En dårlig strategi for innføring av ny teknologi i skolen

Jeg kommer til å illustrere oppgaven i endringsledelse med noen casebeskrivelser og dette er den første – en ikke vellykket innføring av ny teknologi, dette er altså ingen suksesshistorie (ennå i alle fall):

En kommune (skoleeier) vedtok at alle grunnskolene skulle ha et bestemt LMS (læringsplattform, læringsmiljøsystem) og bestilte dette. Imidlertid ble det ikke fulgt opp med noe tilbud om opplæring og introduksjon, og kommuneledelsen mente det var opp til hver enkelt skole om man ønsket å ta dette i bruk. Resultatet har vært at en skole bruker det noe, mens øvrige ikke har tatt det i bruk i det hele tatt – og man har nå betalt lisens for hver skole i flere år. Som en rektor sa; “det skal mer til enn å vedta at man skal ha en bestemt programvare – de glemte å tenkte på infrastrukturen”. Det viste seg at når man kjøpte inn LMS var situasjonen for lærerne at de hadde to stasjonære PC’er pr 6 lærere – ingen ideell situasjon hvis man mener at man skal introdusere IKT i skoleverket.”

Hva skjer videre her nå? Jo, lærerne har fått hver sin bærbare PC og blir oppfordret til å bruke denne også hjemme til private gjøremål – alt for at man skal skaffe seg kompetanse på bruken. I tillegg skal vi i prosjektet hjelpe til med å dra igang bruk av LMS, både strukturere installasjonen – men også bidra med å kurse i bruk av verktøy.

Er det derfor en forutsetning at man sørger for å få på plass teknologi i form av nettverk og tilgjengelige pc’er før man introduserer IKT? Er dette en av suksessfaktorene? Må man derfor sørge for at kablene er på plass – men at man ikke må glemme pedagogikken etter dette? Hvor viktig er opplæring i bruken – og hvor mye må til?