Vi trenger alle typer mennesker

Da har jeg vært en tur innom Ted.com igjen – og i dag har jeg sett på Temple Grandin: The world needs all kinds of minds. Temple Grandin er autist og tenker i bilder, og i dette foredraget forteller hun om  hvordan hun tenker i bilder. Hun har også en del tanker om skolen og hvor viktig det er å skape engasjement, noe som ikke bare gjelder autister - og jeg syntes derfor foredraget fortjente en plass på bloggen også.

Er god læring det samme som klasseromsledelse?

Nå skal jeg straks ta litt ferie, men koser meg i forkant med å lese boka Visible Learning av John Hattie – en anbefaling jeg fikk via mine twitterkjente….så nok en grunn til å lage seg en twitterkonto – mange gode tips å få.

Jeg synes Hattie har mange gode poenger i boka, og noen bedre enn andre. Overskriften er et eksempel på en spørsmålstilling som jeg synes kan være verdt å merke seg. Nå mener jeg at læreren må være sjefen i klasserommet, men å sette likhetstegn mellom dette og suksessfylt læring blir nok å trekke det langt. Det kan hjelpe til, men er ingen garanti.

En annen spørsmålstilling er i forhold til planlegging og spille sin rolle i klasserommet; er god læring å holde elevene opptatt med aktiviteter der de produserer noe håndfast? Han kommenterer også at selv om læringsaktiviteten var ment å støtte læring så snakket ikke læreren om læring i det hele tatt – det ble snakket om ressurser, hvor lang tid aktiviteten skulle ta og hva som ville skje hvis man ikke ble ferdig i tide. Og jeg synes det faktisk er et tankekors – egne opplevelser fra skolebenken er faktisk ganske likt det han skisserer her. Det gjenspeilte seg også hos elevene. Når de ble spurt om hva de tenkte så svarte de at de tenkte på hvordan de skulle bli raskt ferdige eller besvare med minst mulig innsats.

Han har seks utsagn som han mener oppsummerer hvordan god læring kan skje,  basert på metaanalysene boka hovedsaklig handler om:

1. Lærere er blant de med størst innflytelse på læring
2. Lærere må være instruerende, ha innflytelse, bry seg og være aktivt engasjert gjennom å ha pasjon for å lære og lære bort
3. Lærere må være klar over hva hver enkelt elev tenker og vet for å lage mening og meningsfylte erfaringer i lys av denne kunnskapen. De må ha nok kunnskap og forståelse av innholdet til å gi meningsfylte og passende tilbakemeldinger slik at hver enkelt elev får progresjon i forhold til pensum.
4. Lærere må vite hva hensikten med læringen er og hvilke kriterier man skal bruke for å måle om læringen er suksessfull. De må vite i hvilken grad elevene kjenner til disse kriteriene og de må vite hvor man skal gå videre for å dekke gapet mellom elevens nåværende kunnskap og forståelse og suksesskriteriene.
5. Lærere må gå fra enkeltideer til flere ideer, gjøre dem relevante og så utvide disse ideene slik at elevene konstruerer og rekonstruerer kunnskap og ideer. Det er ikke kunnskapen og ideene i seg selv, men elevens konstruksjon av kunnskapen og ideene som er kritisk.
6. Skoleledere og lærere må lage skoler, lærerværelser og klasseromsmiljøer hvor feil blir ønsket velkommen som en læringsmulighet, hvor feilkunnskap og feilforståelser blir ønsket velkommen og hvor deltakere kan føle seg trygge på å lære, oppfriske og utforske kunnskap og forståelse.

Han kommenterer også at i disse seks punktene er det faktisk ting som ikke blir nevnt, og når jeg så disse vet jeg jo at det er ofte der diskusjonene kommer når man snakker om skole – i alle fall i mediene. Det er elementer som ressurser av ulikt slag (økonomisk, personalmessig, organisatoriske), det er klassestørrelse, det er hvilke fag det undervises i, forskjeller på skoler og samarbeid mellom hjem og skole. Oppsummert kan man si at Hattie peker på at hvis læreren er engasjert og har pasjon så er det den viktigste faktoren for å skape god læring i klasserommet.

Jeg skal nok hente ut flere eksempler etterhvert, men dette får være første smakebit.

