Skolen dreper kreativiteten?

Jeg sitter og ser på Ken Robinson som sier at skolen dreper kreativiteten, og noe av det første han tar opp og som jeg er ganske enig i er at skolen skal utdanne barna for framtiden – og det uten at vi vet hvordan framtiden ser ut….Uforutsigbarheten må være et enormt problem når jeg tenker mer over dette med skole og utdanning..

Ken Robinson sier videre at barn har et stort potensiale, de er eksepsjonelle – og han synes vi sløser dette bort, ganske hensynsløst. (Hvorfor og hvordan, tenker jeg nå). Han sier han vil snakke om utdanning, og han fortsetter med at kreativitet er like viktig som leseferdighet – og derfor må behandles med like stor respekt, gi dem samme status. Dette har jeg jo litt problemer med å svelge like lett som foregående avsnitt, men nå synes jeg nok også at det er enklere med faktakunnskap på mange måter – men når jeg tenker litt over hvordan det er i arbeidslivet lager jeg meg en liten teori om dette som går litt i samme retning. Hvor ofte har jeg ikke møtt på folk som blir helt utafor når ting ikke fungerer (dere kan gjerne lese dataprogrammer her), mens min vanlige tilnærming vil være om jeg kan løse det på andre måter….så kanskje jeg er litt kreativ på den måten, det å ikke være fastlåst til bestemte handlingsmønstre i alle situasjoner.

Ken Robinson gjenforteller en historie han har hørt;

I en tegneklasse satt en seksåring og tegnet, hun satt helt bakerst i klasserommet. Vanligvis hørte hun ikke så mye etter hva som ble sagt, men i tegnetimen gjorde hun det. Læreren var facinert og gikk bort til henne og spurte «hva er det du tegner?» og jenta svarte «jeg tegner et bilde av Gud». Læreren sa «men det er ingen som vet hvordan Gud ser ut». Jenta svarte «det vil de om et øyeblikk».

Han forteller nok en historie før han kommer til poenget; unger er ikke redd for å ta feil, hvis de ikke vet svaret tar de en sjanse og svarer noe annet. Det er likevel ikke slik at det å ta feil og kreativitet er det samme, men han påpeker at dersom du ikke er forberedt på å ta feil vil du aldri komme opp med noe originalt.

Han sier at det er det samme i bedrifter, man stigmatiserer de som tar feil. Utdanningssystemet er også lagt opp slik at det å ta feil er det verste du kan gjøre, og resultatet er at vi utdanner folk ut av deres kreative kapasitet. Dersom jeg nå skal komme med en liten kommentar her så er det kanskje dette som er litt av problemet med innføring av digital kompetanse i skolen også, her skal man komme opp med noen måter man kan bruke disse verktøyene pedagogisk på  – og kanskje er det et problem at vi ikke er vant til å tenke på denne måten.

Han siterer Picasso:

Alle barn er kunstnere. Problemet er å forbli kunstnere når vi vokser opp.

Ken Robinson sier at han er helt sikker på at vi ikke vokser oss til kreativitet, vi vokser oss ut av den – og han lurer litt på hvorfor det er slik. Han har reflektert rundt utdanningssystemer rundt omkring i verden og påstår at det stort sett er samme hierarki når det gjelder fag; på toppen er matematikk og språk og nederst er kunsten – de andre ligger stort sett i mellom. Innenfor kunstfag er det også et hierarki; kunst og musikk har en høyere status enn dans og drama. Han sier det er ingen steder hvor dans er en naturlig del av den daglige undervisningen slik tilfellet er for matematikk. Han synes dette er rart, han synes dette er like viktig – han sier at barn danser hele tiden hvis de får lov, det gjør vi alle (min kommentar: jeg kjenner nok noen som ikke vil være helt enig i dette med at alle ville danse hele tiden hvis de fikk lov). Ken Robinson sier at når vi starter med utdanningen er det fra livet og opp, og så blir det kun fokusert rundt hodet. Utdanningssystemet, mener han, er tuftet på ideen om akademisk evne. Nå tror jo ikke jeg at vi nødvendigvis kun skal framelske evner innenfor dans, drama, musikk, tegning osv…alt med måte – men jeg skjønner poenget, tror jeg i alle fall..

