Tanker om oppgaven i endringsledelse – del fire

Dette blir sannsynligvis det siste innlegget med tanker før jeg skal begynne å «sy sammen» oppgaven, og forhåpentligvis kunne få ned noe mer konkret i forhold til grep man kan ta for å endre kultur og for å skape eierskap i reformene som har kommet (dette er i alle fall intensjonen og så får tiden vise om jeg får det til). Denne uka ser jeg litt mer på skolen som bransje i forhold til andre bransjer.

Markedstilpassing.
Skolene har sitt «marked» nesten uavhengig av hva de gjør siden vi har obligatorisk skolegang – den eneste «konkurrenten» de har på markedet vil i så fall være opprettelse av privatskoler, i den grad man regner dette som en «konkurrent». Forsåvidt kan vel også andre skoler være å betrakte som «konkurrerende» – det har jo vært framme i media at på enkelte skoler i Oslo er det så stort innslag av fremmedspråklige at «norske» foreldre har ønsket å flytte sine barn over på andre skoler hvor forholdet mellom gruppene er mer balansert eller har en lav prosentandel fremmedspråklige. Dette formen for å se marked er tilsvarende for helsesektoren – med unntak av at vi har fritt sykehusvalg, selv om dette kanskje er mindre brukt enn antatt før innføringen. I øvrige bransjer derimot er man ofte avhengig av å tilfredstille markedet og tilpasse seg svingninger. Så hvordan forholder skolene seg til sitt «marked»? Er man lydhør for tilbakemeldinger eller er dette av mindre interesse (selv om det er sagt at samarbeid hjem-skole bør være bedre)? Hvordan tilpasser man seg i så fall?

Statlige reguleringer.
Alle virksomheter må forholde seg til lover og regler, men dette er vel en av de store ytre krefter som påvirker skolen gjennom at man her på ene siden må være kvalifisert for å undervise gjennom å ta en spesifikk utdanning med krav til fagområder og kunnskap – og på den andre siden kommer staten med reformer både i forhold til timetall som skal brukes og hvilke læringsmål som skal oppnås. Noe av problematikken med at dette kommer som en ytre påvirkning er hvordan man skal skape eierforhold, engasjement og involvering på den enkelte skole i forhold til disse reformene og påleggene.

Suksessmåling eller kvalitetssikring?
I produksjonsbedrifter er det gjerne enkelt å måle suksess eller grad av oppnåelse, her skal man f.eks produsere x antall av noe innenfor en gitt tid og innenfor en gitt kostnad. Det samme i salgsrettet virksomhet, her måles man gjerne på omsetning eller grad av budsjettoppnåelse – ofte med lønn som indikator på hvor godt (eller dårlig) man har gjort jobben sin. I skolen finner jeg det vanskelig å se hvordan man måler suksess – er det i form av de resultater som elevene får på prøver? Her ser jeg det er andre faktorer som spiller inn også; eksamensform kan f.eks være avgjørende – jeg hørte nettopp om en klasse som hadde dårlig score på et type oppgaver, nemlig at oppgavene ble lest opp for dem, og dette var de ikke vant til. Andre skoler driller elever opp mot det å avlegge digital eksamen – så man kan se for seg at det ligger feilkilder her i forhold til å måle direkte kunnskap. Er det andre indikatorer man bør legge inn i en slik måling, kan man tenke seg brukertilfredshet (trivsel) som målbart og hva skal man måle det mot? Det å se hvor mange som behersker gangetabellen er konkret og greit, men det er vel andre krav som må bli mer subjektive – her er det nok mye opp til den enkelte lærers vurderingsevne og erfaring som vil spille inn. Hvordan sikrer man en konsistent karaktersetting her? Eller skal man måle graden av suksess (altså hva eleven har lært) opp mot elevens personlige egenskaper – det at noen er smartere enn andre er hevet over enhver tvil, men skal man ta et utgangspunkt i elevens evne til å lære seg ferdigheter og tilegne kunnskap slik at selv om to elever kan vise til ulikt resultat så er suksessgraden like stor? Hvordan skal så læreren som arbeidstaker vurderes på dette kriteriet? Er det ikke læreren selv som har best utgangspunkt i å vurdere hvor godt man har lykkes utifra kjennskapen man har til egne elever? Kan dette sammenlignes med bukken og havresekken? Jeg har diskutert spørsmålet noe og en av respondentene sa «du kan ikke måle suksess slik du gjør i næringslivet, vi arbeider mer med kvalitetssikring. Vi har prøver etter hvert emne, og resultatet viser oss hva vi må jobbe mer med og hva vi kan jobbe mindre med». Likevel blir det vel slik at det er den enkelte lærer selv som vurderer om man har gjort en god jobb eller ikke(?). I næringslivet får det konsekvenser om man utfører arbeidet mindre bra, hvordan er dette i skolesektoren?

