Puh…ferdig – nå er det helg!

Da var oppgaven innenfor tema elektroniske markedsplasser levert. Ikke helt fornøyd denne gangen heller, men det får stå sin prøve (spesielt oppgave 1 jeg er misfornøyd med). Nå er det bare å vente på sensuren….(sensur er egentlig et litt trist ord: sen-sur)

Oppdatert 25. juli: Det ble en A – så da skal jeg ikke klage

Hvorfor er bondevett sunt?

Jeg fikk en god kommentar fra Kjell Arild Welde på et innlegg jeg skrev – han peker på at begrepet “digital dannelse” er interessant, fordi det er sammensatt av ord fra hver sin tidsepoke….og det har han jo helt rett i. Dannelse er noe vi tenker på som en litt gammeldags dyd, mens digital er helt klart et ord av mer moderne karakter. Kanskje er det slik at vi setter pris på de gamle dyder? Jeg synes det er helt greit når mennene åpner døra for meg, og sier damene først - så jeg får slå et slag for god, gammeldags ridderlighet tror jeg.

Han spør videre “hvorfor er bondevett sunt”?  Og det fikk meg også til å tenke, hva er det vi oppfatter som sunt med dette. Snarere er det vel egentlig slik at vi ofte harselerer litt med bonden, han er litt traust og treg – i motsetning til oss mer urbant anlagte. Er det fordi vi oppfatter bonden som jordnær at han har sunt vett? En som har beina godt plantet på jorda og som er i likevekt? Ellers er det jo slik at det som har med landbruket å gjøre ofte framkommer i litt negative ordelag; f.eks dum som en stut…Og så hadde det kanskje vært bedre å skrevet sunt folkevett framfor sunt bondevett? (Villmark er litt mer positivt; lur som en rev og sterk som en bjørn – det er jo ikke så ille).

Det er mange slike ting i språket som ikke alltid kan være så enkelt å forstå; det motsatte av motspiller er medspiller, men hvis vi tar motstander – ja, medstander er ikke et ord jeg har brukt i alle fall. Og det er ikke alltid at hvis vi tar bort u-en foran et ord at vi får den positive motsatsen; fyselig høres faktisk ikke bedre ut enn ufyselig (synes jeg i alle fall).

Jeg har alltid fått høre at det heter fordeler og ulemper, men her på vestlandet har jeg måttet venne meg til fordeler og bakdeler – selv om bakdel er den delen jeg sitter på. Også merkelig hvordan man peker ut retninger i forhold til hva jeg er vant med; skal jeg reise innerst i en dal sier de her at de skal fremst – og jeg får stadig høre at jeg ikke har taket på når steder ligger utover eller innover i forhold til hvor jeg er, og for å gjøre det komplett er det også slik at til noen steder er det bort til…når jeg pleier å si at jeg skal ned til, fordi stedet ligger lavere enn hvor jeg befinner meg, da rister alle sogningene rundt meg på hodet helt oppgitte…Det er i alle fall godt at jeg stort sett kommer dit jeg skal likevel, enten det er opp eller ned, ut eller inn eller bort

Delte meninger i dag: interaktiv skriving gir bedre læring

Et godt innlegg i dag av Magnus Henrik Sandberg på Delte meninger om interaktiv skriving og jeg synes han har noen veldig gode poenger, selv om jeg ikke er helt enig i alt han skriver.  Jeg kunne ikke motstå fristelsen i dag heller til å skrive et svar, og siden jeg denne gangen har fattet meg ganske i korthet har jeg tatt med hele innlegget mitt her:

@magnus Du har så rett – la oss holde disiplin og pedagogisk bruk adskilt i diskusjonen. Hvorfor skal ikke dette gjelde selv om man bruker digitale verktøy, på samme måte som man ikke blander disse to tingene i tradisjonell undervisning?

Jeg synes ellers du har et godt poeng; det er læreren sitt ansvar å lage oppgaver hvor det å kopiere tekst som besvarelse ikke er godt nok. Egentlig er dette så opplagt at det nesten ikke burde vært nødvendig å la det stå på trykk

Oppskriften kan være ganske enkel; jeg skriver svar på en oppgave nå hvor jeg er nødt til å bruke det jeg har lært (teori) anvendt i praksis på et beskrevet case. Det krever derfor at jeg både har forstått teoriene, kan reflektere rundt emnet og evner å omsette teoriene til praksis ved å gi konkrete eksempler på bruk knyttet mot en fiktiv bedrift – det er selvfølgelig mer utfordrende, men du verden så moro det er – og det er vel dette som er læring?

