Arbeidsliv eller lekeliv?

Jeg jobber meg videre med skrivingen rundt HR-tenking og fleksible organisasjoner og kunne derfor ikke motstå fristelsen til å sitere tese 85 fra Lederens katekismus (Nordhaug & Sandman, Cappelen, 1999) siden jeg synes man skal leke litt iblant (og da får jeg av og til litt reaksjoner på at jeg er barnslig…), og er spent på hva slags kommentarer denne vil gi fra lesere av denne bloggen. Er du enig eller uenig? Er det urealistisk å tenke på denne måten?

Tese 85: La dem leke, og du skal se dem skape.

Leken er et oversett område i arbeidslivet. Vi er blitt lært at den hører barna til. Lek er ikke for voksne mennesker, hvis de da ikke har drukket. De av dem som vil leke i arbeidet eller med oppgavene oppfattes lett som useriøse, med mindre de gjennom leken skaper humor og humør for de andre. Vi må importere leken til arbeidslivet, slå dørene på vidt gap for den barnslige undring og nysgjerrighet. Mange virksomheter vil ha stor nytte av å skape lekeplasser på arbeidsplassen, der de ansatte kan more seg med interessant kunnskap og teknologi. Da vil nye ideer vokse frem og kimen til innovasjoner legges. Tenkegrupper og kvalitetssirkler har allerede mye av lekens logikk i seg, men også andre lekeplasser må bygges. Mange. Om hundre år finnes kanskje ikke ordet arbeidsplass lenger, bare ordet lekeplass. Politikere vil bli spurt om hvor mange lekeplasser som må skapes for at lekelivet (ikke arbeidslivet) ikke skal gå i stå og nasjonaløkonomien lide. Byråkrati vil være erstattet av ludokrati. Ludo betyr “jeg leker”. Der leken ikke finnes, vil snart ingen være med.

Yngre personer er opptatt av å skaffe seg jobber de kan ha det gøy i. Kravet om mer lek vil således sprenge seg frem og kanskje bli den nye, store kampsak for fagbevegelsen: Mer lek til folket! Men mer lek vil komme uansett, etter hvert som kravene til nytenkning og nyskaping bare vokser. Slik er det bare.

Straff ikke de lekne voksne, for det er de som skal vokse og vokse.