Taksonomi-verb

I dag en liten poster som jeg har hentet fra Learning Today og forsøkt å oversette til norsk.

Du trenger en slik attest fra oss!

Det er utrolig hvor mange som skal selge meg ting etter at jeg registrerte enkeltpersonsforetak – jeg har tidligere nevnt HMS-folket, takk og pris har jeg både obligatorisk kurs (x 2 til og med) og andre kurs og praktisk erfaring gjennom mange år som hovedverneombud og hovedtillitsvalgt. Disse henvendelsene blir derfor blankt avvist av undertegnede.

I dag fikk jeg en annen type henvendelse (og midt i innspurten av en mappeinnlevering – jeg hadde egentlig ikke tid til å snakke med noen), et kredittselskap som nærmest insisterte på at jeg trengte en attest fra dem – en vurdering de hadde gjort av mitt selskap. Det begynte fint – de orienterte meg om at de hadde gjort en vurdering og at jeg scoret helt i topp…jeg var både seriøs og hadde økonomien i orden – og det var jo fint. Denne attesten kunne jeg få kjøpe – ja, jeg skulle til og med få den til redusert pris siden jeg hadde tingene i orden – kun kr. 2.500 mot normalt kr 5.000. Jeg har ikke behov for en slik svarte jeg – og fikk til svar at jo, jeg gjorde nok det. Tenk hvor fint det var å kunne legge fram en slik attest for bank og samarbeidspartnere? Da ville jeg få bedre betingelser og få lån og/eller kreditt.

Jeg har ikke tenkt til å ta opp lån eller kjøpe på kreditt svarte jeg, jeg har ikke store investeringer i utstyr og råvarer. Jeg selger min tid og egen kompetanse – det er det som jeg skal jobbe med. Dessuten er dette et enkeltpersonsforetak og jeg er uansett personlig ansvarlig. Han ga seg ikke – jeg ville jo bli oppfattet som mer seriøs ute også, og med tanke på de mange konkurser som var i Norge hver dag var man jo veldig opptatt av slike gode referanser…og de jobbet med omtrent alle banker i landet. Jeg tror nok banken min kjenner meg godt nok uten en slik attest sa jeg – og dessuten tror jeg nok de gjør sine egne vurderinger uansett. Når det gjelder samarbeidspartnerne gjør nok de seg opp en formening på hva jeg leverer ellers – jeg tviler sterkt på at en slik attest skal spille noen rolle fra eller til.

Det er jo ikke noen stor investering fikk jeg høre – den er stor nok for meg, sa jeg og fortsatte med: jeg bestiller ikke ting jeg ikke tror jeg trenger over telefon slik uten å tenke nøyere gjennom det først. Dessuten sa jeg; denne vurderingen deres er på et firma som er helt nyetablert, det er ikke i drift ennå – hva slags vurdering skal man da si at dette er? Ja, nettopp derfor – da kan du vise til den gode vurderingen vi har gitt deg…så hvis du bare gir meg en epostadresse (hmmm tenkte jeg, gjort vurdering og har ikke engang epostadressen min? Her ble det ikke oppgitt noen epostadresse nei – skal ikke ha noe av at det plutselig dukker opp en faktura der på noe jeg ikke vil ha).

Tja, hva skal man si – jeg avviste i alle fall selgeren i dag (selv om jeg kanskje må ut med doble prisen på et senere tidspunkt som han sa), men jeg tror det var en lur avgjørelse…

Hvem er det som banker på skoleporten?

I dag inspirert av bl.a O’Reilly radar “Disintermediation: The disruption to come for Education 2.0″.

Det handler om teknologi, og det handler om skole. Når jeg tenker på hvordan mange oppfatter bruk av IKT i skolen får jeg av og til assossiasjoner til historien med grisene som ikke ville lukke opp døren for den store stygge ulven – kanskje han går sin vei og ikke kommer tilbake (faren over!). Mange har selvfølgelig åpnet døren – i alle fall litt på gløtt – og har oppdaget at det gikk ikke med dem som med grisene i historien, de har oppdaget at dette er et godt verktøy (og selvføgelig ligger det utfordringer i forhold til opplæring/bruk og det å få det tekniske på plass – dette vil løse seg over tid).

Det er en illusjon å tro at man ikke trenger forholde seg til teknologien, den kommer til oss enten vi liker det eller ikke (akkurat som jeg skriver om sosial identitet på nett; den har du enten du liker det eller ikke). I innlegget hos O’Reilly radar drar man paralleller til reiselivsbransen – en sammenligning som ikke er så dum synes jeg, jeg har jo tidligere gitt uttrykk for at jeg synes det å være lærer handler om å guide elevene – la dem gå selv, men peke ut “severdighetene” og gi nødvendig informasjon underveis.