Lenker til tidligere innlegg fra meg på Delte Meninger.

IKT-reglement, ikke helt rett fram….

I dag skriver jeg på IKT-reglement – i første omgang mest rettet mot datavask og datakvalitet på bakgrunn av Feideimplementering, og jeg ser at spørsmålene rundt dette (de som jeg får) ofte gjelder det konkrete og  praktiske. Nå er jo Feide kun et rammeverk, et system, for sikker pålogging – så implementeringen i seg selv gjør forsåvidt ikke at man må lage nye rutiner, det  burde ha ligget rutiner for databehandling på plass uansett. Noen skoler har disse rutinene nedskrevet, mens andre ikke har. Uansett er det godt at alle nå får dette på plass.

Enkelte ting er ganske opplagte i rutinebeskrivelsen; at alle gjør ting på samme måte, at man vet hvem som skal oppdatere, hvordan det skal gis beskjed om endringer, hvor lang tid det skal ta til endring trer i kraft, sletting osv. Og – selvfølgelig – at man forstår viktigheten av at man gjør ting som beskrevet og i riktig rekkefølge (hvis siste oppdatering er den som er den gyldige er det i alle fall viktig med rekkefølgen man gjør ting i – et eksempel: hvis man registrerer et nytt ansettelsesforhold på en lærer og deretter sletter det gamle blir resultatet at lærer blir slettet – det er da siste oppdatering som er gyldig….)

Men – det er ikke så rett fram som man kanskje skulle tro, en ting er å skrive ned rutiner – en helt annen ting er å få disse integrert i eksisterende rutiner og at de blir en naturlig del av hverdagen. Alternativet er vel at de blir stående og støve ned i ei mappe på et eller annet kontor, og da er jo mye av poenget borte. (Det er vel litt samme som internkontrollrutinene i en god del bedrifter, det ser flott ut der det står i mappa – men brukes det ikke i praksis er det helt bortkastet). Forhåpentligvis vil rutinene bli brukt – det som teller for er at dersom man ikke har god datakvalitet så vil det gjerne medføre at enkelte ikke får tilgangene sine, og da regner jeg med at de raskt gir beskjed – og effekten blir en høyere kvalitet på dataene enn det er i dag.  Det er klart det blir forskjell hvis man er avhengig av at det er korrekt hver dag og at feil får konsekvenser, enn at man legger inn et par ganger i året og at feil ikke medfører komplikasjoner for daglig drift – man venter gjerne til det oppstår et problem før man gjør noe med det.

I dag har jeg fått en tilbakemelding som gjelder oppdatering av data (“vask”) mot opplysningene hos Folkeregisteret. Problemet var at de i dag har registrert mor og far på hver sin adresse hvis de har flyttet fra hverandre, men hvis mor har fått ny samboer som er registrert med hennes adresse – ja, da forsvinner far helt i oppdateringen (vask mot Folkeregisteret)…og slik kan det jo ikke være. Det kan virke som om far må registreres som familie 2, men spørsmålet er fortsatt om dette hjelper – her får vi tro det er andre som har hatt samme problemstilling, og som har løst den også! (PS: se kommentar under)  Andre spørsmål er greiere – hvilke felt skal vi registrere noe i og hva slags data skal stå der.

Ellers ser jeg at spørsmål om IKT-reglement er skremmende likt diskusjonen med bruk av IKT i skolen – nemlig begrensninger og sanksjoner. Noen ønsker å stenge elever ute av nettet hvis de ikke oppfører seg slik de skal – problemet er at de nå også kan miste tilgang til f.eks læringsressurser, så dette er kanskje ikke den beste løsningen? Single sign-on har sine fordeler, men det har klart sine ulemper også. Andre ønsker å utvide sanksjonsmulighetene – de ønsker at foresatte skal betale for f.eks recovery på datamaskiner hvis det er noen elever som laster ned rusk og rask eller finner på annet tullball….tja, hva skal man si…..Jeg skjønner at dette er/kan være en aktuell problemstilling – og det er ingen enkle løsninger og fasitsvar ( i tillegg har vi jo et lovverk vi skal forholde oss til). Tidligere har jeg slått et slag for at uakseptabel oppførsel skal gå utover orden/oppførsel, men hva barne- og mellomtrinn? Hvilke sanksjoner skal vi ha her? Og som en lærer sa til meg i dag – vi har de som blåser i karakterene også, så nedsatt karakter for disse betyr sannsynligvis ingenting.

