Og plutselig smalt det…..

Jeg hadde ikke tenkt til å kommentere de siste dagers hendelser her på bloggen bl.a fordi jeg ikke synes den siktede fortjener mer oppmerksomhet enn strengt nødvendig og fordi jeg sjelden bruker bloggen til å uttrykke sterke meninger, men har i løpet av dagen funnet ut at jeg vil skrive litt likevel. Først og fremst vil jeg uttrykke min dype medfølelse med de som er direkte rammet, og jeg vil også understreke at jeg tar sterk avstand fra hendelsene.

Det siste året har jeg laget mange oppgaver knyttet opp mot ytringsfrihet, rettsstat og demokrati. Hendelser som valg i Sverige og Finland, det som har skjedd i Nord-Afrika og Midt-Østen og lignende episoder har gitt mange muligheter for diskusjon. Vi har sett at ekstremister på begge sider har fått flere tilhengere rundt om i Europa, og de siste dagene har vist at vi også i vårt lille land plutselig kan stå overfor ufattelige hendelser som truer akkurat disse prinsippene hos oss, og det å være bevisste hvor viktige de er for oss må være et viktig tema å ta opp i skolen.

Andre land ser mot Norge og ser hvordan vi håndterer situasjonen, og jeg synes våre styresmakter hovedsaklig har vist at vi håndhever prinsippene og at vi har omsorg for hverandre. Jeg synes vi framstår som et land preget av at vi ønsker å få fram de faktiske forhold og unngå spekulasjoner, noe som en del utenlandske medier ikke har viet like mye hensyn til (se denne lenka om mediekritikk). Det er uheldig at feilaktige opplysninger kommer på trykk, spesielt når det gjelder en slik tragedie – det kan fort få helt uanede konsekvenser. Mange utenlandske medier er også farget av at de vinkler informasjonen slik at den passer for egne lesere – flere eksempler av dette kan sees på denne lenka fra BBC News. Det er derfor viktig at vi også utdanner våre unge slik at de er kildekritiske og utviser kritisk refleksjon.

Thomas Hylland Eriksen skriver godt om “tunnel vision” i Guardian, nok et moment for at man må lære seg å være kritiske til det man finner – det kan være man finner informasjon som “passer” uten at dette nødvendigvis betyr at majoriteten deler samme synspunkt som en selv. Slik kompetanse er viktig siden vi har en tendens for å prøve å finne informasjon som underbygger det vi selv tror. Jeg ser at de jeg følger på Twitter stort sett har samme synspunkt som meg selv, men det er også sikkert mulig å finne de som har andre synspunkter dersom man leter etter dem.

Noe annet vi også bør lære av medienes håndtering og det som framkommer på sosiale medier er at mange opptrer respektfullt, men det finnes også de som ikke klarer å holde seg innenfor fastlagte normer. Hvordan man skal oppføre seg er viktig kompetanse også når oppførselen skjer digitalt. Et par ganske groteske eksempler på hvordan man ikke bør oppføre seg har jeg sett de siste dagene, og jeg håper denne oppførselen får konsekvenser for de det gjelder. Jeg er derimot redd for at motstanderne av sosiale medier og dataspill nå får medvind i seilene i dagene framover, det som kommer fram i de fleste medier (noen hederlige unntak hvor man har en saklig vinkling riktignok) gjør nok at mange mener at dette er sterkt medvirkende til mye av elendigheten vi har vært vitner til.

