En hektisk måned snart over – en ny står for tur..

Jeg leser i nyhetene at flyprisene kanskje synker neste år – det er gode nyheter, men jeg tror det ikke før jeg ser det…i alle fall ikke når det gjelder de distansene jeg flyr mest (og standardpris for meg er faktisk over kr 3000 hver gang jeg er tur/retur Oslo). For det har blitt en god del reisevirksomhet de siste månedene, og det ser ikke ut til at det blir så mye mindre i en periode til framover. I morgen (torsdag) reiser jeg igjen østover for først å få en introduksjon til Smartboard – så da vet dere hva dere har i vente framover….og jeg rekker også litt annen møtevirksomhet før dagen er omme. Fredagen er det Sandvika vgs som står for tur – og her blir OneNote igjen fokusområde + noen andre fikse programmer.

Neste uke skal jeg være på mer hjemlige trakter – da blir det Luster videregående som skal ha en liten introduksjon til noe programvare, og i uka etter er det tilbake østover og Skolelederkonferansen som skal besøkes. Hvis alt går etter planen blir det et helt nytt kurskonsept som kommer i uka etter dette – jeg regner med å få det avklart ganske snart, men nok en tur østover blir det uansett. “Det er nesten så vi kan kalle deg flyfille så mye du flyr om dagen” sa en vittig tunge en dag, og det stemmer vel det

Har du en langsiktig plan eller blir det mer stykkevis og delt?

Det er et par ting som har begynt å oppta meg mer og mer den siste tiden – og de er kanskje ikke helt overraskende knyttet til tema “bruk av IKT i undervisningen”. Jeg ser litt på hva som skjer rundt omkring på ulike skoler og prøver å følge med hva som skjer ute i den store verden – og det er et par ting som slår meg, og så får de av dere som mener jeg bommer helt tilgi ikke-pedagogens generalisering under (det er ikke et angrep på lærere, jeg mener fortsatt at det viktigste i undervisningen er læreren).

Det ene er et veldig fokus på gratisressurser – det er i seg selv ikke så overraskende, og det finnes mange gode tjenester, applikasjoner og program tilgjengelig. Disse tjenestene i seg selv kan være en god ting, jeg bruker jo mange slike selv. Problemet er ofte at det ikke er noen plan i hva man skal bruke dem til – det blir ofte en slags introduksjon til tjenesten, man gjør et par ting og så er det liksom “been there, done that”. Men husk også å fokusere på hva man skal bruke det til – ikke om det er gratis eller ikke….

Det andre er fokuset på sosiale medier, nok et sted hvor jeg også befinner meg mye av dagene – men det samme problemet her. Ingen langsiktig plan (muligens med et par unntak) til hvordan man skal integrere dem som en naturlig del av (skole)hverdagen. En del er aktive på sosiale medier slik på personlig basis, og det kan være veldig effektivt – personlig får jeg mye ut av det i form av bekjentskaper, tips, hjelp og gode lenker for videre lesing. Selvfølgelig hjelper det ikke på planleggingen at man mange steder er sperret for tilgang… Samtidig skal man være klar over at veldig mange lærere ikke er her i det hele tatt i dag, og hvis det ikke er en naturlig del av deres dag så er terskelen nokså høy for å bruke det i undervisningen. Jeg er litt naiv slik; er det ikke en naturlig del av hverdagen blir det ikke tatt i bruk – derfor er jeg ivrig tilhenger av at man må sette noen krav f.eks at man skal inn på læringsplattform, epost eller lignende hver dag (bruke dette som informasjonskanal slik at man tvinger til bruk).

Det tredje punktet henger egentlig sammen med de to foregående – det handler om at vi er nokså fokusert på spørsmålet om bruk av IKT fremmer læring, ikke minst er vi opptatt av å måle eventuelle resultater av slik bruk samtidig som det ofte ikke er noen plan for systematisk bruk av verktøyene i undervisningen. Det er ganske stor forskjell på å skrive litt i en tekstbehandler en gang i blant, og det å bruke f.eks OneNote (eller annet passende verktøy) bevisst som digital notatblokk/ringperm gjennom skoleåret – både for lærere og elever (der kom reklamen – men jeg er faktisk overbevist om at dette er en veldig god ting å gjøre, og gjør det også selv….hver dag…). Det blir litt stykkevis og delt, og for meg blir ikke det naturlig…jeg bruker jo digitale verktøy hele tiden – men nå er jo også min arbeidsdag litt annerledes enn det en lærer har.

For meg starter dagen med å skru på PC’en. Deretter sjekker jeg (og svarer på) epost, Twitter og ser gjennom RSS-feedene jeg abonnerer på – og så har jeg ulike ting som skal gjøres, hovedsakelig digitalt (slik som en god del skrivearbeid, oppgavelaging, forberede kurs og møter, følge opp planer, delta på nettmøter osv) – underveis avbrutt av meldinger og telefoner, og så er det jo en del reising selvfølgelig.

