Spill i undervisningen

En av de tingene som ofte framkommer med negativ vinkling er å bruke spill i undervisningen eller at det å ha PC tilgjengelig gjør at elevene bruker tiden på spill, chatting og sosiale medier. Mange synes barn og unge i dag bruker for mye tid på spill, og enkelte mener også at f.eks voldlige spill gir mer voldlige barn. Jeg synes ofte at debatten ikke blir nyansert eller balansert nok. Jeg, som tilhenger av spill, leser mange gode rapporter og undersøkelser om dette som er positive – samtidig finnes det også undersøkelser som viser det motsatte. Som tilhenger av å bruke data og også spill i undervisningen får man mange ulike tilbakemeldinger – en lærer sa faktisk en gang til meg at frafallet i vgs skyldes at ungdommene er hektet på spill… han om det..  

I USA startet det i fjor høst noe som heter Quest to Learn, forkortet Q2L, som baserer seg på spillteori i sin undervisning. Jeg husker faktisk oppslagene i media før de startet; en skole som skulle basere sin undervisning på spill – det var nok mange som rynket nesen da…. I dag kom jeg over en artikkel som også omtaler Q2L – Educators Connect Games and Learning – og vil gjengi litt av innholdet derifra, og kanskje noen får noe å tenke over…

 Først litt om Q2L sin pedagogikk og læreplan

Q2L sier selv at spill fungerer som regel-baserte læringssystemer og de skaper verdener hvor spillerne deltar aktivt. De bruker strategisk tenking for å ta valg, løse komplekse problemer, søke kunnskap, få (stadige) tilbakemeldinger og vurdere andres synspunkter (se ting med andres øyne). De spiller ikke spill i meningen kommersielle spill, men de bruker teorien som ligger under for å skape spill-lignende erfaringer.

Pensumet er designstyrt og undersøkelsesbasert – noe som gjør at elevene fordyper seg i kompleks problemløsning hvor de blir utfordret til å være nyskapende rundt mulige løsninger. Praksis støttes av læreplanen og elevene får tid og rom til å eksperimentere med ulike typer systemer; spill, simuleringer, små maskiner, sosiale systemer, økologi osv. Å bryte ned systemene for å oppdage nye måter å gjøre ting på er et sentralt komponent i tilnærmingen.

En sentral målsetting med denne pedagogikken er å hjelpe elevene til å lære å resonnere om sin verden. Evnen til å se verden i forhold til mange innbyrdes systemer (biologiske, teknologiske, politiske, sosiale o.l) støtter elevene i å nå målet. Man skal ha forståelse for dynamikken til tilbakemeldinger (forstå at små endringer kan påvirke på makronivå), forståelse av systemdynamikk (forståelse for at det er flere (dynamiske) relasjoner innenfor et system), forstå skjulte dimensjoner av et system (at endringer i enkeltelementer kan føre til endringer som man ikke lett kjenner igjen innenfor et system), forståelse av kvalitet på relasjonene i et system (forstå når system fungerer/ikke fungerer på optimalt nivå), forståelse for at lignende systemdynamikk kan eksistere i andre systemer som kan synes å være helt annerledes.

Et annet sentralt komponent er å hjelpe elevene med å forstå mange av de utilsiktede konsekvensene som kan oppstå gjennom barnas deltakelse med og bruk av digitale medier. De skal lære kildekritikk og kritisk refleksjon – og de skal lære måter for å administrere og filtrere ulike informasjonsstrømmer. De skal lære å bli kritiske tenkere og i stand til å sette pris på, argumentere, forhandle og uttrykke sine synspunkter. Læreplanen er fokusert på å utstyre elevene med forståelse av nye modeller for statsborgerskap, engasjement og offentlig deltakelse som er mulig innenfor nettverking.

