Ting du ikke visste om Helvetica (kanskje) og fonter generelt

Plutselig fanget et TV-program meg i dag – en dokumentar om skrifttypen Helvetica, og jeg ble sittende og følge med…her er noen inntrykk jeg sitter igjen med og er en oppfølging til blogginnlegget “Å kle på bokstavene“.

Helvetica kom i 1957 som en følge av at vi hadde behov for rasjonelle bokstaver, vi trengte klare visuelle uttrykk i en moderne verden. Typografi handler om å skape orden, og Helvetica var et stort framskritt i forhold til typene fra 1800-tallet…den var mer ren, den kvittet seg med manuelle detaljer. Samtidig appellerte den ved sin nøytralitet og uten at den hadde iboende meninger. I dag veksler designerne mye mer, de velger skrifttyper som skal formidle visse sinnstemninger. Helvetica har fordelen at den kan brukes i mange ulike sammenhenger, den er så ren at det er de øvrige innslagene som gir stemningen framfor at fonten gjør det i seg selv. For både formgiver og leser vil skrift speile miljøet rundt – noen ganger frekk, noen ganger formell…..skrifttypen lar seg tolke. Helvetica sier alt.

En designer sier at typografi skal være klart, leselig og likefram. Han bruker ruter som mal, lekte seg fram, fulgte linjene – på denne måten skaper det orden og oversikt. Han sier: meningen skal ligge i teksten og ikke i skrifttypen. Når han skal utvikle en skrift ser han f.eks på hvordan står buen i enkelte bokstaver i forhold til linjene i andre bokstaver. Han begynner gjerne å lage en h, deretter setter han en o ved siden av for å se forholdet i mellom dem – deretter gjerne p og s osv.

Noe av det som kjennetegner Helvetica er horisontale avslutninger. Helvetica ble født i Haas-trykkeriet. Die Neue Haas Grotesk var det opprinnelige navnet på skrifttypen og den bygger på en tysk grotesk fra  1800-tallet.  Max Miedinger fornyet den, og Eduard Hoffmann bidro også vesentlig. Miedinger var forresten egentlig ansatt som selger, ikke formgiver! Haas var kontrollert av bedriften Stempel – og det var Stempel som foreslo (eller kanskje mer forlangte) at skrifttypen skulle hete Helvetica (det latinske navnet på Sveits).

Helvetica bygger på en gjensidig effekt mellom negativ og positiv form, mellom det svarte og det hvite. Sveitsere er opptatt av bakgrunnen, formen mellom tegnene hører derfor sammen med bokstavene. Bokstaven er ikke bøyd til med makt, de lever og puster omgitt av en negativ kraft, de rører seg ikke. Helvetica fikk raskt suksess, det var dette formgiverne hadde ventet på i en tidsepoke der positiv/negativ form ble utprøvet.

Helvetica ser vi rundt oss hele tiden uten at vi er klar over det; mange gate- og forretningsskilt er f.eks i denne fonten, det samme gjelder bedrifter som Tupperware, Toyota, Lufthansa, BMW, Saab, Oral B, The North Face, Fendi, Staples, Texaco osv.

På 50-tallet brukte man et sammensurium av skrifter, klovnete håndskrift og skjønnskrift – og reklame bar også preg av dette i forhold til andre visuelle uttrykk. Etter Helvetica kom ble reklamen blottet for folk og smil, det skulle være ren vare – ren skrift. Ingen spørsmål, enkelt og greit. Styresmakter og næringsliv liker at bokstavene er nøytrale, samtidig så glatte at de nesten er menneskelige. Ikke autoritære og byråkratiske. De skaper inntrykk av å gjøre noe tilgjengelig.