Sette inn flash i powerpoint

I forbindelse med noen oppgaver jeg har holdt på med tok jeg et kartutsnitt og lagde en enkel flash (til å lage flash bruker jeg SnagIt – det er enkelt og holder for mitt bruk). Flashen var i form av popups når man førte musa over enkelte områder på kartet, og bakgrunnen for det var noen oppgaver jeg lagde i forhold til å lese kart – hvor finner man hva på kartet. Jeg måtte også prøve å sette flashen inn i powerpoint, og da måtte jeg lete litt – men det var ganske enkelt. Swf-fila som jeg skulle bruke fikk jeg satt fint inn med Sett Inn – Video fra fil – og i presentasjonsvisning kommer popupen fint opp når jeg førte musa over.

Hva skal være hensikten med læringsressursen?

Nå har jeg sittet og lekt meg litt med noe programvare for å lage læringsressurser, og samtidig har jeg tenkt litt. Det første er at det er vanskelig og tidkrevende å lage en læringsressurs, både teknisk og innholdsmessig. Nå er det ikke så vanskelig rent teknisk, men det er mange hensyn å ta – f.eks. har jeg måttet konvertere filer til andre typer formater, jeg har lagd noe flash osv og det tar tid. I tillegg prøver jeg jo også å legge et lag med det jeg kaller digital kompetanse inn; samarbeid, problemløsning, kreativitet, utforsking, informasjonsinnhenting – og dette er kanskje den vanskeligste biten. Nå er jeg heller ikke så opptatt av å gjøre det helt etter læreboka med såkalte læringsobjekter – deler som skal kunne gjenbrukes, det nærmeste jeg kan komme et alibi her er at jeg ofte gjenbruker ting jeg har skrevet tidligere og prøver å sette det i en kontekst.

Det andre som slår meg litt er at man kanskje tenker mest på hva man har – og hva man kan bruke det til. Det blir mer en systemtenking over det; dette er programmet/tjenesten/applikasjonen – og hva skal jeg bruke det til? I stedet bør man tenke mer på hva som faktisk skal læres og så hvilke program/tjenester/applikasjoner som kan være hensiktsmessige. Riktignok er det noen som skriver at kjennetegn på at man virkelig har integrert IKT er at man bruker ting på nye måter, men jeg er nok også tilhenger av først og fremst å bruke dem til det de er laget for og ikke alt mulig annet. For meg blir det litt slik at jeg har hammer for å slå inn spiker og sag for å kutte planker, ikke at jeg også kan bruke saga til å slå inn spikeren – men dette er gammelt nytt for de som har fulgt bloggen en stund.

Nå er det noen standarder som er foreslått for digitale læringsressurser, og mye av det som står skrevet er bra og gjennomtenkt – samtidig inneholder de stort sett tekniske spesifikasjoner av typen hvilke formater som bør brukes slik at de kan brukes på mange ulike plattformer. En læringsressurs må også være lett å lære seg (man skal forstå den raskt), den skal være effektiv/produktiv, den skal være lett å huske igjen hvis man er borte fra den en periode, den skal være behagelig å bruke og det må ikke være enkelt å gjøre ting feil.

Struktur er viktig og som sagt er det læringsutbyttet som må stå i fokus. Når man skal planlegge kan en modell være å først definere hvem elevene er (hvilke behov har de, hva kan de fra før), hva læringsutbyttet skal være, deretter kontekst og så få på plass innholdet. En slik ressurs må gi en dypere forståelse av tema, den må være motiverende og man må tilby ulike verktøy for å løse og/eller presentere oppgaven/innholdet. Når det gjelder det motiverende så tror jeg det handler mye om at man bruker i praksis det man lærer eller at man raskt får tilbakemelding på det man gjør. Det første henger sammen med at gjennom å bruke kunnskap i en problemløsningskontekst ser man nytteverdi, det siste har en sammenheng med at det er ikke så motiverende å få en tilbakemelding lenge etter at man har utført oppgaven – og her ligger det jo store muligheter når man jobber digitalt. Når det gjelder verktøyene må det være et poeng at de har et godt brukergrensesnitt, at de er enkle og intuitive å ta i bruk. Man må definere hvordan man skal presentere innholdet (pedagogisk metode) og hva slags type interaktivitet som er ønsket.

