Noen tanker om organisasjonstenking generelt og noe om skole..

Noen tanker slår meg i mens jeg skriver på teksten rundt organisasjonstenking, og dette om det er sammenfallende interesser eller konflikt mellom bedriftens mål og individets personlige ønsker og behov. Blogginnlegget er litt usammenhengende, men er noen tanker jeg har tenkt til å sy inn i teksten på en eller annen måte – og så var jeg nødt til å ta med litt om skole opp mot det også (selv om jeg frykter at mange lærere vil være uenige i det jeg skriver rundt dette).

Det som er sikkert er at vi har en generasjon – populært kalt generasjon Y eller generation Me som har et annet syn på arbeidslivet enn vi har hatt tidligere, og det arter seg i form av at man f.eks bytter arbeidsplass oftere og er mer opptatt av personlig frihet, gode betingelser og ikke minst fritid. Fritid er kostbart og det er en gode, samtidig utviskes grensene mellom arbeidsliv og fritid med den friheten som begynner å gjøre seg gjeldende i arbeidslivet (mye en følge av teknologi, vi er mindre avhengig av sted og tid) – og det jeg ser er at dette oppfattes ulikt i min omgangskrets avhengig av hva slags arbeid man har. Kanskje det var lettere i tidligere tider; man kom på jobb og så gikk man hjem og de to tingene var helt adskilt. Det er derfor en utfordring i å balansere disse tingene mot hverandre – og det er ikke alltid like lett.

Mange av de som har vært i arbeidslivet i mange år ser ikke hvordan og hvorfor noen av oss kan finne på å f.eks delta i sosiale medier på fritiden der tema ofte er arbeidsrelatert – når de går fra jobb er de ferdig for dagen. Og ja, det er også en frihet – slippe å ta med seg i hodet tanker som det nærmest er litt lim på, tanker som ikke helt slipper taket. For noen av disse er det opplagt hvorfor det er slik, de har ikke en type arbeid som gjør at det er naturlig eller de har ikke behov for noen videreutvikling i forhold til arbeidet sitt – andre bruker av sin fritid ut fra interesse, engasjement og nysgjerrighet. Jeg leker f.eks mye med ulik programvare uten at jeg oppfatter det som jobb, det er mer en hobby – andre ser PC’en er oppe og tenker jobb med en gang. Her er vi ulike og det er viktig at vi faktisk respekterer at vi er det også – samtidig må jeg understreke at egen fritid er noe man skal verdsette høyt…det er mye du ikke får kjøpt for penger.

Hvis man ikke skal gå så ekstremt ut som i avsnittet over kan man bare se på en sak som fleksitid. Dette er for mange et gode å ha på jobb – man har litt kontroll selv over når man kan komme (så lenge man er der i kjernetiden) og kan tilpasse hverdagen mer. Mange skal hente/levere i barnehage og da kan det være godt at du ikke trenger å være på jobb kl 08.00 presis eller at du ikke kan reise før kl. 16.00. Typisk eksempel på at individets ønsker og behov kan bli ivaretatt, men er det bare for å være hyggelig at bedriften har et slikt tilbud? Nei, sannsynligvis ikke. Det er nok en kombinasjon av flere faktorer; det kan handle om rekruttering (her har vi gode vilkår) for å få de man vil ha tak i, det har med arbeidets art å gjøre (ikke alle steder man kan ha det slik, tenk deg f.eks et sykehus – da ville det være vanskelig hvis man ikke visste når folk kom og gikk), det har blitt framforhandlet i overenskomster (kanskje på bekostning av noe annet?). Ikke alle bedrifter ser så kynisk på det som jeg gjør – det kan være at man anser dette for å være et godt miljøtiltak og i tråd med bedriftens personalpolitikk at man innfører denne type ordninger. På den andre siden (hvis jeg skal være litt djevelens advokat) kan man også se på fleksitid som en utarming av normalarbeidsdagen. Tidligere ville du få overtid hvis du arbeidet lenger en dag – og du ville derfor fått en høyere lønn i den perioden. Med fleksitid møter man ofte at “nei, dette er fleksitid” – og selv om man kan få lønn eller mer vanlig avspasere dette på et annet tidspunkt er resultatet at du ikke får høyere lønn for det som er ekstra og du må gjerne avspasere på en tid som passer bedriften….det blir derfor en måte å få en fleksibel arbeidsstyrke også for bedriften uten at det i alle tilfeller er slik at arbeidstakeren oppfatter det som en ulempe (jeg er forøvrig tilhenger av fleksitid så det er sagt).

