Mus uten grenser…

Jeg sitter ofte og jobber på flere datamaskiner, og har gjerne en ekstra skjerm i tillegg slik at jeg kan jobbe effektivt. Vanligvis synker jeg mellom PC’ene ved hjelp av Dropbox eller SkyDrive – litt avhengig av hva jeg jobber med, og den ekstra skjermen bruker jeg som et utvidet skrivebord til den ene PC’en.

For ikke lenge siden kom jeg over en liten programsnutt som gjør at jeg kan jobbe på tvers av PC’ene direkte – dvs i bunn ligger en slags Dropbox-funksjonalitet, men den er mye mer intuitiv. Jeg flytter meg mellom PC’ene mine som jeg flytter meg mellom PC og eksternskjerm og kan kopiere, flytte og lime inn mellom de ulike PC’ene jeg jobber på. Smart!

De av dere som har lyst til å installere samme kan finne mer info og nedlasting på denne lenka.

Kunstprosjekt i skolen – alle i sammen

Vil din skole være med på en spennende kunstutstilling – på nett? Å bruke digitale uttrykk, kjenne til rettigheter og plikter i forhold til å publisere på Internett og bruke digitale verktøy i egen produksjon er kompetansemål i grunnskolen – og her har man en mulighet til å gjøre noe i praksis samtidig som man kan gå gjennom det faglige på skolen (se gjerne noen av tipsene til verktøy, informasjon om opphavsrett osv som ligger bak fanen IKT-ferdigheter man bør kunne som du finner på toppen av denne siden).

Fride, primus motor i ECHO2012, har tidligere hatt prosjektet tvillingbilder som hovedattraksjon på UNESCOS verdenskonferanse for barn og kunst – og nå har hun et nytt prosjekt på gang. Kastellet skole har allerede laget og lastet opp sine bilder – så da kan dere få et inntrykk av hvordan det blir.

Du finner mer informasjon på bloggen til Alle i Sammen.

Lørdagsrefleksjoner

Da var jeg tilbake hjemme etter noen utbytterike dager på reise – og det er stadig nye ting å lære. Det har vært svært nyttig å være på tur til Sverige, jeg tror vi har mye å lære av dem – og jeg kommer tilbake med mer om dette etterhvert. Også samtalene med de britiske deltakerne var svært givende – og ga meg mange nye tanker og ideer.

Noen av tingene jeg skal se litt mer på og skrive mer om er hvordan skoler sørger for bred kompetanseheving, hvordan man har klart å integrere 1:1 og i driften videre klarer seg med et budsjett på 4-5% av skolens budsjett, hvordan man evaluerer lærerens undervisning, hvordan man ser på skolen som en bedrift – både i forhold til hvordan man bruker pengene og hvordan man har begynt å tenke markedsføring i en konkurransesituasjon.

For meg som er OneNote-tilhenger++ er det i særdeleshet oppløftende å se skoler hvor OneNote er samarbeidsverktøyet – og hvor man lager og deler undervisningsopplegg og ressurser, også med tanke på ulike typer læringsstiler. Jeg fikk anledning til å kjøre en liten intro til OneNote for en gruppe lærere også – og veldig kjekt at de med en gang så mulighetene og var innstilt på at dette skulle de innføre med en gang.

Selvfølgelig er det slik at det også i Sverige er stor variasjon mellom skoler, men jeg anbefaler virkelig en studietur til noen av de skolene som har kommet lengst – det er en opplevelse og gir inspirasjon.

Liveblog: Child Retention (Sharon Parish)

Sharon er vise-rektor på New Line Learning Academy. 

De hadde store utfordringer når de startet – de skulle slå sammen flere skoler. Det som var klart var at de hadde et problem med at elevene faktisk ikke kom til skolen i det hele tatt (på denne skolen starter de når de er 11 år). Mange elever fra veldig fattige områder, de måtte håndtere mange komplekse behov. 

Sharon peker på at man ofte bare får høre om de som ikke blir fulgt opp, og lite om de som faktisk blir fulgt opp. Dette gjør at man danner seg et generelt dårlig inntrykk, så dette måtte også endres. Det er ikke bare lokalt, det er også nasjonalt og internasjonalt – skolen må få et bedre rykte. 