Jeg har på en måte hele kontoret i PC’en og mobilen – og der er alt jeg trenger samlet og stort sett lett å få tak i. Det å bruke PC’en er en naturlig del av min arbeidshverdag og gjør også at jeg bruker programmer som er hensiktsmessige for det arbeidet jeg skal gjøre. De av mine bekjente som er lærere og som ikke bruker PC regelmessig (som en naturlig del av sin arbeidshverdag) har problemer med å rett og slett finne ut hvordan de skal bruke den i sin undervisning. Da blir det slik at man finner noe, bruker det en gang eller to og så er man ferdig med det – den langsiktige planen og ikke minst målet med å ta det i bruk har lett for “å koke bort i kålen”. Undersøkelser viser også at mye av bruken går på å la elevene lage presentasjoner, veldig lite på å løse problemer ved hjelp av IKT – men jeg håper vi er på vei i den retningen (ja, også om man skal arbeide analogt mener jeg at det er bedre å jobbe med problemløsning enn å få servert fakta som monolog). Andre viktige punkter er dette med finne, filtrere og organisere informasjon – og selvfølgelig samarbeid. Det er slik verden er i dag – disse ferdighetene må du beherske.

Så min oppfordring er litt å stille disse spørsmålene jeg har nevnt før; hva skal vi bruke og hvorfor skal vi bruke det, hvem skal bruke dem og hvordan skal de brukes – både i forstanden rent teknisk og hvordan de skal understøtte læringen. Det er ikke enkelt - det vet jeg av egen erfaring, men jeg tror man må prøve å konkretisere disse spørsmålene. Samtidig skal man ikke bruke verktøyene til alt – det blir fort kjedelig. Tenk om man i alle fag f.eks skulle skrive stil – på samme måte er det som om man i alle fag f.eks skulle lage en liten video, moro et par ganger og så er moroa slutt. Variasjon er et nøkkelord her – og å finne det som passer, og som nevnt over bruke verktøyet der det fungerer best; når det er mer effektivt enn andre ting, når man kan bruke det til problemløsning, når man kan vise ting på andre og/eller nye måter, når man kan finne ressurser utenfor klasseromsveggene (og her synes jeg kanskje man er lite flink til å f.eks å bruke videoer der andre presenterer aktuelt stoff – litt slik jeg ser på TED.com, mye god informasjon presentert av dyktige mennesker…det er mange slike gode ressurser tilgjengelig – undervurder ikke YouTube i så måte) – og selvfølgelig til å produsere egne ting i form av presentasjoner, videoer, bildepresentasjoner, podcasts osv.

Unges medievaner – risiko og sikkerhet på internett

I dag har jeg lest rapporten “Risks and safety on the internet” og har tatt ut noen punkter som gjelder barn/unges medievaner. Rapporten lastes ned på denne lenka. Spørreundersøkelsene er foretatt i en rekke land og for aldersgruppe 9-16 år. Gjennomsnittet kan derfor variere veldig både i forhold til geografi og alder.

Hvor bruker man PC og internett?

• 85% sier de bruker dem hjemme, og 60% bruker den i stua eller et annet oppholdsrom – men nesten halvparten sier at de kan bruke den på sitt eget soverom eller i et annet rom hvor de kan sitte alene. Det betyr at foreldre/foresatte har problemer med å følge med på hva som skjer.
• Den andre plassen man bruker PC er på skolen - hele 63% bruker den der. Det gjør at skolen er et viktig sted for å lære god bruk og gi råd, men i EU sett under ett vil nesten en tredjedel ikke få et slikt tilbud.
• Andre steder man bruker PC og internett er hos venner og slektninger. Minst vanlig er offentlige steder som internettkafeer, offentlige biblioteker og lignende

Når starter ungene å gå online?

• Gjennomsnittsalderen er ni år (i de nordiske land 8 år) – og det er ikke noen stor forskjell på kjønn.
   

Hvor ofte er de online?

• I gjennomsnitt er 57% online hver dag eller nesten hver dag, 35% en eller to ganger i uka, 6% en eller to ganger i måneden og bare 2% sjeldnere enn dette.
• Det er ikke veldig stor forskjell på kjønn, men sosial/økonomisk status spiller inn – de med høy sosial/økonomisk status er oftere online enn de med lav sosial/økonomisk status.

Hvor lang tid bruker de online hver dag?

• I gjennomsnitt 86 minutter; 9-10 åringer bruker en snau time mens 15-16 åringer er online i nesten to timer.

Hva sier de selv at de kan i forhold til digital kompetanse og sikkerhet?

% sier de kan	Gutter (11-12 år)	Jenter (11-12 år)	Gutter (13-16 år)	Jenter (13-16 år)	Totalt
Blokkere meldinger fra de jeg ikke vil snakke med/høre fra	43	47	71	71	62
Finne informasjon om trygg bruk av Internett	48	42	70	69	62
Bokmerke en nettside	50	44	71	66	61
Endre personlige innstillinger på en profil	32	35	64	64	54
Sammenligne ulike nettsider for å se om informasjon er sann	40	34	63	61	54
Slette leserlogg (nettsider jeg har besøkt)	37	31	62	59	52
Blokkere uønsket reklame eller spam	34	32	60	53	49
Endre filterinnstillinger	14	13	40	28	27
Gjennomsnitt antall ferdigheter	1,4	1,4	4,8	4,5	3,1

I gjennomsnitt mener en tredjedel av 9-16 åringer at utsagnet “Jeg vet mer om internett enn mine foreldre” er sant, en tredjedel er delvis enig og en tredjedel er uenig. Forskjellen her ligger mest på alder; de yngste har minst tiltro til seg selv mens de eldste er mest enig.