Jeg har dessverre ingen fasitsvar – men jeg holder fast ved at det jeg har sagt mange ganger før:

Det viktigste nå mener jeg er å lære barn/unge at man tenker gjennom hva man gjør, eller sunt bondevett om du vil – og som jeg har nevnt tidligere; lær dem digital dannelse, lær dem å legge ut gode digitale spor, nettikette og nettvett generelt, å være proaktiv må være bedre enn reaktiv!

Og ja – jeg vet – det er ikke så enkelt som det høres ut som… Se også tidligere blogginnlegg om skoleadm.system, Feide mm.

Oppdatert 01.09.09: I forbindelse med Feideimplementering har jeg skrevet noe om IKT-reglement, bl.a dette som også gir tips til lærer for gjennomgang av IKT-reglement med sine elever.

PS: eksempel på rutine for problemløsning – gammel, men (synes jeg) like morsom….

Hva er viktig i forbindelse med nettbutikk?

Som jeg nevnte i forrige blogginnlegg vil jeg i noen innlegg framover skrive ned noen tanker rundt eHandel fordi jeg skal levere en oppgave med dette som tema – og det første jeg har begynt å se på er;

1. kjøpssyklus (og med kunden i sentrum – det tror jeg er viktig) og
2. hva nettstedet må inneholde, og har laget en foreløpig oppsummering: 

• kontaktinformasjon i form av telefonnummer, fysisk adresse og epostadresser – hvem/hva er denne bedriften, seriøsitet
• god søkefunksjonalitet, lett finne varer/produkter – evt at man finner substitutt(?), krysskjøp og/eller oppkjøp
• bestillingsprosessen må være enkel, oversiktlig og intuitiv, ikke tvil om man har bestilt vare eller ikke
• betalingsprosess må være forståelig og (føles) trygg for kunde, ikke tvil om man har betalt eller ikke – hva slags betalingsløsning føles trygg samtidig som den ikke er for komplisert?
• kunde skal få kvittering i form av f.eks en epost om status på bestilling og betaling umiddelbart
• oppfølging rundt leveranse, helst angivelse av antatt leveringstidspunkt eller mulighet for å følge pakke (pakkesporing)

Er det andre ting som må være med på nettstedet for at det skal være funksjonelt – eller blir dette tilleggsinformasjon? Jeg tenker da f.eks på produktinformasjon, leverings- og betalingsbetingelser, FAQ-seksjon, ulike typer skjema (noen bør vel med utifra lovgivning, eks angrerett)..

• I forhold til kanalvalg: Noen slår et slag for bruk av blogg på siden – andre peker på at f.eks web2.0-verktøy som Twitter er aktuelle reklamekanaler, noen som har noen formeninger om hvor aktuelt dette er? Har det noen stor nytte-effekt?
• Hvor interaktiv skal man være – og vil dette bare være avhengig av hva man selger?
• Hvor mye “ekstra” skal man tilby – i tilfellet med oppgaven hvor det er snakk om park- og hageutstyr, skal man ha seksjoner om utforming, hagestell, blomster osv eller er dette uinteressant i en slik sammenheng (jeg tror nok at dette kan være en ide)?
• Personalisering må vel være et “must” i disse dager – det å skreddersy info for kunde

Vel – dette var noen av mine innledende tanker rundt oppgaveskrivingen….kom gjerne med innspill

Elektroniske markedsplasser.

Den kommende uka skal jeg levere en oppgave om elektroniske markedsplasser – så jeg regner med at jeg sikkert kommer til å blogge innenfor dette temaet i de neste blogginnleggene. Dersom noen har gode innspill så tar jeg gjerne imot innenfor spørsmålstillingene;

• hva vil være en god strategi for et firma som tidligere kun har hatt fysiske utsalg og som nå tenker seg en ekspansjon mot elektronisk forretningsvirksomhet, hvilke konkrete tiltak bør man satse på og hvilke vurderinger må man foreta?
• hvordan kan slike firmaer bli vinnere på slike markedsplasser når det gjelder pålitelighet, service, fleksibilitet, leveranse og betaling?

Alltid moro med slike oppgaver synes jeg – spørs om jeg igjen får problem med å fatte meg i korthet (har ikke mer enn ca 25 sider til rådighet).

My hole-in-the-wall project…

Her er mitt hole-in-the-wall-prosjekt om dagen – et hull etter at vi har gravd ut ved siden av nåværende garasje.