• Kvalifikasjoner er nødvendige, men ikke lenger nok
• Alle barn må få nødvendig kunnskap og et sett ferdigheter for å bli suksessfulle voksne
• Jobbe med å redusere risiko for barn/ungdom

De har et rapportsystem – og det følges av et sett med konsekvenser. Skolen støtter på alle punkt, men dersom alt er forsøkt må de bare si at ungene må over på andre skoler – de kan ikke lenger hjelpe dem. Spørsmål fra salen om hva som skjer med de som må slutte: svaret er at noen ganger må de over på spesialskoler, men som regel blir de plassert på tradisjonelle skoler i området. 

Sharon sier at de var nødt til å validere sitt datamateriale for å være sikre på at man fikk rett informasjon fordi informasjonen de fikk fra tidligere skolegang ofte viste seg å ikke stemme med realitetene (f.eks. at det ikke står om fravær selv om eleven har vært mye borte). De har en standardisering basert på kognitive (og lignende) data (som standardiserte prøver, lesing, oppmøte osv), og i tillegg teste emosjonelle, sosiale og psykologiske variabler. 

Hva sa undersøkelsen om skolen og elevene? Gode intensjoner er ikke nok, man kan ikke arbeide med barn i isolasjon, oppmøte, tilhørighet, resultater, hvilke meldinger gir nåværende systemer til barna, familien og samfunnet. Det har vist seg at det siste har blitt svært viktig fordi mange av de foresatte har lite lese/skriveferdigheter. 

Teamwork/kommunikasjon; de har mange ressurser – både innenfor og utenfor skolen. De har bl.a et team av psykologer på skolen. Elever måles på mental helse og hvordan de føler seg. Elevene får også hjelp til å forstå seg selv, f.eks. beskriv situasjon og problem. Gjenkjenne og sette merkelapp på: hva følte jeg, hvordan følte den andre seg? Forstå: hva fikk meg til å føle meg slik, og hva fikk den andre til å føle seg slik? Uttrykke og regulere: hvordan sa jeg og regulerte jeg mine følelser? Hvordan sa og regulerte den andre personen sine følelser? 

Systemet som de bruker på skolen heter lookred (business intelligence). Der har de risikoprofil, SIMS (et slags system som er en blanding av SAS og LMS) og de legger også inn fra psykologene og undersøkelsene. 

Resultatene fra skolen er svært positive – og Sharon avslutter med å vise noen eksempler på hvordan man fører anmerkninger (positive og negative), og hvordan man får ledelsesinformasjon. Ganske imponerende!

Liveblog: Vision for New Line Learning Academy

Dagen fortsetter med Chris Gerry som er sjefen på denne skolen i Kent – en skole jeg hadde gleden av å besøke i januar i år og som jeg har henvist til flere ganger. 

Chris begynner med å spørre “Hva er problemet?” Han svarer selv, skolen er designet for industrialderen mens vi i dag jobber på andre måter. Spørsmålet over hele verden er: hvordan endrer vi skolen? 

Vi mangler forskning – og vi er opptatt av å måle skolene med eksamener. Han viser en slide som sier viser sjansen for å havne i fengsel i USA hvis du er mann under 30 år. X-aksen viser evner og y-aksen sannsynlighet. På den første sliden viser en graf som tar utgangspunkt i kognitive ferdigheter – og grafen viser da at jo mer intelligent du er jo mindre sannsynlig er det. Ny slide hvor man legger på en måling som tar for seg ikke-kognitive evner, f.eks. sosiale ferdigheter – så handler det om at de med lave sosiale ferdigheter har større sjanser for å havne i fengsel. Vi kan ikke påvirke kognitive ferdigheter fordi de ofte har sammenheng med gener, men vi kan påvirke de ikke-kognitive ferdighetene. Han forteller om at han spiste middag i går kveld i Stockholm. Maten var god, servitrisen var flink. De spurte ikke om hvilke eksamener hun hadde tatt, det handlet om sosiale ferdigheter og hvor godt hun klarte sin jobb. Chris mener derfor at man må satse på ikke-kognitive ferdigheter – og spørsmålet er hvordan man gjør dette? 