Et tankekors er at selv om de mener dette og har stor tro på egne evner viser det seg at når det gjelder de åtte ferdighetene de ble spurt om (ref tabell over) så kan de i gjennomsnitt bare 3 av dem.

Det viser seg også at barn i gjennomsnitt bruker mer tid på internett enn sine foreldre, men i de nordiske landene er tidsbruken nokså lik for både barn og foreldre.

Hva gjør ungene på nett?

• Bruk av internett til skolearbeid viser seg å være hovedaktivitet – hele 84% svarer dette, og det understreker viktigheten av å integrere internett i skolesammenheng.
• Andre aktiviteter er:
  • Få innhold fra andre (se videoklipp) 83%
  • Spille spill 74%
  • Kommunisere (Instant Messaging) 61%
• Mindre vanlig er:
  • Publisere bilder 38%
  • Publisere statusmeldinger 31%
  • Bruke webkamera 29%
  • Fildelingssider 17%
  • Virtuelle verdener 17%
  • Blogge 10%

Når det gjelder utsagnet “Det er mye på internett som er bra for unger på min alder” svarer (i gjennomsnitt) 43% at det er sant, 46% sier det er litt sant og 12% sier at det er usant. Aldersmessig varierer det også her, de eldste er mer tilbøyelige til å være enige i utsagnet enn de yngre.

Gjennomsnittlig har 57% egen profil i sosiale nettverk, i aldersgruppen 15-16 år har hele 81% egen profil. Når det gjelder hvor mange de har kontakt med i nettverket viser gjennomsnittstallene at

• O til ca 10 kontakter 9%
• Mellom ca 10 og 20 kontakter 20%
• Mellom ca 20 og 50 kontakter 21%
• Mellom ca 50 og 80 kontakter 31%
• Flere enn 80 kontakter 19%, de færreste mer enn 300 kontakter (9%)

Blant brukerne av sosiale nettverk sier 40% at profilen er privat slik at bare venner kan se den, 28% sier den er delvis privat og hele 29% sier den er offentlig slik at alle kan se den.

Halvparten av 11-16 åringene sier det er helt eller delvis sant at de synes det er lettere å være seg selv på nett enn når man møter folk ansikt til ansikt. Litt færre (46%) sier de snakker om ulike ting på internett enn når de møter folk i virkeligheten og en tredjedel sier de at de deler private ting på nett som de ikke ville delt ansikt til ansikt med andre.  

% som har i løpet av siste 12 måneder	Aldri	Sjeldnere enn månedlig	Oftere
Sett etter nye venner på Internett	60	19	21
Lagt til mennesker de aldri har møtt ansikt til ansikt i lister eller adressebøker	67	17	16
Utgitt seg for å være en annen på nett enn de er i virkeligheten (ikke idtyveri)	85	9	6
Sendt personlig informasjon til noen de aldri har møtt ansikt til ansikt	85	9	6
Sendt bilde eller video av seg selv til noen de ikke har møtt i virkeligheten	87	8	5

 

Foreldre vet lite.

• Gjennomsnittlig svarer 8% at ens eget barn har blitt urolig over (blitt opprørt, sett noe man ikke syntes man burde sett, sett noe man følte seg ukomfortabel av) online. Samtidig svarer 12% av ungene bekreftende på det samme og hele 55% sier at det er ting på nett som kan virke slik for andre unger på samme aldersnivå som dem selv. Når det gjelder pornografiske eller seksuelle bilder online sier gjennomsnittlig (over siste 12 måneder) 5% av de ser det mer enn en gang i uka, 6% sier en eller to ganger i måneden, 12% sier sjeldnere enn en til to ganger i måneden og hele 77% sier ikke i det hele tatt. De eldste ser det oftere enn de yngste, og de ser det omtrent like ofte på internettsider som på TV, filmer eller video/DVD. Geografisk er det flere i Nord- og Øst-Europa som blir eksponert enn i øvrige regioner av EU.
• Resultatene viser at det er færre som blir mobbet digitalt enn ansikt til ansikt – men selv om tallene ikke er skremmende høye er tendensen at digital mobbing øker i omfang. Det skremmende her er at blant barna som har blitt utsatt for en eller annen form for digital mobbing er det bare en tredjedel av foreldre som vet det, 56% sier nei og 14% vet ikke.
• Når det gjelder barn som har sendt eller mottatt meldinger med seksuelt innhold sier vel halvparten av foreldrene at ens egne barn ikke har sendt eller mottatt slike meldinger, 22% er klar over at de har sendt eller mottatt og hele 26% vet ikke. 

Bokhelg – jeg anbefaler….

Denne helga har hovedsaklig vært analog – jeg har begravet meg i noen bøker som jeg har hatt stor glede av. Min mann lurer riktignok litt, han mener det er ikke så mange andre som synes det er kjekt å tilbringe lørdagen med ei matematikkbok – men jeg har kost meg skikkelig. Før jeg sier noe mer får jeg også understreke at bøkene er ærlig og redelig betalt for – så dette er ikke noen reklame, mer at jeg synes flere burde få vite om dem.