Jeg husker godt at vi brukte reisebyrå for bestilling av billetter og overnatting, og jeg husker vi var innom ulike lands turistkontorer for å få brosjyrer i gilde farger slik at vi kunne forberede oss. Deretter var det å gå i banken for å få reisesjekker – VISA var ingen aktuell problemstilling. I dag er det helt annerledes – vi søker informasjon på nett, vi bestiller reise og overnatting på nett. Turistkontorene har kommet på nett og vi kan lese online eller laste ned brosjyrer og informasjon av ulikt slag. Vi trenger ikke lenger bekymre oss for åpningstidene – de er der når vi har bruk for dem.

Ser vi litt nærmere kan man f.eks se på teoriprøven til førerkortet. Når jeg tok sertifikat måtte vi delta på teorikurs og etterpå kunne vi gå opp til “eksamen” hos Biltilsynet. I dag er kravet til teorikurs mindre enn tidligere, og den enkelte bestemmer når man føler seg klar for å ta prøven – her i distriktet er det slik at man først får kjøretimer etter at den er bestått (det er manko på kjørelærere). Mange øvelseskjører lenge med foreldre også – noe slikt var ikke spesielt utbredt tidligere. Det handler egentlig om at denne “utdannelsen” har blitt mer selvstyrt og selvorganisert.

Med teknologien som har kommet og som kommer framover i kombinasjon med utviklingen i arbeidsmarkedet (vi er mer opptatt av egen karriere, vi skifter oftere arbeidsplass, vi ønsker mer kontroll og styring over egen situasjon) så vil dette få følger for hvordan utdanning skal foregå. Hvem sier at man skal være i klasserom fordelt i grupper på alder, hvem sier man ikke kan finne informasjonen sin online, hvorfor bruker man ikke ressurser utenfor skolens vegger når vi har verden i vår hånd? Det er også et paradoks opp mot dette med arbeidslivet – jeg nevnte det forrige dagen i eget foredrag “tenk som en arbeidsgiver; ønsker ikke du at dine ansatte skal finne informasjon som er relevant og bruke denne i samarbeid med andre for å skape en god ressurs på arbeidsplassen” og “man blir målt på hva man gjør over tid, ikke på den siste oppgaven du har gjort”. Hvorfor skal ikke skole organiseres på samme måten – hvorfor heter det at to hoder tenker bedre enn et hode når vi snakker om kunnskapsledelse, men på skolen skal du stå for resultatet helt alene på en forhåndsbestemt dag (les: eksamen)?

Kanskje det blir med skolen som med reisebyråene? Vi trenger ikke reisebyråene til å hjelpe oss med bestilling og informasjon – vi søker informasjon selv og vi bestemmer selv hvor vi vil reise (hva skal vi lære – riktignok må vi ha noen føringer for basiskunnskaper), hvordan vi skal reise – noen vil ta fly, andre vil ta tog (hvilken læringsstil vi vil ha), hva det skal koste (krefter, kompetansenivå) og hvor lenge vi blir borte (at vi kan ta eksamen når vi mener vi er klare, ikke ta den på en fast bestemt dag). Likevel vil vi gjerne ha guide dit vi kommer – en som kan vise oss de tingene vi ikke har fanget opp selv, noen som kan peke i riktig retning når de ser vi er på villspor, noen som kan hjelpe oss i uventede situasjoner.

En fare med utviklingen er en tendens man ser i USA – her har utdanning mange steder blitt et spørsmål om penger. Oppslag den siste tiden viser at mange ser på profitt og tilbyr dårlig utdanning til høye priser – jeg håper vi slipper å se dette i Norge. Teknologien vil uansett endre den måten man betrakter utdanning på, og vi må være forberedt – vi kan ikke bare late som om den ikke er der, den kommer uansett.

Oppdatert 10/8-10: noe av det samme framkommer i artikkelen på ITAvisen hvor Bill Gates uttaler “Internett vil gjøre skolen overflødig”

MGP-sirkuset over, men her er pauseinnslaget

12 praktiske leksjoner for å få det som du vil

I dag inspirert av business pundit “12 Practical Business Lessons From Social Psychology” – innimellom tillaging av undervisningsopplegg og skriving av oppgave om jus og personalledelse, et innlegg for å få litt avveksling Jeg vil med en gang understreke at flere av tipsene er jeg personlig uenig i – det blir litt “uredelig” for meg, men jeg synes det er interessant å se på samspill mellom mennesker og hvilke prosesser som gjør seg gjeldende. Det tipset jeg derimot har helt sans for her er det siste om sosial loffing – det er et godt tips.

