med et eksempel under – og selv om dette ser omfattende ut er det bare fordi det krever mye å skrive en forklaring, å gjøre det i praksis er mye lettere (jeg har kalt det avansert ferdighet fordi jeg ikke regner det som basisferdighet – ikke fordi det er vanskelig):

Det første jeg gjør er at jeg åpner bildet i Paint – dette gjør jeg for å finne koordinatene jeg trenger. I dette eksempelet har jeg brukt rektangler (dvs de er vel mer kvadrater) og da må man angi øverste venstre og nederste høyre hjørne i firkanten. Dette finner jeg ved å føre musa over der hjørnene skal være og lese av nederst i høyre hjørne i programmet – slik dere ser på bildet til høyre, der er f.eks koordinat i nederste høyre hjørne 158,159 for firkanten som omgir fargepaletten i dette bildet. Disse tallene trenger jeg får å lage et kart over de ulike områdene (du kan nesten si at jeg legger et gjennomsiktig ark over bildet jeg bruker og på dette arket har jeg markert ut områder som skal være trykkfølsomme)

Kartet lager jeg med <map>-elementet i mitt eksempel, og for bildet i bunnen av innlegget ser det ser slik ut:

Koordinatene står i x,y-rekkefølge (først øvre venstre hjørne x,y og så nedre høyre hjørne x.y) hvor x er avstand fra venstre bildekant mot høyre, og y er avstand fra topp. I mitt eksempel er (som dere ser) tall nr 2 likt for alle – alle har lik høyde fra toppen, mens hvor langt inn varierer naturlig nok. Tall nr 3 viser avstand fra bildekant i nedre høyre hjørne, og dette blir da det samme som avstand inn for neste i rekkefølgen i øvre venstre hjørne osv siden jeg har lagt disse firkantene tett ved siden av hverandre (fire firkanter som ligger tett horisontalt utgjør fire trykkfølsomme områder i mitt eksempel). Det siste tallet er likt hos alle, dette er avstand fra topp og til nederste høyre hjørne. OBS: husk å måle på et bilde i riktig størrelse – hvis du senere endrer størrelsen vil du få feil trykkfølsomme områder.

Dette er et kart for de fire øverste, skal man ha for de fire under fortsetter du bare med <area shape…osv>. Koordinatene skrives inn i den rekkefølgen du finner dem – først marker øvre venstre hjørne og les av, deretter nedre høyre og les av. Shape angir formen og i dette eksemplet er det en firkant vi snakker om (rect). Href er hvor du skal sende leseren når han trykker på det området – jeg har valgt å sende til pdf som omhandler samme tema; for fargepaletten kommer man til pdf om PicPick, forstørrelsesglass til Virtual Magnifying Glass og de to siste til hhv pdf om å finne lyd og bilder man kan bruke (så det var jo ikke så veldig spennende eksempel…). Bildeområdet fungerer derfor som en lenke til der du vil sende leseren på samme måte som andre lenker, og du kan lenke til alle andre typer nettsider.

 Det er viktig å starte med <map> og avslutte med </map> for å lukke. Du angir også et navn og det er valgfritt hva du vil bruke – jeg har brukt test som navn på dette map-elementet. Husk alle anførselstegn og klammer – ellers blir det feil.

Man kan velge andre former enn firkanter også; for sirkler skriver man circle (der det står rect i eksemplet over) og bruker tre koordinater – midten av sirkelen (to koordinater) + hva slags størrelse den skal ha (hvor mange piksler «bred» den skal være, radius). Man kan også lage en mangekant og skriver da polygon der det står rect i eksemplet over etterfulgt av koordinater for alle hjørnene i polygonet – dette kan du derfor bestemme selv hvor mange kanter skal ha).

Når du har kommet så langt er det på tide å f.eks bruke koden på blogg, i LMS eller på en annen nettside. I denne bloggen velger jeg å lage nytt innlegg og laster opp bildet under. Ved å se på HTML-taggen ser jeg at koden til bildet ser ut som bildet over, og jeg er da nødt til å gjøre følgende to ting:

sette inn usemap=»#test» i klammeparantes for img-element (der det står <img class…..>) for å si hva slags kart som skal brukes på dette bildet (title er det jeg har kalt hovedbildet når jeg lastet det opp, altså bildet jeg skal lage trykkfølsomt og usemap er hvilket kart jeg skal bruke – husk hashtag foran navnet). Deretter må jeg legge inn selve kartkoden/map-elementet og resultatet er at koden da vil se ut som bildet under (obs: dere ser ikke hele map-elementet, men alt som står tidligere i teksten skal være med. Jeg har markert det som er satt inn med gult). Pass på at </map> kommer helt til sist – når man skriver kode har det lett for at det automatisk settes inn sluttklammer med en gang (da ser det slik ut <map></map>) – og da virker det ikke.