Problemer i skolen er et spørsmål om engasjement, erfaring, en størrelse passer alle, fattigdom, hvordan vi snakker om skolen, modell. Han snakker om at lærerne blir testet for sosiale ferdigheter, og flertallet av lærerne får for dårlige resultater. Det er naturlig sier han fordi de jobber i et eget, lukket miljø – i klasserommet. Ingen sier til deg gjør dette, prøv noe annet – så ferdighetene har også en tendens til å bli dårligere over tid. Informasjon er ikke så viktig, hva vi gjør med informasjonen derimot er svært viktig. 

Hvordan er denne skolen ulik andre? De har et mantra: “Qualifications are nescessary but no longer sufficent”. Det holder ikke lenger med en eksamen om man skal komme seg fram. Eksamen er viktig, men de ønsker å få elever som blir likeverdige og fullverdige deltakere i samfunnet og som klarer seg selv framover i livet. 

De prøver å håndtere ulike variabler; data, arbeid og arbeidsområder på ene siden. På den andre siden trening, ledelsesinformasjon og de bruker målinger for å gi tilbakemeldinger – og ikke minst bruker de målingene til å endre kurs underveis. Økonomien er viktig – de har egne budsjett og betaler møbler, ansetter og avskjediger lærere, betaler strøm osv. De har interesse i kostnader og kostnadsstyring. Har man ikke en økonomisk modell for skolen er det vanskelig å bruke penger på et område og spare på et annet område. Der man tjener penger er i ytterkantene – f.eks. flytte strøm til annen leverandør for å spare penger. Mesteparten av kostnadene går til personell. 

De prøver å lage fysiske områder som er: store (han viser bilde av rom tilpasset 90 elever og bilder som viser ulike måter elevene kan sitte i rommet) – dette fører også til at arbeidsmåte blir endret. Chris forteller at de trodde det største problemet ville bli støy, det viste seg at det ble lærerne som var vant til å jobbe på egenhånd med sin klasse. Nå er det flere lærere i samme rommet. Man har fått litt forvirring i hvem som har ansvar for hvem. Et annet problem var å gi tilbakemeldinger til sine kollegaer – ikke når kollegaen var flink, men når kollegaen var “lat”. Tidligere stod de i hvert sitt rom, nå står de i samme – og de må lære at også denne type feedback er viktig, men de må lære hvordan de skal si det. De må lære seg å arbeide i gruppe. 

De fysiske områdene skal ha positiv innvirkning på humør og internalisering, fremme gruppearbeid, gi mer plass enn konvensjonelle klasserom, tillate noen ulike måter å jobbe på, integrere teknologi og at det er områder man liker og gjenkjenner – og han sier at det er faktisk 20% billigere å bygge denne type skoler. 

Arbeid; lærere må jobbe i små grupper og ta avgjørelser på hvordan de skal dele arbeid mellom seg. Det fører til mer kreative lærere og utvikler en mer moderne arbeidsstyrke som også bryter lenken med tradisjonell tilnærming og oppførsel. Lærere her må derfor være sosialt anlagt – hvis man vil være sosialt isolert kan man begynne på mange andre skoler sier han. Han sier også at hvis du er en ung lærer og får en vanskelig klasse har du likevel hjelp – det får du ikke på tradisjonelle skoler på samme måte – her er eldre og mer erfarne lærere i samme rom. Han kan også fortelle noe mer skremmende: i England er det slik at lærere som har jobbet som lærere hele livet (30 år +) og så går av med pensjon ofte dør tidlig. Chris tror det har en sammenheng med at man faktisk er sosialt isolert mye av tiden, og at man fort kan bli eksentrisk. Hans måte å organisere lærerhverdagen på gjør at man får en tilværelse som ligner på hva andre har – et sosialt samspill også på jobb…og han tror at hans lærere lever lenger. Dette vet vi jo ikke, men det virker ikke urimelig. 

Data; de bygger et slags forretningssystem rundt elevene som ser på risikofaktorer. De ser på elevene som kunder; hvor kommer de fra, hvilke interesser har de, hvilke preferanser. Akkurat som et CRM-system i en virksomhet. De har 22 ulike ting som det måles på, og de lager individuelle risikoprofiler relatert til suksess både på skolen og etterpå. Det handler om å forebygge risiko og øke motstandsdyktighet. Systemene de bruker er utviklet for å bli mer intelligente etter hvert etter som man lærer hvilke tilnærminger som har vært mest suksessfylte. De har jobbet med Yale University når det gjelder “life space” – de ser på hvordan barn velger sine liv og hvordan man kan påvirke disse valgene. Chris mener at dette kan føre til besparelser på andre områder i samfunnet; f.eks. helse eller andre sosiale kostnader. 