Nå lager jeg mange oppgaver gjennom året, og noe av det jeg alltid har i bakhodet når jeg lager slike oppgaver er: hva ønsker jeg de skal lære, hva ønsker jeg de skal undre seg over eller bli nysgjerrige på – i tillegg til at de skal knyttes mot kompetansemål selvfølgelig. Jeg har også en plan i forhold til hvilket trinn jeg lager oppgaver til; på de laveste trinnene er det mest kunnskap jeg etterspør – de eldre mer refleksjon (eller kompetanse om man vil). Disse oppgavene blir ofte ikke så interaktive som jeg skulle ønske, ofte blir det mer refleksjonsoppgaver i form av spørsmål som kan åpne for diskusjon – selv om jeg gjerne skulle gjort dem mer “digitale” i form av måter å presentere ting på og annen bruk av digitale verktøy. Jeg skal jobbe mer med dette gjennom sommeren og prøve å ikke være for kreativ med verktøybruken – men har noen en bombesikker oppskrift på å lage læringsressurs som jeg kan krysse av på tar jeg gjerne imot

Jeg regner med mange snart tar sommerferie og ønsker dere en riktig god ferie og håper å se dere igjen til høsten. På bloggen blir det nok litt sporadisk aktivitet framover, men fra midten av august blir det igjen full fart.

Andre blogginnlegg som kan være aktuelle: Engasjement og motivasjon, Kunsten å stille spørsmål, Kvalitetskriterier for digitale læringsressurser og That’s the question - den siste kan du også se som YouTubevideo.

Å løse et tekstbasert matematikkproblem

Noe jeg har opplevd ved flere anledninger er at elevene har større problemer med tekstbaserte oppgaver enn når oppgaven bare er representert med tall – typisk trekke fra, legge til, dele på eller multiplisere.

En eksempeloppgave: Eva har 30 epler og Bente har 23. Hvor mange epler er det til sammen?

Mange synes den er adskillig vanskeligere å forstå enn hvis den så slik ut:

30 + 23 = ?

De synes det er vanskelig å forstå hva man egentlig spør om. Hvordan skal man gå fram for å lette arbeidet? Jeg har snust litt på konseptet Singapore Math – en modell hvor visualisering spiller en stor rolle i forståelsen, og er derfor litt preget av det her. Det ligner jo veldig på måten man ofte viser brøker på ellers. Slike oppgaver er fine å lage på interaktive tavler, og jeg har også tenkt litt på de elevene som nå har fått classmate – som er en liten tablet og også fin å skisse opp på.

Først; les problemet en gang til. Sett strek under eller bruk markørpenn på viktige ord og fraser.

Skriv om spørsmålet til et utsagn og lag plass for å skrive inn svaret. For eksempel Eva og Bente har til sammen _______epler.

Visualiser problemet med liggende stolper. I den første problemstillingen bruker man to slike; den øverste skal inneholde det totale antallet og den nederste blir delt på resten av informasjonen i problemstillingen. I dette tilfellet vil den øverste representere det totale antall epler, og den nederste splittes i to – Evas og Bentes epler. Hadde det vært flere skulle den nederste boksen splittes opp med samme antallet. Fyll inn informasjonen som er kjent og sett spørsmålstegn på det som ikke er kjent. PS: dessverre forsvant noen av delelinjene på de nederste figurene når jeg forminsket, men det skal altså være linjer som deler mellom tallene.

Se på problemstillingen igjen – og spørsmålet var hvor mange epler det var totalt. Deretter må man gjøre de utregningene som er naturlige og man må gjøre et valg på hvilken av de fire regneoperasjonene man skal bruke (legge sammen, trekke fra, multiplisere eller dele). Her er det jo opplagt at man skal legge sammen. Fyll inn svaret i den øverste boksen og også i utsagnet som er laget. Dobbeltsjekk at svaret gir mening.

En annen problemstilling kan være: Eva har 38 epler og Bente får 13 av dem. Hvor mange epler sitter Eva igjen med? Her kan man først lage spørsmålet om til et utsagn: Eva har ______ epler igjen. Visualisert vil det kunne se slik ut:

Jeg synes også dette visualiserer hva man er på jakt etter – og man finner ganske fort ut at her er regnestykket: 38-13=?

Et nytt problem: Eva har plukket epler i 4 timer og har 36 epler til sammen. Hvor mange epler plukker Eva i gjennomsnitt pr time?

Første trinn – lag utsagn: Eva plukker i gjennomsnitt _____ epler pr time. Visualisert:

Alternativt kunne man tenkt seg:

I den første må man dele 36 på 4 (36/4=?), i den andre er det fire like tall som skal legges sammen for å bli 36 (x+x+x+x=36) – noe som faktisk blir en tilnærming til algebra. Tallet som kommer på spørsmålstegnets plass er det som også skal plasseres i utsagnet. Det er altså flere veier til målet, det viktigste er å lære seg noen strategier for å komme dit.

Hva hvis foreldrene stilte krav?