Et slikt angrep er en trussel mot ytringsfriheten og demokratiet, og det er viktig at vi ikke lar oss kneble og får oss til å avstå fra å ta standpunkt og stille kritiske spørsmål. Samtidig ser jeg at noen ønsker å gå til mer fysiske angrep, noe jeg finner skremmende. Dette er ingen løsning – vold avler vold, og her må alle være seg sitt ansvar bevisst og ikke bifalle eller oppmuntre til slik virksomhet. Jeg liker godt løsningen som ble foreslått på Twitter i forhold til de som gikk til angrep på politikortesjen på vei inn til Oslo tinghus i dag – hold fast de som angriper med en stor klem. Det er heller ingen løsning å angripe hans forsvarer, en forsvarer jeg synes gjør en god jobb tatt i betraktning den vanskelige situasjonen han må stå midt oppe i. Skal vi forsvare rettsstaten og demokratiet må vi også forsvare enhvers rett til å ha en forsvarer, uansett hva vi mener om vedkommendes handlinger. (Se også dette blogginnlegget: En melding til advokat Geir Lippestad)

Dessverre er det også slik at gjennom å ha ytringsfrihet og demokrati har man også lov til å fremme andre typer holdninger enn de som oppfattes som vanlige oppfatninger, og spørsmålet om stengte eller åpne dører har derfor vært omdiskutert. På den ene siden har alle lov til å fremme en mening og en holdning, på den andre siden får man en enorm mediedekning som mange ikke liker tatt i betraktning de grusomme handlingene vi alle har sett bilder fra. Hvorfor skal man få lov til å uttrykke for verdenspressen en holdning som de fleste mener er helt forrykt? Det er et spørsmål som naturligvis vil bli stilt. Noen mener han ikke bør nevnes i det hele tatt, andre mener han må huskes – ikke minst som et skrekkens eksempel på hvor galt det kan gå, på linje med andre som har stått bak forferdelige hendelser gjennom historien. Det er vanskelig å være helt enig eller uenig, men jeg synes vi i alle fall må sørge for at informasjonen som vil framkomme blir saklig balansert – jeg har tro på at den enkelte da kan komme fram til en egen oppfatning basert på fakta framfor forutinntatte holdninger, meninger og visjoner. Som nevnt tidligere tar jeg sterk avstand fra disse hendelsene, men tror det beste er å drøfte i åpenhet og lære av dem framfor å bare kjenne hat og sinne. Det virker meningsløst, og meningsløsheten gjør oss handlingslammet.

Jeg har sett flere som i dag har meldt seg inn i politiske partier, bare for å vise at vi ikke lar oss skremme til taushet. Statsministeren har sagt at dette skal møtes med mer demokrati og åpenhet. Jeg synes dette viser at vi er på riktig vei, at vi kommer til å bestå som den nasjon vi har vært. Arbeidet med toleranse og bekjemping av fremmedfrykt må fortsette, her ligger vi foran mange andre nasjoner og jeg tror at kanskje dette er en grunn til at ekstreme grupper ikke har fått så sterkt fotfeste her som de har fått i mange andre land. Jeg tror ikke det hjelper med flere sikkerhetstiltak, og jeg ønsker heller ikke å være redd for at flere slike angrep skal finne sted.

Vi må derfor stå samlet, og alt tyder på at det er det vi vil – vise verden at vi ikke aksepterer slik oppførsel og arbeide mot at dagens unge lærer hvordan de skal ta gode avgjørelser i framtiden og hvordan de skal bli gode samfunnsborgere, at de skal delta i samfunnsdebatten, forstå verdien av demokratiet og lære dem toleranse. For ikke lenge siden så jeg et program om hvordan vi mennesker hadde utviklet oss og noe som ble pekt på var at kommunikasjon var viktig for utviklingen. Når man møtte mennesker fra andre stammer var det viktig at man kunne snakke sammen og utveksle erfaringer. Det har ikke endret seg. Det gamle uttrykket om at pennen er sterkere enn sverdet håper jeg også vi skal kunne si holder stikk, både nå og i framtiden.

Jeg akter nå å ikke la den siktede stjele mer av min tid, men å fortsette framover med mitt arbeid hvor en god del handler om å snakke om å vokse opp i et digitalisert samfunn, å lage oppgaver hvor man stiller og diskuterer kritiske spørsmål, å være reflektert og kritisk – det er noen av mine bidrag som norsk samfunnsborger.