Nå spissformulerer han ved å se for seg hvordan noen fra en annen planet som kom til jorda ville tolke spørsmålet rundt hva en offentlig skole er og hva som er hensikten med den. Han sier at hvis man skal tolke i forhold til hvem som får utmerkelser osv i skolen – så kan det se ut som om hensikten med skolen er å produsere universitetsprofessorer. Riktignok er han også det selv, men han sier videre at han synes ikke at man skal bruke dette som målestokk på hva som er menneskelig prestasjon. Han spøker litt rundt dette og sier at professorer er en egen rase – de betrakter helst kroppen som en slags hodetransportør, en måte å transportere hodet sitt til møter….

Forklaringen på at utdanningssystemene er slik mener han er fordi de er oppfunnet som en følge av å møte behovene til industrialismen. Hierarkiet i skolen er forankret i to ideer;

  • de nyttigste fagene for arbeidslivet er på toppen, og man ble styrt inn mot disse – og gjerne vekk fra de fagene man virkelig likte fordi disse ikke ville skaffe en jobb senere. Min kommentar: dette er jo en nokså logisk tanke, man må sørge for at man får seg en jobb – på andre siden kommer jo dette med uforutsigbarheten inn, hvilke behov skal vi møte i framtiden. På andre siden har vi jo også blitt flinkere til å prøve å finne yrker for den enkelte elev som kan passe med både evner og interesse…hvor vellykket er dette er vel egentlig spørsmålet jeg stiller meg – fungerer dette?
  • akademisk evne

Han mener at mange geniale, kreative mennesker tror de er mindreverdige fordi de fagene som de var virkelig gode på i skolen ikke blir verdsatt, de blir t.o.m. stigmatisert. Verden holder på å forandre seg og han tror derfor at disse verdiene også vil endre seg – det er så mange som vil få en utdannelse i framtiden (befolkningseksplosjon, flere utdanningsinstitusjoner osv) at det som var en selvfølge for å få jobb tidligere, en eksamen, er ikke lenger nok. Det blir en inflasjon i utdanning, alle skal ta mer og mer, og kravene hos arbeidsgiver blir stadig høyere. Min kommentar: ja, dette skal være sikkert og visst. Jeg sitter med følelsen av at man nå fokuserer på ren formalkompetanse – hvor har det blitt av vurdering av realkompetanse?

Ken Robinson sier vi må endre vår oppfatning av intelligens radikalt; vi vet tre ting om intelligens;

  • den er mangfoldig. Vi tenker om verden på alle måter vi opplever den. Vi tenker visuelt, vi tenker i lyd, vi tenker med kroppen. Vi tenker i abstrakte begreper, vi tenker i bevegelse.
  • intelligens er dynamisk. Ser man på hva som skjer i en menneskelig hjerne er intelligens fantastisk interaktiv; hjernen er ikke inndelt i avdelinger. Kreativitet er den prosessen som gir oss originale ideer som har verdi og oftest viser den seg i den samhandling av ulike fagdisiplinære måter å se fag på.
  • intelligens er tydelig. Han forklarer hva han mener ved å fortelle en historie om en kvinne han intervjuet i arbeidet med å finne ut hvordan ulike mennesker fant sitt spesielle talent. Hun fortalte at hun på skolen ble regnet som håpløs, og skolen sendte et brev hjem hvor de skrev de trodde hun hadde en læringsforstyrrelse. Hun kunne ikke konsentrere seg og var urolig – i dag ville hun gjerne fått diagnosen ADHD (han kommenterer at dette var såpass lenge siden så ADHD som diagnose ikke var oppfunnet ennå). Hun ble sendt til en ekspert, og han snakket med hennes mor og fikk høre om alle problemene. Til slutt sa han at hun fikk sitte og vente litt mens han snakket med hennes mor på tomannshånd – og han satte på radioen slik at hun fikk noe å høre på. Utenfor sa han til moren «se på henne» – og de kunne se at hun beveget seg til musikken på radioen. De så på henne i noen minutter før legen henvendte seg til moren og sa «hun er ikke syk, hun er danser. Det beste dere kan gjøre er å sende henne på danseskole». Hun kunne fortelle at det var det beste som hadde skjedd, hun kom til danseskolen og traff mange som var som henne – de var nødt til å bevege seg for å tenke. I dag er hun en velkjent koreograf med mange kjente oppsetninger som har gledet millioner av mennesker, og er selv multimillionær. Ken Robinson sier at mange andre ville kanskje heller satset på medisinering framfor å legge tilrette for å utvikle sitt sanne potensiale.