Resultatet av dette ser dere på bildet under hvor altså de fire øverste symbolene er trykkfølsomme.

23.02.10 at 23:01 3 kommentarer

Arbeidsliv eller lekeliv?

Jeg jobber meg videre med skrivingen rundt HR-tenking og fleksible organisasjoner og kunne derfor ikke motstå fristelsen til å sitere tese 85 fra Lederens katekismus (Nordhaug & Sandman, Cappelen, 1999) siden jeg synes man skal leke litt iblant (og da får jeg av og til litt reaksjoner på at jeg er barnslig…), og er spent på hva slags kommentarer denne vil gi fra lesere av denne bloggen. Er du enig eller uenig? Er det urealistisk å tenke på denne måten?

Tese 85: La dem leke, og du skal se dem skape.

Leken er et oversett område i arbeidslivet. Vi er blitt lært at den hører barna til. Lek er ikke for voksne mennesker, hvis de da ikke har drukket. De av dem som vil leke i arbeidet eller med oppgavene oppfattes lett som useriøse, med mindre de gjennom leken skaper humor og humør for de andre. Vi må importere leken til arbeidslivet, slå dørene på vidt gap for den barnslige undring og nysgjerrighet. Mange virksomheter vil ha stor nytte av å skape lekeplasser på arbeidsplassen, der de ansatte kan more seg med interessant kunnskap og teknologi. Da vil nye ideer vokse frem og kimen til innovasjoner legges. Tenkegrupper og kvalitetssirkler har allerede mye av lekens logikk i seg, men også andre lekeplasser må bygges. Mange. Om hundre år finnes kanskje ikke ordet arbeidsplass lenger, bare ordet lekeplass. Politikere vil bli spurt om hvor mange lekeplasser som må skapes for at lekelivet (ikke arbeidslivet) ikke skal gå i stå og nasjonaløkonomien lide. Byråkrati vil være erstattet av ludokrati. Ludo betyr «jeg leker». Der leken ikke finnes, vil snart ingen være med.

Yngre personer er opptatt av å skaffe seg jobber de kan ha det gøy i. Kravet om mer lek vil således sprenge seg frem og kanskje bli den nye, store kampsak for fagbevegelsen: Mer lek til folket! Men mer lek vil komme uansett, etter hvert som kravene til nytenkning og nyskaping bare vokser. Slik er det bare.

Straff ikke de lekne voksne, for det er de som skal vokse og vokse.

22.02.10 at 17:08 3 kommentarer

Kultur eller struktur – og noen andre problemstillinger…

I dag en rask oversettelse fra The Principal Difference – fordi den omhandler tema jeg har vært inne på tidligere: om organisasjonskultur kan være et hinder for endringsprosesser (IKT i skolen – mer enn bare kabler). Når det gjelder endringsprosesser og man kun fokuserer på endringer i struktur vil man mislykkes dersom man ikke også endrer kultur – dette gjelder alle typer virksomhet. Det er likevel skole den nevnte artikkelen retter seg mot, og den forutsetter at det overordnede målet er å sørge for enhver elevs suksess…

I forbindelse med endringer i skolen snakker man gjerne om skolebygning, nye timeplaner, kjøpe og ta i bruk ny teknologi…men det handler mest om mennesker. Hvordan de tenker, hva de forventer, hvordan de jobber sammen – organisasjonskultur med andre ord. Kultur kan man ikke kjøpe, heller ikke respekt og tillit. Man kan kjøpe omtrent alt annet, men dersom kulturen ikke handler om kontinuerlig forbedring vil man ikke se noen forskjeller.

Samarbeid eller kontroll – et spørsmål både skolens ledelse og den enkelte lærer må stille seg. Svaret vil gi svaret på framtidig oppførsel. En som ønsker samarbeid vil tenke og oppføre seg forskjellig fra en som ønsker kontroll. Det er illusjonen av kontroll eller frykten for å miste kontroll som gjør at mange ledere engasjerer seg i sneversynt, ovenfra-og-ned-behandling…dette ødelegger fellesskap, gjør at man ikke får dialog og de ansatte mister respekt for lederen. Kanskje du må gi opp noe kontroll for å få mer samarbeid, bruke mer tid på å ta beslutninger slik at du tar bedre avgjørelser, tør du ikke vite alle svar, tør du stille flere spørsmål?