Jeg bruker sosiale medier på min fritid og oppfatter det ikke som jobb selv om jeg skjønner at andre kan oppfatte det slik. Det har noe med hva slags ståsted og interesser man har. De som ikke skjønner det er ikke selv deltakere og har heller ikke interesse av å være deltakere. Det er derfor akkurat som alle andre ting, man stiller seg litt uforstående til det som oppfattes som uinteressant for en selv. For meg er det helt opplagt å søke informasjon – jeg leser mye f.eks mye bøker ellers (og da oppfattes det ikke som jobb merkelig nok), og det er sannsynligvis også derfor jeg tar noen fag jevnlig…jeg gjør det fordi jeg har lyst og ikke må (derfor et godt utgangspunkt), jeg synes det er interessant og det stimulerer hjernen – men det er jo heller ikke alle fag som vil være naturlig for å meg å ta, ikke alt som ville være interessant (f.eks vil et fag som Fiskestell i ferskvann være helt uaktuelt for meg, kanskje mer aktuelt for den eldste håpefulle…).

Å studere er som jeg har sagt før moro, og det å få en videreutvikling og kompetanseheving er også et slikt gode som mange unge i dag synes er naturlig at de skal få i jobb. De kjeder seg lettere når ting blir rutine, og det er også en utfordring for arbeidsgiver. Samtidig er det også et behov hos bedriftene å videreutvikle seg og holde tritt med utviklingen – så heller ikke dette er nødvendigvis en konflikt mellom organisasjonens mål og den enkeltes behov. Samtidig er det – som jeg er inne på over – ikke alle som ønsker å få mer kurs og jobbe med nye ting, og disse skal også ivaretas. Enkelte ganger er det nødvendig at man oppdaterer seg faglig – og for disse setter da frykten inn, frykten for det nye og ukjente, frykten for ikke å mestre. Jeg har lurt litt på hvorfor det er slik – er det medfødt eller er det tillært (eller kanskje vi skal si erfart)?

Jeg synes det stort sett er moro å lære noe nytt – i alle fall hvis jeg tenker slik rent akademisk. Et par ting har jeg ikke lyst til å lære; f.eks å strikke – jeg kan det i teorien og ikke i praksis. En annen slik ting er å kjøre på vinterføre – alle andre sier at øvelse gjør mester, og det er nok sant uten at jeg har veldig lyst til å kjøre mye på glattisen likevel (så jeg håper det snart er vår for  si det slik). Kanskje det er slik at de som ikke vil lære nye ting ellers (f.eks hvis vi tenker oss lærere som ikke vil bruke IKT) – er det slik for dem som for meg når det gjelder bilkjøring og strikking?

Som en alternativ tese har jeg det med at mange har dårlig erfaring med det å lære (nå tenker jeg meg ikke lenger lærergruppa så det er sagt, regner med at de har hatt en positiv erfaring med skole og så har blitt lærere…uten at jeg vet om dette er korrekt for alle) og jeg tenker at man har tenkt at når man er ferdig med skolen så er man ferdig med skolen. Tesen i seg selv tror jeg kanskje ikke er helt dum, jeg kjenner flere som var glad de var ferdig med skolen og de har derfor ikke tenkt til å studere ytterligere (selv om jeg forteller at jeg synes det er moro). Det er slik at de gruer seg hvis de må på kurs, og jeg synes de er synd de har et slikt utgangspunkt. De har på en måte mistet lysten til å lære, og mye av dette skyldes dårlig erfaring med dette fra tidligere (se også blogginnlegget En positiv holdning og økt selvfølelse). Jeg blir derfor litt skremt over at enkelte lærere vil tviholde på en slags tenking som er lik tankegang rundt organisasjoner i tiden rundt den industrielle revolusjon, det handler om å kontrollere, begrense og måle resultater i strengt oppbygde hierarkier – samtidig som arbeidslivet i dag tenker i retning av åpenhet, personlig frihet og selvledelse. Arbeidslivet tenker i denne retningen for å få mer effektive organisasjoner, og da må det tenkes slik i skolen også.

Som en avslutning et lite hint til de som rekrutterer til høyere utdanning; min eldste var på en lærerutdanning for å få informasjon om studiet og kom hjem og sa at det var helt uaktuelt for henne å starte en slik utdanning. Jeg spurte om det kanskje var fordi hun faktisk i lang tid har vært helt klar på det hun vil studere (hun vil ta marin biologi) og at informasjonsmøtet derfor ble oppfattet som “kjedelig”. Hun svarte med at de som fortalte kun fortalte om hva slags studier det var og hvordan man kunne sette sammen fag – ikke noe om gleden ved å utdanne seg til og praktisere som lærer, det var ren praktisk informasjon om studiestrukturen. Hvor ble det av de som skulle motivere og snakke varmt om yrket?  I tillegg hadde de sagt at det var godt miljø i klassen og det er jo bra, problemet var at de faktisk hadde sagt  “det er akkurat som å gå på videregående” – og da sa hun “og det har jeg jo ikke lyst til at det skal være, jeg har lyst til at det skal være noe nytt”. Noe til ettertanke?