Å dømme i moralske spørsmål

I dag nok et foredrag fra Ted.com; «How we read each other’s minds» med Rebecca Saxe som handler om hvordan vår hjerne dømmer i moralske spørsmål. Grunnen til at jeg ville se dette foredraget var at ITU Monitor viser at når det gjelder å bedømme sosiale/etiske problemstillinger har elevene dårligere score enn på oppgaver som går på ferdigheter – og det er derfor interessant å se nærmere på hvordan vår hjerne fungerer, om forklaringen like gjerne kan ligge på utviklingsnivå og bruk enn på ren læring.

hjernenspesialiseringVi har et eget område i hjernen, rett bak høyre øre, som kalles RTPJ (Right Temporo-Parietal Junction) som vi bruker til denne typen bedømming – og dette området utvikles sakte, noe hun vil vise i noen forsøk med barn på 3 og 5 år. Området blir mer spesialisert etter hvert, hos voksne brukes det omtrent utelukkende til å forstå andres tanker.

Historien utspinner seg som følger; en pirat er veldig glad i ostesmørbrød og plasserer smørbrødet på en kiste (bilde 1). Han går vekk for å hente noe og i mellomtiden blåser det kraftig og vinden blåser ostesmørbrødet ned på gresset (bilde 2). Deretter kommer en annen pirat med nok et ostesmørbrød og han plasserer det på kista (bilde 3). smørbrød

5-åringen har det hele klart for seg, han skjønner hvilket smørbrød som hører til hvem – og når pirat 1 kommer tilbake gjetter 5-åringen at piraten vil ta smørbrødet som ligger på kista selv om det er feil smørbrød – fordi det er der han la det når han gikk, og at han derfor tror at det er hans smørbrød. 3-åringen tipper at piraten vil ta smørbrødet som ligger på gresset siden det faktisk er piraten sitt smørbrød. Det viser seg at piraten tar smørbrødet på kista akkurat som 5-åringen hadde tippet. Rebecca Saxe spør så 3-åringen om hvorfor han tror piraten tar feil smørbrød, og da svarer han at det er fordi det første smørbrødet lå på gresset og at det er derfor piraten heller ville ha det som ligger på kista.

Her ser man at evnen til å forutse handling er veldig forskjellig på en 3-åring og en 5-åring; 5-åringen oppfatter at andre kan ha en annen oppfatning enn den man har selv mens 3-åringen ikke ser dette og heller finner alternative løsninger på utfallet. Deretter blir de spurt om piraten bør straffes fordi han tok feil smørbrød – hun ber derfor om en moralsk bedømming; 3-åringen synes piraten skal få straff, det samme synes 5-åringen – men spør man en 7-åring synes han at piraten ikke skal få straff (han mener istedet at hvis noen skulle få straff skulle det være vinden). Forskjellen er egentlig at 3-åringen har som utgangspunkt at piraten tok feil smørbrød fordi han ikke ville spise sitt eget (som var skittent etter å ha ligget på gresset), mens 7-åringen skjønner at her var det lett å ta feil utfra omstendighetene.

Dette området som styrer våre kognitive evner utvikles over tid – og selv voksne har forskjeller seg i mellom, og noe av det de ønsker å undersøke er om der er forskjeller i dette hjerneområdet som er forklaringen. De ga derfor voksne en variant av piraten og ostesmørbrødet;

To venninner er på besøk på en kjemisk fabrikk. Underveis stopper de for å ta en kaffekopp. Den ene skal hente kaffe og den andre ber henne ta med til begge, men hun ønsker sukker i sin. Ved kaffeautomaten står et beger med noe som ser ut som sukker, men som er merket «dødlig gift». Hun tror det er gift, men har det likevel i kaffen og gir koppen til venninnen. Det viser seg at det er sukker, og alt går bra.

Spørsmålet er; hvor mange synes det er moralsk forkastelig å ha dette pulveret i kaffen når man faktisk tror det er dødlig gift? Er det forskjell fra om hun tror det er sukker? Hva hvis hun tror det er sukker, men det viser seg å være gift? Overraskende nok er resultatet av undersøkelsen følgende:

  1. der hvor hun tror det er gift, men er sukker mener man at hun har stor skyld (forsettelig)
  2. der hvor hun tror det er sukker, men er gift mener at man hun har mindre skyld – det er en ulykke
  3. der hvor hun tror det er sukker og det er sukker mener man hun har minst skyld

sukkerResultatet er altså at man tildeler mest og minst skyld der resultatet er det samme; venninnen er fortsatt OK. Man mener faktisk at hun skal ha mer skyld der venninnen overlever (pkt 1) enn der hvor hun dør (pkt 2)! Det viste seg at de som tildelte mye skyld brukte mindre del av RTPJ enn de som ville gi mindre skyld, dette forklarer hvorfor vi har forskjellig oppfatning av hvordan vi skal bedømme moralske spørsmål. Det som står ubesvart synes jeg er hvordan vi kan trene opp denne delen av hjernen – men likevel ga foredraget meg litt å tenke på…

Andre blogginnlegg som naturlig hører sammen med dette; Lar du deg lure?, Hvorfor det er så vanskelig å ta de rette beslutningene og Frihet er å velge.

Legg igjen et svar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s