Oppfølging; hvordan (snik)innføre sosiale medier..

Jeg følger litt opp forrige blogginnlegg med dette – og selv om punktene under egentlig er nokså opplagte skriver jeg dem likevel (i utgangspunktet er de nok nokså teoretiske, men jeg har prøvd å sette dem inn i en kontekst). Man må likevel ikke glemme at vi faktisk er nødt til å slutte å planlegge/teoretisere og komme igang med handling hvis vi skal komme framover! Oversikten under er en forkortet utgave av “Six ways to make Web2.o work” fra McKinsey, og med noen kommentarer fra meg knyttet mot skole spesielt (siden skole skiller seg på flere punkter fra næringslivet ellers):

Endring av nedenfra-og-opp-kulturen trenger hjelp fra toppen. Web2.0 blir ofte sett på som grasroteksperiment og ledelsen ser ut til å tro at teknologien vil bli adoptert uten innblanding – en slags “bygg og de vil komme”-filosofi. Dette er  bare til en viss grad korrekt, men suksessfull deltakelse krever også en annerledes tilnærming fra ledelsen; de blir rollemodeller og leder gjennom informasjonskanaler (dette er det jeg snakker om i forhold til skolen; eks. kanaliser informasjon gjennom LMS for å få LMS til å bli en naturlig del av hverdagen). Dette kan gjøres gjennom f.eks blog og wiki; en leder startet sin egen blogg (jeg har etterhvert sett flere rektorer som har blogget) og fortalte om fordelene med den nye teknologien, satte mål for adoptering i organisasjonen og hva slags deltakelse som var forventet.  ITU gir også tilsvarende råd til skoleledelsen i forhold til å gå foran som et godt eksempel: 

Skoleledelsen og særlig rektor selv må gjøre seg digitalt synlig og tilgjengelig. Dette handler om å kommunisere via ulike digitale verktøy.

Jeg putter på et sistat fra en lærer også:

”Gjennom arbeidet med å utvikle en IKT – plan er det viktig at hele skolens ledelse er involvert. Det er viktig å ikke bare “sette ut” dette arbeidet til systemansvarlig på skolen. Skolens ledelse skal være arkitekten her i samarbeid med systemansvarlig, for innføring av ny teknologi får konsekvenser som ledelsen må ta hensyn til ved valg av ny teknologi.”

Appeller til deltakernes ego og behov – ikke bare til deres lommebøker. Tidligere ga man standardiserte bonuser eller individuelle tilbakemeldinger. Slike metoder har vist seg å komme til kort når man prøver å få til deltakelse (se også innlegget “Motivasjon i det 21. århundre”). Dersom man setter som krav et visst volum, f.eks hvor mye man skal bidra med på wiki, viser det seg at de fleste vil bidra for å nå målet samtidig som det de bidrar med har ganske dårlig kvalitet. Det har vist seg å være mer effektivt å se på deltakernes ønske om anerkjennelse; man anerkjenner kvalitet og brukbarhet på det som blir levert og når man i tillegg gjør dette i større møter er det gjerne mer effektivt enn i mindre fora – deltakerne leverte da flere ideer for forbedringer i bedriften.

Den rette løsningen kommer fra de rette deltakerne. Velg ut deltakere som kan utgjøre en kritisk masse i forhold til deltakelse og gi dette arbeidet verdi – dette er en annen nøkkel til suksess. Deltakerne må også ha kunnskap og være villig til å dele og utveksle ideer – velg gjerne opinionslederne i bedriften (dette er i tråd med teoriene til Cameron/Quinn i forhold til endringsledelse). Jeg tar med et sitat fra en lærer her også:

“Nå har vi utstyret, nettet, programmene! Mange lærere viser entusiasme, engasjement og legger ned et stort arbeid i noe de har tro på! Det er disse skolen og rektor må sette sin lit til! Det er disse rektorene må støtte, og støtte seg til. Rektorene må bruke sin lederskap til å støtte, stimulere og videreutviklet dette engasjementet slik at det kan utvikles videre. Endringer kommer best innenfra, frivillig og uten tvang.”

Sørg for balanse mellom frihet og risiko. Sørg for å lage fornuftige retningslinjer; f.eks at man ikke har lov til å være anonym. Faren for at de ansatte gjennom web2.0-verktøy skal komme til å røpe forretningshemmeligheter blir ofte tillagt for stor betydning. Samtidig må man være klar over at skal man få fornuftig deltakelse må man engasjere seg i autentiske samtaler med deltakerne – og da kan man ikke detaljstyre hva som skal komme på trykk. Se også innlegget om Strategi for bruk av sosiale medier – gode tips.

Den beste bruken er blant brukerne, men de trenger hjelp til å skalere. Man må identifisere og prioritere de applikasjonene som vill generere størst forretningsverdi relativt enkelt (se sitatet om nytte-effekt). Disse applikasjonene fokuserer primært på å øke effektivitet i kjente prosesser innen funksjonelle siloer; f.eks programvare for leveringskjeder for å øke koordinering på tvers av nettverket. Dessverre viser undersøkelser at man ofte prioriterer feil applikasjoner – man velger ikke teknologier som gir mest verdi. Man tar gjerne et valg framfor å prøve ut flere og se hva som virker. Hvis man har valgt feil har bedriftene vanskelig for å bytte til applikasjoner som ville vært mer suksessrike – dette er litt i tråd med hva jeg skrevet om at man må prøve forskjellige verktøy og se hva som er funksjonelt for den enkelte enten det gjelder i jobb eller privat (“du vet ikke om du liker maten før du har smakt“), noe vil fungere bra og andre ting kan man forkaste (problemet er dersom man gjør investeringer som gjør at man blir låst på et for tidlig tidspunkt).

Det som blir en naturlig del av arbeidshverdagen er det som vil virke. Ofte blir ny teknologi oppfattet som noe ved siden av den daglige arbeidsflyten. Tidligere generasjoner (program/applikasjoner) ble gjerne eksplisitt brukt for å erstatte verktøy som var i bruk (en analogi: vi byttet ut kuleramma med kalkulator).  Å bruke web2.0 og delta i nettverk blir ofte et nytt punkt på en allerede overfylt punktliste. Et eksempel er bedriften som innførte en wiki som et verktøy for kunnskapsdeling, og forventet at alle ansatte skulle bidra – i tillegg til de oppgavene de allerede hadde. I en periode var mange entusiastiske, men så avtok det – det ble ikke en del av den naturlige arbeidshverdagen. Her må man tenke annerledes; f.eks bruke wiki som et rapporteringsverktøy, da kan man få rask oversikt over progresjon, få muligheter til koordinering og samordning, kunne tilby hjelp etter behov – og man kan reallokere ressurser til de viktigste og tidssensitive prosjektene.

”NYTTEN av endringene må synliggjøres. Innføringen av digitale verktøy må ikke være teknologi-drevet – men kunne gi praktisk nytte på disse to feltene: – Arbeidsbesparende verktøy i planlegging/gjennomføring av undervisning – Bedre læringsutbytte ved hjelp av mer motiverte elever ( nye verktøy, variert undervisning, bedre tilgang på læringsressurser osv)”