Nå har jeg vært et par dager på reisefot igjen, og siden jeg er mye ute og snakker med mange forskjellige er det stadig nye tanker og ideer som svirrer rundt. Det jeg har tenkt litt på er at det vi ser ute i skolene nå er mange ulike praksiser i forhold til bruk av IKT – og mange prøver ut nye ting. Problemet er at det blir veldig forskjellig fra skole til skole, og hva betyr det i praksis?

Nå er meningene sikkert like delt blant foresatte som blant lærere når det gjelder bruk av IKT i undervisningen – noen mener det er positivt og andre negativt. Det er en diskusjon jeg ikke tar opp her nå, den skriver jeg så mye om ellers at de fleste kjenner mitt syn på saken. Det som imidlertid bør tas opp er at det faktisk er pålagt, det bør det ikke være tvil om. En ting vil jeg imidlertid nevne – og det er at bruk av IKT i skolen handler aller mest om å lære seg hvordan man kan bruke teknologien til å løse problemer, samarbeide med andre, være kreativ og utforskende – og å lære seg hvordan man oppfører seg på nett; både med tanke på netikette (folkeskikk) og sikkerhet (personlig og i forhold til virus/spam og ulike typer transaksjoner).

Jeg har snakket med foreldre som nå ser at andre skoler enn den skolen de sogner til tar i bruk IKT, og som ønsker at det samme skal skje der. Det blir slik at noen blir stående utenfor og noen innenfor – og er det rimelig at det skal være slik? Bør ikke alle få samme muligheter og hvordan skal vi få det til? Nå har vi noen få skoler hvor alle får PC, vi har skoler med noen PC’er i klasserommet, vi har skoler med datalab. Vi har skoler hvor elever får ta med egen PC dersom de ønsker, og vi har skoler der bare de med spesielle behov får bruke PC i timene (utenom de timene hvor man er på datalab).

Skal jeg strekke den litt langt og sette det på spissen ville det jo være som at noen fortsatt brukte skrivemaskiner og andre PC – og hvis målet bare var å lære touch kunne jo det ene være like godt som det andre på mange måter. Jeg lærte touch på en skrivemaskin som ikke engang var elektrisk (ble ganske sterk i fingrene av slikt). Men det er jo ikke det som er målet i seg selv, touch er en ferdighet man tilegner seg som gjør at man kan skrive raskere. Så hva er målet? Akkurat i dette tilfellet ville jeg si at det å kunne lage ulike typer skriftlig arbeid som f.eks. å skrive stiler, prosjekt- og labrapporter, lage brosjyrer osv gjøres enklere på en PC, man utnytter mulighetene i mediet. Man kan sette sammen tekst og bilder, endre størrelse og utseende på bokstaver – og lett flytte rundt på teksten. Det er også flere muligheter for samarbeid gjennom f.eks. samskriving.  Alle er enige om at en digital tekst har en del flere muligheter enn en analog tekst. Det ligger også noen flere hjelpemidler her, f.eks. retteprogram – men man lærer nødvendigvis ikke å skrive bedre tekster av den grunn. Alle blir ikke forfattere eller poeter av å skrive digitalt.

Foreldre har stor påvirkningskraft på barnas holdninger. For et par dager siden var jeg på avslutning, og rektor sa at det var tydelig at foreldregruppa for denne klassen hadde positive holdninger til skolen – og det gjenspeilte seg i klassen. Skulk var f.eks. et helt ukjent begrep – og elevene hadde med seg en forståelse hjemmefra om at skolen og utdanning var viktig. På samme måte er jeg litt redd for at mange foreldre har og overfører negative holdninger – både til skole og til bruk av IKT i undervisningen. Jeg tror derfor at også foreldre må trekkes med skal man integrere IKT i undervisningen – at de må forstå hvorfor, men de må også lære noe om hvordan.

Skal vi komme videre med at digital kompetanse blir en basisferdighet må bruk av IKT være planmessig og være en naturlig del av hverdagen. De punktene jeg tror kan hjelpe med dette ville derfor vært:

• Sørge for bedre tilgang til teknologien på alle skoler – har du ikke regelmessig tilgang blir det lite læring, det er som trening. Du blir ikke god i fotball av å være på fotballbana en gang av og til – det er regelmessighet og trening som må til. Selvfølgelig hjelper det med god ballfølelse, men “øvelse gir mester”.
• Sørge for at bruk av IKT blir en naturlig del av grunnutdanningen for lærere – man må lære hvordan man bruker IKT til egen planlegging, til administrativt arbeid, pedagogisk bruk på samme måte som man lærer hvordan man kan gjøre det analogt.
• Sørge for at også foreldre blir en naturlig del av skolehverdagen, at man forstår hva som foregår og hvorfor – de har også ansvar for utdanningen, og ikke minst i forhold til holdningsskapende arbeid slik jeg ser det.