Pensumet skaper sammenhenger for kontinuerlig tilbakemelding og refleksjon – noe som gjør det mulig for elever å vise og dele kunnskaper med lærere og medelever, samt å få kontinuerlig tilbakemelding på sitt arbeid og ideer. Elevene skal fungere som sosio-tekniske ingeniører i etablering av “lekne” systemer; spill, modeller, simuleringer, historier osv. De skal lære om hvordan system fungerer og hvordan de kan bli endret eller endres. Gjennom design lærer elevene å tenke analytisk og helhetlig, de eksperimenterer og tester ut teorier, vurderer andre som en del av systemene de oppretter. Spilldesign fungerer derfor som pedagogikk.

I læreplanen til Q2L lærer elevene å bygge “smarte verktøy” (verktøy for å tenke med) – f.eks elektroniske ordbøker, ligninger, simuleringer osv. Læreplanen gir også varierte muligheter for elever å oppleve og utforske sin potensielle framtid gjennom bl.a praksisplasser.

Q2L bruker naturlig nok mye teknologi, men de har fire sentrale prinsipper:

• Teknologi skal være knyttet direkte til pensum og læringsmål
• Integrert teknologi legger bredde og dybde til pedagogiske erfaringer
• Integrering av teknologi er gjort med hensikt og med fokus på pedagogikk
• Teknologi er et verktøy

Hvilke erfaringer har de hatt så langt?

Arana Shapiro, Q2L sier “when we were creating the program, we knew that is was going to be something that we were going to take the responsibility in educating our teachers about”.

Eksperter sier at om det er lærere som underviser på Q2L eller i et tradisjonelt klasserom så må man tilby profesjonell (etter)utdanning i forhold til å mestre utfordringene gjennom å gå fra tradisjonell undervisning til spillbasert undervisning – læringsmetoden er helt avhengig av effektiv instruksjon. Shapiro sier at spillbasert instruksjon er utfordrende spesielt for lærere som har undervist på tradisjonelt vis i lengre tid, de må nå lære å undervise på en ny måte…og legger til at de lærerne som underviser på Q2L er svært oppmerksomme på at det tar tid å forstå modellen fullt ut. På Q2L har de satt av tid til opplæring helt siden skolen startet opp i fjor høst, men de fleste lærere ellers som er interessert i spillbasert læring får ikke systematisk opplæring – noe som kan være forklaringen på at det ikke er mye utbredt. Veldig få lærere får undervisning i hvordan man skal integrere spill i læring generelt sett, det kan være tema på noen konferanser og workshops og noen får en aha-opplevelse, men finner det vanskelig å komme i gang på egen skole bl.a pga manglende infrastruktur.

Noen tips til de som vil prøve ut spillbasert læring

• Spill selv. For å kunne effektivt integrere digitale spill i læring må lærerne også spille noe selv. De må kjenne til hva som er i spillet og hvordan det virker før de bruker det med sine elever. Å finne en walkthrough kan være et godt utgangspunkt (en walkthrough er en skriftlig gjennomgang av spillets forløp trinn for trinn og i kommersielle spill vil man enten finne en slik på produsentens hjemmeside eller ved å gjøre søk). I kommersielle spill finner du gjerne også “cheatsheet” – en oversikt over “jukse”-koder som gjør det enklere å komme gjennom spillet.
• Sett av tid til opplæring av stab gjennom å dedikere tid og rom for å snakke om spillbasert instruksjon – dette hjelper prosessen framover.
• Bli involvert. Å bruke spill i klasserommet er ikke en passiv aktivitet. Elevene trenger lærerens hjelp til å trekke forbindelse mellom hva som skjer i spillet og hva de lærer i klassen.
• Stol på elevene. Mange kjenner godt til digitale spill og å spørre dem om å dele sin kunnskap kan bli både engasjerende og forsterkende. Bruk elevene mens vi venter på at det skal komme egne opplæringsprogrammer for lærerne.
• Ikke vær redd. For at spillbasert instruksjon skal være suksessfylt må lærerne føle seg trygge på at det er lov å feile. Hvis man unngår nye tilnærminger vil man heller ikke omfavne innovative læringsmetoder.