Organisasjonsstruktur.
Tidligere var det slik at en lærer var klassestyrer og hadde ganske stor innflytelse på hvordan man skulle gå gjennom pensum, mens det i dag er en dreiing mot teamarbeid – enten over ett eller flere klassetrinn, på høyere trinn gjerne organisert på fagområder. Man har fått kontaktlærere som har grupper av elever, den ene kontaktlæreren har ofte et overordnet ansvar. Denne dreiingen kan kanskje sees på som tilsvarende prosessforbedring og team i næringslivet. Slike team er resultatorienterte enheter som måles på kvanitet og effektivitet, og i enkelte tilfeller også på økonomi – dette skiller seg da fra team-tanken i skolen. På den andre siden prøver man å høste fordeler av team og prosessforbedring gjennom gi teamene et tydligere ansvar for kunden (eleven) sitt helhetlige behov, sterkere medvirkning/involvering i prosessen, mer fleksibel personalutnyttelse, mindre revirkamp (neppe så aktuelt for skolen), reduserte kostnader gjennom samordning (kanskje heller ikke så aktuelt for skolen) og større endringsvilje pga økt medvirkning. Selv om denne arbeidsorganiseringen gir en flatere struktur er det fortsatt elementer av hierarki – man vil ha en form for linjeorganisering, i skolen i form av rektor som administrativ leder og med administrative støttefunksjoner i en stabsorganisering (som varierer etter størrelse på skolen). I tillegg har man – for skolens vedkommende – et forhold opp mot skoleeier (kommunen). En av utfordringene – slik jeg ser det – må være å få funksjonelle team som arbeider godt sammen, og som utfyller hverandres kompetanse. Ser man dette opp mot spørsmålet om økt bruk av IKT i undervisningen må man i teamene sørge for at man også har lærere som kan ha kompetanse og engasjement for denne måten å utøve pedagogikk på – slik at man kan dele kunnskap med øvrige team-medlemmer og også sørge for at elevene får den digitale kompetansen de har krav på. Særlig tenker jeg på dette som en problemstilling i forhold til der man har eldre lærere som snart skal pensjonere seg og spørsmålet om man kan tenke seg at graden av bruk av IKT i undervisningen kan differensieres.

Pedagogisk frihet eller frihet til å velge presentasjonsteknikk?
Etterhvert som jeg stiller spørsmålet rundt forbi kan det for meg  -som tross alt står litt utenfor skolen- se ut som om den pedagogiske friheten ikke er så stor som jeg trodde i utgangspunktet. For det første har man føringer som ligger i Kunnskapsløftet gjennom de kompetansemålene/ læringsmålene som er satt. Deretter har man en lokal læreplan som blir utarbeidet (her gjennom at teamledere deltar i utvalget sammen med rektor og skoleeier – jeg vet ikke om det fungerer slik andre plasser) og hvor man tildels blir enige om satsingsområder og har et utvalg av pensumlitteratur man må forholde seg til på den enkelte skole. Til sist er det teamene som går gjennom og lager en plan for egen skole. Det eneste jeg da kommer fram til er at de har frihet til å velge presentasjonsform, og tildels ikke det heller ved at man f.eks har sagt at man (bestemt av den enkelte skole?) skal bruke ulike metoder. Et eksempel er i forbindelse med skriving, her skal man lese, høre, skrive, forme i i f.eks plastilin – altså prøve å nå fram slik at alle klarer å tilegne seg ferdighetene. Spørsmålet i forhold til IKT om man ikke også skal legge inn det som et krav på linje med øvrige – jeg kan ikke se at det skal være noen større inngripen i den pedagogiske friheten enn øvrige punkter, det er bare nyere(?). Utover dette har man jo ikke frihet til å velge når man skal være på jobb, her er det satt opp faste timer – unntaket er den frie tiden lærerne disponerer.