Men hva kan vi som foreldre gjøre i en slik sammenheng? Kan vi kreve at skolen tar i bruk IKT i undervisningen eller skal vi holde oss unna slike diskusjoner? Målet for skolen og foresatte er – eller i alle fall bør være – det samme; å gi våre barn best mulige forutsetninger for å klare seg videre i livet. Skal vi da ikke ønske at de fikk alle muligheter – og vil det skje endringer hvis vi krever dette? Kan det sammenlignes med fritt sykehusvalg – at vi kan velge utdanning på samme måte som behandling – der vi mener den er best ut fra våre preferanser, sykehusets rykte og annen informasjon vi finner? Det kan fort føre til en diskusjon rundt eliteskoler og at det gir ulike muligheter ut fra hvilke ressurser man har tilgjengelig. Vi mener jo at alle skal ha lik rett til utdanning uavhengig av f.eks. foresattes økonomi, sosiale status, utdanning osv, men problemet er vel faktisk slik at den er ikke lik for alle i dag – den avhenger helt av hvilken skole man sogner til? Jeg bare spør.

Engasjement og motivasjon

I dag har jeg lest litt om hvordan man på enkelte museer tenker når det handler om å få publikum interessert og engasjert i ulike typer aktiviteter – og har laget en liten skisse på det jeg har klart å trekke ut av det jeg har lest. Bakgrunnen for min interesse er rett og slett at man her tenker på hvordan man kan presentere vitenskapelig stoff på en uformell måte – og på den måten øke interessen og engasjementet for enkelte fagområder eller temaer. Det kan være fagområder som fysikk eller biologi, eller det kan være temaer som global oppvarming eller bevare miljøet. Selv om dette handlet om museer synes jeg likevel prinsippene er overførbare til all læring – både på skolen og utenom. For ordens skyld: ordet motivasjon er kanskje feil å trekke inn i plansjen siden jeg mener at motivasjon er noe man må gjøre selv – ikke noe andre kan skape. Man kan ikke motivere andre, kun seg selv – men å oppmuntre derimot…

Men hvordan skal man overføre dette til det rent praktiske ? Jeg fant et godt eksempel for å illustrere akkurat dette. Det handler om et forsøk hvor man har en hvit overflate og tre fargede spotlights – akkurat som denne interaktive online-simuleringen fra PhET. De tre fargede spotlightene er i primærfargene (rødt, gult og blått) og ved å la fargene overlappe hverandre får man fram andre farger. Der alle treffer hverandre blir det hvitt. Her kan man si:

• at man skapte oppmerksomhet ved å ha disse ulike fargene, og som en tilleggsaktivitet kunne man stille spørsmål på en PC plassert ved siden av.
• En enkel bruksanvisning ga en følelse av tillit, man forstod hva man skulle gjøre rent praktisk og man forstod hovedideen og kunne forklare for andre (fint for læringssituasjon mellom foreldre og barn).
• Man skapte utfordringer ved å utfordre til å lage ulike skygger eller spesifikke farger. Siden man allerede hadde forstått hovedkonseptet med fargeblandingen var det en utfordring å lage akkurat en spesiell farge, og her er det et poeng å være tydelig – ikke bare en hvilken som helst farge, men en spesifikk (ellers kjeder man seg fort).
• Kontroll og selvbestemmelse gjennom at man selv bestemte om man ville delta og hva man ville gjøre.
• Lek kunne man få ved å putte ulike ting under lyset, lage skygger og lage historier knyttet til skyggene man laget.
• Det sosiale samspillet kom gjennom at man snakket sammen og fortalte hverandre konsepter. Det å ha mulighet for å gi tilbakemeldinger er også et eksempel på slik meningsfylt interaksjon.

Måle ferdigheter for det 21. århundre

Det er mange ulike typer ferdigheter som kreves for det 21. århundre, og mange ulike definisjoner på disse. Jeg pleier vanligvis å vise til min modell for hva jeg legger i digital kompetanse – men i dag skal jeg også utvide denne noe.