Hvordan samhandler vi med hverandre og hvorfor skal vi ikke se i den retningen (sosial psykologi) framfor å lese bøker om ledelse?

Fenomenet: foten i døren

Hvis du lurer på hvordan du skal overbevise sjefene, de ansatte eller kundene så prøv å bruke “foten i døren”. Hva som menes er at vi har en tendens til å gjøre noe større hvis vi allerede har sagt oss villige til å gjøre noe mindre. F.eks vil venner være mer tilbøyelige til å hjelpe deg med å dekorere hele huset til et selskap hvis de først har vært med å plukke ut dekorasjonene.

Hvordan brukes det ute? Det handler om hvordan du skal få folk til å stoppe opp og snakke et par minutter – kjenner du f.eks igjen det at du får prøve litt håndkrem/lotion når du er i en parfymeavdeling?

Fenomenet: døren i ansiktet

Det handler om at du først kommer med et helt urimelig forslag/påstand for å gjøre det neste forslaget/argumentet mer “spiselig”. Når de avviser deg og ditt første forslag så spør du om det du virkelig vil ha – det virker nå trivielt i forhold til det første.

Hvordan brukes det? Spør om det dobbelte av hva du vil ha/har bruk for – det blir sannsynligvis avslått. Deretter kan du oppføre deg som om du virkelig prøver å klare deg med mindre penger – da ser det ut som om du klarer å få mer ut av mindre. Forskning viser at du har større sannynlighet for å få gjennomslag for hva du virkelig vil ha dersom du oppfører deg slik.

Fenomenet: posisjonering (plassering av informasjon)

Det er gjerne det første og siste punktet i en liste som vi husker best av det vi ser eller hører.

Hvordan brukes det? Sett det du ønsker folk skal huske fra reklamen din i begynnelsen eller slutten av annonsen, i radioreklamen, i TV-reklamen eller i salgsbrevet.

Fenomenet: holdninger følger oppførsel

Dette omhandler kognitiv dissonans – det at man har en mening om noe, deretter gjør man noe som står i kontrast til meningen og deretter endrer vi oppfatning slik at den passer med oppførselen. På denne måten kan oppgaver som du egentlig tenker på som kjedelige faktisk bli husket som ikke så kjedelige likevel – kanskje til og med morsomme. Som et eksempel hadde jeg ei venninne som alltid sa “jeg skjønner ikke at du gidder å reise til syden, vi har det så fint her – og dyrt er det også” – hun sa dette flere ganger…helt til hun selv reiste til Hellas på ferie – da har jeg ikke hørt mer om dette.

Hvordan brukes det? Hvis du kan få kunden til å utføre en liten oppgave (et lite spill eller en spørreundersøkelse) så kanskje kunden lager seg noen positive oppfatninger om hva du selger. Kan du finne harmløse og morsomme måter for kunden til å engasjere seg i dine produkter og tjenester er sannsynligheten større for at de blir lojale kunder etter hvert.

Fenomenet: to veier til overbevisning

Ingen oppfatter informasjon på samme måte. Generelt sagt er det to typer tilhørere (litt avhengig av hva du selger). Enten tenker de aktivt på å forstå budskapet eller så blir de distrahert. Gruppene har to mulige veier; de involverte tar den strake veien – i betydningen at de fokuserer på hva du faktisk sier, kommer med motargumenter og svarer basert på hvordan de oppfatter hva produktet/tjenesten inneholder/innebærer. Er du overbevisende vil de sannsynligvis kjøpe.

Den andre gruppen fokuserer på irrelevante deler av informasjonen og bruker det som interesserer dem. Det kan være utseende på den som snakker – at man tenker mer på det enn på produktet. Enkelt språk kan også være effektivt.

Fenomenet: oppfattet ekspertise

Det er ikke noe å stikke under en stol – vi stoler mer på “eksperter” enn på “mannen i gata”.

Hvordan bruke det? Hva er det som gjør at noen fremstår som eksperter? En taktikk er å begynne med noe som publikum er enige i – da ser taleren i publikums øyne mer intelligent ut og de har en tendens til å stole på hva som blir sagt videre. Det er heller ingen ulempe å bli introdusert som en ekspert heller (bruk av tittel eller ting man har gjort tidligere). Selvtillit i det man sier øker graden av å bli trodd betraktlig – du oppfattes rett og slett som mer troverdig og seriøs.