Å prøve ut spill selv før man tar det i bruk i klasserommet tar mye tid, men riktig integrert kan det bli et effektivt og engasjerende læringsverktøy. Spill har tilgang, måling og evaluering som en del av sin natur. Selv om mange elever kanskje kan lære alene gjennom spill vil det være viktig å ha en lærer til å guide gjennom diskusjoner og trekke linjer mellom spill og undervisning, vise de overordnede ideene, forklare konsept/ideer/vokabular.

Hva tenker jeg?

Jeg har spilt og spiller en del selv og har en rekke ulike spillmaskiner stående her hjemme – N64, GameCube, Wii og Xbox – ja, jeg har også hatt Game Boy og Game Boy Color og nå har jeg en Nintendo DS (selv om mine tenåringsjenter syntes det var litt flaut at jeg dro fram min rosa DS mens vi ventet på flyplassen). På PC’en har jeg også hatt en del spill gjennom årene og på spill er noe av det første jeg husker Slinky på en Commodore64 (hvis det fortsatt er noen som husker denne).

Jeg spiller litt sammen med ei venninne og andre bekjente i samme aldersgruppe synes nok vi er litt rare (“at dere gidder” sier de), men det er ganske hyggelig. Vi spiller helst adventurespill og det jeg kan si er at det gir noen utfordringer i forhold til å tenke nytt. Ofte er det slik at vi ikke vet hvor vi skal eller hva vi skal gjøre – vi får mange merkelige redskaper å hjelpe oss med og det krever koordinering, se ting både i tid og rom og å finne nye bruksområder og virkemåter for redskapene vi har fått. Ganske så lykkelige blir vi når vi får den karakteristiske lyden av at vi har løst noe (i Zelda-spillene). Det krever konsentrasjon og utover i spillene blir det mye å huske på – bare å forflytte seg rundt omkring krever at man husker hvor de ulike tingene befinner seg slik at man “warper” til riktig plass. I tillegg finnes andre læringsmål; f.eks hvis du skal svinge deg fra tau til tau så finner du fort ut at jo lenger nede på tauet du er jo større svingradius får du og at du svinger raskere jo kortere tau du har - det er bare at noen må fortelle elevene at det de faktisk lærer er om pendelbevegelser, at hastighet på svingningene og hvor stor pendelbuen er henger sammen med lengde på tau (eller fra festepunktet til hvor massen befinner seg for å si det mer “akademisk”), akselerasjon, mekanisk energi og bevegelsesenergi osv. Jeg henger på et tidligere tips; prøv deg på noen av disse spillene hvor du skal løse oppgaver og hvor fysiske lover har innvirkning på det du gjør.

Hvor mange har unger som har spilt Pokemon-spillene? Overrasket over hvor mange figurer de vet navnet på og hva de utvikler seg til, hvilke svakheter de har og hvilke figurer som er best å bruke i ulike typer kamper? Veldig mange som omtaler disse fantasifigurene som om de var virkelige vesener, tenk om de viste like stor innlæringsevne og husket like mye i forhold til skolestoff….Spillene jeg omtaler er kommersielle spill, men jeg tror at denne type tilnærming til lærestoff kan være nyttig hvis man har et spill av mer pedagogisk art.

Litt interessant var det også på Twitter forrige dagen hvor @svenolafbrekke sendte ut et spørsmål om det var noen som hadde erfaringer med spillkonsoller. Han vurderer å anskaffe en spillmaskin, f.eks Wii, til bruk for (inaktive) elever – med Wii finnes det spill som gjør at man kan “trimme”. Jeg synes det var en god ide og er spent på om de går til innkjøp og hvilke erfaringer de får på hans skole. PS: her er forresten en video om bruk av Wii i klasserommet (bla i videoene til du kommer til Bradley) og her er en artikkel (på engelsk) med samme tema.