Moderne teknologi har gjort at fonter har blitt mer kjent og blitt mer utbredt, og mange ser på Helvetica som den ultimale. Ikke alle er enige i dette – skrifttyper trenger rytme og kontrast, Helvetica har ikke noe slikt. Den ble utviklet som et svar på behov i datiden, i dag er den standard mye pga computere – og computerne begynner også å bli gamle. Noen synes at kloneversjon Arial som kom litt senere er enda verre. Noen synes at det er utrolig at den har oppnådd så høy status i samfunnet. Jo oftere grafiske virkemiddel blir tatt i bruk – jo mer ordinære, grå og kjedelige blir de…Vi trenger en grotesk, men Helvetica er oppbrukt.

Alle skrifttyper har en viss stil – som en person. Formgiveren ville at alle bokstavene skulle se like ut, men typen bør ha særpreg nok til å være interessant samtidig som de skal være leselige. Skrifttyper er varemerker, og som konsumenter blir vi hektet på varemerker. Presentasjonen former reaksjonen til tilskueren, samme melding kan formidles med ulike typer og emosjonell respons vil variere. Valg av skrifttype er det ultimate våpen når man skal selge, det er budskapet sin innpakking. Vi blir påvirket uten at vi merker det, det kan være følelsen du får av innpakkingen av en vare og at skriften forhekser oss. Typografi har en karakter, den formidler stemning, brukes som talerør, det er en bred palett som kan uttrykke alt mulig.

Hvordan skildre skrifttypene? Vi har ikke ord som beskriver og må bruke andre begreper. Helvetica kan kanskje beskrives slik: fonten er på en måte en klubb, et medlemsstempel. Den gjenspeiler et moderne samfunn med de samme idealer , rund og fin – ikke farlig og skummel. Bokstaver som drar og skyver i fullkommen likevekt. En likevekt som sier til oss ingen fare, glem alle problemene rundt deg, store og små – alle problemer blir holdt i sjakk, kanskje de ikke engang eksisterer. Det passer med en alvorlig skrifttype når hensikten er å regulere livet på gaten og da må det bli Helvetica (varselskilt, infoskilt osv).  Helvetica har blitt kalt en kapitalistisk skrifttype siden den brukes av mange store konsern, andre mener den er sosial fordi den er tilgjengelig overalt. Helvetica er byen sin parfyme – det er noe du sjelden legger merke til, men som vi vil savne om den blir borte. Helvetica fører deg til et bestemt språk og hemmeligheten bak suksessen er at den har en viss stil og estetikk.

I senmodernismen ville designerne bort fra de velordnede glatte flater, de ønsket å skape noe med vitalitet. De syntes modernismen ble trøttende. Utslaget det ga seg var for 70-tallet psykedelisk og for 80-tallet forvirrende. Postmoderismen spredde seg som en verkebyll og de kastet seg over alle skrifttyper som var en motsats til det moderne uten å vite hva de var ville ha -de visste bare hva de var imot; Helvetica. Vi fikk et oppsving i grungestil som varte en femårsperiode og resultatet var at typografien lå maltraktert igjen i grøftekanten i slutten av perioden, det eneste man kanskje kunne gjøre var å gå tilbake til tidligere grafiske metoder med nye teoretiske rammeverk.

Man har forsøkt å forbedre Helvetica, men det er en tynn linje mellom å være enkel, ren og kraftfull – og det å være enkel, ren og kjedelig. Det gir best resultat når følelsene er med. (liten anekdote:  En av designerne hadde  brukt zapf dingbat for å illustrere at en bestemt artikkel var kjedelig – er det kjedelig trenger man ikke lese den heller). 

Synet på skrifttyper svinger i takt med endringer i tiden, vi lever i et klima der visuell kommunikasjon og grafisk design blir godtatt av mange flere, de forstår det bedre. Vi begynner å se grafisk formidling som et uttrykk på egen identidtet, f.eks i de sosiale medier hvor vi kan personalisere ved å endre bakgrunn, legge inn bilde og fritt velge skrifttype – slike valg speiler hvem du er som menneske og er et viktig personlig uttrykk på samme måte som hår og klær eller hvordan vi innreder hjemme. Vi uttrykker identitet gjennom valg vi tar som forbrukere og det samme skjer med vår visuelle presentasjon.