Fenomenet: oppfattet troverdighet

Dette er en kritisk faktor når det gjelder visuell markedsføring. Uten tillit blir det ikke salg – og det er faktisk opp til deg selv hvor troverdig du kan stå fram.

Hvordan bruke det? Hvordan vi oppfører oss har mye å si, å ha mye øyekontakt blir tillagt stor vekt. En annen taktikk er å virke som om du ikke vil få publikum til å endre oppfatning eller prøve å overbevise dem om noe. Tv-reklamer av typen “skjult kamera” blir ofte oppfattet som mer ærlige enn andre.

Du blir også oppfattet som mer troverdig dersom du argumenterer mot dine egne interesser.

Fenomenet: gjentatt eksponering

Dersom man repeterer budskapet kan det alene gjøre det mer troverdig. Når noe har blitt sagt mange ganger tror vi det lettere, bare fordi vi har hørt det flere ganger.

Hvordan brukes det? Se reklamefilmene på TV – der vil du kunne se at noen har samme reklame flere ganger i løpet av en spillefilm. Første gangen vi ser den ignorerer vi den kanskje – men hvis vi i løpet av noen dager har sett den 20 ganger har vi begynt å akseptere budskapet og underbevisst favorisere produktet som blir annonsert.

Fenomenet: distrahering avvæpner motargumentasjon

Lyd og bilde-meldinger er mer effektive hvis publikum kan bli distrahert av bakgrunnen lenge nok til at hjernen blir opptatt med dette og ikke får tid til å komme opp med et motargument til budskapet.

Hvordan brukes det? Bakgrunnsmusikk, komiske hendelser i bakgrunn gjør at vi ikke tenker for dypt på ordene som blir sagt. Faren er å ha for mye distraksjon slik at man ikke oppfatter budskapet i det hele tatt (f.eks ekstrem vold). En balanse slik at meldingen blir forstått, men samtidig ikke slik at den blir utsatt for dyp analyse og møter motargumenter.

Fenomenet: sammenligne oss med budskapet

Hvis et budskap er slik at du gjenkjenner deg selv eller kan relatere det til deg selv husker du det bedre enn andre ting som blir sagt. Sammenlign deg selv med dette, hvordan ser det ut hos deg, hva er det du ønsker og ligner det på dette osv.

Hvordan brukes det? Fokus på livsstil og personlighet som preger ditt publikum – design så budskapet så det passer inn. Dette gjør budskapet personlig meningsfylt for den enkelte og øker sjansen for at det blir husket.

Fenomenet: stimuler andre sanser

Enkelte ord, lyder og bilder gjør at vi automatisk får stimulert andre sanser og gjør at vi assosierer budskapet med helt andre ting. “Å få vann i munnen” av en reklamefilm er et eksempel på dette.

Hvordan brukes det? Dette har blitt brukt i alle tider – og det kan være så enkelt som lukten av nygrillet kylling når du handler…sannsynligheten for at det havner en kylling i handlekurven da er adskillig større enn om du ikke hadde kjent lukten.

Fenomenet: sosial loffing

Har du sett at når en gruppe skal løse en oppgave så vil det ofte være slik at noen gjør mye og mange gjør lite av oppgavene? Fenomenet kalles sosial loffing – og defineres som tendensen folk har for å putte mindre energi i oppgaver når de er i gruppe enn når de skal løse oppgaver alene.

Sosial loffing gjør at utførelsen til laget blir mindre enn potensialet, men grunnene til at vi får det er kjente. Det handler om at ingen blir personlig ansvarlig – hvis man blir bedømt som helhet spiller det ingen rolle hva den enkelte gjør og fenomenet oppstår. Du må derfor forsikre deg om at de forstår at hver enkelt vil bli fulgt med på og evaulert på sitt bidrag til gruppen.

En merkedag…

En merkedag – besøkende nr 50.000 har vært inne på bloggen. Det hadde jeg aldri trodd når jeg begynte å skrive. De første ukene var det stort sett bare jeg som var her – og det var helt greit fordi jeg primært skriver for meg selv, en slags høyttenking og en måte å organisere ting jeg skal gjenbruke i andre prosjekter.