I framtiden må vi være tilpasningsdyktige – arbeidslivet er preget av usikre, nye og raskt skiftende forhold. Vi må være rådsnare – kunne svare effektivt på kriser og krisesituasjoner. Vi må lære nye oppgaver, lære oss ny teknologi og lære oss nye prosedyrer. Vi må kunne håndtere stress, tilpasse oss til ulike personer (personligheter), forholde oss til ulike kulturer, nye fysiske omgivelser (organisering av arbeidsplassen , bl.a mange med hjemmekontor) og ulike måter å kommunisere på i både stil og ulik bruk av teknologi.

Vi må kunne bearbeide og tolke informasjon av både verbal og ikke-verbal karakter slik at vi handler effektivt og hensiktsmessig. Det handler om å bygge felles forståelse med andre, det handler om å kunne trekke ut det essensielle og presentere dette på en god måte gjennom både ord, lyd og bilder. Vi må kunne samarbeide med andre; kunder, overordnede, underordnede – vi må kunne forhandle, overtale, instruere og hjelpe. 

Problemløsning blir også viktig, og det handler ikke bare om å bruke den ene framgangsmåten man i utgangspunktet har lært. Det handler om å kunne bruke ulike typer strategier – og evt bytte til en annen strategi dersom den første ikke fører fram. Det handler om å finne og undersøke informasjon – og å kunne begrense den til hva man faktisk har bruk for, man må gjenkjenne mønstre. Man må kunne reflektere over problemstillingene. Kanskje må man skape nye og innovative løsninger, bruke ny informasjon, være kreativ og finne nye muligheter. 

En økende grad av selvledelse, evne og vilje til å skaffe seg ny informasjon og tilegne seg nye ferdigheter blir en del av framtiden. Man må kunne ha selvdisiplin og utøve egenkontroll når arbeidsmulighetene kan være å arbeide i virtuelle team, jobbe hjemme, være selvstendig. Man må også kunne se den store helheten, forstå hvordan det hele fungerer sammen – hvordan en del av systemet kan påvirke hele eller deler av det andre, slik at man kan vurdere og ta beslutninger, evaluere og tenke systemanalyse. 

Disse ferdighetene må integreres i oppgavene og opplæringen som gis i skolen, og en modell for å vurdere kan være modellen under (fritt etter Ruiz-Primo). Egentlig helt logisk…og du kan laste den ned som pdf om du vil.

Når jeg bare får høre det jeg vil høre (eller kan personalifisering gå for langt?)

Når jeg bruker en ordbok på nett vet jeg at forklaringen jeg får på begrepet vil være den samme enten det er du eller jeg som gjør oppslaget, men når jeg gjør et søk på nett er det ikke sikkert at du får fram de samme treffene som jeg gjør. Treffene er nemlig basert på våre “profiler” – man prøver å finne de treffene man anser er mest relevant for deg og meg. Tidligere har jeg skrevet at tjenester som filtrerer informasjon vil det være stort behov for – rett og slett fordi informasjonsmengden på Internett er så stor. Man kan ikke engang tenke seg Internett uten ulike typer søke- og filtreringstjenester – hvordan skulle vi da funnet fram. Skulle nettsidene vært omtrent som i et leksikon eller ordbok – plassert alfabetisk, kanskje med en sortering på land eller språk? Det ville bli veldig lite hensiktsmessig.

På den andre siden er det ikke sikkert at disse personalifiserte filterene bare er et gode. Hvor blir det av dette med kritisk refleksjon hvis vi bare får presentert søk som stemmer med våre preferanser? Hvordan vet jeg forresten hvordan mine preferanser er – jeg finner ikke noen slik profil på meg selv. Den er gjemt hos disse tjenesteyterne, og er basert på hvordan jeg pleier å oppføre meg på Internett – hva jeg søker, hvilke sider jeg går til og sikkert demografiske data av ulik art. Det kan jo være at man har klart å profilere meg ganske nøyaktig, men det kan jo også være at den er helt feil – det vet jeg ikke noe om, men alle som får “tilpasset reklame” i forhold til søk eller på f.eks. Facebook vet at den ikke alltid treffer helt. Skal jeg tolke min profil ut fra hva jeg får av spam i innboksen så er i alle fall profilen min feil.

Men det aller verste er at jeg kanskje bare får informasjon som passer meg, at jeg får bekreftet mine oppfatninger. Er det ikke slik at vi alltid hører mest på de som er enig med oss og så unngår vi å høre for mye på de som har innsigelser – i alle fall i mange tilfeller? Vi leter ofte etter informasjon som bekrefter, og det er her dette med kildekritikken og refleksjonen får lide. Ikke bare de forresten – hva med toleranse, hva med å være nysgjerrig – hvordan skal vi klare å se ulike synspunkter dersom vi aldri blir presentert for dem? Nyansene forsvinner.