Gjensidig respekt og tillit – uten skaper man ikke forbindelser. Ledere som respekterer og har tillit til egen stab vil bruke tid på å spørre, samarbeide og dele beslutningstaking. De vil bruke mer tid på å ta avgjørelser og mindre tid på å rydde opp i dårlige beslutninger. Deler man ansvar for beslutninger får man delt ansvar og delt eierskap. Alle som er involvert må føle at de blir hørt og at deres oppfatning teller. Denne type kultur gjør at man vil delta på møter – fordi man vet at da kan man bli hørt før beslutning er tatt.

Skolens suksess avhenger av at de voksne jobber sammen, at man ikke hører noen si «det er ikke mitt bord». Alt som kan støtte elevene er alles ansvar – rollene skifter stadig. Tidlig i endringsprosessen må man konsentrere seg om å lage en klar visjon og ha fokus. Etterhvert må man bruke mer tid på å fjerne barrierer og få tak i ressurser. Arbeidet er vanskelig – endring er det eneste sikre i skolen.

Vi får ofte kunnskapssiloer i skolen, lærere som er eksperter på sitt område – og som ofte jobber alene. Delingskulturen må dyrkes fram, vi kan ikke ha lærere som arbeider uavhengig av alle andre…i verste fall kan de jobbe i en annen retning enn det overordnede målet.

Å arbeide mot et felles mål er oppgaven – suksess handler om å finne problemer og løse dem, ikke fordele skyld. Å anklage og komme med unnskyldninger – dette må vi bort fra. Selv om noe går galt kan man ikke stoppe opp – man må lære og gå videre.

Det er ikke snakk om ovenfra-og-ned eller nedenfra-og-opp – i skolen snakker vi om flat struktur. En struktur som fokuserer på elevene og samarbeid. Alle må ta ansvar for elevenes suksess. Det er ikke snakk om enkeltindivider, vi snakker om team – å jobbe sammen mot et felles mål. Det kan ikke bli tapere og vinnere i skolen – enten vinner vi sammen eller så taper vi sammen, og hvis vi tror at alle må bidra for at elevene skal få suksess må vi involvere alle på en meningsfylt måte også.

22.02.10 at 10:17 5 kommentarer

Eldre innlegg


Note to myself

Finn presentasjonene jeg bruker på slideshare

Sjekk ut ressursene jeg har laget på IKTplan.no

KONTAKTOPPLYSNINGER

Antall besøkende

  • 516,969 besøk

Siste innlegg

Skriv inn epostadresse for å få nye blogginnlegg rett i innboksen din

Bli med 322 andre følgere

Velkommen til Eva2.0

Takk for at du besøker siden, jeg setter pris på alle gjester. Hvis det er innlegg du liker godt (eller misliker) håper jeg du legger igjen en kommentar. Har du spørsmål kan du sende meg en epost, epost-adressen finner du på siden om denne bloggen. Blogginnlegg som jeg skriver på disse sidene gjenspeiler helt og holdent min private mening og mine private oppfatninger - og er ikke uttrykk for holdninger i forhold til prosjekter jeg arbeider med.

Jeg har gitt ut en bok sammen med Frode Kyrkjebø "IKT i Skulen - kva, kven, korleis og kvifor". Se fanen IKT-ferdigheter på toppen for mer informasjon.

I tillegg har jeg fått tittelen Årets Skoleblogg - denne setter jeg umåtelig stor pris på. Takker alle som bidrar med gode råd og tips til mine blogginnlegg :-)

TANKEKART DIGITALE FERDIGHETER PÅ HVILKE TRINN

Jeg er EvaBra på twitter :-)
Se også min reiseblogg.

Her finner du et tankekart med tips til hvor du kan søke hva

Skriv epostadresse under for å motta meldinger om nye blogginnlegg via epost (på den andre siden anbefaler jeg egentlig at du heller abonnerer via RSS-feed..se fanen IKT-ferdigheter på toppen og bla deg ned til Organisere ved hjelp av RSS)

Bli med 322 andre følgere

Creative Commons License
Dette verk av Eva Bratvold er lisensieret under enCreative CommonsNavngivelse-Ikkekommersiell-Del på samme vilkår 3.0 Norge lisens.

“If you want to build a ship, don’t drum up the men to gather wood, divide the work, and give orders. Instead, teach them to yearn for the vast and endless sea.” — Antoine de Saint-Exupéry