Dette innlegget blir innlegg nr 561 – så det har blitt en del etterhvert….men jeg hadde nok ikke skrevet så mye hvis det ikke var for dere der ute, dere som kommenterer på blogg, sender epost og gir meg kommentarer og gode tips på Twitter. Jeg skulle ønske mange andre kunne se de store fordelene i å ha et slikt nettverk – det er faktisk helt uvurderlig.

Tusen takk til alle dere som bidrar

Læringsstiler og visuell læring

I går hørte jeg på Osvald Lykkebø på Kommunekonferansen som snakket om satsingen de hadde på å kartlegge elevenes ulike typer intelligenser – slik at de kan tilrettelegge undervisningen på en best mulig måte. De tok utgangspunkt i MILL-metoden (mange intelligenser, læringsstiler, læringsstrategier). Et viktig arbeid synes jeg i forhold til å tilrettelegge undervisningen for den enkelte elev.

I dag har jeg sett på et interessant arbeid av Nina Lysbakken som er noe i samme stilen – hun ser på Visuell læring, og også her handler det om hva som er våre sterke og svake sider. Jeg syntes dette var interessant og håper hun får realisert modellen sin – og dere kan se hennes presentasjon på Vimeo på denne lenka (anbefales!). Mer informasjon om Nina og prosjektet hennes finner dere på denne lenka.

Under et skjermbilde fra Vimeo som viser noen oppdagelser hun har gjort:

• At det er en maksgrense (pensum/karakter) for hver elev
• At elevene ser på læring på skolen og fritid som separate ting
• At elevene ikke er bevisste på egne styrker og svakheter
• At elevene i sterkere grad enn voksne trenger å vite hvorfor de skal lære noe (og de skal vite det med en gang)  
  

Sokrates trippelfiltertest

Plutselig kom jeg over denne historien – og den var så god at jeg måtte referere den her også. Det er tydeligvis sant at de gamle er eldst….og kanskje de også vet best.

I det gamle Helles var Sokrates kjent for å sette kunnskap høyt. En dag møtte Sokrates en bekjent som sier “Sokrates, vet du hva jeg akkurat hørte om en venn av deg?”. “Vent litt” sa Sokrates – “før du forteller meg noe i det hele tatt vil jeg at du skal gjennom en liten test. Jeg kaller den trippelfiltertesten.”

“Trippelfilter?” sa den andre. “Ja, akkurat” svarte Sokrates og fortsatte “før du forteller meg noe som helst om min venn vil jeg at informasjonen din skal filtreres. Det første filteret er sannhet. Er du sikker på at det du skal fortelle meg er korrekt (sant)?”. “Nei” svarte mannen “jeg hørte akkurat om det og..”.

“OK” sa Sokrates, “så du vet ikke sikkert om det du skal fortelle er sant eller usant. La oss prøve det andre filteret. Det er et filter jeg kaller godhet. Er det du skal fortelle meg om min venn noe som er bra?”. “Vel, det er vel nærmest det omvendte…”. “Jaha” sa Sokrates, “du vil fortelle meg noe dårlig om ham, og du er ikke sikker på at det er sant heller. Du kan likevel passere det tredje filteret – et filter jeg kaller nyttig. Er det du skal fortelle meg om min venn nyttig for meg å vite?”. “Nei, egentlig ikke” svarte mannen.

“Så konklusjonen er altså som følger” sier Sokrates – “det du skal fortelle meg er kanskje ikke sant, det er ikke bra og heller ikke nyttig…hvorfor vil du fortelle meg det i det hele tatt?”

Dette er hvorfor Sokrates var en stor filosof – det forklarer også hvorfor han aldri fant ut at hans venn gikk til sengs med Sokrates sin kone….

Bilde: byste av Sokrates i marmor, står i Louvre – hentet fra wikipedia

6 mulige grunner for at skolens digitale verktøy ikke blir brukt

I dag en rask oversettelse av “6 Possible Reasons Your Educational Technology Is Underused” fra ICT in Education.

1. Lærerne vet ikke hva som er tilgjengelig. Selv om du vet er det ikke sikkert alle andre vet. Vet du hva som er tilgjengelig i musikkrommet, når sjekket du hva som var av naturfagutstyr?
2. Lærerne vet ikke hvordan de skal bruke det – eller hvorfor de skal bruke det. Gi forslag, spør om andres mening.
3. Lærerne vet ikke hva elevene vet. Et eksempel: hvis du underviser i geografi og vil at elevene skal tegne en graf som viser nedbør…da vil ikke du kaste bort tid på å lære elevene hvordan man skal lage et diagram i regnearket – da bruker du av tiden som er avsatt til naturfagundervisningen. Skaff oversikt over hva elevene har lært og skal lære – og planlegg etter dette.
4. Lærerne føler seg ikke trygge eller mangler kompetanse. Øk dine ferdigheter og tryggheten kommer også.
5. Det er vanskelig å booke ressursene – og når det er vanskelig lar man heller være.
6.  Omgivelsene er ikke innbydende – og det kan være mange ulike grunner til dette. Gammelt utstyr, skitne tastatur, ødelagte mus eller mange oppslag om hva du ikke har lov til å gjøre. Utstyret kan være ustabilt – virker det en dag så kanskje det ikke gjør det neste dag. Rommet kan også være lite funksjonelt, kanskje det er for varm eller med for mye støy.