Mye av verdien med informasjonsmengden forsvinner dersom vi bare får tilgang til noe av den, og jeg liker ikke tanken på at noen andre – som jeg overhodet ikke kjenner – skal bestemme hva de mener jeg skal se og ikke se. Nå kan jeg selvfølgelig gå til andre nettsider, men spørsmålet er igjen hvordan jeg skal finne de som kan være interessante slik av meg selv. Vår verden defineres av hva vi vet og hva vi ser – tenk bare på historiske tider. Man trodde at verden ikke var så stor, den var avgrenset til området man kjente til. Med oppdagelsesreisende ble synet endret helt – verden ble mye større. Jeg vil være en slik oppdagelsesreisende i informasjonsmengden på Internett, jeg vil gå hvor jeg vil – og ikke bare på den veien som blir pekt ut for meg.

Vært i Bergen med TV2 Skole i dag

I dag har jeg igjen vært i Bergen, det er tredje uka på rad – så neste uke skal jeg bryte den rekka og ta en tur til Oslo i stedet for. Jeg er ikke så veldig glad i å kjøre bil, men nå har det blitt 2500 km på en drøy måned! Dessverre preges sommertrafikken av en rekke bobiler, og for meg som ikke kjører forbi (det er i alle fall regelen) er det kjedelig at de ikke kan kjøre til side og slippe oss andre forbi. Jeg er nok litt for pysete med disse forbikjøringene, men samtidig er mye av veien mellom meg og Bergen slik at det ikke er så lett å komme forbi heller….men dette var et lite sidespor i forhold til hva jeg tenkte å skrive om.

Jeg har vært litt “flue på veggen” i dag når TV2 Skole har hatt presentasjon for rundt 50 pedagoger i Bergen kommune, og det er interessant å se hvilke erfaringer lærerne har å komme med etter å ha brukt produktet en periode. TV2 Skole er en av mine hovedoppdragsgivere, omtrent halve arbeidsuka går med til arbeid her – så det kan godt være at jeg er litt farget av det i det jeg skriver, kanskje den til og med er litt reklamepreget i dag….men det får stå sin prøve. Jeg mener jo selv det er en god ressurs (og selv om de kjøper tjenester av meg må det være lov å uttrykke slike meninger), og det er flere grunner til det – men skal jeg peke på noe må det være at man bruker mediets styrker (ikke digitalisert lærebok, men bruk av multimedia), man slår til en viss grad ned klasseromsveggene (henter inn ressurser utenfor klasserommets fire vegger, bl.a. i forhold til at man får en gjennomgang av mange ulike typer problemstillinger – og noe som ble nevnt som veldig positivt var når det ble brukt grafikk for å visualisere vanskelige temaer som statsbudsjett, valg, den kalde krigen osv) og fordi sakene også blir omtalt i andre medier skaper det en form for relevans som er vanskelig å få til i bokform. Selvfølgelig er det alltid ting som kan bli bedre – og jeg har tro på at det å snakke med de som faktisk bruker det gir verdifull informasjon i akkurat slikt arbeid. Pr dato mener jeg det er et fåtall gode digitale læringsressurser (men istedet er det mange digitaliserte lærebøker på markedet)- så jeg håper vi ser mer av dette framover.

TV2 Skole som produkt skal jeg ikke si så mye om, men for å forklare det som kommer under så må jeg nesten si at det er en ukentlig nyhetssending tilpasset skole (en for barne/mellomtrinn, en for ungdomstrinn, en sending annenhver uke for voksenopplæring og så har det vært pilot på ukentlig sending for videregående). Språket i nyhetssendingen er tilpasset de ulike målgruppene, og sammen med sending følger det et oppgavesett og en veiledning – og sendingen med ressurser er koblet mot kompetansemål i Kunnskapsløftet. Man må betale abonnement for sendingen, og man får den på nett (og kan evt ta den inn i LMS eller se den i nettleseren direkte).

I dag var det mange fra barne- og mellomtrinn representert – og de kunne fortelle om litt ulik bruk. Noen har faste tider (og noen ville sette den fast på timeplanen fra neste skoleår), mens andre brukte den ikke like regelmessig. Enkelte har vist sending i forbindelse med mat, men erfaringene var at det kunne være vanskelig fordi man ofte hadde et behov for “å ta ned” sendingen etterpå – gå gjennom og svare på spørsmål eller diskutere problemstillingene. Det de fleste var enige om var at barn var interessert i nyheter, og de opplevde at flere deltok i diskusjonene når stoffet ble gjennomgått på denne måten – og at det faktisk ble noe helt annet enn det at en elev om gangen skal presentere en nyhet som de har sett, lest eller hørt om på annen måte.