Først og fremst får jeg fortelle at jeg er veldig glad i bøker og leser mye – det er kanskje et lite sjokk for de av dere som bare trodde jeg satt og så på dataskjermen I tillegg til at jeg leser mye faglitteratur leser jeg veldig mye historie og ikke minst krim - og når det gjelder fag er det nok særlig områder innenfor organisasjon, ledelse, psykologi og økonomiske systemer som opptar meg mest…og deretter er det realfagene som står mitt hjerte nærmest. De to første bøkene er derfor realfag – og jeg er mer og mer overbevist om at man trenger en annen tilnærming til læring enn vi ofte ser ute på skolene skal vi få opp interessen blant elevene når det gjelder realfag. Samtidig er det et poeng at man faktisk forstår og ikke bare reproduserer – se innlegget “Elevene lærer seg utenat uten å forstå” – å skape undring og nysgjerrighet, være problemløsningsorientert framfor å servert fakta (selv om man må få litt guiding underveis)…da tror jeg vi er på rett vei.

Den første boka jeg har lest gjennom er @vitenwahl sin bok “Nært, sært og spektakulært” som jeg fikk et tips om av @bitjungle når jeg traff ham i forrige uke. Boka inneholder naturfaglige eksperimenter og triks – og det meste her kan du gjøre med ting du har for hånden. Jeg liker den fordi jeg synes at man godt kan “krydre” naturfagundervisningen iblant – og her kan man få noen tips for å illustrere visuelt. Hvem husker ikke naturfagtimene når det faktisk foregikk noe som var litt spennende – og jeg tror det er en god måte å lære på. Det handler ikke bare om å fortelle at ting er slik eller så – snu om og vis hva som skjer og få elevene til å finne ut hvorfor disse tingene skjer.

Den neste boka er akkurat i samme gate; Nils K. Rossing’s bok “Den matematiske krydderhylle” (og takker @oisteing for det tipset). Dette er en bok jeg synes alle matematikklærere burde ta en titt i – og her fant jeg igjen ting jeg faktisk hadde glemt, og nye innfallsvinkler på andre. Boka har mye samme vinkling på læring som jeg selv har; det lekende menneske, kreativitet og skaperevne, “det gylne øyeblikk” (aha-opplevelsene), å se ting fra nye synsvinkler, fortelle gode historier, skape undring og se skjønnheten i matematikken (her forstått som at man oppdager at det som tilsynelatende var vanskelig likevel ikke var så komplisert og at matematikken kan være estetisk gjennom bruk av f.eks mønstre).

Den skiller også litt på “Slik er..!” og “Hva om….?”  – f.eks spørsmål som “hva om vi haddde syv fingre på hver hånd – hva ville det hatt for betydning for vårt dagligliv, musikk, tallsystem, verktøy osv?”. Ja, bare tenk over det selv og se på punktene over – er det ikke litt slik lekende, å være kreativ og se ting fra nye synsvinkler….og undring og nysgjerrighet…..er det ikke slik det blir moro å lære?

Den siste boka jeg leser i helga er @arnek sin bok “Den digitale økonomien” – en bok som handler om tjenester, forretningsmodeller og forretningsutvikling i det digitale samfunnet. Noe av det jeg liker godt er at det brukes mange analogier – man forklarerer systemene på måter som jeg tror alle kan kjenne igjen og forstå. Med at stadig flere tilbyr tjenester eller kjøper tjenester i dette markedet er dette en bok som kan gi et bakgrunnsteppe og forståelse til dynamikken som ligger bak – og jeg finner den derfor veldig interessant. Jeg liker også godt at den tar opp etiske problemstillinger – at vi med fysiske varer gjerne er mer preget av pliktetikk (vi stjeler ikke i butikker) mens nettet gjør at vi blir mer preget av konsekvensetikk (ikke handlingen i seg selv, men konsekvensene av den – f.eks ikke handlingen at jeg skriver på min pc, men konsekvensen når jeg publiserer det har skrevet). Selv om kanskje mange føler at denne ikke er helt innenfor sitt fagområder anbefaler jeg den likevel – det handler om å forstå den verden vi lever i, og digital økonomi er allerede en stor del av den.

Lærere er som barn – i alle fall skal de behandles som om de var det

Misforstå meg ikke, det er ikke mitt utsagn i overskriften – det er bare det jeg tror kan bli sagt i en del ITavdelinger rundt omkring i norske kommuner. Grunnen? Mange meningsutvekslinger på twitter, senest i kveld om ITavdelingers og kommuners praksis med å sette begrensninger på hva lærerne kan installere av programvare på PC’ene sine og hvilke nettsider de skal få besøke – i alle fall på skolens/kommunens nettverk. Oppdatert: anbefaler å lese kommentarene til innlegget – mange gode innspill, tanker og tips

Man kan saktens undres hva grunnen kan være. Tror man at lærerne skal installere skadelig programvare? Har de fått det de trenger av programvare allerede? Blir drifting enklere for ITavdelingen? Uansett hva man ønsker å svare har jeg i alle fall en klar mening i forhold til det – jeg synes det er en umyndiggjøring av lærerne. Punktum!

