En størrelse passer alle? Læring i det 21. århundre

I dag er blogginnlegget inspirert av rapporten “Transforming American Education. Learning powered by Technology“. Mye av det som står i denne rapporten er for så vidt “gammelt nytt” i den forstand at det er prinsipper vi har diskutert og skrevet om en god stund – og som vi vel alle sier oss enige i (?); f.eks:

Utfordringen for utdanningssystemet er å komme på et nivå der læring og teknologi gir elevene engasjert, relevant og personalisert læringserfaring. I motsetning til tradisjonell klasseromsundervisning krever dette at eleven blir satt i sentrum og at de får mulighet til å påvirke og ta ansvar for egen læring gjennom mer fleksible løsninger. Alle elever bør ha standardisert basiskunnskap, men man bør gi mulighet for videre læring gjennom både store og små grupper og man må gi tilpasset undervisningsstoff basert på behov, mål, interesser og tidligere erfaring. Gjennom å støtte læring på områder som eleven har interesse for kan personalisert læring øke relevanse og gi høyere motivasjon og ytelse. I tillegg kan teknologi gi tilgang til flere ressurser enn det som er tilgjengelig i klasserommet og man kan trekke inn andre ressurser som flere lærere, foreldre, eksperter og andre typer mentorer utenfor klasserommet.

Det som er litt interessant og som vel ikke er så ulikt norske forhold er at den bygger på følgende antakelser:

• Mye av grunnen til frafall i skolen og at mange ikke tar utdanning skyldes at man ikke klarer å engasjere elevene
• Hvordan elever lærer og hva vi vet om dem har endret seg, derfor må måten man underviser på også endres
• Måten vi tilnærmer oss læring på i dag er å måle hva som har blitt lært framfor å se på hvordan man lærer underveis
• Vi går glipp av en stor mulighet til å forbedre utdanningssystemet når vi samler data om elever og læring i siloer og ikke integrerer kunnskapen om dette og gjør den tilgjengelig for beslutningstakere på alle nivåer – individuelle lærere, skoler, regioner og styrende makter
• Læring avhenger av effektiv bortlæring, og vi trenger å utvide synet vårt slik at vi inkluderer utvidede lærerteam med ulike roller som samarbeider på tvers av tid og sted – og som bruker teknologiressurser og verktøy som underbygger og styrker de menneskelig ressurser
• Å skape engasjerende læringserfaringer og gjøre ressurser tilgjengelig for alle uavhengig av tid og sted vil kreve teknologi og spesialisert personell, prosesser og verktøy
• Utdanningssektoren kan lære mye fra industrien om teknologi som gir økt læringsutbytte og samtidig øke produktiviteten i læringssystemet på alle nivåer
• Akkurat som med helse, energi og forsvar har de styrende makter en viktig rolle i forhold til forskning og utviklingsutfordringer knyttet til bruk av teknologi i utdanningen

Det jeg savner i slike rapporter er kanskje mer konkrete planer – det blir ofte et sprang mellom (store) ord og handling. Visjonene om hvordan det bør være virker som om de er felles, planen for å komme dit er ofte fraværende. En figur de hadde som jeg likte godt har jeg gjengitt under (i min norske oversettelse) – en figur som viser hvordan de synes læring i det 21. århundre bør se ut. De peker på at det er ikke lenger slik at en størrelse er nødt til å passe alle – teknologien gir oss mulighet til å tilpasse til den enkelte. Figuren er en kontrast til tradisjonell klasseromsundervisning som ofte består av at en lærer gir samme informasjon til alle elever på samme måte.