 Jeg tror nok ikke jeg skal gå Sugata Mitra i næringen, men tror nok at jeg heller fortsatt skal satse på å få bygd en garasje til. Eneste likhet med Sugata Mitras prosjekt er vel musa (he-he) – de som ikke vet hva jeg snakker om kan se denne lenka.

Å ta i bruk sosiale medier = endring av organisasjonens kultur

Jeg har gjennom flere blogginnlegg her, og i oppgaven som jeg har skrevet (IKT i skolen – mer enn bare kabler) ment at det er en endring i organisasjonskultur som kan være det avgjørende for å få opp den pedagogiske bruken av IKT i undervisningen, og at man derfor må sette igang en endringsprosess med fokus på dette framfor det (relativt) ensidige fokuset på teknologi. Skal si jeg ble glad når jeg så at det samme framkommer i diskusjoner rundt det å ta i bruk sosiale medier i forbindelse med markedsføringsstrategier i bedrifter….
Her er et lite utdrag som viser hva jeg mener (lenke til hele dette blogginnlegget):

Start the culture change now with internal education: The internal culture change is the biggest hurdle for companies. I spoke to a traditional media company yesterday that is quickly migrating away from print to online, and is conducting internal ’show and tell brown bag sessions’ across the enterprises where people can come from any department.

Skremmende propaganda på Delte Meninger

I dag har jeg nok en gang lagt ut et innlegg på Delte Meninger, og denne gang i forbindelse med  ”Skremmende holdningskampanjer“, som ligger i kategorien Barn og unge i nettverksamfunnet.

Mitt innlegg finner du på denne lenka.

Det forrige innlegget – forbud mot sosiale medier i skolen – ligger her.

PS: alltid hyggelig med oppmuntringer, så takk til disse 3 som har gitt meg “tommelen opp” for innlegget.

Skolen dreper kreativiteten?

Jeg sitter og ser på Ken Robinson som sier at skolen dreper kreativiteten, og noe av det første han tar opp og som jeg er ganske enig i er at skolen skal utdanne barna for framtiden – og det uten at vi vet hvordan framtiden ser ut….Uforutsigbarheten må være et enormt problem når jeg tenker mer over dette med skole og utdanning..

Ken Robinson sier videre at barn har et stort potensiale, de er eksepsjonelle – og han synes vi sløser dette bort, ganske hensynsløst. (Hvorfor og hvordan, tenker jeg nå). Han sier han vil snakke om utdanning, og han fortsetter med at kreativitet er like viktig som leseferdighet – og derfor må behandles med like stor respekt, gi dem samme status. Dette har jeg jo litt problemer med å svelge like lett som foregående avsnitt, men nå synes jeg nok også at det er enklere med faktakunnskap på mange måter – men når jeg tenker litt over hvordan det er i arbeidslivet lager jeg meg en liten teori om dette som går litt i samme retning. Hvor ofte har jeg ikke møtt på folk som blir helt utafor når ting ikke fungerer (dere kan gjerne lese dataprogrammer her), mens min vanlige tilnærming vil være om jeg kan løse det på andre måter….så kanskje jeg er litt kreativ på den måten, det å ikke være fastlåst til bestemte handlingsmønstre i alle situasjoner.

Ken Robinson gjenforteller en historie han har hørt;

I en tegneklasse satt en seksåring og tegnet, hun satt helt bakerst i klasserommet. Vanligvis hørte hun ikke så mye etter hva som ble sagt, men i tegnetimen gjorde hun det. Læreren var facinert og gikk bort til henne og spurte “hva er det du tegner?” og jenta svarte “jeg tegner et bilde av Gud”. Læreren sa “men det er ingen som vet hvordan Gud ser ut”. Jenta svarte “det vil de om et øyeblikk”.

Han forteller nok en historie før han kommer til poenget; unger er ikke redd for å ta feil, hvis de ikke vet svaret tar de en sjanse og svarer noe annet. Det er likevel ikke slik at det å ta feil og kreativitet er det samme, men han påpeker at dersom du ikke er forberedt på å ta feil vil du aldri komme opp med noe originalt.

Han sier at det er det samme i bedrifter, man stigmatiserer de som tar feil. Utdanningssystemet er også lagt opp slik at det å ta feil er det verste du kan gjøre, og resultatet er at vi utdanner folk ut av deres kreative kapasitet. Dersom jeg nå skal komme med en liten kommentar her så er det kanskje dette som er litt av problemet med innføring av digital kompetanse i skolen også, her skal man komme opp med noen måter man kan bruke disse verktøyene pedagogisk på  - og kanskje er det et problem at vi ikke er vant til å tenke på denne måten.