Ken Robinson avslutter med å si:

Jeg tror vårt eneste håp for fremtiden er å vedta en ny oppfatning av menneskelig økologi, en der vi begynner å endre vår oppfatning av omfanget av menneskelig kapasitet. Utdanningssystemet har utnyttet våre sinn på samme måte som vi støvsuger jorden; på jakt etter en bestemt råvare. Og i fremtiden vil vi ikke være tjent med det. Vi må revurdere de grunnleggende prinsippene for hvordan vi utdanner våre barn.

Han siterer Jonas Salk:

Hvis alle insekter skulle forsvinne fra jorden, ville alt liv på jorden ta slutt innen 50 år. Hvis alle mennesker forsvant fra jorden, ville alle former for liv blomstre innen 50 år.

Ken Robinson avslutter med å si at Jonas Salk har rett, han sier at vi har en gave – den menneskelige fantasien, og den gaven må vi være forsiktige med slik at vi handler klokt og avverger disse tingene han har snakket om. Den eneste måten vi kan gjøre det på, sier han, er ved å se på våre kreative kapasiteter som den rikdom det er og ser våre barn som de håp de er. Vår oppgave er å utdanne hele mennesket – slik at de kan møte framtiden.

Noe av det jeg synes er vanskelig er å definere hva kreativitet er, og også hvordan man skal framelske og styrke den (wikipedia har denne definisjonen på kreativitet : Kreativitet er skapende evne eller virksomhet, det vil si oppfinnsomhet, idérikdom og det å lage eller finne på noe nytt. Kreativitet er avgjørende for å løse problemer og utfordringer innen alle fag og i alle situasjoner og for å skape forandring og fornyelse).

Jeg tror nok at kanskje kunstnerisk kreativitet i seg selv er et enklere tema – men kanskje man kan se på kreativitet som en måte å se ting på med nye øyne, se muligheter og ikke problemer….ikke gi svar, men stille spørsmål – og kanskje også godta at det kan finnes både andre svar og muligheter enn det vi vanligvis anser for sannhet. I skolen kommer den kanskje klarest til uttrykk ved at entreprenørskap mange steder har blitt en naturlig del av undervisningen (?).

Til tider har jeg hatt oppdrag som tryllekunstner, og noe av det vanskeligste er å trylle for unger – jo yngre de er, jo vanskeligere er det. Deres oppfatning av hva som er mulig og ikke mulig er helt annerledes enn hos voksne. Når jeg får ting til f.eks å (tilsynelatende) sveve er ikke dette en umulighet for ungene og de kommer med mange løsninger på hvordan dette foregår – voksne blir som regel mest facinert over noe de anser for umulig og de klarer ikke å se forbi dette punktet, det er akkurat som om hjernen går i dvalemodus. Kanskje er det akkurat det som skjer, når vi er voksne blir vi så hemmet av hva vi har lært er korrekt og sant at vi ikke evner å se andre mulige løsninger?

5 kommentarer

Legg igjen et svar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s