Noen tanker etter #komsfj2010 (kommunekonferansen)

Nå tror jeg ikke at så mange av mine lesere ikke forstår overskriften, men for sikkerhets skyld er altså #komsfj2010 hashtagen (eller firkantemne som det har blitt hetende på norsk) som ble brukt på Kommunekonferansen 2010 – en konferanse i regi av Fylkesmannen i Sogn og Fjordane. En slik hashtag brukes på Twitter og gjør at man kan søke opp hva som blir sagt om konferansen – se f.eks hvordan bruk av denne hashtagen ser ut på Twitter Search. Mer om Twitter kan du forøvrig finne på denne lenka.

Ellers vil jeg si Kudos til Fylkesmannen i Sogn og Fjordane (og for de som ikke vet hva Kudos betyr er det en form for anerkjennelse – se denne artikkelen i wikipedia. En annet uttrykk du ellers kunne møtt på f.eks Twitter vil være FTW som betyr “for the win” – altså noe i samme stilen, og må ikke forveksles med WTF som betyr noe helt annet…). Hvorfor vil jeg si Kudos? Jo, jeg synes de fortjener en honnør for å bruke sosiale medier og digitale verktøy. Fylkesmannen i S&Fj er på Twitter, de blogger (Fylkesmannsbloggen) og jeg lurer jammen på om de er på Facebook også (men der kan jeg ta feil). I tillegg ble denne konferansen streamet i sanntid og i løpet av kort tid blir filene lagt ut på nettet. Jeg synes det er flott at de gir anledning for andre til å både se, kommentere og sende spørsmål – ja, når de ikke har anledning til å være tilstede fysisk. Det krever å delta i sosiale medier, men jeg forstod at de har en plan både for hvilke kanaler og hvordan de skal formidle (selv om det selvfølgelig krever tilpassing og tilvenning). Som jeg har skrevet tidligere er det viktig å tenke på hva, hvem, hvordan og hvorfor – hva skal vi bruke, hvem skal bruke det, hvordan skal vi bruke det og hvorfor skal vi bruke det…da har man kommet et godt stykke på vei. Å ha retningslinjer for bruk er også fornuftig - det har jeg skrevet noe om tidligere (f.eks innleggene Webstrategi2.0: Trender, websider og digital tilstedeværelse og Strategi for innføring av sosiale medier – gode tips). Sosial identitet er et stikkord alle bør merke seg – den har du enten du har et bevisst forhold til det eller ikke.

Kommunekonferansen er en helt annen arena enn jeg vanligvis er på, men takk og pris viser det seg at politikere er akkurat som deg og meg – mange spennende mennesker, mange med spisskompetanse innenfor ulike områder, mange med mye erfaring. Jeg har hilst på mange hyggelige mennesker både i går og i dag og lært nye ting selv. Et par ting vil jeg dele med dere; det ene er at det ble gitt uttrykk for at man må gi politikken en høyere anerkjennelse – det er slutt på den tiden hvor man kunne satse på dugnadsånd i stor grad. Hvorfor skal partimøter foregå på folks privattid? Det tror jeg er en tanke man bør se nærmere på – den blir kanskje ikke like “viktig” hvis den skal konkurrere med fritiden? En annen ting er at selv om mange mener det samme er det ikke sikkert de har rett likevel – det syntes jeg var godt sagt. Bakgrunnen var at noen sitter med spisskompetanse som ikke ble brukt der det ville være naturlig – og selv om man er folkevalgt og demokratiet skal ivaretas er vel også vi velgere interessert i at kompetansen må brukes, akkurat som vi tenker i det private næringslivet. Der ansetter vi økonomer når det er økonomi vi skal ha folk til. Nå er det ikke slik at jeg tror at de som sitter i ulike utvalg i dag ikke innehar kompetanse, men kanskje man i større grad skal trekke inn fagpersoner som er i systemet (dette vet jeg ikke så mye om – jeg er ikke politiker, jeg bare nevner noen av de tingene som har blitt snakket om).