Han siterer Picasso:

Alle barn er kunstnere. Problemet er å forbli kunstnere når vi vokser opp.

Ken Robinson sier at han er helt sikker på at vi ikke vokser oss til kreativitet, vi vokser oss ut av den – og han lurer litt på hvorfor det er slik. Han har reflektert rundt utdanningssystemer rundt omkring i verden og påstår at det stort sett er samme hierarki når det gjelder fag; på toppen er matematikk og språk og nederst er kunsten – de andre ligger stort sett i mellom. Innenfor kunstfag er det også et hierarki; kunst og musikk har en høyere status enn dans og drama. Han sier det er ingen steder hvor dans er en naturlig del av den daglige undervisningen slik tilfellet er for matematikk. Han synes dette er rart, han synes dette er like viktig – han sier at barn danser hele tiden hvis de får lov, det gjør vi alle (min kommentar: jeg kjenner nok noen som ikke vil være helt enig i dette med at alle ville danse hele tiden hvis de fikk lov). Ken Robinson sier at når vi starter med utdanningen er det fra livet og opp, og så blir det kun fokusert rundt hodet. Utdanningssystemet, mener han, er tuftet på ideen om akademisk evne. Nå tror jo ikke jeg at vi nødvendigvis kun skal framelske evner innenfor dans, drama, musikk, tegning osv…alt med måte – men jeg skjønner poenget, tror jeg i alle fall..

Nå spissformulerer han ved å se for seg hvordan noen fra en annen planet som kom til jorda ville tolke spørsmålet rundt hva en offentlig skole er og hva som er hensikten med den. Han sier at hvis man skal tolke i forhold til hvem som får utmerkelser osv i skolen – så kan det se ut som om hensikten med skolen er å produsere universitetsprofessorer. Riktignok er han også det selv, men han sier videre at han synes ikke at man skal bruke dette som målestokk på hva som er menneskelig prestasjon. Han spøker litt rundt dette og sier at professorer er en egen rase – de betrakter helst kroppen som en slags hodetransportør, en måte å transportere hodet sitt til møter….

Forklaringen på at utdanningssystemene er slik mener han er fordi de er oppfunnet som en følge av å møte behovene til industrialismen. Hierarkiet i skolen er forankret i to ideer;

• de nyttigste fagene for arbeidslivet er på toppen, og man ble styrt inn mot disse – og gjerne vekk fra de fagene man virkelig likte fordi disse ikke ville skaffe en jobb senere. Min kommentar: dette er jo en nokså logisk tanke, man må sørge for at man får seg en jobb – på andre siden kommer jo dette med uforutsigbarheten inn, hvilke behov skal vi møte i framtiden. På andre siden har vi jo også blitt flinkere til å prøve å finne yrker for den enkelte elev som kan passe med både evner og interesse…hvor vellykket er dette er vel egentlig spørsmålet jeg stiller meg – fungerer dette?
• akademisk evne

Han mener at mange geniale, kreative mennesker tror de er mindreverdige fordi de fagene som de var virkelig gode på i skolen ikke blir verdsatt, de blir t.o.m. stigmatisert. Verden holder på å forandre seg og han tror derfor at disse verdiene også vil endre seg – det er så mange som vil få en utdannelse i framtiden (befolkningseksplosjon, flere utdanningsinstitusjoner osv) at det som var en selvfølge for å få jobb tidligere, en eksamen, er ikke lenger nok. Det blir en inflasjon i utdanning, alle skal ta mer og mer, og kravene hos arbeidsgiver blir stadig høyere. Min kommentar: ja, dette skal være sikkert og visst. Jeg sitter med følelsen av at man nå fokuserer på ren formalkompetanse – hvor har det blitt av vurdering av realkompetanse?