Jeg har vært på skoler hvor min egen blogg er sperret for tilgang, jeg har sett lærere som ikke får installere enkle program som f.eks Virtual Magnifying Glass (forstørrelsesglass på skjermen som jeg finner veldig effektivt når man bruker prosjektor) og annen nyttig (og ofte gratis) programvare. Jeg ser skoler som stenger for kommunikasjon via web – det er vanskelig å kjøre opplæring og kurs når man ikke kommer gjennom brannmuren. Jeg ser skoler som sliter med å åpne og lese dokumenter som er helt vanlige fordi man ikke har programvare som er oppdatert, selv om man faktisk har betalt for å ha siste tilgjengelige versjon. Jeg ser at man ikke får brukt digitale ressurser man har kjøpt inn fordi man heller ikke får lov til å gjøre oppdateringer som endrer registerinnstillingene – selv enkle ting som å oppdatere java blir da et problem. I tillegg er det fortsatt problem med å få ting til å virke rent teknisk – dette stadiet burde vi vært ferdige med for lenge siden.

Digital kompetanse er viktig – det er vi alle enige om. Jeg har jo tidligere sagt jeg er imot sperring av nettsider, hvordan skal man lære seg om “farene” der ute om man aldri har tilgang. Men hvordan skal man forvente at en lærer skal kunne bruke IKT pedagogisk hvis man ikke har verktøyet man trenger, når man trenger det – og hva med kreativiteten når man ikke har noe rom for å “leke” med nye og kanskje til og med bedre verktøy enn de man har fra før?

Tenk om en snekker i dag bare skulle få lov til å spikre med hammer og ikke med spikerpistol, eller ikke få lage hull med en elektrisk drill – nei, manuelle redskaper har fungert i mange år så hvorfor gi tilgang til utstyr som kan være potensielt skadelig…hvis han ikke vet hvordan han skal bruke det på riktig måte – ja, skal vi kanskje måtte bruke tid og penger på opplæring? Kanskje han ødelegger disse moderne elektriske redskapene også – ja, det skulle tatt seg ut….

Det er klart at det ligger utfordringer i driftingen, men samtidig er det vel faktisk slik at lærerne må få de redskapene de trenger for å gjøre sin jobb – for de er faktisk pålagt å bruke digitale verktøy i sin undervisning. Basiskompetanse kalles det til og med, det er ikke noe spesialfag vi snakker om her. Er man redd det tar tid å “rette opp” feil på den enkelte PC? Jeg synes at man faktisk må legge litt ansvar over på læreren her og gjøre noen varianter: f.eks at man har en (mal)disk som man kan speile over når problemene oppstår – rett og slett formatere og reinstallere (eller i dette tilfellet kopiere over), det går mye raskere enn å drive feilsøk og prøve gjenoppretting. Det gjør riktignok at læreren mister det han har lagret og evt installert, men det er faktisk en risiko læreren må ta og læreren må også sørge for å skaffe seg noe kompetanse før det trykkes vilt og installeres nye ting i lange baner. Jeg skjønner at ITavdelingene ikke kan sitte i timesvis for å prøve å gjenopprette – sørg for at lærerne har utstyr og kompetanse til å ta backup eller lagre i skyen når det gjelder de filene som er kritiske, og gjør de ikke det så er det faktisk lærerens problem at han ikke har gjort det.

Jeg tror også at læreren er den som best kan avgjøre hva slags programvare som passer for å understøtte sin egen undervisning – det er ikke akkurat som når man bestiller inn lærebøker, da må alle ofte bruke de samme. Bruk av IKT er ment å kunne gi variasjon og tilpasses den enkelte – det er jo noe av poenget, i tillegg til dette med generell digital kompetanse. Det som er synd er at slike sperrer stenger for gode ressurser på samme måte som det stenger for dårlige, og de stenger for god bruk på samme måte som de stenger for dårlig bruk. Hvem er det egentlig som skal bestemme hva som skal være tilgjengelig? Jeg tror det henger litt sammen med slik man jobber ellers på en del arbeidsplasser – alle har samme tekstbehandler, sak- og regnskapssystem…og det er klart at i en kommune må alle bruke det samme regnskapssystemet – noe annet ville bli veldig ineffektivt. Men å bruke web2.0-teknologi og sosiale medier er ikke det samme som å bruke samme administrative støttesystem – det er noe helt annet, og det må man snart begynne å innse.

Så kan man spørre seg om ikke jeg forenkler, og ja – det gjør jeg…og man skal heller ikke generalisere. Jeg har sett mange ITavdelinger og kommuner der man virkelig prøver å få det beste ut av det – all honnør til disse.  Det er sikkert mange ting man kan diskutere i forhold til både kompetanse, drift og sikkerhet – men jeg velger å si som Thomas Edison “Jeg følger ingen regler, jeg prøver å få noe gjort”….faktisk henger jeg på et sitat til – dette er fra Napoleon “Umulig er et ord som kun finnes i idioters ordbøker”.

For mye informasjon gjør ikke at mer blir forstått

Som nevnt i Tre tips for bedre presentasjoner skulle jeg komme tilbake til resten av foredraget med Cliff Atkinson som jeg hørte fra Høstseminaret 2010 via streaming – og her er det. Utmerket å kunne sitte hjemme og følge med på slike foredrag PS: bildene jeg bruker her er screenshots fra hans presentasjon, figurene har jeg laget i powerpoint basert på hans lysbilder.

