Digitale læremidler i skolen – uff da….(ironisk)

Jeg blir i likhet med Ingunn Kjøl Wiig (innlegget Jeg er en teknologioptimistisk pedagogisk sinke) provosert av deler i artikkelen “Elever trenger lærebøker og digitale læremidler”. Nå er ikke jeg pedagog, men tillater meg likevel å ha noen meninger på bakgrunn av

1. 25 år med datamaskin som daglig arbeidsverktøy og
2. som en ansvarlig forelder

Når det gjelder det første punktet har jeg vært med på en rivende utvikling, og det er ingen grunn til å tro at det ikke skal fortsette i minst like høyt tempo i tiden framover. Vi har måttet tilpasse oss en endret arbeidshverdag – og for alle har ikke slike overganger vært like enkle hver gang. Mange har satt seg på bakbeina og strittet imot, uten at det har påvirket beslutningen fra ledelsen om å ta i bruk ulike digitale verktøy. Det jeg har sett over tid er at man tilpasser seg og finner ut at dette var ganske lurt likevel – det gjør enkelte arbeidsprosesser mer automatiserte, effektiviteten blir høyere og kvaliteten på arbeidet har gjerne økt den også. Mange rutineoppgaver har forsvunnet og alt som heter oversikter av ulike slag har vært mye enklere å produsere. Å ikke ha redundans (dupliserte data) og gjenbruk av data er to andre stikkord. Vi har brukt slike verktøy der det er naturlig å bruke dem og ikke til absolutt alt, det synes jeg er viktig å huske på – på samme måte må det foregå i skolen, det ene trenger ikke utelukke det andre! Og – vi har faktisk måttet gå gjennom en læringsprosess vi også, og det har gått bra selv om det ofte har vært i form av digitale læringsressurser.

Jeg ser at de av mine bekjente som ikke bruker datamaskin på jobb (og gjerne de som kun har spesialprogrammer de arbeider i) har store problemer med å håndtere den i sin fritid (og da ringer de til meg..) – det er ofte relativt enkle ting de spør om, ting som for meg er helt opplagte og uproblematiske. Fordi de mangler kunnskap selv når det gjelder basisferdigheter tør de ikke prøve seg på mer kompliserte prosesser – de tør heller ikke prøve-og-feile (som jeg synes er den beste måten å lære på) av frykt for at det skal skje noe forferdelig galt. Med tanke på at stadig flere tjenester i samfunnet blir digitaliserte er utfordringen for disse å klare å finne fram og gjøre det som er forventet – f.eks bruke MinSide. De har også problemer med å søke og finne relevant informasjon, og de mangler kunnskap i forhold til vurdere sannhetsgehalt (kildekritikk og kritisk refleksjon). En slik situasjon ønsker jeg ikke at mine barn skal havne i – og derfor er jeg positiv til at vi har fått digital kompetanse inn som basiskompetanse i skoleverket. Det er en skremmende framtid dersom de ikke har lært å håndtere verktøy som er så integrert i samfunnet forøvrig når de skal stå på egne ben.

Jeg ser at mye av diskusjonen går på nytteverdien, og at argumentene ofte er av typen:

• dette er ukjent mark og vi vet ikke hvilke konsekvenser dette har for læringsutbyttet
• vi ønsker ikke å eksprimentere med elevene
• det er vanskelig å lese på skjerm kontra det å lese i en bok

Selvfølgelig skal man ikke bruke elevene som prøvekaniner i den grad at de ikke lærer noe, men å tviholde på det som har vært er vel ingen løsning? Da får vi kun stagnasjon og ikke progresjon – og det er ingen tjent med. Å tro at skolen kan isolere seg fra det digitale samfunnet er vel omtrent som å tro på julenissen? Nå kjenner jeg ikke til de digitale læringsmidlene (godt nok) selv, men jeg synes at slike læremidler må utnytte styrkene i mediet – og tror at man gjennom dette kan få flere innfallsvinkler til det faglige stoffet. Jeg ser jo selv at dersom jeg skal hjelpe mine egne barn med lekser og det er noe de ikke forstår så vil ulik tilnærming/ulike vinklinger til stoffet være nyttig – om de ikke forstår det på den ene måten det blir forklart så skjønner de det gjerne om de får det forklart på en annen måte. Det er ingen som er like, og da kreves det ulik formidling – kall meg gjerne naiv, men jeg synes at det å behandle alle likt er faktisk det samme som å behandle dem forskjellig.

Det er klart at det å lese på skjerm ofte er mer slitsomt enn å lese i ei bok, men det er vel ikke meningen at innhold på skjerm skal presenteres akkurat som om det var ei bok? Hvis det er tilfelle mener jeg at en digital læringsressurs har veldig liten verdi rent bortsett fra at den er enklere å oppdatere og korrigere. Imidlertid kan man gjennom interaktivitet av ulikt slag kunne formidle innholdet på en annerledes måte enn bare gjennom trykt tekst (dette er så opplagt at setningen burde vært unødvendig å sette på trykk). Jeg ser også at enkel funksjonalitet som å kunne gjøre skriften større/mindre er en fordel man ikke kan få i bokform. Det å skrive digitalt byr også på nye og andre muligheter enn å bruke penn og papir – uten at det ene skal utelukke det andre. De største styrkene må imidlertid være bruk av multimedia og den store mengde informasjon som kan bli gjort tilgjengelig – bl.a gjennom å hyperlenke til evt forklaringer eller utdypinger. Og her ligger også utfordringen – jeg synes det må være viktig at de ikke nødvendigvis skal pugge alt (selv om de må ha en del basiskunnskaper), men at de skal kunne finne og bruke informasjon etter behov og når det er nødvendig. Det er jo slik vi arbeider ellers; når det er noe vi trenger å vite holder det (ofte) å vite hvor vi finner det. Dette bringer tankene tilbake til en historie jeg hørte for lenge siden om Henry Ford (om den er sann vet jeg ikke, men den illustrerer poenget mitt);

Henry Ford måtte møte i retten fordi man ville ha ham kjent uskikket til å drive bedriften fordi han hadde lite skolegang. Retten stilte spørsmål til ham for å avdekke hans uvitenhet, men Henry Ford repliserte “Mitt arbeidsbord er utstyrt med mange ringeknapper. Når det er noe jeg lurer på så trykker jeg på den aktuelle knappen, og da kommer det noen som kan svare. Det viktige er ikke å kunne alt selv, men å vite hvor man finner kunnskapen.”

Oppdatert 05.09.09: Det er mange blogginnlegg rundt dette tema i disse dager, bl.a Digital læring, Nei til teknologi, At jeg gidder, Jeg er også en teknologioptimistisk pedagogisk sinke, IKT i Læring – en utfordring, Teknologioptimister er pedagogiske sinker? og mange, mange flere…..