Ken Robinson sier vi må endre vår oppfatning av intelligens radikalt; vi vet tre ting om intelligens;

• den er mangfoldig. Vi tenker om verden på alle måter vi opplever den. Vi tenker visuelt, vi tenker i lyd, vi tenker med kroppen. Vi tenker i abstrakte begreper, vi tenker i bevegelse.
• intelligens er dynamisk. Ser man på hva som skjer i en menneskelig hjerne er intelligens fantastisk interaktiv; hjernen er ikke inndelt i avdelinger. Kreativitet er den prosessen som gir oss originale ideer som har verdi og oftest viser den seg i den samhandling av ulike fagdisiplinære måter å se fag på.
• intelligens er tydelig. Han forklarer hva han mener ved å fortelle en historie om en kvinne han intervjuet i arbeidet med å finne ut hvordan ulike mennesker fant sitt spesielle talent. Hun fortalte at hun på skolen ble regnet som håpløs, og skolen sendte et brev hjem hvor de skrev de trodde hun hadde en læringsforstyrrelse. Hun kunne ikke konsentrere seg og var urolig – i dag ville hun gjerne fått diagnosen ADHD (han kommenterer at dette var såpass lenge siden så ADHD som diagnose ikke var oppfunnet ennå). Hun ble sendt til en ekspert, og han snakket med hennes mor og fikk høre om alle problemene. Til slutt sa han at hun fikk sitte og vente litt mens han snakket med hennes mor på tomannshånd – og han satte på radioen slik at hun fikk noe å høre på. Utenfor sa han til moren “se på henne” – og de kunne se at hun beveget seg til musikken på radioen. De så på henne i noen minutter før legen henvendte seg til moren og sa “hun er ikke syk, hun er danser. Det beste dere kan gjøre er å sende henne på danseskole”. Hun kunne fortelle at det var det beste som hadde skjedd, hun kom til danseskolen og traff mange som var som henne – de var nødt til å bevege seg for å tenke. I dag er hun en velkjent koreograf med mange kjente oppsetninger som har gledet millioner av mennesker, og er selv multimillionær. Ken Robinson sier at mange andre ville kanskje heller satset på medisinering framfor å legge tilrette for å utvikle sitt sanne potensiale.

Ken Robinson avslutter med å si:

Jeg tror vårt eneste håp for fremtiden er å vedta en ny oppfatning av menneskelig økologi, en der vi begynner å endre vår oppfatning av omfanget av menneskelig kapasitet. Utdanningssystemet har utnyttet våre sinn på samme måte som vi støvsuger jorden; på jakt etter en bestemt råvare. Og i fremtiden vil vi ikke være tjent med det. Vi må revurdere de grunnleggende prinsippene for hvordan vi utdanner våre barn.

Han siterer Jonas Salk:

Hvis alle insekter skulle forsvinne fra jorden, ville alt liv på jorden ta slutt innen 50 år. Hvis alle mennesker forsvant fra jorden, ville alle former for liv blomstre innen 50 år.

Ken Robinson avslutter med å si at Jonas Salk har rett, han sier at vi har en gave – den menneskelige fantasien, og den gaven må vi være forsiktige med slik at vi handler klokt og avverger disse tingene han har snakket om. Den eneste måten vi kan gjøre det på, sier han, er ved å se på våre kreative kapasiteter som den rikdom det er og ser våre barn som de håp de er. Vår oppgave er å utdanne hele mennesket – slik at de kan møte framtiden.

Noe av det jeg synes er vanskelig er å definere hva kreativitet er, og også hvordan man skal framelske og styrke den (wikipedia har denne definisjonen på kreativitet : Kreativitet er skapende evne eller virksomhet, det vil si oppfinnsomhet, idérikdom og det å lage eller finne på noe nytt. Kreativitet er avgjørende for å løse problemer og utfordringer innen alle fag og i alle situasjoner og for å skape forandring og fornyelse).

Jeg tror nok at kanskje kunstnerisk kreativitet i seg selv er et enklere tema – men kanskje man kan se på kreativitet som en måte å se ting på med nye øyne, se muligheter og ikke problemer….ikke gi svar, men stille spørsmål – og kanskje også godta at det kan finnes både andre svar og muligheter enn det vi vanligvis anser for sannhet. I skolen kommer den kanskje klarest til uttrykk ved at entreprenørskap mange steder har blitt en naturlig del av undervisningen (?).

Til tider har jeg hatt oppdrag som tryllekunstner, og noe av det vanskeligste er å trylle for unger – jo yngre de er, jo vanskeligere er det. Deres oppfatning av hva som er mulig og ikke mulig er helt annerledes enn hos voksne. Når jeg får ting til f.eks å (tilsynelatende) sveve er ikke dette en umulighet for ungene og de kommer med mange løsninger på hvordan dette foregår – voksne blir som regel mest facinert over noe de anser for umulig og de klarer ikke å se forbi dette punktet, det er akkurat som om hjernen går i dvalemodus. Kanskje er det akkurat det som skjer, når vi er voksne blir vi så hemmet av hva vi har lært er korrekt og sant at vi ikke evner å se andre mulige løsninger?