Rektors påvirkningskraft.
Jeg har tidligere skrevet at rektor som rollemodell må gå foran som et godt eksempel og legge forholdene til rette – både i form av teknisk utstyr, å sette av ressurser (mest viktig tid) og framønske holdninger om at dette er vår måte å gjøre ting på her. Det kan kanskje være at jeg har overvurdert påvirkningskraften – i hvor stor grad kan rektor styre det pedagogiske? Det er flere grunner til spørsmålet – det ene er at teamene har stor frihet, dog med begrensingene som er nevnt ovenfor, men også fordi rektor har så mange administrative oppgaver å løse at han/hun har lite tid til å gå inn i det pedagogiske (selv om det overordnede pedagogiske ansvaret ligger hos rektor). Riktignok mener jeg fortsatt at rektor bør gi tydelige signaler gjennom egen arbeidsmåte (det er ikke noe godt signal hvis rektor synes datamaskiner ikke hører hjemme i skolehverdagen) og gjennom skolens visjoner – så er spørsmålet i hvor stor grad dette blir etterlevd i praksis. Det som er gledelig er at mange rektorer får etterutdanning på ledelse/organisasjon, økonomi og personalhåndtering – dette er jo ikke fag som ligger i en lærerutdanning, og som ville være naturlig for ledere i andre virksomheter å ha fagkompetanse på. Mitt utsagn er fortsatt at det å lede en skole er noe helt annet enn å lede en annen type bedrift (produksjonsvirksomhet) på mange områder.

IKT og kompetanse.
Først vil jeg fremheve det jeg har skrevet tidligere, jeg synes ikke lærere skal bli eksperter på programvare – de skal primært se muligheter og legge tilrette for bruk. Dette er nok enklere i teori enn i praksis. Enkelte lærere har gitt uttrykk for at de synes det er vanskelig når de ikke behersker mediet bedre enn elevene – og er redde for å bli «arrestert» når de gjør noe som er feil. Andre lærere har et mer avslappet forhold til dette og lar elevene få prøve og feile på linje med seg selv – uten at de føler det går ut over autoriteten som lærer. Noen mener at man må sørge for mer kursing, andre mener at denne problemstillingen blir overdrevet fordi kursene ofte går ut på å beherske teknikk og ikke pedagogikk. I stortingsmelding om lærerutdanningen er det tydelige signaler på at man må i høyere grad ta inn bruk av IKT som en del av lærernes grunnutdanning – mange steder er dette fortsatt en videreutdanning. Ser man på f.eks den tyske skolen i Oslo ser man at lærere derifra er vant til å bruke digitale verktøy og gjerne har med egne undervisningsopplegg tilpasset dette mediet når de kommer til Oslo for å hospitere, være i praksis eller undervise for en periode – disse er vant med dette fra sin (tyske) grunnutdanning. Jeg antar derfor at når man i høyere grad tar denne vendingen også i Norge vil også vi oppleve en høyere bruksgrad og ikke minst en generell aksept på dette som arbeidsmetodikk.

6 kommentarer

  1. Her er en kommentar til fra D&B-nettverket:
    Spennende oppgave og tema du har her. Jeg arbeider i den videregående skolen og kan svare litt ut fra det. Hos oss har fylket en IKT-strategi plan. Denne planen blir igjen utgangspunktet for skolens IKT- strategiplan. Gjennom arbeidet med å utvikle en IKT – plan er det viktig at hele skolens ledelse er involvert. Det er viktig å ikke bare «sette ut» dette arbeidet til systemansvarlig på skolen. Skolens ledelse skal være arkitekten her i samarbeid med systemansvarlig, for innføring av ny teknologi får konsekvenser som ledelsen må ta hensyn til ved valg av ny teknologi.

    «Leavitts diamant» (1965) beskriver dette godt. Når en innfører ny teknologi vil det få konsekvenser for de mål (oppgaver) organisasjonen har, for aktørene (menneskene) og for strukturen i organisasjonen.

    Gjennom strategiplanen må målet komme tydelig frem, slik at alle vet hvor skolen skal. Det er også viktig å involvere de ansatte når en skal finne frem til veien en skal gå, handlingsplanen. Før skolen kan lage en handlingsplan, så må de vurdere nåsituasjonen. Hvor er kollegiet vi skal arbeide med? Og en annen viktig faktor er krav og støtte. Dersom en setter krav til bruk av digitale verktøy, så må en gi støtte.

    Skolen jeg arbeider ved startet obligatorisk opplæring i IKT, med sertifisering i 5 av 7 moduler i Datakortet, for 3 år siden. Dette ble begrunnet med krav om digital kompetanse i Kunnskapsløftet. I denne prosessen har det vært veldig viktig å gi støtte, kurs og masse veiledning. Nå har personalet en felles plattform vi kan bygge videre på. Å nå kommer den største utfordringen, nemlig å arbeide mer pedagogisk med digitale verktøy som kan gi elevene et økt læringsutbytte. Det er den veien vi går på nå.

    (Jeg har skrevet en Masteroppgave som belyser disse problemstillingene, i 2006:

    ”Den digitale skolehverdagen” – Hvilke utfordringer står ledelsen ved XX videregående skole overfor ved implementering og videreutvikling av ”den digitale skolehverdagen”?