Modellen er enkel sier han; undersøkelse og utvikling (utvikling og trening av personalet), business intelligence (Microsoft Work og risikoanalyser) og dette fører til aktiviteter (ferdigheter) 

Tilbakemelding og trening: de har systemer som er laget for å gi tilbakemelding på utførelse både for elever og lærere, og sammenligner med ulike typer gjennomsnitt. De har ledelsesinformasjon som gir ledelsen resultater i sanntid om hvordan skolen gjør det både daglig og ukentlig. Trening; modellen fokuserer på å øke kvalitet på læring og samler data på hvor godt elevene lærer. Min kommentar: i motsetning til å måle kunnskap måler man altså læring – en viktig forskjell.

Chris sier det er viktig med disse systemene fordi man får presentert data på en nøytral måte framfor en subjektiv oppfatning. Han sier: tenk om de i banken ropte ut at du hadde overtrekk på kontoen din – det ville være ubehagelig og pinlig…derfor får du informasjonen på et papir (eller ser det i nettbanken). Slik er det med tilbakemeldinger også – spesielt hvis man må ta opp noe som ikke er så bra. Elevene får også data om seg selv slik at de kan lære seg å styre og kontrollere sin egen progresjon. 

Systemet med poeng for elevene går på evne til å styre sin egen tid, samarbeid og arbeidsetikk – og de kan faktisk vinne priser. I år ser de på om det bør gjelde familien (se liveblog om John West-Burnham tidligere i dag ang viktighet av familie) – og det kan ende opp i gavekort som familien kan bruke for å skaffe seg noe. Min kommentar: jeg liker tanken, samtidig så ser jeg at denne måten å belønne på sannsynligvis vil møte motstand i Norge. Chris sier at de ønsker å framelske ønsket oppførsel. 

Chris sier at de ønsker at elevene føler seg knyttet til skolen, at de føler seg forpliktet – akkurat som andre merkevareaktører ønsker at folk skal føle seg knyttet til det de står for. De arbeider for at elevene skal ha suksess på alle områder i livet – ikke bare skolen. Det får avslutte min liveblogg om det Chris har snakket om. Nå skal Sharon Parish fra samme skole snakke videre….

Liveblog: Workshop med John West-Burnham (del 2)

Han snakker videre om at skattesystemet har betydning for fattigdom – en av de tingene som må jobbes med i forhold til skole. I England betaler de mindre skatt enn oss i Skandinavia, men samtidig er fattigdommen er større. Han påstår derfor at land som har lav beskatning også får stor fattigdom. Land med små gap mellom fattige og rike får barn som klarer seg bedre/trives bedre. Han viser en graf som viser sammenheng mellom ulikheter i inntekt på x-akse og Unicef index of child well-being. Her ser vi at Sverige, Norge og Finland ligger blant de beste, mens i andre enden har vi land som Portugal, USA og Storbritannia. 

Han vil ikke snakke om sosial klasse, men sier at samfunnet har stor påvirkning. Skoler som arbeider med sitt lokalsamfunn får ofte til store endringer. Og får man store endringer på de sosiale faktorene nevnt i del 1 av livebloggen vil de medføre endringer på de personlige faktorene. Samtidig må vi sørge for at vi har en god skole – den må ikke glemmes her, gjøre den delen så sterk som mulig. At lærere har selvtillit, at de er kompetente, at skolen har høy status, at den gir kvalitetsutdanning. Han fleiper litt og sier; ville du kjøpt en bil av et firma som sier: vi lager vanligvis gode biler, unntatt fredager – eller reise med et flyselskap som sier det at vi lykkes i 80-90% av våre turer. På samme måte kan man ikke ha noen lærere som er gode og noen som er dårlige på skolen. I diskusjonen her nå er det litt spørsmål om hva gjør man i så fall med dårlige lærere – man kan ikke sette alle i andre jobber på skolen?