Skole har vært et av temaene på konferansen – og det temaet som jeg kan noe om, og derfor vil jeg skrive litt om dette (og ikke skrive om de tingene jeg har lite eller ingen greie på). Utdanningsdirektøren (Åslaug Krogsæter) snakket om at skoleeierne måtte ta i bruk de styringsverktøyene som var tilgjengelig (se Liveblog) - og det tror jeg er et viktig poeng. Hvorfor skal man kartlegge og undersøke, fylle ut skjemaer osv hvis det ikke brukes til noe konstruktivt? Osvald Lykkebø var inne på noe av det samme i sitt innlegg; at lærere generelt er lite flinke til å se på og ta i bruk resultater fra nyere forskning – hva om andre yrkesgrupper gjorde det samme…f.eks leger. Det var også et godt poeng som fortjente å gjentas. Knut Roald sa bl.a at “det hjelper ikke å kjøpe inn matematikkbøker hvis nivået i matematikk på skolen er dårlig” – dette poenget noterte jeg meg også, det er til syvende og sist den som står og underviser i klasserommet det kommer an på, og man kan sjelden kjøpe seg til bedre resultater – det er nok andre ting som gir mer effekt. Rektorutdanningen som både Osvald Lykkebø og Claus Røynesdal var inne på er viktig – det er viktig at disse enhetslederne får kompetanse innenfor de områdene de skal jobbe; f.eks personalledelse og strategi. Skoleeier må også være bevisst sitt ansvar som nettopp skoleeier. Det er vår framtid som forvaltes, det handler om våre barn. Liv Signe Navarsete sa i går (jeg fulgte med på streamingen) at vi måtte investere i organisasjon, ikke teknologi – og jeg er helt enig (se også blogginnlegget: En treåring er ikke en halv seksåring (læringsrevolusjonen)).

For min egen del er det digital kompetanse som er hjertebarnet – det kommer vel neppe som noen overraskelse, og jeg er glad for at jeg fikk anledning til å snakke om dette (nå er jo tiden alltid litt for kort for meg – jeg kunne snakket hele dagen om temaet). Digital kompetanse er viktig – det er bare å slå fast med en gang, og mange har kommet godt i gang selv om det fortsatt er et stykke fram dit jeg gjerne vil at vi skal være. Jeg er også opptatt av at vi må investere i de menneskelige ressursene, nå må vi ta steget videre og snart tro at det tekniske ikke er utfordringen. Digital kompetanse er heller ikke et eget fag eller noen form for spesialkompetanse (selv om det riktignok er litt slik at digital kompetanse i utdanningssektoren regnes mer som spisskompetanse for øyeblikket).

Digital kompetanse er noe vi alle trenger for å være likeverdige borgere i e-samfunnet, at vi har like muligheter for å delta. Mange tror det handler om digitale læringsressurser, men jeg synes dette er to vidt forskjellige ting – digital kompetanse handler om nettvett og netikette (personlig sikkerhet), problemløsing, samarbeid og deltakelse, kreativitet og utforsking, kritisk refleksjon og kildekritikk, grunnleggende IKT-ferdigheter, sikkerhet i forhold til transaksjoner, informasjonssøk og organisering. Jeg har ingen tro på at man lærer matematikk bedre av å løse dem på skjerm enn i bok – men det jeg har tro på er at å bruke teknologien gjør at man kan tilby ulik type tilnærming til stoffet, man kan ha flere ulike læringsstiler…og det kan være effektivt. Dette nevnte også Osvald i sitt innlegg; MILL-satsingen de holdt på med – at hver enkelt elev blir kartlagt i forhold til hvilken måte de lærer best på (visuell, audiativ, taktil, kinetisk). Jeg mener at skoleeier og skoleledelse må aktivt støtte bruk av IKT – og gi de nødvendige ressurser dersom vi skal komme videre. Det tar tid og krever engasjement – og jeg tror at når vi får fjernet oss fra spørsmål om kabler og PC-tetthet vil spørsmål rundt bruk bli mye mer i fokus.