    Dersom noe her kan være interessant for deg kan du gjerne få lese oppgaven.)

  2. ny kommentar fra D&B-nettverket:
    Etter å ha deltatt på «Lederopplæring i IKT» så har jeg skrevet et blogginnlegg som handler om noe av det samme som diskusjonen her i «Skoleledelse og IKT»(http://bjolavshjorne.blogspot.com/2009/04/implementering-digital-skole.html).

    Noe av problemene omkring innføring av den digitale skolen tror jeg strander i fokuset på den tekniske biten og ansvar skjøvet over på teknikkere, og for lite fokus på den pedagogiske delen og forankring i skolens ledelse. Det har lenge vært et skille mellom programvare og digitale verktøy, og at dette faktisk er tenkt å gi et bedre læringsutbytte, altså en pedagogisk gevinst. Jeg er overbevist om at en sterk forankring og troverdighet i skoleledelsen inkludert rektor er en forutsetning for å lykkes.

    Jeg kjenner absolutt igjen en del av beskrivelsene om lærerkollegium/skoleledelse med kultur for å drive litt som man vil og med bøyd og trassig nakke så blåser vinden forbi og løyer etterhvert. Med samme metafor så er digital skolehverdag en varm fønvind som er kommet for å bli. Det er vår.

  3. Nok en kommentar fra d&b-diskusjonen:
    Heisann, jeg kan gjerne prøve å gi noen korte tilbakemeldinger på dine spørsmål.

    når det gjelder organisasjonskultur har mange skoler en klankultur (stamme-kultur). Gjør denne formen at det for ledelsen kan være vanskelig å si klart ifra om hvor “skapet skal stå”?
    Mange skoler har en stammekultur og mange andre arbeidssteder har en stammekultur. Det som kan være interessant er å vurdere om stammekulturen i skoler skiller seg fra stammekulturer i andre organisasjoner. Jeg vil tro at fenomenet stammekultur er utbredet dersom du klarer å operasjonalisere begrepet og undersøke det. Jeg vet ikke hva som kjennetenger sub-kulturer i skoler vs. andre organisasjoner, men jeg vil tro at en sub-kultur i en kunnskapsorganisasjon har kjenntegn ved seg som skiller seg fra en sub-kultur i en produksjonsbedrift. En annen utfordring med begrepet er at en stammekultur kan ha veldig forskjellige egenskaper. Det kan være en positiv, proaktiv stammekultur eller en negativ reaksjonær stammekultur. Det er ikke vanskelig å si hvor skapet skal stå dersom du har en positiv stammekultur der tenkningen harmonrer med det du ønsker å oppnå. Jeg vil tro forskjellene mellom skoler er større enn mellom skoler og andre kunnskapsbedrifter. Noe som kan gjøre det vanskelig å bruke hypotesen uten å presisere grundigere hva konflikten eller problemstillingen er.

    – hypotese: skolen er preget av individualister, lar seg ikke lett lede, man står fritt til undervisningsmåte og er lite endringsvillige (man har ansvar for elevene og det gjør det vanskelig å eksprimentere med alternative undervisningsmåter les: digitale verktøy)
    Her er det lansert som en interessant hypotese som lar seg undersøke. Jeg vil tro at du må innom litt av de samme betraktningene som over. Det er en god hypotese fordi skolen er tradisjonelt organisert rundt en-talls regelen; et fag, en lærer, et rom. Dette var hovedstrukturen og den dyrket frem individualistene. Den som ikke var det kunne ikke fungere i jobben tidligere. Dette henger nok en del igjen. Samtidig tror jeg stadig flere lærere ønsker å skape en mer spennende arbeidsplass for seg selv gjennom samarbeid med kollegaer. Jeg tror endringsvilje må defineres. Jeg tror dette er mer snakk om personlighet hos hver enkelt lærerer enn generelt hos lærere. Det er egentlig umulig å genralisere. Dersom du ser på skolen i dag vs. skolen på 80-tallet så har det vel skjedd en del endringer? Dette må bety at noen har ledet en endring og at noen har vist vilje til endring og gjennomført endring. Eksperimentering med ny arbeidsmåter tror jeg også har skjedd i stort monn. Noen har gjort mye av dette, andre har gjort lite. Her er det også vanskelig å generalisere.
    – hva er suksessfaktorene?
    For å få til endring eller positiv skoleutvikling. Her må det presiseres og velges ut. Hva er suksesskriteriene for å innføre en læringsplattform i en skole eller digitale læringsressurser i fag osv. Jeg tror en presisering og tydeliggjøring kan være hensiktsmessig. Er det spesifikke suksessfaktorer for implementering og endring i skole eller generelt?

Legg igjen et svar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s