Enkelte av elevene hadde sagt noe om at nå kunne de også følge med i samtalen over middagsbordet hjemme i forhold til aktuelle nyhetssaker – og det synes jeg var en kjempepositiv tilbakemelding. En av grunnene til at jeg har engasjert meg her er akkurat dette – det å få elevene til å bli interessert i hva som skjer rundt omkring, undre seg over det de hører og ser, forberede dem på å bli gode samfunnsborgere. Jeg har jo gjentatte ganger pekt på at det å gjøre innhold relevant er et “must” – de må få noen knagger å henge informasjonen på.

Noen brukte mange av oppgavene, andre mindre – men det virket som om kanskje diskusjons- og gruppeoppgaver var mest interessant. Det syntes jeg var interessant også fordi det gjenspeiler akkurat det man snakker om når det gjelder læring i det 21. århundre; det handler om samarbeid og ikke individuell oppgaveløsning, det handler om kommunikasjon. Forskning fra USA sier noe om at velfungerende klasserom med elever som presterer godt er preget av aktivitet og ikke av stille arbeid ved egen pult. Noen satt elevene i grupper for diskusjon, og så summerte hver gruppe i etterkant. En lærer på ungdomstrinn kunne fortelle at fra å ha en holdning om “enda noe nytt å lære” hadde han nå fått en bedre samvittighet på enkelte områder – han viste bl.a. til en diskusjonsoppgave for ikke lenge siden som handlet om til- og fraflytting – og sa at det var akkurat slike typer spørsmål som var viktige å ta opp til diskusjon. Oppgaveteksten til denne oppgaven var slik:

I innslaget hørte dere om øya Møkster hvor de nå bygger hus som kan leies av folk som ønsker å prøve ut hvordan det er å bo der. Dette er et tiltak for å få flere til å flytte til øya.

• Hva må man kunne tilby på et sted for at det skal være attraktivt å bo der?
• Hvordan er det på deres hjemsted? Er det et attraktivt sted å bo nå? Vil dere bli boende når dere blir voksne, når dere skal ha jobb, når dere eventuelt får egne barn?
• Hvilke fordeler og ulemper tror dere det kan være ved å flytte til en øy som Møkster? Hva tror dere vil være det viktigste for dem som vurderer å flytte dit?

Mange av dem som flytter fra hjemstedet sitt sier at det er mangel på  jobber, skoler, barnehager, aktivitetstilbud og lignende som gjør at de vil bo et annet sted.

• Hvordan kan man påvirke politikerne i egen kommune til å gjøre noe med tilbudene på sitt eget hjemsted?
• Bør man bo på samme plass hele livet eller bør man flytte? Hvorfor/hvorfor ikke?

Jeg tror at denne type problemstilling er viktig i skolen. Her handler det om å bruke kunnskap man skal ha fått i samfunnsfag og relatere til sin egen hverdag – og man snakker ofte om det at de skal engasjere seg i samfunnslivet, og er det ikke denne retningen denne type diskusjon tar? Bakteppet for oppgaven var innslag om at nordmenn flytter mye, fraflytting fra distriktene og at Møkster prøver å gå nye veier for å øke befolkningstallet. Hva synes dere om denne type diskusjonsoppgave?

Samme lærer kunne også fortelle at elevene hadde forventninger om at de skulle få se nyheter, de etterlyste det faktisk hvis de ikke hadde fått sett dem på det vanlige tidspunktet. Det som også kom fram var at elevene ønsket at det skulle være så likt “voksen-nyheter” som mulig – og flere uttrykte tanker i retning av at dette faktisk ikke ble oppfattet som “skolearbeid” og “læring” av elevene, samtidig som de husket innhold. Det hendte at man tok opp et tema i en time og at elevene viste tilbake til en tidligere sending de hadde sett.

Det som man hadde ønsker om var at man fikk et temaarkiv slik at man kunne plukke på et senere tidspunkt, og dette er under utarbeidelse. Et annet ønske var å få enda flere nyheter inn, gjerne en rask gjennomgang av 10-12 stykker som hadde vært i mediene siste uka uten at man trengte gå i dybden på alt. Det har vist seg at elevene er mer opptatt av nyheter enn de fleste av oss kanskje trodde (?)

Dagen i dag ble derfor en veldig positiv dag – og jeg gleder meg til å høre flere erfaringer når vi kommer til høsten.