Så hva skal man gjøre videre? Litt slik utenfor programmet og i litt mer uformelle omgivelser ble jeg utfordret litt på dette spørsmålet. Nå har ikke jeg noen fasitsvar, men noen tanker har jeg jo. Hvorfor skal ikke grunnskolene se i retning av hva fylkeskommunen gjør (både her og andre fylkeskommuner)? For videregående skoler satser mange fylkeskommuner på epedagoger (epiloter) som skal være lokomotiv for andre – og jeg tror det er viktig at man lager nettverk, hvis ikke er det faktisk nesten umulig å få til noe. Fylkeskommunen har også hatt noen veldig bra konferanser for lærere – og det å sette av tid til å delta på slike for lærere i grunnskolen bør man snarest gjøre noe med. Jeg har også tro på at man kan stille noen krav til at man faktisk tar i bruk utstyret skolene har investert i – jeg vet om mange elektroniske tavler som står og støver ned rundt omkring (hørte faktisk en skrekkhistorie om noen skoler, i et annet fylke så det er sagt, hvor man brukte elektronisk tavle som “lerret” for overheaden).

Det er ikke meningen at skolene skal lage digitale læringsressurser – de skriver jo heller ikke pensumbøker i dag…men at man er litt orientert og kan ta i bruk teknologien der den er fornuftig å bruke – det er det jeg snakker om. Bruke mediets styrker; informasjonsinnhenting og organisering, interaktivitet, simuleringer og animasjoner. Dette nettverket som jeg nevner over må organiseres – jeg vet hva som kreves for å holde seg oppdatert på mulighetene som ligger der ute, du må bygge opp et kontaktnett og vite noe om hvor du finner informasjonen enten den ligger på nett eller blir formidlet på konferanser – dette tar tid og du klarer det ikke på egenhånd (selv om du faktisk kan skape deg et ganske stort nettverk og jobbe globalt selv fra godstolen i en liten vestlandskommune – teknologien i dag er ganske bra slik sett). Kanskje kommunene kan finne en modell hvor man kjøper en tjeneste hvor organisering av epedagoger i grunnskolene er produktet – kan det være en tilnærming til fylkeskommunemodellen? Men da må kommunen som skoleeier og rektor som enhetsleder være klare på at det er denne måten vi skal arbeide på og sørge for forankring og aksept (PS: jeg deltar gjerne i diskusjonen).

Vanetenkingen er kanskje den største utfordringen i så måte (viser igjen til blogginnlegget “En treåring er ikke en halv seksåring”) - skal jeg kaste inn en brannfakkel til mon tro (den første er nok det at jeg sier man kan stille krav til bruk…)? Jeg tror jeg tør… Se på din egen arbeidsplass og se så på datalaben på grunnskolen i ditt område – er det forskjeller? Jeg vil tro at de fleste sier ja. Mange skoler har eldre utstyr med store skjermer, de fleste arbeidsplasser har nok noe mer moderne utstyr med flatskjermer. Du har vel din egen PC? På skolen deler elevene på de maskinene som er der – ville du delt PC med noen andre eller gått på datarommet når du skulle jobbe digitalt? Ikke kunne endre innstillinger eller installere program som du syntes var fornuftige til ditt bruk?  Jeg bare spør – og som jeg nevnte tidligere i dag “vi går ikke på blyantlab’en 2 timer i uka, men på datalab’en derimot..”

Men så brannfakkelen jeg nevnte: mange sliter med nettverk som ikke fungerer – hvordan er det med nettverket ditt hjemme – har du ofte problemer? Vi er så vant til å tenke egen drifting at vi ikke ser andre muligheter – hva om elevene fikk mobilt bredbånd i stedet (da flyttes problemet med drifting av nettet), og så lagret vi data i “skyen” framfor på skolens servere eller på PCen sin harddisk? Jeg synes nesten jeg allerede hører innvendingene – spesielt rettet mot sikkerhet og kontroll, og minner derfor om at de fleste problemer rundt sikkerhet skyldes uvettig og ubetenksom bruk av de som er på innsiden av brannmuren (de som tar med seg ting på minnepenn for å jobbe med det hjemme osv. Hørte forresten en skrekkhistorie om noen som tok med sensitive opplysninger på minnepenn og så mistet de den på en parkeringsplass….og det var en minnepenn som var uten kryptering). Er tanken så urealistisk? Tenk f.eks på telefonutviklingen – tidligere skulle alle ha fastlinje hjemme og det var dyrt å både kjøpe og bruke mobil. I dag får du kjøpt mobil ganske billig og prisen på bruk har sunket veldig. Mange bruker IP-telefon, det er mange som ikke lenger føler behov for “hustelefon”. Hvorfor er det ikke slik med databruk også? De som ser litt framover sier at kablene blir borte – og jeg tror det samme. Det er lov å tenke litt “utenfor boksen”