Han snakker litt mer om dette med skatter, og ikke minst om bruken av skattepengene. Burde ikke de som sitter på pengesekken spørre seg om de får god valuta for pengene de bruker? Og når det gjelder utdanning bør de også tenke på at de kanskje får mer valuta ved å legge penger i disse andre faktorene også? Det holder ikke bare å putte pengene på skole uten å ta hensyn til det som er rundt. 

Hva er et effektivt (lokal)samfunn? Han siterer Desmond Tutu: We are made for togetherness..to exist in a tender network of interdependence. Han sier at det handler om å bo nærme nok til at det er behagelig, men ikke så nærme at det er ubehagelig. 

Nå skal vi snakke om hvordan det er å bo i et trygt og godt samfunn…her er det blandede erfaringer i min diskusjonsgruppe. 

Spørsmålet man bør stille seg, sier John, er hvordan kan vi hjelpe vårt lokalsamfunn til å bli mer effektivt? Skole er en viktig påvirkningskraft i lokalsamfunn. Med lokalsamfunn tror jeg han her også mener områder i større byer, ikke nødvendigvis bare å bo på små plasser. 

Hvordan ønsker vi at skolen skal virke i våre lokalsamfunn? Inkluderende, bevege seg mot inkludering eller være ekskluderende? Han har en oversikt over hvordan de ulike måtene å tenke på passer inn i en slik inndeling (den får jeg komme på bloggen med senere). Hvordan kommuniserer vi og har vi samme språk? Hvordan spiller IKT inn – mange unge har rike sosiale liv, men ofte skjer det virtuelt – det må vi ta med oss også. Tar vi bort kontrollen bygger vi tillit, og det er avgjørende for suksess – også i skolen påstår John. 

Samfunn med høy sosial kapital kjennetegnes av; delte sosiale normer og verdier, sofistikerte sosiale nettverk, høy grad av tillit, høyt samfunnsengasjement, symboler og ritualer, bryr seg om hverandre, frivillig arbeid, delt håp og forventing, man lærer av hverandre. John mener man bør spørre seg om følgende; har samfunnet rundt min skole disse egenskapene – og har skolen disse egenskapene? 

John må nå reise tilbake til London – men jeg kommer tilbake her med mer, kanskje allerede i dag – nå er det tid for New Line Learning Academy.

Liveblog: Workshop med John West-Burnham (del 1)

John skal snakke om The School in the Community – med undertitlene From surgeons to sewers, from “find and fix” to “predict and prevent. Jeg fikk anledning til å snakke med ham før vi skulle sette i gang denne workshopen – og jeg ser at vi har mange like tanker om mye, og jeg tror derfor denne workshopen vil bli interessant. 

Det han vil jobbe med og utforske sammen med oss er det samme som skjer i alle utdanningssystemer: hvordan få utdanningen eksellent, og så la den fortsette å være slik. Hvordan skape god praksis – og beholde dem? Det er vanskelig å se hvordan man kan holde på det over lang tid, å klare det i kort tid er overkommelig. Han sammenligner det litt med engelske fotballklubber – noen lag klatrer og gjør det godt, men på et eller annet tidspunkt går det nedover igjen. Han sier også at samme gjelder personlige forhold – det krever hardt arbeid å opprettholde det over lang tid. Dette blir fokuset i dag. 

Han forklarer overskriften “from surgeons to sewers” – det handler om at våre byer for noen hundreår siden ikke var spesielt gode for helsa. Det var slum og dårlig hygiene, vi hadde ikke narkose, rent vann osv. Det var først når vi fikk bedre infrastruktur, f.eks. kloakk at dette bedret seg. Kanskje det samme gjelder skolen, at vi fokuserer for mye på skolen og for lite om samfunnet og hjemmene. Kanskje vi skulle hatt fokus på familieutvikling i stedet for skoleutvikling sier han, samtidig ser han at politisk sett er det lettere å velge skole enn familie fordi det er enklere. 

Hva så med “find and fix” vs “predict and prevent”? Han sier at med kirurgen er det på en måte siste utvei – det er omtrent operasjon eller døden som er valget. Kirurgen finner og fikser, men i skolen må vi ha noe bedre. Vi pusser tennene for å slippe å få hull, vi har bilen på service for at den ikke skal bryte sammen osv. Vi vil forhindre skader. Hvordan skal vi derfor forebygge og forutse når det gjelder ungenes utdanning? Starter det ikke med familien? 