Jeg tror ikke at det bare er i næringslivet det er viktig å kunne lage gode presentasjoner, et sted hvor vi finner mange powerpointer er i skolen – og jeg tror at også fagstoff kan presenteres på denne måten, de blir i alle fall mye spenstigere enn mye av det som blir vist fram i dag.

Feiloppfatning nr 1: jo mer informasjon jeg presenterer, jo mer vil folk forstå.

Noe av det første jeg fikk med meg var at den menneskelige hjerne ikke var i stand til å håndtere for mye informasjon på en gang, og at dette var en utfordring i forhold til presentasjoner.

Det handler om å få informasjonen gjennom “nåløyet” så å si – hvordan begrense mengde informasjon. Det handler derfor ikke om å fylle på med informasjon på lysbildene i presentasjonen – det gjør ikke at folk vil forstå mer, snarere tvert imot…

Det neste Cliff Atkinson kommer innom er oppbyggingen av en slideserie, og han sier noe som jeg er helt enig i: bygg den opp som en historie. Jeg har tidligere skrevet om det å lage historier og hvordan de kan bygges opp – og foredraget til Atkinson omhandler akkurat det samme, og han illustrerer med en rettssak hvor han har hjulpet til med å lage presentasjonen.

Saken handler om et legemiddel hvor en person har tatt medikamentene og fått hjerteinfarkt. I stedet for å lage en presentasjon med mye informasjon sirlig ordnet i punkter har han lagt vekt på det visuelle og har brukt historiefortelling til å bygge den opp. Det som skal framkomme er motiv, mål og resultat (her framstilt som penger, legemiddel og dødsfall) – og de brukte lysbilder som inneholdt lite tekst, brukte grafikk og farger for å understreke sine poenger.

Feiloppfatning nr 2: Presentasjoner betyr ingenting for bunnlinja.

Dette viste seg å være veldig effektivt, og saksøker ble tilkjent et større pengebeløp som resultat. Men han understreker også feiloppfatning nummer 2: at man ikke tror slike presentasjoner har noe å si for det økonomiske sluttresultatet for bedriften. Det viste seg i dette tilfellet at aksjekursen sank betraktelig som følge av rettssaken og oppmerksomheten som presentasjonen hadde fått. Tro derfor ikke at presentasjoner ikke er virkningsfulle – også for bedriftens økonomi og rykte.

Feiloppfatning nr 2. Informasjon er viktigere enn historien

Som nevnt over anbefaler Cliff Atkinson at man må tenke på budskapet man skal presentere som en historie – og den bygges på samme måte som om man skal sette opp et skuespill eller lage en film.

Det første steget er å sette publikum inn i en kontekst, situasjonen som er aktuell. I rettssaken er situasjonen at en mann er død – og han har tidligere presentert denne ektemannen, far for sine sønner, at han var godt likt, at han var sunn og frisk (bare smerter i en hånd) osv for å personalisere ham for publikum. Rollen som publikum skal ha er at de skal finne ut hvem som er ansvarlig i denne saken.

Storyboard vil derfor se slik ut:

1. Setting: en mann er død
2. Rollen til publikum er å nærmest være kriminaletterforskere; finne ut hva som er rett og galt og hva som egentlig har skjedd
3. Punkt A; se på bevisene
4. Punkt B; dømme i saken
5. Aksjon; vi vil at dere skal finne rettferdighet for enken gjennom å gjøre deres jobb som kriminaletterforskere

Feiloppfatning nr 3: Jeg trenger ikke ha tydelige hovedpunkter i Powerpoint.

De neste lysbildene i serien vil være de som er overskriftene i Akt 2. Nøkkelpoengene er det som utgjør historien og må summeres kort på lysbildene. Forklaring er resonnementet man har bak, f.eks at legemiddelfirmaet trengte en suksess for å få økonomien på fote. Bevisene er fakta av ulike typer som underbygger resonnementene. Det følger derfor mal; lysbilde 1: nøkkelpoeng, deretter forklaring til nøkkelpoeng og evt bevis – alle boksene under skal ha hvert sitt lysbilde…og slik fortsetter du med nøkkelpoeng 2 osv…

Husk at man ikke skal ha for mange punkter – da mister folk poengene.

Cliff Atkinson sier også at jobben ikke er gjort bare fordi man har laget ferdig presentasjonsmaler – når man har lite tekst på hver slide blir fokuset på den som skal presentere større, og det krever også trening og ikke minst at man er trygg på det som skal presenteres.

Det andre er at man trenger ikke ha bedriftslogo på hver eneste slide – det tar mye plass, plass man kunne brukt til andre ting. Av og til er det faktisk slik at et bilde som dekker hele lysbildet er mest effektivt. For å få fram bedriftens navn er det bedre med en slide i begynnelsen og en i slutten med firmalogo. Undersøkelser viser også at folk husker bedre når unødvendig informasjon/grafikk er fjernet – så hold det enkelt. Noen ganger er det enkle det beste. Han avslutter med tre praktiske tips – se henvisningen øverst i dette innlegget.

Tre tips for bedre presentasjoner

Streaming er fine saker, det som er synd er at jeg ikke alltid får med meg alle de utmerkede foredragene når de går i sanntid – enten fordi jeg ikke har anledning eller rett og slett fordi jeg ikke vet om dem. I dag klarte jeg imidlertid å få med meg noe av foredraget til Cliff Atkinson (takk til @arnek som tipset på Twitter om Høstseminaret 2010/Grenseløst) – Cliff Atkinson er for øvrig mannen bak boka “Beyond bullet points”, en “håndbok” i hvordan lage bedre powerpointpresentasjoner.