Jeg har ikke så stor sans for en del kommersielle spill av typen “skyt så mange du kan” eller “kjør som et svin” – men det jeg ser er at ungdommene f.eks aktivt tar i bruk Skype for å kommunisere med andre spillere og samhandling ved hjelp av digitale verktøy er da nøkkelordet. Tenk om de kunne omsette den kunnskapen til noe faglig? Andre bekjente av meg spiller WoW (World of Warcraft) – og mener det gir kompetanse i strategisk tenking og ledelse (dette er for så vidt i tråd med det jeg har skrevet tidligere: Virtuelle verdener – kompetanse for arbeidslivet). Slike multiplayerspill gir også trening i samarbeid.

Dessverre synes jeg mange av de pedagogiske spillene blir for kjedelige, og mange er også slik at det ikke straffer seg å gjette…noe som for meg er helt uforståelig, det kan virke som alle skal få positive tilbakemeldinger uansett hva de presterer. Tanken i seg selv er jo god, man skal oppmuntre – men det er feil type oppmuntring når man roser de som bare trykker vilt. Det ville være som å gi god karakter på norsk stil bare fordi man har skrevet mange ord uten nødvendigvis at de er stavet korrekt, at grammatikken er rett og at det er en viss sammenheng i teksten.

Jeg tror derfor at å tenke i retning av spillbaserte opplevelser kan ha noe for seg, men at man må tenke pedagogikk – og oppfordrer flere til å leke seg litt med spill og å tenke spillteori slik Q2L har lagt til grunn. Kanskje man kan starte enkelt og ikke nødvendigvis lage et stort digitalt spill, men å tenke i retning av “hvordan skal et spill som skal lære oss noe om xx være” – det vil kreve at man setter seg inn i stoffet og lager tilbakemeldinger på korrekte og gale svar og bestemmer hvilke konsekvenser dette skal ha. Nå finnes det etterhvert også mange typer programvare som gjør at man faktisk relativt enkelt kan lage digitale spill og at dette bare vil øke trenger man ikke være synsk for å se. Jeg ser f.eks at et gammelt PC-spill som Sim City er litt i retningen jeg tenker – her skal du disponere et budsjett hvor du har ulike typer inntekter (f.eks skattelegging), utgifter til infrastruktur (veier, strøm, vann), sosiale tjenester (skole, helse, brann, politi). Dette kan gi mange typer tanker i forhold til hvordan kommunen fungerer. Velger du feil kan du risikere opprør og streik, hærverk osv. Hvis man lager veldig gode storyboards for noen slike pensumorienterte spill så kanskje man kan få studenter på informatikkstudier til å bli interessert i å programmere disse (f.eks som en bacheloroppgave?) – er det noen som har noen formeninger om hvorvidt dette kan være aktuelt?

Oppdatert: jeg så akkurat på informasjon fra Udir om læreplan i arbeidslivsfag (forsøk) - sjekk ut kompetansemålene og vurder opp mot det som er nevnt i de siste avsnittene og i kommentar fra @moldeklev under… her et par eksempler på hva jeg mener:

• Beregne kostnader knyttet til produksjon av tjenester og produkter, samtale om økonomiske forhold knyttet til arbeidsoppdraget og kunne presentere dette for andre – også digitalt (min kommentar: det var dette med røde og svarte tall som @moldeklev nevner i sitt blogginnlegg)
• Bruke relevante faguttrykk i det aktuelle fagområdet (min kommentar: tror dere ikke at faguttrykk blir brukt i spill? i Sim Zoo brukes f.eks uttrykkene vegetasjon og populasjon)
• Utføre arbeid i tråd med helse-, miljø- og sikkerhetsregler (min kommentar: dette er typisk at bør være inne i spill som forutsetninger for hva man kan gjøre/ikke gjøre og konsekvenser av at det ikke overholdes. F.eks vil man i Sim City oppleve at hus raser sammen hvis de ikke blir vedlikeholdt…)