Han sier det er en rekke variabler som har betydning for barn og han har delt inn i fire hovedgrupper;

• kjønn, funksjonsevne, nasjonalitet
• sosiale; familie, sosial kapital, sosial klasse, fattigdom
• personlige; motstand, motivasjon, evner, vilje
• ….og så har vi skolen som fjerde faktor.

Poenget hans er at mye av det som skjer i skolen derfor skyldes de andre variablene, skolen har faktisk bare 25% og de andre 75% – så hvorfor ser man ikke mer på disse andre faktorene? Vi kan ikke bare forbedre innenfor de 25%, vi må gå utenfor skolen også. Min kommentar: det er mange av disse faktorene vi ikke kan gjøre noe med.

Jeg er på tur. Jeg reiser alene.

Da har jeg kommet til Stockholm, og ombord på båten som skal frakte meg videre til Helsinki. Tidligere i dag har jeg vært på besøk på Björknässkolan i Nacka – og der traff jeg noen bekjente som har vært på kurs med meg tidligere. Jeg traff også rektor på New Line Learning Academy i Kent – en skole jeg har omtalt tidligere. I tillegg er det ca 20 finske og omtrent like mange svenske lærere (mange rektorer) som er med på denne turen. Jeg er den eneste norske!

Skolebesøket i Nacka har vært interessant, de kjører en-til-en-PC – og noe av det jeg er mest glad for er selvfølgelig at de bruker OneNote, og de bruker det mye. Jeg skal komme med flere inntrykk derifra etterhvert. Nå må jeg konsentrere meg om workshop

Kost meg med lesebrett i helgen

Før helga fikk jeg mitt lesebrett i posten, en Bookeen (Cybook Orizon) – og har kost meg med å lese noen romaner (for å være eksakt 5 stk) i helga. Så var det verdt prisen?

Jeg kjøpte min via digitalbok.no - og jeg synes nok prisen er i stiveste laget. Samtidig var det dette med at den rommer så mye, og jeg har ikke vært fornøyd med å lese bøker på nettbrettet – og lesebrettet var mye mer behagelig i så måte. Det passer bedre i hånda, er veldig lett og skjermen blir jo en annen opplevelse enn PC og nettbrett siden den ikke er så opplyst. Det siste var egentlig nesten litt uvanlig, var så jeg kunne tenkt meg noe mer kontrast enn det som er – men er nok mer vane enn ulempe egentlig.

Jeg leser raskt, veldig raskt, og slik sett blir lesebrettet litt tungvint for meg fordi jeg må bla så ofte. Akkurat touchskjermen for å bla om sidene var jeg ikke direkte imponert over, så jeg har fått meg en teknikk med blaknappen i stedet og det fungerer greit. En annen ting jeg liker er kjempegod batterikapasitet – for meg som er mye på reise er det en fordel med noe som ikke trenger lading så ofte.

Lesebrettet skiller seg ut fra andre brett ved at den egentlig bare skal brukes til å lese bøker. Ikke surfe på nett, tegne, bruke som kalender osv. Er det råflott å ha noe som bare skal brukes til en ting? Tja, det kan man kanskje si. Jeg ser i alle fall at jeg skal ha stor glede av den som er så mye på reise og som er så glad i å lese. Til skole? Tja, ikke helt overbevist - og det er to grunner til det. Den første er opplagt: prisen. Det andre er at jeg mener at digitale læringsressurser ikke handler om å kunne lese en bok i flere typer formater; innbundet eller heftet, som pdf eller epub osv – der må det mer funksjonalitet inn i form av hyperlenker, interaktivt materiale osv. Og her er ikke lesebrettet løsningen. På den andre siden: hvis man tenker seg at alternativet er sekken full av tunge bøker vs et lesebrett som nesten ikke veier noe er jo valget enkelt. Det handler rett og slett om hvordan man tenker seg stoffet skal bli presentert. Jeg tror nok at hvis man tenker bare lesestoff så kan det kanskje svare seg å få lagt over alt pensum til lesebrett og bruke det, men tenker man digital læringsressurs er det helt noe annet.