Her var det mye god informasjon å få med seg i forhold til det å bruke powerpoint på en god måte. I dag har jeg tenkt til å starte omvendt av det jeg pleier – i dag starter jeg nemlig med slutten. Cliff Atkinson ville nemlig gi noen tips som man kunne ta med seg med en gang for å lage bedre powerpointpresentasjoner – og du kan se bilde fra hans slide til venstre her. Det han mener med punktene er; sørg for å lage et sammendrag på toppen av sliden – fortell hva budskapet ditt er. Det andre er flytt over det meste av tekstinformasjonen du har på sliden til notat i stedet – på den måten kan heller tilhørerne få utdelt “handouts” i stedet for å lese på skjermen, noe som er lite effektivt. Og ikke minst bruke grafikk for å få fram poengene.

For å illustrere viste han sliden du ser til høyre - her finner du sammendraget eller hovedbudskapet om du vil på toppen, utfyllende tekst (den du vanligvis finner som punkter) står på notatark og han har brukt grafikk for å illustrere hva saken handler om. Veldig gode tips å ta med seg når man skal lage sin egen presentasjon.

Det var mange andre gode tips til hvordan man bygger opp en presentasjon – dette kommer jeg tilbake til i et eget blogginnlegg med det aller første.

Det skjer mye der ute som du kanskje ikke visste om…

I dag sitter jeg og jobber hjemme og følger samtidig litt med på Twitter og plutselig ble jeg oppmerksom på denne twittermeldingen fra @sersdal  - den om at man bruker photostory i naturfag som et rapportskrivingsverktøy (dere kan jo lese selv hva elevene mener).

Jeg så ut fra hashdagen (#bfkikt) at Buskerud har en samling med sine IKT-prosjekter – så når jeg så lenka til etherpad’en de bruker for å skrive referat har jeg sniktittet litt der også. Etter å lest det som er skrevet til nå i dette samskrivingsdokumentet har jeg spesielt lyst til å høre mer om det de driver med i forhold til matematikk på Åssiden. Det virker som om matteprosjektet der har ført til mindre stryk i faget enn tidligere – og det er jo veldig positivt å høre. Tidligere har jeg hørt om Solgløtt (håper det var riktig navn) – en slags virtuell arbeidsplass innenfor helse- og sosialfag hvor man bruker Facebook. Dette er også spennende arbeid.  

Jeg er helt sikker på at vi har mange slike gode historier som kan fortelles om, dessverre er det ikke alltid at historiene synes like godt som mye av den negative publisiteten. Så fortell, fortell!!

Elevene lærer seg utenat uten å forstå

På siden til Skolinspektionen leser jeg i dag artikkelen “Elever lär sig utantill utan att förstå” – og jeg er ganske sikker på at dette er tilfellet i norske skoler også. Her en liten oversettelse av den svenske teksten.

Mange vgs-elever gis ikke forutsetninger til virkelig å forstå matematikk. De risikerer derfor å miste nødvendige kunnskaper for et framtidig yrkes- og samfunnsliv. Det viser granskningen av 55 vgs utført av Skolinspektionen.

De fleste av de 150 timene som vi har besøkt brukes mest til mekanisk regning. Undervisning som trener problemløsning og matematisk kreativitet blir satt i bakgrunnen. Følgen blir at elever lærer seg regler utenat, men de forstår ikke hva de gjør og hvorfor. Det kan føre til at de ikke engang reagerer om svaret de kommer fram til er helt urimelig kan prosjektleder hos Skolinspeksjonen – Monica Gillenius – fortelle.

Skolinspeksjonens har gransket 55 vgs og sett på om lærerne følger læreplanene som de skal. Flertallet viser at flertallet av elever ikke får undervisning i hele læreplanen, bare i begrensede deler. Mange elever er understimulerte og synes matematikk er kjedelig.

Mange mangler, men også gode eksempler.

Granskningen fokuserer på feil/mangler og problemer siden det er på disse områdene skolene må forbedre seg. Men granskingen viser også flere gode eksempler der lærerne gir elevene individuelle utfordringer og mulighet til å utvikle sine matematiske evner i et kreativt miljø. Fellesnevneren for disse er høy kompetanse hos læreren om læreplan, godt samarbeid med andre lærere og bevisste satsinger fra skolen når det gjelder kompetanseutvikling i matematikkdidaktikk.

Hovedfunn.

Granskingen er ikke generell for alle skoler i Sverige, men peker ut viktige problemområder og hva som kan gjøres for å høyne kvaliteten i undervisningen.