Ellers var det greit å legge over bøker, og jeg leker meg også med noe programvare for å gjøre om mye av mitt eget til riktig format for lesebrett (og nettbrett) – riktignok med ikke helt forventet resultat ennå…

Er hver sin PC i klasserommet løsningen?

Forrige dagen kom jeg med en lite hjertesukk om hvorfor det skal være så vanskelig å komme på nett – og jeg følger opp litt i dag. I dag er jeg på litt usikker grunn fordi tekniske løsninger er et område som jeg jobber lite på – jeg er mer opptatt av bruken. Hvis jeg derfor uttrykker meg klossete i det jeg skriver er det forklaringen – men tar gjerne korreksjoner og innspill i kommentarfeltet, det er slik man lærer av. Jeg tenker også hovedsaklig grunnskole i teksten under fordi det hører til sjeldenhetene at elevene her har hver sin PC, her er man stort sett avhengig av maskiner som står på skolen – men det er kanskje ting her som også kan gjelde vgs og høyere utdanning.

For ikke lenge siden var jeg i et klasserom med 30 elever som hadde hver sin PC. Dessverre var det slik at noen PC’er fungerte, mens andre hadde problemer med installert programvare eller å nå sine lagringsområder. En utfordring da er at dette var PC’er som man ikke fikk gjøre endringer i innstillinger på – man blir på en måte bundet på begge hender fordi man rett og slett ikke får tilgang til funksjoner som gjør at man kan få rettet problemene. I tillegg var de fleste av PC’ene avhengig av lading fordi batteriene ikke holdt lenge – dette var PC’er som i snitt var ca 3 år gamle. Enkelte av laderne virket heller ikke. Et paradoks er at selv ganske moderne skoler har lite stikk-kontakter tilgjengelig i et klasserom og det ble derfor også utstrakt bruk av skjøtekabler. Å bevege seg i et slikt klasserom hvor 30 PC’er skal ha strøm minner ikke så rent lite om å bevege seg i et edderkoppnett. En elev sa til meg: det hadde vært fint om vi hadde en kontakt i gulvet ved pulten. Jeg er enig.

Det samme problemet opplever jeg forøvrig også på konferanser og seminarer jeg deltar på – og erfaring gjør derfor at jeg prøver å komme tidlig, lokalisere stikk-kontakter og ofte har jeg med egen skjøteledning som en del av min standardutrustning. Riktignok har jeg et batteri og har også ekstrabatteri som gjør at jeg har ganske god kapasitet – likevel holder det ikke for en hel dag, bl.a. fordi jeg kjører mange programmer også i bakkant som gjør at batteriene tappes.

Det er heller ikke uvanlig å høre om at pålogging tar veldig lang tid, og når hver elev skal logge på med hvert sitt brukernavn og passord betyr det at det tar lang tid å komme igang – og spesielt hvis det er slik at det å jobbe ved en datamaskin bare er en av flere stasjoner i klasserommet og at man må bytte i løpet av timen. I praksis betyr det at man ikke får jobbet mange minuttene om gangen. Ville du investert i en bil som trengte å stå 10-15 minutter på tomgang før du kunne kjøre avgårde?

Mange av PC’ene jeg ser i norske klasserom er gamle og trege og det gjør ikke situasjonen bedre. Mange er ikke oppdaterte – man kjører gammel programvare fordi det på sett og vis fungerer, man har ikke penger til å investere i ny programvare eller det handler om at man ikke har de personlige og/eller tekniske ressursene for å få oppdatert maskinene på en funksjonell måte. Jeg har sett skoler hvor IKT-ansvarlig (som jeg ofte da vil kalle IKT-vaktmesteren fordi det handler bare om å plugge i kabler, fikse skrivere som ikke virker osv) må rundt på hver maskin og gjøre endringer fordi man ikke har systemer som gjør at man kan oppdatere alle sentralt og heller ikke kan fjernstyre maskiner med tanke på support.

Jeg har skrevet en del tidligere om det at den enkelte må få lov til å gjøre endringer i oppsettet, kunne tilpasse til eget bruk – så jeg skal ikke bruke plass på det her, men det er viktig i forhold til bruk. For meg ville det være helt håpløst hvis jeg skulle få et standardoppsett – jeg må kunne tilpasse til et oppsett som passer meg.

Så hvorfor får vi disse problemene? Er det mangel på penger eller er det mangel på kompetanse? Jeg tror det kan være begge deler. I dag er det løsninger som man må vurdere når man skal planlegge bruk av IKT i skolesammenheng. Tidligere har jeg sagt at jeg skulle ønske hver elev hadde sin egen PC fra første klasse – men det trenger ikke nødvendigvis være slik at alle skal ha en laptop med all programvare installert. Nå er det også lite trolig at man vil bruke ressurser på det også i nær framtid – så man må se på hva man egentlig trenger. Det handler ikke nødvendigvis om den fysiske maskinen, det handler mer om hvordan man får tilgang til noe som kan personaliseres og som fungerer – og som fungerer hver gang, og det uten at man trenger å ha en IKT-ansvarlig på plass i alle klasser og i alle timer.

Fokuset vrir seg mer og mer i retning av skyen, dette at man har programvaren tilgjengelig der – og at den blir oppdatert der. For brukeren handler det ikke om hvor ting er lagret så lenge man har tilgang og finner det man skal ha. Nå trenger ikke nødvendigvis dette å være i skyen der ute, man kan kjøre virtualisering mot server på skolen – og med en slik løsning kan man ha arbeidsstasjoner som har en hovedpålogging og hvor elevene logger seg på videre til sitt område. For dem vil det være akkurat som om programvaren var installert på en egen PC, men systemmessig har det store fordeler. Sentral oppdatering og at den er lett å resette/tilbakestille er to av dem – man får mye større kontroll og jeg mener bestemt at det vil føre til mye større stabilitet enn det jeg ser de fleste steder i dag. Det at man skal bruke maskinen i en kort periode i løpet av timen og så skal neste elev logge på gjør at man må ha systemer hvor man raskt kan skifte bruker uten å starte opp alt på nytt. I mange bedrifter er man vant til å tenke arbeidsflate framfor å tenke personlig datamaskin – og den tankegangen må inn i skolen også. Skolen har faktisk flere utfordringer enn på mange arbeidsplasser i næringslivet. I en del jobber kan man ha samme profil og grensesnitt i en årrekke fordi oppgavene som skal utføres er de samme – i skolen er det mange flere typer oppgaver som skal løses, mange fag det skal tas hensyn til, ulike ressurser man skal ha tilgang til – det krever at man raskere kan få endret måten man får presentert ting på.

Dette med hver sin PC har som nevnt over også en utfordring i forhold til bl.a. lading. Her kan man tenke i retning av multipointservere som gjør at man kobler tastaturer og skjermer til en maskin – det blir i alle fall noe færre kabler. Kanskje må man tenke innredning på en annen måte også? Ikke at alle sitter i “buss”, men at man på en slik stasjon sitter ved rundbord – ja, hvis man ikke skal flotte seg og kjøpe spesialtilpassede møbler (litt slik jeg har sett på BETT) hvor f.eks. skjermer kan heises opp og ned etter behov.

Sikkerhet skrev jeg litt om forrige dagen, og jeg mener at det ofte sperres for mye – bare for sikkerhetsskyld. Ta en ting som at sensitiv informasjon ikke skal lagres på PC, og så lager man vanskelige løsninger eller ikke gir tilgang til å lagre på egen PC – bare for sikkerhets skyld. Alle vet at slike ting kan komme til å skje – sett som standard at alt krypteres på PC med en gang uansett hva slags dokumenter det er, så har man i alle fall sikret seg noe dersom noen likevel tar det med seg på en PC som man mister, gjenglemmer eller blir frastjålet. Jeg har også sett at mangel på tilganger fører til at man bruker helt andre metoder bare for å få gjort det man skal – i sin ytterste konsekvens har det betydd en ukryptert minnepenn som henger på oppslagstavla.

Å lage gode løsninger tar tid og det koster penger, men å investere i dette gjør at man får noe som er mer funksjonelt enn det mange har i dag. Det krever fagkompetanse, på samme måte som du må ha fagfolk ellers – men fokuset blir ofte på hva slags datamaskin man skal ha framfor hva slags system man skal ha for å gjøre de oppgavene man tenker utført. Noen hederlige unntak er det – men det er det de er, unntak…