• Flertallet av lærerne har ikke tilstrekkelige kunnskaper om læreplan. Læreplanen gir svak eller dårlig veiledning. En grunn kan være at den er vanskelig å forstå og at skolene bruker for liten tid på å diskutere hvordan undervisningen skal gjennomføres. Flertallet av lærerne stoler i stedet på at læreboken tolker læreplanen på en rimelig måte.
• Lærerne gjør det unødvendig vanskelig for elevene. Ensidig fokus på mekanisk regning i læreboken dominerer timene og diskusjoner om matematiske problemer har man lite tid til. Det finnes lærere som vil forenkle for elevene og som derfor ikke underviser på en måte som trener problemløsning og matematisk kreativitet. Dessverre får det motsatt effekt. Elevene får dårligere muligheter til å utvikle sentrale ferdigheter – dette forverrer læringen på lengre sikt.
• Elevene får for lite utfordringer. Alle elever får ikke de utfordringene de trenger for å kunne utvikles ut fra sine forutsetninger. Dessverre forekommer det at lærere har forutinntatte meninger om f.eks elevenes forutsetninger på enkelte yrkesfag. Det finnes eksempler på undervisning som kan beskrives som “fordummende” og som fører til at elevene får problemer med å forstå og bruke matematikk både nå og i framtiden.
• Forskjell på resultat på prøver og på eksamen. I stort sett samtlige skoler er karakternivå høyere i matematikk enn hva som er resultat på nasjonale prøver. Forskjellen viser at det finnes mangler i skolens kvalitetssikring av en rettferdig og likverdig bedømmelse av karaktersettingen.

For at alle elever skal få den undervisningen de har rett til kreves det et målrettet og kraftfullt utviklingsarbeid på stort sett alle skolene som er gransket. Hver rektor må ta sitt ansvar for å administrere/styre og lede undervisningen og lærerne må ta ansvar for å utvikle innhold og metoder i undervisningen.

Du finner hele rapporten på nettsiden, og de har også skrevet noe om de gode eksemplene de har funnet – dette finner du på denne lenka.

Å arbeide smartere i ca år 2015

Som en oppfølging til forrige blogginnlegg (21st Century Knowledge and Skills in Educator Preparation del 1) må jeg snike inn utdrag fra en artikkel i eLearnMagazine som har samme tema. Tidligere blogginnlegg som er naturlige å nevne her er: Teknologi i klasserommet – de 5 J’ene og Motivasjon i det 21. århundre.

Englands New Forest (ny skog) blir kalt “ny” fordi den ble anlagt i 1079 av Wilhelm Erobreren. Han ville ha en eikeskog for jakt, og tømmeret kunne bli brukt til båtbygging flere hundreår senere. Han tenkte langsiktig. La oss følge hans eksempel, frigjør deg fra dagens bekymringer og prøv å forestille deg at du er fem år fram i tid – i 2015.

I den industrielle tidsalderen var det slik at sjefene instruerte og fortalte arbeiderne at de ikke var betalt for å tenke. I informasjonsalderen ble mennesker oppmuntret til å tenke, men bare “inni boksen” – tenke innenfor prosedyresett og regler, og oppgavene kom fortsatt ovenfra og ned. I 2015 har man en dynamisk strøm av makt, autoritet, kunnskap og tillit. Endringene kommer så raskt at arbeidet og læringen er smeltet sammen til en aktivitet. Arbeiderne reagerer på nye situasjoner slik de synes er best, styrt av organisasjonens verdier og sin egen magefølelse.

Vi tenker optimistisk om 2015, arbeiderne leder bedriftene like bra som sjefer og eiere og blir ikke lenger behandlet som tannhjul i et maskineri. Folk har frihet til å bli alt hva de kan bli – og de tar ansvaret som kommer med en slik frihet.

I denne nye verden er det en evigvarende prosess med å lære mens man jobber og ikke borte fra arbeidsplassen – basert på:

• Å lære det du trenger, når du trenger det
• Å styrke innlæringen fordi du kan bruke kunnskapen umiddelbart
• Å vite hvor du finner informasjonen i stedet for å huske den
• Å lære fra nettverket og deg selv framfor fra instruktører som følger et pensum

Bedriftene ønsker ikke å drive opplæring, de vil ha ting gjort. Den tradisjonelle måten å drive opplæring på (fylle informasjon i hodene på folk) er ofte en dyr og lite sikker måte sammenlignet med å bygge “know-how” i forbindelse med arbeidet. Det er derfor vi snakker om å arbeide smartere – ikke bare ha kunnskap om hvordan man skal gjøre ting, men faktisk gjøre dem.

Folk blir motivert fordi de ønsker (personlig) utvikling/fremgang. Kjepp og gulrot motiverer bare manuelt arbeid og gir ikke mening for de som arbeider med hodet. Der penger før var motivasjon er det å få til ting blitt motivasjonsfaktoren, heller stolthet framfor omdømme. Har du høye forventninger til folk vil de vanligvis leve opp til dem, har du lave forventninger vil du heller ikke få mer enn du forventer (se også: Hvorfor jobber ikke de beste for deg? Ta en titt i speilet..)

I den nye verden i 2015 blir vi oversvømmet med informasjon og vi må derfor utvikle:

• Gode evner til å søke etter og finne relevant informasjon når vi trenger det
• Kritisk tenking for å filtrere på relevans og sannhetsgehalt
• Kreative evner for å generere nye ideer
• Analytiske evner for å løse problemer og ta beslutninger
• Samarbeidsevner for å identifisere og bygge nettverk og skape gode relasjoner med mulige kilder for kunnskap og ekspertise både innenfor og utenfor virksomheten
• Sosiale evner for skape relasjoner og bygge tillit
• Evner for å resonnere og argumentere
• Evne til å validere data og underliggende forhold som kunnskap og informasjon er basert på